Føler meg mislykket :(

gravidsol

gravidsol

April 13 FTW :D
Eg elsker lille gullet høyere enn noe annet i verden. Det er det ingen tvil om. Likevel så føler eg meg uegnet som mor noen ganger. Er velkjent for min korte lunte og heftig tempramang. Min største frykt under graviditeten var at eg ikke kom til å ha tolmodighet nok med gullet. I starten gikk det supert. Hadde verdens beste tolmodighet selv om ho hadde dager der ho skreik konstant hele dagen og eg fikk null søvn. Nå har min største frykt blitt en realitet. Blir sint og irritert når ho ikke vil sove, spise skikkelig eller slår seg helt vrang. Eg er utmattet døgnet rundt og får aldri nok søvn selv de nettene ho faktisk sover for seg selv. Eg vet snart ikke hva eg skal gjøre. Tar meg selv i å faktisk kjefte på henne. Ho er 4 måneder og eg kjefter. Hvis det er sånn nå, hvordan blir eg da når ho blir eldre? Er livredd for at sinnet mitt skal skade henne psykisk. Eg kommer aldri til å skade henne, eg elsker henne jo over alt i hele verden. Er vanskelig å snakke med min mann om at eg føler det sånn. Vil ikke skuffe han.
 
Jeg tror det er en god idé å snakke med helsesøster om det... Kan kanskje høres ut som om du kan ha en fødselsdepresjon, og det er ikke rart når man er så sliten!
Og hvis du ikke snakker med mannen om det, får han ikke avlastet deg (noe du trenger!), så jeg hadde prøvd å tenke ut en måte å få sagt det på...

Klemmer til deg!
 

gravidsol skrev:
Eg elsker lille gullet høyere enn noe annet i verden. Det er det ingen tvil om. Likevel så føler eg meg uegnet som mor noen ganger. Er velkjent for min korte lunte og heftig tempramang. Min største frykt under graviditeten var at eg ikke kom til å ha tolmodighet nok med gullet. I starten gikk det supert. Hadde verdens beste tolmodighet selv om ho hadde dager der ho skreik konstant hele dagen og eg fikk null søvn. Nå har min største frykt blitt en realitet. Blir sint og irritert når ho ikke vil sove, spise skikkelig eller slår seg helt vrang. Eg er utmattet døgnet rundt og får aldri nok søvn selv de nettene ho faktisk sover for seg selv. Eg vet snart ikke hva eg skal gjøre. Tar meg selv i å faktisk kjefte på henne. Ho er 4 måneder og eg kjefter. Hvis det er sånn nå, hvordan blir eg da når ho blir eldre? Er livredd for at sinnet mitt skal skade henne psykisk. Eg kommer aldri til å skade henne, eg elsker henne jo over alt i hele verden. Er vanskelig å snakke med min mann om at eg føler det sånn. Vil ikke skuffe han.

Der sa du det akkurat sånn som jeg føler det noen ganger... Føler meg også som en forferdelig mamma noen ganger, og jeg tar meg også i å kjefte på min noen ganger.. Og da tenker jeg akkurat det samme som deg, at jeg kommer til å bli verre i framtiden Jeg er jo også den eneste ho har, da pappan ikke er tilstede og ikke ønsker å ha noe med ho lenger.. Så da føler jeg at jeg har et ekstra ansvar i å være den "perfekte" forelder. Føler meg også kjempe mislykka noen ganger.
 
Men jeg tror man lærer seg å bli mer tålmodig etter hvert, med tiden. Når mor og barn blir ordentlig kjent med hverandre, det tar jo mer enn 4-5 mnd å bli ordentlig ordentlig kjent med det lille mennesket. Når de blir eldre , kan de også uttrykke seg litt bedre, og man vet litt mer HVA det faktik er når de gråter. Hos meg så har det i hvert fall blitt sjeldnere og sjeldnere at jeg har sånne dager hvor jeg føler meg totalt mislykka som mor. Nå er det ganske lenge siden sist gang.. Og at jeg faktisk er en ganske god mor, og at man ikke kan være "perfekt" hele tiden.

Uansett så hadde det kanskje vært en ide å få litt avlastning? Sånn at du kan hvile litt, og få litt tid for deg selv. Det hjalp veldig her hos meg i hvert fall.. Bestemora hennes og tanta henens passa på ho noen ganger, og det gjør underverker bare å få litt søvn.
 
Uff, kjære deg:( Skjønner at det er vonde tanker...

Men vettu - du skal ha klapp på skulderen for at du har klart å innrømme dette ovenfor deg selv! At du ser dine "begrensninger"... Jeg tror at du hjelper deg selv masse bare ved å innse dette! Men jeg tror også at du nå da må ta dette videre, ta ordentlig stilling til det - snakk med de rundt deg, mannen din... Spør deg selv om hva du trenger av hjelp for å kunne gi slipp på adferden. Syntes i hvertfall at forslaget til PingvinenA med avlastning hørtes veldig smart ut!

Men pass også på at du ikke bli oppslukt i bildet av "den perfekte mammaen" - uansett hva som står i blader, hva man leser om her inne på forum - så nekter jeg å tro at det fins en mamma som aldri på noen tidspunkt har hatt lyst til "å slenge ungen sin i veggen"... *Rekker opp hånda;)*

Stor klem til deg!!

 
Tusen takk for støtten deres. Det hjelper på. Eg tok mot til meg og snakket med min mann i går. Var livredd for hva han kom til å synes, men han ble verken sint eller skuffet. Han sa han visste at det var noe som foregikk i hodet mitt, men han hadde ikke lyst til å spørre og grave. Han kjenner meg vel litt for godt. I går hadde han fri fra jobb og vi hadde en fantastisk dag sammen med Kimberly. Var og trasket litt rundt på Lagunen (et kjøpesenter i Bergen for de som ikke er herfra), og bare koste oss. Fikk kommet meg ut av huset og følte meg som et menneske igjen. Etter det, og etter å ha lest kommentarene deres så klarte eg endelig å snakke ut med mannen. De siste månedene har vært tøffe. Alle "venner" eg hadde før og under graviditeten har forsvunnet. De er ikke interessert i meg og mitt liv lenger selv om eg er opprikig interessert i deres. Eg føler eg har vært fengslet i leiligheten vår sammen med gullet. Det har nok gjort hele situasjonen mye verre. Er ikke så lett å skape nye vennskap heller når en har en liten en å passe på heller. Eg angrer ikke på at eg ble mamma og har utrolig lyst til å ha flere barn snarest mulig. Er forelsket i det å være mamma. Sinnet mitt tar veldig liten fysisk plass i hverdagen, men det tar ekstremt mye psykisk plass. Vi har blitt enig om at om følelsen ikke bedrer seg innen neste kontroll med småen, så tar eg det opp med helsesøster da. Sorry at det ikke er noen avsnittt her, men skriver på iPhone. Macen døde :p
 
Kjente meg veldig igjen i innlegget ditt, kjempe tøff er du som tørr å innrømme dette overfor deg selv og alle oss andre her på forumet.
Har følt det samme siden lillemann ble født, har aldri kjeftet på han direkte, men har sagt noen salige faser inni hodet mitt eller på et annet rom. Har vært ekstremt tøft til tider, å det å bli mamma var sletts ikke slik jeg trodde. Men jeg søkte hjelp gjennom HS, mannen min og familie og nå er mammasituasjonen helt annerledes :-) Mannen skal ut i pappaperm i mai og jeg skal jobbe 40%, så da blir vi mye sammen hjemme, noe jeg ser veldig frem til :-)

Anbefaler deg varmt å bruke mennesker rundt deg til avlastning, til å snakke med, bare være sammen med rett og slett. Hjelper utrolig mye på :-) Anbefaler også babytreff/barselgrupper hvis det er i nærheten av der du bor.

Lykke til!
 
Vet du. Det der er helt normalt. Noen kjefter, noer er roligere, men sier kanskje dumme ting, andre blir sinte og frustrerte på andre måter. Så lenge det ikke er hele tiden og det aldri blir fysisk mener jeg at det ikke er farlig.

Må helt ærlig innrømme at jeg i et par svake øyeblikk, har kjeftet både på snuppen og snuppa... Senest i går. Da var jeg trøtt, sliten og småsjuk. Begge ungene hylte om kapp og mannen var ute... Sefølgelig gjorde det ikke situasjonen bedre... Men da klarte jeg å roe meg ned til et nivå som var bedre. Og selv de med den aller beste tålmodighet blir frustrerte. Jeg jobber til daglig i barnehage. (Skjer aldri der. Da er man på jobb)


MEN. Om det er et mønster og det skjer flere ganger i uka er det et problem. Eller om du blir redd deg selv for om du kommer til å gjøre noe dumt. Vi er alle slitne etter måneder med dårlig søvn, mating og hele gravid/babybobla. Det gjelder å finne energikilder i hverdagen:) Ta en tur ut for bare deg selv. La mannen gjøre en del også. Snakk med både mann og helsesøster. Det er så mye bedre å snakke om det og heller få hjelp og metoder som kanskje er bedre:)

Lykke til. Er helt sikker på at du er verdens beste mamma for din ditt lille gull!
 
Eg trur ikkje du har fødselsdepresjon, men at du bare er fryktelig sliten. Det er nå når jenta di er så liten at det er så slitsomt, det blir mykje lettare når ho blir større Bare det  når dei begynner å krabbe, blir dei meir fornøgd på dagen.Meir fast føde frå 6 mnd hjelper også veldig på søvnen.. Det eg tenker når eg er veldig sliten er:
 - dette er for ein periode
- når veslejenta legg seg må eg legge meg tidlig, sjå på tv eller data kan eg gjera meir når ho blir større og mindre krevande
- viss ho skriker når ho skal ha pupp eller tåte kan det vere at ho er veldig trøtt, då har eg rugga veslejente litt i armane og latt ho sove ein liten dupp og så tilby mat.
- fast føde er jo tidlig endå, det er ikkje sikkert ho vil ha like mykje kvar dag
- soving på både dag og kveld kan bli veldig prega av tannframbrudd, då har eg prøvd Dentinox for å hjelpe litt på munnem. 

 Eg hadde fødselsdepresjon med ho eldste min, først når ho var nokon mnd og fekk tilbakefall når ho var 1,5 år. Når eg fekk veslejenta i november, gjekk det veldig bra i starten, men så har eg ikkje hatt det så lett. Men eg har hatt kontakt med dps (distrikt psykiatrisk poliklinikk) og hatt samtaler, og nå går det mykje bedre. Men er har hatt ein veldig uttrygg og tubulent barndom, som har alt å sei for korleis eg har det i babyperioden. Og det er veldig viktig å ut og trille, få luft og lys og bevegelse. 


 
Så bra!! Det hørtes ut som en fin plan :)
Håper tingene går bedre fremover!! Masse lykke til :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp