Føler meg ikke egnet som mor. Faller meg ikke naturlig

G

Gloria85

Blir kjent med forumet
Ble mamma for første gang for litt under 4 uker siden. Jeg syns det er litt vanskelig å være mor. Det faller seg ikke naturlig for meg. Jeg syns det er vanskelig å småprate med babyen ved bleieskift, mating og våkentid. Jeg forsøker så godt jeg kan å småprate og herme, men jeg syns det er vanskelig og blir unaturlig.

Når hun har litt våkentid så syns jeg det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre med babyen. Skal den få ligge der for seg selv litt så lenge den ikke viser misnøye med å titte rundt seg? Skal jeg bære den rundt å prate med den? Skal jeg legge babyen på en matte på gulvet og legge med ned sammen med det?

Når skal man aktivt begynne med å aktivisere babyen når de er så små? Eller kan de bli overstimuli for dem? Babyen kan godt være våken en time/halvannen etter mat og det kan vel bli for mye stimuli hvis jeg skal underholde det hele tiden da? Og hvordan skal jeg isåfall underholde det?

Jeg syns det er vanskelig å tolke kroppsspråket til babyen og jeg syns det er vanskelig å vite hva gråten betyr de få gangene det er gråt.

Jeg ser med "skrekk" på når babyen blir eldre og krever mer, for jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det med småprating og slik og ser på det som en uoverkommelig oppgave å skulle leke, underholde og kommunisere med babyen jo mer den er våken på dagtid.

Jeg føler meg som en elendig mor og syns synd i babyen min som har fått en så dårlig mor. Det er ikke fødselsdepresjone eller noe. Jeg syns babyen min er verdens fineste, og vil babyens beste. Jeg bare føler ikke at jeg skjønner hvordan jeg skal gi babyen det beste
 
det kommer etterhvert.
det er helt naturlig, og jeg tror mange har det slik, men de færreste sier noe om det.

kanskje du kan ta en tlf til helsesøster?
det er jo ikke lenge til 6ukers kontrollen. hun har garantert vært borti problemet før.

men ikke vent for lenge ! pass på så du ikke får en barseldepresjon.. det kan bli veldig vanskelig for deg om du ikke får hjelp.

men jeg er sikker på at det kommer til å gå seg til. men du må slutte å bekymre deg:)
ønsker deg masse lykke til :)
og gratulerer med baby <3
 
Ikke alle tar rollen like intuitivt, det betyr ikke at du er en dårlig mor! Du skal ikke bekymre deg, du vil lære og vokse med oppgaven, og utvikle deg som mor etterhvert som barnet også utvikler seg. Det kommer helt sikkert til å gå lettere og lettere etterhvert å finne deg tilrette i rollen!
 
Sånn hadde jeg det også litt i starten, jeg skifta bleier og ga henne mat og omsorg men det å småprate med henne var vrient syntes jeg. Og i hvertfall å bruke navnet hennes, det brukte jeg flere uker på å bli ordentlig bekvem med. Men det gikk seg til heldigvisemoticon . Tror mange har det sånn i starten, men føler du at det er et problem for deg så ta det opp med helsesøster så du kan få hjelp.
 
Det må føles forferdelig å føle seg egnet som mor. Jeg håper du får følelsen etterhvert.

Ang hva gråten betyr, så synes jeg denne er veldig god. http://www.youtube.com/watch?v=w6CFSGAueyo

Jeg fulgte det og det virket på snuppa som hun ble fornøyd.

Småpraten synes jeg også var vanskelig til å begynne med. Så jeg fortalte og snakket om akurat det for snuppa mi, etterhvert begynte jeg å snakke om drømmer, håp, hvordan listene i taket var festet og såg ut. Været snakket jeg om når vi så ut vinduet. Snakket om det snuppa så mot, hva jeg tenkte. Jeg tror hun ble litt lei etterhvert :-p

Jeg selv følte aldri gjennom svangerksapet at jeg kom til å bli en god mor. Heldigvis endret det seg da jeg så snuppa i rl :)

Vi gjorde ikke så veldig egentlig de første månedene. For det meste så var snuppa på armen min og fikk masse masse nærkontakt og øyekontakt. Du trenger nok ikke å tenke på stimuli og slikt før babyen nærmer seg tre måneder og begynne å bli mer våken. Det skal svært lite til for at de blir slitne når de er så små som din er nå, det er derfor de sover så masse. Masse innrykk som skal bearbeides.

Du kan jo finne fram sanger og syng litt? Det liker de veldig godt.
 
var sånn jeg og i starten, synes det var helt rart å skal holde praten gående med en nyfødt. Men har jo funnet ut at man trenger ikke å jabbe hele tiden. Det blir bedre etter en stund, aklimatisering tar litt tid 

Blir lettere når de blir litt større å starter å kommunisere bedre selv. 
 

