Føler meg alene.. (lang)
- Trådstarter ansan85
- Opprettet
Smilefjeset
Elsker forumet
Huff, skjønner veldig godt at du føler deg alene. Har du prøvd å fortelle samboeren din at du er skuffet over at han ikke støtter deg i det hele tatt?
Hadde også blitt like skuffet, lei meg og litt irritert som deg, og samboeren min skulle virkelig fått høre at jeg trenger støtte, eller hvertfall at han ER der for deg.. Det er jo ikke såå farlig om han ikke sier så mye, men bare at han er der tenker jeg hjelper mye..
Leit.. :/
Hadde også blitt like skuffet, lei meg og litt irritert som deg, og samboeren min skulle virkelig fått høre at jeg trenger støtte, eller hvertfall at han ER der for deg.. Det er jo ikke såå farlig om han ikke sier så mye, men bare at han er der tenker jeg hjelper mye..
Leit.. :/
Nei, har ikke gjort det.. men må vel snart ta en alvorsprat.. 
Tror kanskje at han også er litt redd for at det skal gå galt denne gangen også, å at han er redd for å bli skuffet igjen.. Å vil ikke glede seg så altfor mye enda.. Men jeg trenger fortsatt at han spør hvordan jeg har det og tar litt hensyn til meg og mine behov, hvis du skjønner..
osv.. Trodde kanskje det kom av seg selv, ettersom at det var han som på en måte ville at vi skulle prøve igjen..
nei, enkelt skal det ikke være..
Tror kanskje at han også er litt redd for at det skal gå galt denne gangen også, å at han er redd for å bli skuffet igjen.. Å vil ikke glede seg så altfor mye enda.. Men jeg trenger fortsatt at han spør hvordan jeg har det og tar litt hensyn til meg og mine behov, hvis du skjønner..
osv.. Trodde kanskje det kom av seg selv, ettersom at det var han som på en måte ville at vi skulle prøve igjen.. nei, enkelt skal det ikke være..
ønskernr2
Forelsket i forumet
kan hende han distanserer seg litt fordi han er redd for at historien skal gjenta seg. Merker det på sambo selv denne gangen. han er ikke så interessert i hva som skjer i magen og sånn, Han tar bare hensyn til at jeg er sliten og hjelper til ekstra med lillegutt og litt i hjemmet. Men samboern din burde i allefall blitt med på ul selv om det ikke er så mye å se. Samboern min ble med sist da jeg mista og det er jeg takknemlig for fordi jeg var ikke tilredelig og huska ingenting av det legen hadde sagt. Jeg satt jo bare å gråt. Hadde jeg vært deg ville jeg nok tatt en prat med samboern og fortalt hvordan jeg har det. At du føler deg ensom og at han ikke viser noe interesse. Kan godt hende han er litt redd og usikker han også bare, eller rett og slett ikke har tenkt over at det vil bety masse for deg:)
Jeg tror nok desverre det er en del fedre som er sånn, ihvertfall i starten. De får liksom ikke noe forhold til det, siden de ikke kjenner det på sin egen kropp liksom... Og det kan nok være at han syns det er ubehagelig og vanskelig å snakke om, spesielt siden dere har mistet en gang allerede.
Gutter er bare forskjellige sånn tror jeg. Noen er helt ville og kjøper klær og snakker om navn med en gang, mens andre syns det er ubehagelig å ta på magen og sånn og vil helst ikke snakke så mye om det. Akkurat som jenter også er forskjellige ift gravdiditet. Men tror nok alle elsker barna sine når de først blir født, uansett :)
Men, syns han burde blitt med deg på UL, uansett om han synes det er ubehagelig. Da vil han også få litt mer forhold til det, når han ser en baby på skjermen. Lykke til :)
Gutter er bare forskjellige sånn tror jeg. Noen er helt ville og kjøper klær og snakker om navn med en gang, mens andre syns det er ubehagelig å ta på magen og sånn og vil helst ikke snakke så mye om det. Akkurat som jenter også er forskjellige ift gravdiditet. Men tror nok alle elsker barna sine når de først blir født, uansett :)
Men, syns han burde blitt med deg på UL, uansett om han synes det er ubehagelig. Da vil han også få litt mer forhold til det, når han ser en baby på skjermen. Lykke til :)
Takk for svar!
Godt å høre andre sette ord på ting som jeg ikke har tenkt så veldig mye over i frustrasjonens hete..
Håper bare at han med tid og stunder faktisk innser at vi er to om saken, å at det ikke bare er jeg som skal bli mamma, men at han skal faktisk også bli pappa!
Godt å høre andre sette ord på ting som jeg ikke har tenkt så veldig mye over i frustrasjonens hete..
Håper bare at han med tid og stunder faktisk innser at vi er to om saken, å at det ikke bare er jeg som skal bli mamma, men at han skal faktisk også bli pappa!
tussavetto
Andre møte med forumet
ikkje så lett å svare når man ikke kjenner verken deg eller mannen din. men fra erfaring så føler jeg at jeg har opplevd det samme, men faktisk å ikke ha gjort det. vi kvinner å menn er meget ulike. vi får utrolig mye hormonelle svingninger i svangerskapet, som er helt normalt, og dette er noe menn ikke kan sette seg inn i og forstå. samme med en SA. det er nok verre med oss kvinner, fordi vi kjenner graviditeten, følelsene, angsten.
jeg har gått gjennom det samme, og følte at mannen ikke viste interesse... og det samme følte jeg et stykke ut i graviditeten også.. helt til babyen var så stor at det viste på meg, han såg jeg slet med å kle meg, bevege meg, hadde vondt, og ikke minst at han kunne kjenne babyen sparke. vi er bare ulike, og selv om vi så mye som ønsker å trenger en som forstår oss, så er det ikke like lett. jeg vil si at det manen din sa at du kunne snakke med en veninne om det, forteller kankje litt at han indirekte forteller at du trenger noen som kan forstå deg, så kan sette seg inn i din situasjon.
ikke alle menn og kvinner er like flinke til å vise hva vi føler heller. han har nok tanker inni hodet sitt vil jeg tro. men det eneste jeg til slutt kan si, er at jeg syns hvertfall han kunne gitt deg en klem. for det sier mye mer enn ord.
håper det ordner seg for dere, og husk: din frustrasjon virker inn på barnet ditt. tenk gode og positive tanker, og tenk at du har et lite menneske inni deg !! :)
lykke til !
klem
jeg har gått gjennom det samme, og følte at mannen ikke viste interesse... og det samme følte jeg et stykke ut i graviditeten også.. helt til babyen var så stor at det viste på meg, han såg jeg slet med å kle meg, bevege meg, hadde vondt, og ikke minst at han kunne kjenne babyen sparke. vi er bare ulike, og selv om vi så mye som ønsker å trenger en som forstår oss, så er det ikke like lett. jeg vil si at det manen din sa at du kunne snakke med en veninne om det, forteller kankje litt at han indirekte forteller at du trenger noen som kan forstå deg, så kan sette seg inn i din situasjon.
ikke alle menn og kvinner er like flinke til å vise hva vi føler heller. han har nok tanker inni hodet sitt vil jeg tro. men det eneste jeg til slutt kan si, er at jeg syns hvertfall han kunne gitt deg en klem. for det sier mye mer enn ord.
håper det ordner seg for dere, og husk: din frustrasjon virker inn på barnet ditt. tenk gode og positive tanker, og tenk at du har et lite menneske inni deg !! :)
lykke til !
klem