Føler meg så ensom

[Nerdy]

Hei

Jeg har hatt denne kontoen en stund, men aldri brukt den (tror jeg?), så her er mitt første innlegg, og det er litt trist så unnskyld på forhånd for det.

Jeg er 30 år, har ett barn og mann, og jeg føler meg så alene. Jeg har familie rundt meg, men jeg har ingen venner. Jeg har ingen jeg kan ringe eller sende melding til for å finne på noe, ingen som husker bursdagen min, eller spontant sender melding for å høre hvordan det går. Ingen å gå tur med, eller dra på shopping med, og ingen å snakke med i løpet av dagen. Jeg har ofte havnet utenfor på skolen, fordi jeg ikke drikker alkohol, og ingen ville ha med noen som ikke drakk. Jeg ble alltid den som var veldig kjekk å ha i klasserommet, den man kjente akkurat godt nok til å spørre om hjelp til ting, og som man kunne småprate litt med i pausene, men ikke godt nok til å inkludere utenfor skoletid. De siste årene har jeg også strevd veldig med skole, noe som har ført til at jeg har droppet ut av de studiene jeg har prøvd meg på, noe som heller ikke gjør det så enkelt å få seg venner. Nå strever jeg med både jobb og skole, fordi jeg klarer ikke å gå skole, og jeg får meg ikke jobb uten utdanning. De siste månedene har jeg begynt å skjønne at jeg har ADHD, og at problemene med studier har kommet av det, men før jeg får en offisiell diagnose er det vanskelig å gjøre noe som helst, ettersom det er vanskelig å få tilrettelegging for et problem man ikke har papirer på ennå. (Jeg venter på utredning, men det er lang ventetid). Jeg har prøvd å få meg venner flere ganger i løpet av de siste årene, men det å få opp håpet, for så å se at man gradvis blir mindre og mindre inkludert, er mer sårende enn å fortsette slik jeg gjør nå. Jeg ønsker ikke å trenge meg på, og etter så mange år med ensomhet, har jeg nok begynt å isolere meg selv også, fordi jeg er redd for å bli avvist igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte tankene litt, eller kanskje høre om noen andre er i en lignende situasjon. Hvis du er det er du i alle fall ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

 

[Herewegoagain]

Sender en klem det er virkelig ikke bare bare!

 

[Hattifnatt♡]

Ble litt emosjonell av å lese dette, kjenner jeg. Det høres tøft ut å ha det sånn, skjønner godt at det føles ensomt Jeg har ingen gode råd å komme med, men er glad for at du bruker forumet til å lette hjertet litt. Jeg har flyttet mye som voksen, og selv om jeg har funnet meg til rette nå, kjenner jeg meg igjen i at det er vanskelig å få nye venner som voksen, og i alle fall ordentlig nære venner. Som barn og ungdom var jeg nok også litt som deg, ikke utenfor, men aldri heeelt innafor heller. Sender deg en klem!

 

[Montessoripedagog]

Uff, så tungt å ha det sånn
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om skoletiden, å ikke drikke alkohol, aldri bli godt nok kjent med noen. Det er virkelig ikke enkelt!

 

[B]

Jeg skjønner deg godt. Det er vanskelig å få nye venner som voksen. Her har vi funnet venner gjennom ungene, kan du si. Et foreldrepar som også er naboer av oss, der jeg og den andre dama møttes ute og trillet sammen da de var babyer. Så er de etterhvert blitt gode venner av oss guttene våre er også gode venner. ...Men nå skal de dessverre flytte.

Kan det være en tanke for deg å prøve å komme nærmere noen med barn i samme alder, der barn klikker godt sammen og du trives med foreldrene? I begynnelsen blir det mye med barna, men det er også et vennskap der, og som kanskje kan utvikle seg å bli vennskap også utenom ungene.

En ting jeg synes er veldig fint med å ha barn, er at jeg treffer mange andre ulike folk som jeg ellers ikke ville møtt pga at det vi har felles i utgangspunktet er at vi har barn. Men mange som er ganske ulike kan virkelig være gode å ha i livet sitt og det er en fin måte å bli kjent med folk på.

Jeg opplever også at en del ting som betyr mer når man er "yngre" og uten barn, betyr mindre. Både forskjeller som nevnt, men også at bruk av alkohol får mindre plass og betydning i livet til de med små barn, utdannelse og sosial status betyr på noen måter også mindre synes jeg. Det et alltid noen som er veldig opptatt av slikt, men for mange av oss andre tror jeg at fokuset har skiftet pga ungene og at man blir kjent med folk man ellers ikke ville kjent og blir kjent før man egentlig vet så mye annet om dem.

Jeg håper du ser at du har en verdi, at du er et menneske som er verdt å kjenne, være venn med. Som med livpartner, er det litt likt med venner: man må treffe den rette matchen.

 

[Annemor93]

Hei

Jeg har hatt denne kontoen en stund, men aldri brukt den (tror jeg?), så her er mitt første innlegg, og det er litt trist så unnskyld på forhånd for det.

Jeg er 30 år, har ett barn og mann, og jeg føler meg så alene. Jeg har familie rundt meg, men jeg har ingen venner. Jeg har ingen jeg kan ringe eller sende melding til for å finne på noe, ingen som husker bursdagen min, eller spontant sender melding for å høre hvordan det går. Ingen å gå tur med, eller dra på shopping med, og ingen å snakke med i løpet av dagen. Jeg har ofte havnet utenfor på skolen, fordi jeg ikke drikker alkohol, og ingen ville ha med noen som ikke drakk. Jeg ble alltid den som var veldig kjekk å ha i klasserommet, den man kjente akkurat godt nok til å spørre om hjelp til ting, og som man kunne småprate litt med i pausene, men ikke godt nok til å inkludere utenfor skoletid. De siste årene har jeg også strevd veldig med skole, noe som har ført til at jeg har droppet ut av de studiene jeg har prøvd meg på, noe som heller ikke gjør det så enkelt å få seg venner. Nå strever jeg med både jobb og skole, fordi jeg klarer ikke å gå skole, og jeg får meg ikke jobb uten utdanning. De siste månedene har jeg begynt å skjønne at jeg har ADHD, og at problemene med studier har kommet av det, men før jeg får en offisiell diagnose er det vanskelig å gjøre noe som helst, ettersom det er vanskelig å få tilrettelegging for et problem man ikke har papirer på ennå. (Jeg venter på utredning, men det er lang ventetid). Jeg har prøvd å få meg venner flere ganger i løpet av de siste årene, men det å få opp håpet, for så å se at man gradvis blir mindre og mindre inkludert, er mer sårende enn å fortsette slik jeg gjør nå. Jeg ønsker ikke å trenge meg på, og etter så mange år med ensomhet, har jeg nok begynt å isolere meg selv også, fordi jeg er redd for å bli avvist igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte tankene litt, eller kanskje høre om noen andre er i en lignende situasjon. Hvis du er det er du i alle fall ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

Uff! Sender deg klemmer Har du sjekket om det finnes noen tilbud der du bor?

 

[HCS]

Ja, har du for eksempel sjekket ut: https://www.heygirl.no/ dette er et sted man kan møte andre som ønsker nye venner

 

[Kj]

Du er ikke alene om å ha det sånn, jeg har det helt likt

 

[dagosi]

Ja du er virkelig ikke alene om å ha det sånn. Jeg mistet stort sett alle mine venner da jeg ble syk og ufør. Nå når jeg endelig er såpass frisk å oppegående at jeg kan leve livet har de gått videre i sine liv. Og flere følte nok at det var jeg som ikke satte nok pris på dem. Jeg har lært meg å leve med det, og har heldigvis ei fra skolen igjen som vi kan finne på ting sammen med. Også har jeg startet å bli litt kjent med noen mødre med barn i samme alder som sønnen min, på plassen vi bor på.

Nå har jeg nok en svak autisme, så for min del så skjønner jeg at folk ikke ønsker å være sammen med meg, for av å ha sittet hjemme i 10 år alene så blir man jo noe sær, spesielt når man har slike autistiske trekk. Så min drøm går faktisk nå på å finne foreldre i tromsø, som kan klare og overse at mammaen til sønnen min er så rar, men kan la ungen leke med sønnen min på tross av moren hans. Og at de skal slippe å måtte underhode meg når ungene leker sammen.

Du er hvertfall ikke alene om å føle deg alene. Og håper det faller noen i faget ditt helt tilfeldig hvor det bare klaffer med en gang og hvor dere kan bli venner.

 

[B]

Ja du er virkelig ikke alene om å ha det sånn. Jeg mistet stort sett alle mine venner da jeg ble syk og ufør. Nå når jeg endelig er såpass frisk å oppegående at jeg kan leve livet har de gått videre i sine liv. Og flere følte nok at det var jeg som ikke satte nok pris på dem. Jeg har lært meg å leve med det, og har heldigvis ei fra skolen igjen som vi kan finne på ting sammen med. Også har jeg startet å bli litt kjent med noen mødre med barn i samme alder som sønnen min, på plassen vi bor på.

Nå har jeg nok en svak autisme, så for min del så skjønner jeg at folk ikke ønsker å være sammen med meg, for av å ha sittet hjemme i 10 år alene så blir man jo noe sær, spesielt når man har slike autistiske trekk. Så min drøm går faktisk nå på å finne foreldre i tromsø, som kan klare og overse at mammaen til sønnen min er så rar, men kan la ungen leke med sønnen min på tross av moren hans. Og at de skal slippe å måtte underhode meg når ungene leker sammen.

Du er hvertfall ikke alene om å føle deg alene. Og håper det faller noen i faget ditt helt tilfeldig hvor det bare klaffer med en gang og hvor dere kan bli venner.

Huff, blir litt lei meg at du skriver slik om deg selv. Kan umulig tro du er så rar at ingen vil være med deg! Og kanskje er det lettere hvis du også forteller at du har autistiske trekk, lettere å forstå deg da kanskje. Hvordan synes du selv det er å være blant andre da? Liker du det eller er det ubehagelig for deg i en eller annen mening?

 

[dagosi]

Huff, blir litt lei meg at du skriver slik om deg selv. Kan umulig tro du er så rar at ingen vil være med deg! Og kanskje er det lettere hvis du også forteller at du har autistiske trekk, lettere å forstå deg da kanskje. Hvordan synes du selv det er å være blant andre da? Liker du det eller er det ubehagelig for deg i en eller annen mening?

Jeg er glad i å være med mennesker, men analyserer jo situasjonene hele tiden. Og kan være jeg trekker meg fort unna fordi jeg misforstår eller mistolker folk. Blir ofte greit inkludert også, men føler også der at folk forsvinner på sikt, uten at jeg skjønner hvorfor de slutter å ta kontakt med meg, hvorfor de bare blir borte å sånt. Men derfor jeg tror jeg er litt for merkelig til at folk gidder. Men ja tenker også at jeg kanskje bør være ærlig om det, og at det kanskje blir lettere å forholde seg til meg. Eller som jeg sier, man må jo ikke like meg, så lenge man overlever meg...

 

[Familielykke]

.

 

[Familielykke]

Hei

Jeg har hatt denne kontoen en stund, men aldri brukt den (tror jeg?), så her er mitt første innlegg, og det er litt trist så unnskyld på forhånd for det.

Jeg er 30 år, har ett barn og mann, og jeg føler meg så alene. Jeg har familie rundt meg, men jeg har ingen venner. Jeg har ingen jeg kan ringe eller sende melding til for å finne på noe, ingen som husker bursdagen min, eller spontant sender melding for å høre hvordan det går. Ingen å gå tur med, eller dra på shopping med, og ingen å snakke med i løpet av dagen. Jeg har ofte havnet utenfor på skolen, fordi jeg ikke drikker alkohol, og ingen ville ha med noen som ikke drakk. Jeg ble alltid den som var veldig kjekk å ha i klasserommet, den man kjente akkurat godt nok til å spørre om hjelp til ting, og som man kunne småprate litt med i pausene, men ikke godt nok til å inkludere utenfor skoletid. De siste årene har jeg også strevd veldig med skole, noe som har ført til at jeg har droppet ut av de studiene jeg har prøvd meg på, noe som heller ikke gjør det så enkelt å få seg venner. Nå strever jeg med både jobb og skole, fordi jeg klarer ikke å gå skole, og jeg får meg ikke jobb uten utdanning. De siste månedene har jeg begynt å skjønne at jeg har ADHD, og at problemene med studier har kommet av det, men før jeg får en offisiell diagnose er det vanskelig å gjøre noe som helst, ettersom det er vanskelig å få tilrettelegging for et problem man ikke har papirer på ennå. (Jeg venter på utredning, men det er lang ventetid). Jeg har prøvd å få meg venner flere ganger i løpet av de siste årene, men det å få opp håpet, for så å se at man gradvis blir mindre og mindre inkludert, er mer sårende enn å fortsette slik jeg gjør nå. Jeg ønsker ikke å trenge meg på, og etter så mange år med ensomhet, har jeg nok begynt å isolere meg selv også, fordi jeg er redd for å bli avvist igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte tankene litt, eller kanskje høre om noen andre er i en lignende situasjon. Hvis du er det er du i alle fall ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, etter mange runder med meg selv har jeg begynt å «heale» ved å tenke at jeg kanskje trakk meg mye unna, at jeg stort sett anså folk og fortsatt anser folk som bekjente. Jeg er veldig selvstendig av meg og har ofte følt at det å ha mange rundt meg kan være litt klaustrofobisk. Men etterhvert som jeg ble eldre så savnet jeg sårt en venninne gjeng, noen å reise på tur med, noen å snakke med på telefon, noen å møte på byen for alt fra bowling til latter live. Jeg begynte prosessen kort tid etter at jeg fant ut at jeg var gravid ved å søke meg mer mot det sosiale. Jeg begynte å legge til gamle bekjente på Instagram for å starte å utfordre meg selv, jeg tenkte jo ofte lite om meg selv i den gården at ingen husket meg og navnet mitt var sikkert ikke noe folk husket. Men folk la meg til, og det boostet selvtillit. Jeg tok kontakt og initiativ på snap med en gammel barndomsvenninne og vi har en snapsreak nå på snart 1 år, det samme gjorde jeg med en tidligere god kollega for 2 år siden og vi har giga streak og det gir meg så mye selvom jeg er 27 år. Jeg har strevd med destruktive tanker på en måte, jeg har vært redd for å invitere folk hjem fordi jeg har tenkt at mitt hjem ikke er bra nok, at folk kommer til å le av meg. Jeg tenkte det samme om å være med folk ut, at ingen ville ha meg med. Jeg har vært noe uheldig med noen venner oppigjennom som har ført til at jeg er selvkritisk og trår varsomt. Men jeg har selvfølgelig valgt å se meg selv som lite verdt i forhold til andre, noe som har ført til at jeg ubevisst og bevist har drevet venner bort oppigjennom.

Ønsker deg masse lykke til!