Jeg følte en del av det samme i starten selv..send meg gjerne en post om du vil snakke:)

Så, for å svare. Jeg dulla veldig lite med henne i begynnelsen. Jeg lot henne ligge en del alene og pludre og kikke rundt seg, fordi det virket som det var helt fint for henne. Hadde hun derimot vært mer nærhetsøkende, ville jeg gitt henne mer nærhet også. 

Det tok meg en mnd eller to før jeg begynte med noe særlig til..mammapludring. Aldri vært noe fan av babysnakk til babyer, og det er jeg ennå ikke. Blir litt mer lys i stemmen når jeg kødder med jentungen, men det var også fordi jeg så reaksjonen hennes ettersom jeg lekte med stemmen.

For meg ble det mye, mye lettere, og morsommere, når hun ga mer respons på meg og ting rundt seg. Da var hun rundt tre måneder gammel..Det tok meg også nesten 6mnder før jeg virkelig følte meg som en mamma, og jeg kan ennå se på jentungen og tenke "Shit. Jeg har faktisk vært gravid med den ungen der, født henne, og vært der for henne hele tida.", og det kan ennå skremme meg.

Alle barn er forskjellige, og alle foreldre er forskjellige. Prøv deg fram, og ikke tenk på "normalen". Angående gråtinga, har jeg VERDENS beste tips: Dunstan Baby Language. Ligger noe ute på youtube, men de selger også DVD. Og det er absolutt verdt pengene..du lærer å kjenne igjen visse lyder, og det verste er at de stemmer på en prikk:)

Som sagt, send gjerne en post om du vil..jeg har absolutt vært i din situasjon, og det er ikke lett. Men lettere ble det hvertfall for meg..

 

JallowBee skrev:

Alle barn er forskjellige, og alle foreldre er forskjellige. Prøv deg fram, og ikke tenk på "normalen". Angående gråtinga, har jeg VERDENS beste tips: Dunstan Baby Language. Ligger noe ute på youtube, men de selger også DVD. Og det er absolutt verdt pengene..du lærer å kjenne igjen visse lyder, og det verste er at de stemmer på en prikk:)


Linken er lenger oppe, men legger den til her og http://www.youtube.com/watch?v=w6CFSGAueyo
Den er kjempegod :)
 
Jeg syns du høres helt normal ut jeg  Og utrolig tøff du er som faktisk tørr si noe om følelsene dine! 

Hadde det sånn lenge jeg også. Og fremdeles kan jeg føle at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med, og nå er de 4 og 2 år gamle... Hver eneste alder og nye utfordringer er ny for meg, og det kommer ikke intuitivt hvordan ting skal takles. Jeg bruker mye tid på å snakke med andre om hvordan de løser ulike situasjoner jeg er usikker på. 
Hadde i spebarnstiden mye hjelp av helsesøster. Ikke vær redd for å ta ekstra kontakt der.

Om barnet ditt er fornøyd når det ligger for seg selv, så lar du det bare ligge :) Jeg tror det gir ro til sinnet til de små også.  
 
Tror de fleste som ikke er veldig vandt til babyer fra før av synes det er vanskelig med småpraten, jeg begynte småpraten med å fortelle den lille hva jeg gjorde ved bleieskift og klesskift, typen: "Nå tar vi av den våte bodyen fordi den er det gulp på, så tar vi på en ren en, og denne gangen husker vi at du trenger smekke på." osv. 
Etterhvert er du så vandt til å snakke med babyen at du ikke trenger å huske på å gjøre det lenger. Jeg mener også at man selvsagt ikke må snakke konstant heller, det er lov  å ha stille pauser hvor man bare smiler, eller koser, eller stryker 
 
Jeg skal fortelle deg en ting, Gloria85! Det at du bekymrer deg over dette beviser nettop at du er en GOD MOR!!!!!

De som er dårlige mødre BRYR seg ikke om å snakke med ungen, stimulere den, kose nok med den osv......... det er VANSKELIG å skulle få en baby også plutselig lære den til å bli menneske! Jeg slet selv med å snakke med babyen osv, men jeg hadde mamma på besøk veldig tidlig, og hun snakket masse med han, så jeg hærmet etter henne og nå kommer det naturlig!!!
 
Du skriver "Jeg syns det er vanskelig å tolke kroppsspråket til babyen og jeg syns det er vanskelig å vite hva gråten betyr de få gangene det er gråt."

For meg tyder det på at du gjør noe rett:) Hadde hun mistrivdes, hadde hun gitt mere lyd fra seg.

Jeg slet spesielt i starten med å kalle henne navnet sitt, det føltes bare helt rart. Jeg glemte å skifte bleie (når hun kun hadde tissa), hun sov ikke på dagtid, syntes det med å gi henne mat til rett tid var vanskelig. Her lå hun i sofaen ved siden av meg eller i fanget mens jeg spiste eller så tv. Snakket litt med henne og sånt. Ellers så gjorde vi ikke så mye.

Glem alt det det med å være mamma. Bli kjent med henne, kos med henne, la henne ligge litt på gulvet i korte perioder, tren nakken hennes, sett et speil foran henne, hør på musikk, smil og vær glad.
Det kommer etterhvert :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp