Føler meg alene i forholdet og at følelser ikke har plass

[Tar denne anonym]

Vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Vi har kommet til IVF etter å ha vært prøvere lenge. For meg har dette vært en stor emosjonell påkjenning. Jeg har tusen ubesvarte spørsmål, er sårbar og er ganske deppa. Det har nesten ikke gått opp for meg, for som for de fleste andre kvinner, var det et utenkelig « mareritt» å kanskje ikke skulle kunne bli mor. Jeg føler det klemmer om brystet og blir helt uvel av tanken. Jeg sover dårlig om nettene nå, og uroer meg mye. Jeg gråter mye når jeg kjenner på følelsene og tenker på situasjonen vi er i og at marerittet er virkeligheten. Prøver å tenke positivt, men det veksler mye. Det er lettelse og sorg litt om hverandre.

I dag under middagen tok jeg meg friheten til å lufte tankene. I går sa jeg knapt noe om det, annet enn å unnskylde meg for å være litt mentalt fraværende da han klagde på humøret. Jeg ønsket at vi kunne snakke om dette etter middagen i dag og åpnet meg. Jeg sa « jeg uroer meg veldig for alt som vi står foran. Jeg har så mange spørsmål og grunnen til at jeg våkner så mye om nettene og dessverre vekker deg når jeg vrir meg, er tankene rundt alt dette. Det er så uvirkelig, og jeg har ikke klart å akseptere situasjonen helt. Jeg syns dette er så kjipt når alt tilsynelatende er som det skal»

Jeg trenger sårt at han og jeg snakker om alt, og særlig når noe plager oss. For meg er emosjonell nærhet limet i forholdet, vel så mye som sex, men han blir brydd. Jeg så på hele han at han ble brydd og sur da jeg snakket. Han svarte meg ikke og så bare oppgitt ut. Hadde jeg gnålt om dette til han hver dag, hadde jeg forstått at det hadde blitt nok, men det er ikke slik. Jeg blir avvist hver gang og føler meg dum.

Jeg prøvde litt igjen, men fikk ingen respons annet enn « Uf, vi får ikke akkurat gjort noe med dette nå»

Jeg ble irritert til slutt og sa « Jeg har et sterkt behov for å snakke om dette her, selv om vi ikke skal løse noe i kveld!» Han svarte « Ser ikke du at jeg har hatt en lang dag i mange møter!? Typisk, akkurat som du gjør det med vilje, plukket deg ut den dagen du vet jeg har en ekstremt slitsom dag for å plage meg ekstra» Jeg ble veldig paff og ikke minst lei meg og provosert. Jeg svarte tilbake at jeg forventer at vi snakker fritt hjemme uten å måtte booke time. Jeg har jo alltid plass til å høre på han. Jeg lytter om mine nære venner eller familie ringer for å dele noe som er viktig for dem. Jeg stilte opp for en venninne som trengte støtte da hun opplevde noe lignende på andre siden av byen etter jobb. Jeg forventer faktisk at mannen min ikke ser på det som et ork å skulle snakke om livets nedturer med meg. Han mente at han hadde hatt en tøff dag og at han tross alt hadde verre ting å tenke på for tiden, som at moren er syk. Han mente at det er jeg som timer dårlig og ikke tar hensyn til han. Han mente også at det ikke er plass til han. På lørdag da han kom hjem fra sin mor, spurte jeg flere ganger hvordan det gikk, men han vil ikke snakke og avfeide meg. Det var også er ork å svare på, så jeg følte meg dum som spurte og ble usikker på hvor mye mer jeg skulle grave. Jeg svarte på det lille han sa og viste interesse og forståelse.

Jeg sprakk fullstendig i kveld og sa at jeg er lei av at han forbyr det å snakke om:
- Negative hendelser på jobb
- Fortid. Han har aldri villet høre om fortiden min, noe jeg syns er vanskelig fordi den forklarer så mye av hvem jeg er. Han vet ingeting om mitt tidligere samboerskap.
- Problemene vi har i familien
- IVF

Jeg sa at jeg føler et behov for å ha en emosjonell nærhet og at jeg trenger dette like mye som feks sex. Vi må kunne snakke fritt hjemme, og han må faktisk tåle å bli kjent med meg på et langt dypere plan. Jeg sa at jeg selv aldri er for sliten til å lytte til hva han har på hjertet og at det er vanskelig for meg å forstå at det da er et problem for han.

Hvordan kan han tro vi har det bra når det er en tykk mur mellom oss, når jeg må ringe frivillige for å ha noen å snakke med og snart vurdere å betale privat. Dette er for sårt til at jeg deler med venninner.

Jeg er drittlei av å føle at jeg må grue meg til å snakke med han om følelsene mine. Jeg blir ekstremt innesluttet og usikker. Når ting går på skinner, er det problemfritt, men når jeg har en dårlig dag og føler meg urettferdig behandlet eller andre ting oppstår, kommer han til kort. Det går greit så lenge det er jobb eller andre småting, for da kan jeg lufte tanker med venninner, og vi har stor takhøyde hva gjelder samtaletemaer, men IVF vil jeg helst kunne snakke med mannen min om.

Jeg vet ikke hvordan dette skal bli i lengden. Han sier « Nå gidder ikke jeg bruke krefter på å tenke mer på det der, vi får hjelp» Mens for meg har det vært vanskelig å fordøye, og det er en kilde til uro samtidig som det er en lettelse. Jeg klarer ikke legge bort bekymringene på samme måte, og det irriterer han veldig.

Det er ikke godt å være engstelig. Jeg er jo også helt tørr når vi har sex om dagen, og han sliter med å få den inn. Slik er jeg kun når kroppen er anspent. Alt henger i sammen, og jo mer han stenger meg ute, jo mer needy blir jeg, for alternativet er å slutte å snakke med han. Hadde han møtt meg med kjærlighet og raushet når jeg ønsker å snakke, hadde sexen vært bedre også. Nå sitter han og surmuler på soverommet og vi er ikke på talefot.

Han er sånn med andre og. Når broren snakket om sine bekymringer knyttet til nedstegninger pga. livsgrunnlaget sitt sitt som avhenger av et normalt samfunn, ble han etter kort til avfeid med « Nå er jeg drittlei covid. Kan vi kanskje snakke om noe hyggelig i selskap»

Under middagen snakket vi om ferien vi skal på, og fordi vi trenger hundepass, kom jeg med et par forslag, og det mente han i etterkant at hadde blitt for mye å bry hodet hans med etter en lang dag. Jeg serverer han visst bare problemer. For meg er det en naturlig del av feriesamtaletemaet, og det var bare et forsøk på å snakke om noe hyggelig ( ferien).

Jeg tror rett og slett vi er en dårlig match på det området, selv om vi fungerer godt på andre områder.

Noen tanker? Andre som kjenner seg igjen?

 

[HappyMom86]

Oj.. her var det mye.
Tilgi meg om jeg er alt for ærlig. Men jeg mener bare godt.

Det første jeg tenker er jo at det virker som dere er på ganske forskjellige plan og at dette her er noe som må tas tak i før det får utvikle seg mer. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at dere burde fått noe par terapi og fått hjelp til å snu ting fra noen utenfra. Dere må begge vurdere helt seriøst om dette forholdet er noe dere begge vil kjempe for. Det skal faktisk være plass til dere begge og begges behov. Dere må finne noen kompromiss og samarbeide om å få ting i orden mellom dere. Du trenger å bli møtt på dine følelser og han trenger nok å få litt ro rundt seg når han har det tøft. Han er kanskje ikke en som er så vant til å snakke om følelsene sine. Da er det vanskelig for han å vite hvordan han skal takle dine følelser også.

Jeg har tro på at dere vil kunne få til ting, men tror også dere bør ta dette her på alvor og få litt hjelp på veien.

 

[B]

Vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Vi har kommet til IVF etter å ha vært prøvere lenge. For meg har dette vært en stor emosjonell påkjenning. Jeg har tusen ubesvarte spørsmål, er sårbar og er ganske deppa. Det har nesten ikke gått opp for meg, for som for de fleste andre kvinner, var det et utenkelig « mareritt» å kanskje ikke skulle kunne bli mor. Jeg føler det klemmer om brystet og blir helt uvel av tanken. Jeg sover dårlig om nettene nå, og uroer meg mye. Jeg gråter mye når jeg kjenner på følelsene og tenker på situasjonen vi er i og at marerittet er virkeligheten. Prøver å tenke positivt, men det veksler mye. Det er lettelse og sorg litt om hverandre.

I dag under middagen tok jeg meg friheten til å lufte tankene. I går sa jeg knapt noe om det, annet enn å unnskylde meg for å være litt mentalt fraværende da han klagde på humøret. Jeg ønsket at vi kunne snakke om dette etter middagen i dag og åpnet meg. Jeg sa « jeg uroer meg veldig for alt som vi står foran. Jeg har så mange spørsmål og grunnen til at jeg våkner så mye om nettene og dessverre vekker deg når jeg vrir meg, er tankene rundt alt dette. Det er så uvirkelig, og jeg har ikke klart å akseptere situasjonen helt. Jeg syns dette er så kjipt når alt tilsynelatende er som det skal»

Jeg trenger sårt at han og jeg snakker om alt, og særlig når noe plager oss. For meg er emosjonell nærhet limet i forholdet, vel så mye som sex, men han blir brydd. Jeg så på hele han at han ble brydd og sur da jeg snakket. Han svarte meg ikke og så bare oppgitt ut. Hadde jeg gnålt om dette til han hver dag, hadde jeg forstått at det hadde blitt nok, men det er ikke slik. Jeg blir avvist hver gang og føler meg dum.

Jeg prøvde litt igjen, men fikk ingen respons annet enn « Uf, vi får ikke akkurat gjort noe med dette nå»

Jeg ble irritert til slutt og sa « Jeg har et sterkt behov for å snakke om dette her, selv om vi ikke skal løse noe i kveld!» Han svarte « Ser ikke du at jeg har hatt en lang dag i mange møter!? Typisk, akkurat som du gjør det med vilje, plukket deg ut den dagen du vet jeg har en ekstremt slitsom dag for å plage meg ekstra» Jeg ble veldig paff og ikke minst lei meg og provosert. Jeg svarte tilbake at jeg forventer at vi snakker fritt hjemme uten å måtte booke time. Jeg har jo alltid plass til å høre på han. Jeg lytter om mine nære venner eller familie ringer for å dele noe som er viktig for dem. Jeg stilte opp for en venninne som trengte støtte da hun opplevde noe lignende på andre siden av byen etter jobb. Jeg forventer faktisk at mannen min ikke ser på det som et ork å skulle snakke om livets nedturer med meg. Han mente at han hadde hatt en tøff dag og at han tross alt hadde verre ting å tenke på for tiden, som at moren er syk. Han mente at det er jeg som timer dårlig og ikke tar hensyn til han. Han mente også at det ikke er plass til han. På lørdag da han kom hjem fra sin mor, spurte jeg flere ganger hvordan det gikk, men han vil ikke snakke og avfeide meg. Det var også er ork å svare på, så jeg følte meg dum som spurte og ble usikker på hvor mye mer jeg skulle grave. Jeg svarte på det lille han sa og viste interesse og forståelse.

Jeg sprakk fullstendig i kveld og sa at jeg er lei av at han forbyr det å snakke om:
- Negative hendelser på jobb
- Fortid. Han har aldri villet høre om fortiden min, noe jeg syns er vanskelig fordi den forklarer så mye av hvem jeg er. Han vet ingeting om mitt tidligere samboerskap.
- Problemene vi har i familien
- IVF

Jeg sa at jeg føler et behov for å ha en emosjonell nærhet og at jeg trenger dette like mye som feks sex. Vi må kunne snakke fritt hjemme, og han må faktisk tåle å bli kjent med meg på et langt dypere plan. Jeg sa at jeg selv aldri er for sliten til å lytte til hva han har på hjertet og at det er vanskelig for meg å forstå at det da er et problem for han.

Hvordan kan han tro vi har det bra når det er en tykk mur mellom oss, når jeg må ringe frivillige for å ha noen å snakke med og snart vurdere å betale privat. Dette er for sårt til at jeg deler med venninner.

Jeg er drittlei av å føle at jeg må grue meg til å snakke med han om følelsene mine. Jeg blir ekstremt innesluttet og usikker. Når ting går på skinner, er det problemfritt, men når jeg har en dårlig dag og føler meg urettferdig behandlet eller andre ting oppstår, kommer han til kort. Det går greit så lenge det er jobb eller andre småting, for da kan jeg lufte tanker med venninner, og vi har stor takhøyde hva gjelder samtaletemaer, men IVF vil jeg helst kunne snakke med mannen min om.

Jeg vet ikke hvordan dette skal bli i lengden. Han sier « Nå gidder ikke jeg bruke krefter på å tenke mer på det der, vi får hjelp» Mens for meg har det vært vanskelig å fordøye, og det er en kilde til uro samtidig som det er en lettelse. Jeg klarer ikke legge bort bekymringene på samme måte, og det irriterer han veldig.

Det er ikke godt å være engstelig. Jeg er jo også helt tørr når vi har sex om dagen, og han sliter med å få den inn. Slik er jeg kun når kroppen er anspent. Alt henger i sammen, og jo mer han stenger meg ute, jo mer needy blir jeg, for alternativet er å slutte å snakke med han. Hadde han møtt meg med kjærlighet og raushet når jeg ønsker å snakke, hadde sexen vært bedre også. Nå sitter han og surmuler på soverommet og vi er ikke på talefot.

Han er sånn med andre og. Når broren snakket om sine bekymringer knyttet til nedstegninger pga. livsgrunnlaget sitt sitt som avhenger av et normalt samfunn, ble han etter kort til avfeid med « Nå er jeg drittlei covid. Kan vi kanskje snakke om noe hyggelig i selskap»

Under middagen snakket vi om ferien vi skal på, og fordi vi trenger hundepass, kom jeg med et par forslag, og det mente han i etterkant at hadde blitt for mye å bry hodet hans med etter en lang dag. Jeg serverer han visst bare problemer. For meg er det en naturlig del av feriesamtaletemaet, og det var bare et forsøk på å snakke om noe hyggelig ( ferien).

Jeg tror rett og slett vi er en dårlig match på det området, selv om vi fungerer godt på andre områder.

Noen tanker? Andre som kjenner seg igjen?

Har lest innlegget ditt selv om det er på assistert befruktning,og ikke "angår meg". Jeg tenker det er veldig vondt for deg å oppleve det du gjør. Har et par umiddelbare tanker om dette.

Det ene gjelder mannen din og hvorfor han gjør som han gjør. Kan det være at dette med ivf sliter på han også? At han egentlig er ganske stresset med dette som dere begge sikkert tenkte og håpet skulle skje av seg selv?

Jeg tenker også at han har en annen måte å håndtere ting på enn du. Du vil snakke, konfrontere følelsene dine. Han er en som unnvikende, begraver følelser. Det behøver ikke være feil sånn sett, men tror at en del folk har det vondere inni seg når følelsene først MÅ komme til overflaten når de har brukt så mye tid på å undertrykke de. Han må jo får være slik han er - til en viss grad. For han kan ikke forandres totalt, men samtidig må begge i et forhold komme hverandre i møte. Det betyr at han av og til må snakke med deg også når han ikke har så lyst, og det betyr også at du av og til må la han være i fred når han ikke vil snakke.

Om det er stress i situasjonen dere er i eller andre grunner, så kjenner jeg at jeg reagerer på en del av det han sier til deg likevel. At du føler forbud mot å snakke om en hel del ting, og denne måten han snakker til deg der han ikke bare unnviker men angriper deg med at du med vilje velger tidspunkt han er sliten feks. Dette med at du valgte tidspunkt for å "plage han ekstra" osv er helt uakseptabelt i mine øyne. Det går ut over stress og unnvikelse, men er manglende respekt for deg. Jeg synes det er bra du sprakk til han, og du skal bare si til han at i din bolig finner du deg ikke i forbud mot ting du kan si, i ditt hjem vil du snakke fritt og åpent, og ikke gå på eggeskall.

Du kjenner han jo, så hva tror du selv er grunnen til hans oppførsel? Har han alltid vært slik?

 

[Tar denne anonym]

Oj.. her var det mye.
Tilgi meg om jeg er alt for ærlig. Men jeg mener bare godt.

Det første jeg tenker er jo at det virker som dere er på ganske forskjellige plan og at dette her er noe som må tas tak i før det får utvikle seg mer. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at dere burde fått noe par terapi og fått hjelp til å snu ting fra noen utenfra. Dere må begge vurdere helt seriøst om dette forholdet er noe dere begge vil kjempe for. Det skal faktisk være plass til dere begge og begges behov. Dere må finne noen kompromiss og samarbeide om å få ting i orden mellom dere. Du trenger å bli møtt på dine følelser og han trenger nok å få litt ro rundt seg når han har det tøft. Han er kanskje ikke en som er så vant til å snakke om følelsene sine. Da er det vanskelig for han å vite hvordan han skal takle dine følelser også.

Jeg har tro på at dere vil kunne få til ting, men tror også dere bør ta dette her på alvor og få litt hjelp på veien.

Takk for svar. Jeg tror du sier noe der, men kompromiss. Jeg vet at han sier at han savner mer alenetid. Vi er er totalt ulike på det området. Jeg kan gå tur og bable masse med venninner etter en lang dag på jobb, mens han ikke virker mottakelig for noe mer enn et par teamsmøter i løpet av en dag. Jeg klarer ikke å se det for meg fordi vi er så forskjellige. Han forstår heller ikke mitt behov. Jeg prøver å forklare han det. Det er som om han skulle blitt avvist hver eneste gang han ville ha sex. Det er i grunn litt samme følelsen jeg sitter med når han avviser meg, den « nå føler jeg meg liten- følelsen». Hadde han også klart å sette ord på hvordan han føler seg, så hadde jeg kanskje forstått han bedre fordi jeg hadde klart å sette meg inn i hvordan han opplever det, feks som i dag.
Den frivillige jeg snakket med,sa også at vi burde prøve parterapi.

Jeg blir spent på stemningen i morgen, så får vi se om det ikke blir parterapi snart. Jeg har sluttet å la meg kue av hans holdning, og tenker i grunn at han må godta meg slik jeg er. Jeg klarer ikke å gå rundt å holde tilbake hele tiden. Vet han mener det er tull å snakke om fortiden, men i dag snakket jeg om den også. Jeg sa ikke noe som i nevneverdig grad kan såre han. Jeg er bare lei sensureringen.

 

[Sjof]

Leste teksten din, og opplevde på mange måter å lese om mitt forhold.
Jeg har selv et sterkt behov for å ytre følelser, snakke, tenke, overtenke osv osv. Mannen min er enkel til livet, og avfeier det litt, tar lett på det, haster ikke, tenker ikke over det, forstår ikke.
For meg var det en stor sorg hvor lang prosessen ville bli, alle påkjenningene jeg måtte gjennom. Møtte ingen forståelse for hver negative EL test eller graviditetstest underveis. Ikke mye støtte i prosessen med hormoner, nedturer o.l. Vi kranglet, vi slo sikkert opp 5 ganger under disse kranglene, og vi HATET hverandre. Vi fikk ikke det vi trengte fra hverandre i denne prosessen, og var på to forskjellige planeter. Vi har det også godt på mange andre områder. Alt påvirkes av denne prosessen.

Nå har vi det derimot veldig bra, og vi fant måter å akseptere hverandre på. Jeg bruker vennekretsen til å snakke om prosessen, og innser at han bærer ikke på sorg eller klarer å relatere seg til prosessen eller graviditeten, og det må være greit.

Vær egoistisk og prioriter deg selv i prosessen. Det handler ikke bare om IVF, men også tiden man har hatt som prøver - den preger egentlig startskuddet for dette.

Du må bare sende privat melding om du vil prate litt, så forteller jeg gjerne om min situasjon i dette..

 

[Velger å ta denne anonymt]

Har lest innlegget ditt selv om det er på assistert befruktning,og ikke "angår meg". Jeg tenker det er veldig vondt for deg å oppleve det du gjør. Har et par umiddelbare tanker om dette.

Det ene gjelder mannen din og hvorfor han gjør som han gjør. Kan det være at dette med ivf sliter på han også? At han egentlig er ganske stresset med dette som dere begge sikkert tenkte og håpet skulle skje av seg selv?

Han er ganske likegyldig. Han var ikke så opptatt av barn i utgangspunktet og mens andre poppet barn etter å ha vært sammen ett års tid, måtte jeg overbevise han om at vi ikke hadde god tid. Jeg dro til fastlegen og kom tilbake med det legen sa « dere kan vente ett års tid, men jeg ser heller ikke hvorfor dere skal vente» Så lenge en lege hadde sagt det, kuttet vi ut prevensjon og hoppet av i svingen som et kompromiss et år til før prøvingen skulle starte. Det var jeg som igjen måtte ta opp temaet og ble veldig lettet over velvilje. Da var det to år siden vi møttes. Vi kunne ha startet før, og jeg tror ett år fra eller til hadde hatt stor betydning. Dette er jeg litt bitter for, fordi han ikke tok det jeg sa seriøst. Jeg sa også « hvis vi starter nå, så kan vi kanskje slippe å bli en del av ivf- pasientene senere. Jeg prøvde å få han til å skjønne alvoret, men ble møtt med « ikke vær så dramtisk. Eggene blir ikke dårlige fra en dag til en annen osv». Dessverre viste det seg at jeg fikk mye rett i det jeg sa. Jeg skulle ønske at han la seg helt flat nå, at han hadde snev av dårlig samvittighet, men det er ikke tegn til det. Så nei, jeg tror ikke han finnes stresset. Han tror bestemt at vi lykkes bare vi prøver mange nok ganger, og at vi bare får høre hva de har å si. Hadde han brydd seg, hadde han kanskje satt seg litt inn i hva det går ut på og hva kroppen min skal gjennomgå. Jeg er veldig sint på han fordi han aldri bryr seg om den «urett som ikke rammer seg selv» og det gjelder det meste. Han sa også en gang jeg gråt etter mensen at jeg ikke skulle være så besatt av dette og da jeg sa at jeg savnet litt engasjement, fikk jeg høre at han anså dette som mitt prosjekt. Det klikket jeg for, så nå er det « vårt» prosjekt, selv om han bekymrer seg mer om at moren nesten føler at livet ikke er verdt å leve om hun må selge den ene leiligheten sin i en alder av 78. Det er på en måte en større eksistensiell krise og mer valid enn det jeg gjennomgår.


Jeg tenker også at han har en annen måte å håndtere ting på enn du. Du vil snakke, konfrontere følelsene dine. Han er en som unnvikende, begraver følelser. Det behøver ikke være feil sånn sett, men tror at en del folk har det vondere inni seg når følelsene først MÅ komme til overflaten når de har brukt så mye tid på å undertrykke de. Han må jo får være slik han er - til en viss grad. For han kan ikke forandres totalt, men samtidig må begge i et forhold komme hverandre i møte. Det betyr at han av og til må snakke med deg også når han ikke har så lyst, og det betyr også at du av og til må la han være i fred når han ikke vil snakke.
Ja, du har nok rett. Det er ikke noe annet alternativ, men hvordan vi skal « planlegge» dette, vet jeg ikke. Mulig han undertrykker følelser noe og selv tror at hans reaksjonsmønster er der korrekte. Jeg har på en måte trodd på det, og jeg unnskylder meg og skammer meg over å være et følelsesmenneske. Jeg let litt av meg selv og sier « jaja, du holder ut på berg- og dalbanen», men hvorfor er det jeg som skal latterliggjøre meg? Hvorfor er det ikke han som sier « du holder ut med en taus og innesluttet mann». Så nå skal jeg slutte å skamme meg. Jeg husker også søsteren min sa på lille julaften « den svigerfamilien din, de er litt høye på seg selv, er de ikke?» Jeg ble litt sur, og sa i grunn « det kan sikkert virke sånn», men hun har litt redd. Der er kort oppsummert. Han skal aldri legge seg flat, men snakker som om det er alle andre det er noe galt med. Og dette var også hans reaksjon da vi mistet en gang. Ingen trodde meg. Det var så sårt. Jeg sa « nå fossblør det jo. Det er jo som mensen! Nå mister vi den !» og alt han sa « Ikke vær så fatalistisk». Det ordet kommer jeg aldri i mitt liv til å glemme. Han skulle også da « bestemme» hvor lenge det var greit å sørge. Jeg fikk hjelp av andre fordi han var ferdig med å lytte etter to dager og selv sa han ikke stort, men kom blant annet med « jeg sa vi skulle ha gått til de private. Du husker jeg sendte link til en klinikk». Jeg vet at det uansett hadde vært alt for sent å gå til de private.

Om det er stress i situasjonen dere er i eller andre grunner, så kjenner jeg at jeg reagerer på en del av det han sier til deg likevel. At du føler forbud mot å snakke om en hel del ting, og denne måten han snakker til deg der han ikke bare unnviker men angriper deg med at du med vilje velger tidspunkt han er sliten feks. Dette med at du valgte tidspunkt for å "plage han ekstra" osv er helt uakseptabelt i mine øyne. Det går ut over stress og unnvikelse, men er manglende respekt for deg. Jeg synes det er bra du sprakk til han, og du skal bare si til han at i din bolig finner du deg ikke i forbud mot ting du kan si, i ditt hjem vil du snakke fritt og åpent, og ikke gå på eggeskall.
Takk. Det skal bli slik heretter. Tåler han det ikke, får han flytte. Jeg trodde hele tiden at det er meg det er noe galt med som er negativ, men jeg har jo kunnet klage over jobb og en irriterede sjef til venninner uten at de flykter fordi jeg brer negativ energi. Jeg er jo også den som finner på mye gøy. Men, han har fått meg til å tro at det ikke er greit å snakke om negative ting. Alt må være positivt, fordi han blir nedstemt av så mye negativ snakk. Det at vi trenger hundepasser er visst også negativt, fordi det er problemer jeg bringer på banen og det tapper han. Jeg har begynt å tenke over hva andre venninner snakker om når vi er sammen, og jo! Mange snakker mye negativt om jobb, dating, kollegaer, søsken, covid, strømpriser. Det er jo dette de har på hjertet og trenger utløp for. Når det er gjort, lager vi feks pizza og ler av hvor dyr den blir etter 10 min i stekeovnen. Snakker vi ikke fritt, er det lite igjen av vennskapet. Det er jo det negative folk i stor grad trenger å få ut. De som har et negativt verdensbilde generelt, og syns alt er noe dritt, de kan bli tunge å fordøye i årevis, men jeg vil i alle fall ha venner som tør å prate fra hjertet om alt.

Du kjenner han jo, så hva tror du selv er grunnen til hans oppførsel? Har han alltid vært slik?

Jeg aner ikke. Han gir mye i handling og er 100% til å stole på. Jeg forstår ikke hvordan han kan ha oppføre seg som en robot. Han har søsken som uttrykker mer av alt, sinne, frykt, irritasjon og på helt tilfeldige tidspunkt. Kanskje var han mer innesluttet og ble enda mer innesluttet av at de var raske i replikken og dominerte. Kanskje… eller bare en del av personligheten..

Det ble lange svar. Tusen takk for at du leste. Takk for at du tok deg tid!

 

[B]

Jeg aner ikke. Han gir mye i handling og er 100% til å stole på. Jeg forstår ikke hvordan han kan ha oppføre seg som en robot. Han har søsken som uttrykker mer av alt, sinne, frykt, irritasjon og på helt tilfeldige tidspunkt. Kanskje var han mer innesluttet og ble enda mer innesluttet av at de var raske i replikken og dominerte. Kanskje… eller bare en del av personligheten..

Det ble lange svar. Tusen takk for at du leste. Takk for at du tok deg tid!

Jo mer jeg leser, jo mer usikker blir jeg om dette er et sunt forhold. Saken har selvsagt flere sider og nyanser men for meg ser det ut som et forhold der han legger premissene for hva som er greit og ikke, du løper rundt og forsøker tekkes han og legger lokk på det du føler og den du er. I tillegg begynner du å bli "redd", i mangel av bedre ord, for å få skylda, for å bli latterliggjort. Jeg føler når jeg leser at han har fått et slags psykisk overtak på deg. Har dere vært sammen lenge?

 

[HappyMom86]

En annen ting jeg leser er at du er kjempesterk! Du lar deg ikke knekke fullstendig og det er veldig bra. Du må aldri utslette deg selv i håp om å fikse et forhold. Husk din egen verdi oppi det hele. Det er bare du som vet om dette er bra nok til å kunne reddes. Men jeg har tro på dere hvis han også ser problemet og godtar at dere begynner i terapi.

Altså.. noe av den oppførselen vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde orket å leve med. Men igjen, vi alle er forskjellige og kanskje han innser at dere er på feil spor og er villig til å bli med på en snuoperasjon. For det bør skje nå veldig fort. Du kan ikke gå rundt og ikke få være deg selv i ditt eget hjem. Det er faktisk skadelig på sikt. Hjemme skal være der man slapper av og kan være seg selv.

 

[WannaBeMama]

En annen ting jeg leser er at du er kjempesterk! Du lar deg ikke knekke fullstendig og det er veldig bra. Du må aldri utslette deg selv i håp om å fikse et forhold. Husk din egen verdi oppi det hele. Det er bare du som vet om dette er bra nok til å kunne reddes. Men jeg har tro på dere hvis han også ser problemet og godtar at dere begynner i terapi.

Altså.. noe av den oppførselen vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde orket å leve med. Men igjen, vi alle er forskjellige og kanskje han innser at dere er på feil spor og er villig til å bli med på en snuoperasjon. For det bør skje nå veldig fort. Du kan ikke gå rundt og ikke få være deg selv i ditt eget hjem. Det er faktisk skadelig på sikt. Hjemme skal være der man slapper av og kan være seg selv.

Veldig gode svar fra deg <3

 

[Tar denne anonymt]

Jo mer jeg leser, jo mer usikker blir jeg om dette er et sunt forhold. Saken har selvsagt flere sider og nyanser men for meg ser det ut som et forhold der han legger premissene for hva som er greit og ikke, du løper rundt og forsøker tekkes han og legger lokk på det du føler og den du er. I tillegg begynner du å bli "redd", i mangel av bedre ord, for å få skylda, for å bli latterliggjort. Jeg føler når jeg leser at han har fått et slags psykisk overtak på deg. Har dere vært sammen lenge?

Jeg tror du summerer det godt. Det er et psykisk overtak. Og det er nok dette jeg har merket og derfor jeg har begynt å synge ut.

Et eksempel var på lørdag. Han spurte om jeg skulle ha resten av tacokjøttdeigen på pizzaen, og jeg sa « nei, takk. Jeg tar hva som helst annet» Hans svar: Da tar du den til lunsj i morgen da? Meg: « Kanskje det, ja» Han : « Skal du ikke ha den på pizzaen, lover du å spise den til lunsj! » Han kommanderte meg. Jeg sa at det var uakseptabelt å kommandere meg. Mulig det er en bagatell, men å bestemme hva jeg skal spise..

Et annet eksempel er hvis vi skal bort på noe på en ukedag. Han har stor grad av fleksibilitet i jobben sin og sist vi skulle til moren hans, satte han frist for avreise. Fristen var et kompromiss der jeg må logge av før arbeidsdagen min er ferdig. På vei hjem fra moren, sier han at han er sliten. Istedenfor å snakke eller ha på noe fin musikk som begge kan nyte, skrur han på rock på fullt volum. Det var skikkelig høyt lydnivå, og jeg vegret meg for å si noe fordi jeg vet at han liker høy musikk, og jeg vet at det er han som kjører og at han er trøtt. Det gjorde vondt i ørene mine, og jeg sa til slutt fra « kan vi skru ned bare bitte litt» Han skrur ned marginalt. Jeg gruer meg, men spør igjen « Kan du skru ned litt til. Det gjør vondt i ørene mine» Da skrur han bare av musikken og sier « Jæv..g bra biltur. Det er faktisk jeg som er sjåføren. Jeg kan stoppe her, så kjører du! ( vet jeg ikke har lappen)» Det var stille hele resten av turen.

Jeg opplever mer og mer av denne oppførselen. Vi var ute og gikk tur. Da vi skulle inn i bilen, var vi sperret bak en høy brøytekant på fortauet. Han hadde skikkelige vinterstøvler og klatret over. Jeg hadde lave sko og visste jeg kom til å få skoene fulle av snø av å kravle over brøytekanten ( dumt valg av skotøy, det vet jeg. Vanligvis har jeg støvler). Jeg sa « shit, her kommer jeg nok ikke over» Istedenfor å tråkke ned litt snø for meg, sier han « vel, ditt problem. Du får bare gå til du finner en vei ned fra fortauet da» Det var 150 m minst for å gå rundt. Jeg gikk over og fikk snø i skoene. Ingen krise, men sånn var han ikke da vi møttes. Dette er på en måte ikke han, så regner med det er frustrasjon som får utløp, men det at han legger begrensninger for hva vi skal snakke om og når, slik har det alltid vært.

 

[Kelsey]

Jeg tror du summerer det godt. Det er et psykisk overtak. Og det er nok dette jeg har merket og derfor jeg har begynt å synge ut.

Et eksempel var på lørdag. Han spurte om jeg skulle ha resten av tacokjøttdeigen på pizzaen, og jeg sa « nei, takk. Jeg tar hva som helst annet» Hans svar: Da tar du den til lunsj i morgen da? Meg: « Kanskje det, ja» Han : « Skal du ikke ha den på pizzaen, lover du å spise den til lunsj! » Han kommanderte meg. Jeg sa at det var uakseptabelt å kommandere meg. Mulig det er en bagatell, men å bestemme hva jeg skal spise..

Et annet eksempel er hvis vi skal bort på noe på en ukedag. Han har stor grad av fleksibilitet i jobben sin og sist vi skulle til moren hans, satte han frist for avreise. Fristen var et kompromiss der jeg må logge av før arbeidsdagen min er ferdig. På vei hjem fra moren, sier han at han er sliten. Istedenfor å snakke eller ha på noe fin musikk som begge kan nyte, skrur han på rock på fullt volum. Det var skikkelig høyt lydnivå, og jeg vegret meg for å si noe fordi jeg vet at han liker høy musikk, og jeg vet at det er han som kjører og at han er trøtt. Det gjorde vondt i ørene mine, og jeg sa til slutt fra « kan vi skru ned bare bitte litt» Han skrur ned marginalt. Jeg gruer meg, men spør igjen « Kan du skru ned litt til. Det gjør vondt i ørene mine» Da skrur han bare av musikken og sier « Jæv..g bra biltur. Det er faktisk jeg som er sjåføren. Jeg kan stoppe her, så kjører du! ( vet jeg ikke har lappen)» Det var stille hele resten av turen.

