Føler meg alene selv om vi er to

[Spirelykke?]

Hei, jeg har nå i lengre tid følt meg alene selv om vi er to. Jeg føler jeg må gjøre alt husarbeid og nå før jul så ble det så mye at jeg hadde problemer med å gå på kvelden. Sliter med mye vondt i ryggen og lite energi.
Samboeren min jobber, og jeg har gått sykemeldt lenge for jeg hadde problemer med hånden, ble opperert i slutten av oktober og fikk ikke bruke høyrehånd på 5 uker. Allikevel var det jeg som gjore mye husarbeid, laget middag og vasket klær.
Jeg hadde 4 vakter på jobb i starten på desember og det var kjempe tungt. Men han og de fleste andre sier det bare er for det er lenge siden jeg hadde vært på jobb. Men endte opp med å slite med å gå etter jobb og med smerter i hånden. Jeg skal ennå ikke belaste hånden for mye.
Vi havnet i karantene rett før jul, da hjalp han å rydde ut av soverommet vårt og gjesterommet slik at vi kunne vaske å rydde de skikkelig. Men jeg måtte ta meg av rydding og vasking.

Han kommer hjem fra jobb, spiser middag og så setter han seg å spiller FIFA. Jeg prøver å spør om vi kan invitere venner på spillekveld eller noe sosialt. Men blir ikke noe til.

Jeg kan be ham ta ut av oppvaskmaskinen så går det flere time så gjør eg det sjøl, då kan han plutselig gjør det. Når eg har begynt..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette Men trengte en utblåsning.

Mye sinne og tristhet. Føler meg ofte alene selv om han sitter i sofaen å spiller.

Må si at jeg er utrolig glad i han og har det normalt sett veldig bra med han.

Men savner det sosiale, jeg flyttet til hans hjemsted og har ikke så mange venner her selv, og føler ikke jeg kan invitere folk på besøk uten å avtale med ham.

 

[Baby fever]

Trist å høre at du føler deg alene i denne perioden i livet..
Du har helt sikkert prøvd, men jeg ville tatt en seriøs samtale med han. Sette ting i perspektiv for han, da er det gjerne enklere å forstå
Syntes personlig at partner skal trå til litt ekstra i denne perioden, det er snakk om 9 måneder liksom.. Ikke at jeg vil skryte så mye av min egen når det kommer til husarbeid men setter han fort på plass!

Når det kommer til å føle seg ensom, så tror jeg man ofte føler på det under en graviditet også. Få personer i samme situasjon som du kjenner til, og det sosiale livet blir naturligvis litt dårligere Men det skal selvfølgelig ikke bli så ille at du føler deg alene. Kanskje ta det opp med jordmor? Det er ihvertfall skremmende vanskelig å få nye venner i voksen alder

Har ikke noe gode tips eller råd, ville bare gi deg et svar Så håper jeg at ting blir litt enklere for deg fremover

 

[Denique]

Hei! Så leit å høre at du føler det sånn!
Tror ikke det er uvanlig å føle seg litt alene og ensom i graviditeten. Jeg tror ikke partner egentlig forstår hvordan det er å være gravid. Ikke bare har man alle de fysiske endringene og ev. plagene, men graviditeten tar også opp en stor del av mentalkapasiteten.
Kjøp en stor vannmelon og be han gå med den under genseren en halv dag, mens han gjør alle de tingene du gjør, så kanskje pipa får en annen låt.
Tror det er viktig at dere får snakket ordentlig sammen om dette, for det vil nok ikke bli noe bedre når babyen kommer. Husker det fra mitt første barn… Jeg var jo hjemme hele dagen, så mannen min forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne ta husarbeidet også. Da han selv var i permisjon forsto han hvorfor, hehe…
Kanskje du kan få han til å følge svangerskapet uke for uke, slik at dere kan ha en nøytral 3. part som forteller om hva som skjer i kroppen og hvorfor? Der står det jo gjerne at gravide trenger hvile og å lytte til kroppen osv. Kanskje han blir litt mer forståelsesfull, og at dere blir mer sammen om dette?
Håper det ordner seg på et vis

 

[Spirelykke?]

Tror han forsto det litt mer i går. Reaksjonen min ble mer forstått. Endte opp med å gå en kveldstur da fikk vi snakket litt mer og jeg sa at jeg har behov for mer oppmerksomhet nå. At jeg føler meg alene når han spiller en hel dag uten å nesten snakke til meg.

Så det går seg nok til, han trenger nok bare litt tid til å omstille seg han og.

Hjelper og nå når det er mer bevegelse og han kan begynne å kjenne det mer og mer. Tror han vil få en annen tilknytning da.

 

[Bkno6711592]

Hadde samme problem med min samboer. Mye overtidsarbeid og så redningshundtrening og redningsaksjoner til alle døgnets tider. Det var jo viktig for han å gjøre noe samfunnsnyttig, jeg måtte jo forstå det! Var heldig hvis jeg så han 2 kvelder i uka. Men så kom babyen... Tøffeste tiden i mitt liv - han skjønte selvsagt ikke noe av hvorfor jeg var så stressa, det var jo ikke SÅ vanskelig! Jeg på min side hevdet noe annet, mens jeg gikk der dødstrøtt og stank fordi jeg dusjet hver 2. uke. Det er noe galt oppi toppen når man prioriterer hunden foran partner og barn. Det tok ca. 1 år, uttallige krangler, knuste tallerkner og trusler før han endelig skjønte at han var blitt far. Nå har vi en til på vei og ting er mye bedre. Og hunden er (førtids)pensjonert!

Mitt poeng er at vi har 9 mnd på oss til å forberede oss på det som kommer. De er seg selv hele tiden og må bare deale med hormonelle damer - buhuuuu! Anbefaler å søke hjelp hos helsestasjonen. Parterapi hjalp oss. Foreldrekurs også. Vi benytter oss av alle tilbudene de har. Jeg kan love deg at det ikke blir bedre etter fødselen, tvert imot, så søk hjelp allerede nå. Du har jo en fordel jeg ikke hadde - du kan bare kvitte deg med spillet. Og husk DET BLIR BEDRE!

 

[Aleksing]

Akkurat sånn hadde jeg det i begge mine første svangerskap, jeg følte meg ensom og alt av husarbeid falt på meg. Han kom hjem fra jobb, spiste middag og klaget hvis det ikke var ryddig. Sånn var det i 7 år, jeg hadde mange samtaler med han, han lovet bedring, det gikk noen uker og alt var tilbake til tidligere oppførsel.
Så gadd jeg ikke mer og forlot han.

Nå er alt anderledes. Min samboer er veldig involvert i svangerskapet, super hjelpsom og sier ofte "jeg gjør det, du er gravid". I motsetning til min ex som ikke brydde seg om noe før ungene kunne prate og involveres i bilinteressen hans, gleder han seg skikkelig til å bli far.

Jeg sier ikke gå fra han, men jeg sier at du trenger ikke føle deg alene og overveldet mens du er gravid. Og hvis han spiller så mye som det høres ut må du sette grenser nå, for du vil ihvertfall ikke føle deg alene når barnet er født.
Jeg vil si at dere burde oppsøke hjelp, for mannfolka kan love gull og grønne skoger, men det er vanskelig å komme ut av et dårlig mønster...

Lykke til

 

[Snurri]

Hei, jeg har nå i lengre tid følt meg alene selv om vi er to. Jeg føler jeg må gjøre alt husarbeid og nå før jul så ble det så mye at jeg hadde problemer med å gå på kvelden. Sliter med mye vondt i ryggen og lite energi.
Samboeren min jobber, og jeg har gått sykemeldt lenge for jeg hadde problemer med hånden, ble opperert i slutten av oktober og fikk ikke bruke høyrehånd på 5 uker. Allikevel var det jeg som gjore mye husarbeid, laget middag og vasket klær.
Jeg hadde 4 vakter på jobb i starten på desember og det var kjempe tungt. Men han og de fleste andre sier det bare er for det er lenge siden jeg hadde vært på jobb. Men endte opp med å slite med å gå etter jobb og med smerter i hånden. Jeg skal ennå ikke belaste hånden for mye.
Vi havnet i karantene rett før jul, da hjalp han å rydde ut av soverommet vårt og gjesterommet slik at vi kunne vaske å rydde de skikkelig. Men jeg måtte ta meg av rydding og vasking.

Han kommer hjem fra jobb, spiser middag og så setter han seg å spiller FIFA. Jeg prøver å spør om vi kan invitere venner på spillekveld eller noe sosialt. Men blir ikke noe til.

Jeg kan be ham ta ut av oppvaskmaskinen så går det flere time så gjør eg det sjøl, då kan han plutselig gjør det. Når eg har begynt..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette Men trengte en utblåsning.

Mye sinne og tristhet. Føler meg ofte alene selv om han sitter i sofaen å spiller.

Må si at jeg er utrolig glad i han og har det normalt sett veldig bra med han.

Men savner det sosiale, jeg flyttet til hans hjemsted og har ikke så mange venner her selv, og føler ikke jeg kan invitere folk på besøk uten å avtale med ham.

Gi han en liste med gjøremål. Ingen FIFA før «leksene» er gjort. Om han etterhvert begynner å ta ansvar selv, så kan ha få bestemme selv når og hva han vil gjøre. Men om menn oppfører seg som barn, så behandle de deretter.