Jeg opplever mer og mer av denne oppførselen. Vi var ute og gikk tur. Da vi skulle inn i bilen, var vi sperret bak en høy brøytekant på fortauet. Han hadde skikkelige vinterstøvler og klatret over. Jeg hadde lave sko og visste jeg kom til å få skoene fulle av snø av å kravle over brøytekanten ( dumt valg av skotøy, det vet jeg. Vanligvis har jeg støvler). Jeg sa « shit, her kommer jeg nok ikke over» Istedenfor å tråkke ned litt snø for meg, sier han « vel, ditt problem. Du får bare gå til du finner en vei ned fra fortauet da» Det var 150 m minst for å gå rundt. Jeg gikk over og fikk snø i skoene. Ingen krise, men sånn var han ikke da vi møttes. Dette er på en måte ikke han, så regner med det er frustrasjon som får utløp, men det at han legger begrensninger for hva vi skal snakke om og når, slik har det alltid vært.

Syns dette høres veldig alvorlig ut. Han behandler deg svært dårlig og det er absolutt ikke slik man skal ha det i et godt og likeverdig forhold. Viser han på noen måte at han er glad i deg og bryr seg om deg gjennom dagen? Har dere hyggelige interaksjoner?

Mine varsellamper blinker i alle fall veldig når jeg leser alle meldingene du har skrevet. Vet ikke når dere har time til IVF, men jeg ville vurdert å vente med videre fertilitetsbehandling før dere har fått profesjonell hjelp med forholdet.

 

[Miss_30]

Sikker på du ønsker barn med denne mannen? Er ikke sånn at en baby på magisk vis gjør et forhold bedre og det virker ikke som han er spesielt grei mot deg. Hender min mann slenger med kjeften også og da får han høre det.

 

[B]

Jeg tror du summerer det godt. Det er et psykisk overtak. Og det er nok dette jeg har merket og derfor jeg har begynt å synge ut.

Et eksempel var på lørdag. Han spurte om jeg skulle ha resten av tacokjøttdeigen på pizzaen, og jeg sa « nei, takk. Jeg tar hva som helst annet» Hans svar: Da tar du den til lunsj i morgen da? Meg: « Kanskje det, ja» Han : « Skal du ikke ha den på pizzaen, lover du å spise den til lunsj! » Han kommanderte meg. Jeg sa at det var uakseptabelt å kommandere meg. Mulig det er en bagatell, men å bestemme hva jeg skal spise..

Et annet eksempel er hvis vi skal bort på noe på en ukedag. Han har stor grad av fleksibilitet i jobben sin og sist vi skulle til moren hans, satte han frist for avreise. Fristen var et kompromiss der jeg må logge av før arbeidsdagen min er ferdig. På vei hjem fra moren, sier han at han er sliten. Istedenfor å snakke eller ha på noe fin musikk som begge kan nyte, skrur han på rock på fullt volum. Det var skikkelig høyt lydnivå, og jeg vegret meg for å si noe fordi jeg vet at han liker høy musikk, og jeg vet at det er han som kjører og at han er trøtt. Det gjorde vondt i ørene mine, og jeg sa til slutt fra « kan vi skru ned bare bitte litt» Han skrur ned marginalt. Jeg gruer meg, men spør igjen « Kan du skru ned litt til. Det gjør vondt i ørene mine» Da skrur han bare av musikken og sier « Jæv..g bra biltur. Det er faktisk jeg som er sjåføren. Jeg kan stoppe her, så kjører du! ( vet jeg ikke har lappen)» Det var stille hele resten av turen.

Jeg opplever mer og mer av denne oppførselen. Vi var ute og gikk tur. Da vi skulle inn i bilen, var vi sperret bak en høy brøytekant på fortauet. Han hadde skikkelige vinterstøvler og klatret over. Jeg hadde lave sko og visste jeg kom til å få skoene fulle av snø av å kravle over brøytekanten ( dumt valg av skotøy, det vet jeg. Vanligvis har jeg støvler). Jeg sa « shit, her kommer jeg nok ikke over» Istedenfor å tråkke ned litt snø for meg, sier han « vel, ditt problem. Du får bare gå til du finner en vei ned fra fortauet da» Det var 150 m minst for å gå rundt. Jeg gikk over og fikk snø i skoene. Ingen krise, men sånn var han ikke da vi møttes. Dette er på en måte ikke han, så regner med det er frustrasjon som får utløp, men det at han legger begrensninger for hva vi skal snakke om og når, slik har det alltid vært.

Jeg er enig med Kelsey. Det som trer frem her er i mine øyne noe som nærmer seg psykisk vold. Det kan være mange grunner til at det blir slik, det kan være han, det kam være dere og samspillet mellom dere som gir en surere og surere tone mellom dere, eller det kan være situasjonen dere står i, selv om du mener han ikke stresse av dette.

Jeg ville avventet ivf. Jeg ville også vurdert sterkt å gå ut av forholdet, og i det minste krevd terapi og faktisk endring. Dette du lever i med stadige stikk, kontroll, han som befaler og du som lytter er ikke greit. Når var sist gang du følte dere hadde en god samtale og at du følte deg likeverdig, avslappet og trygg?

 

[Litjmora]

https://dinutvei.no/psykisk-vold/

Kom deg ut. Min erfaring er at det ikke blir bedre med tiden

 

[Bringebær7]

Jeg har fullstendig forståelse for din frustrasjon, og vil på ingen måte unnskylde hans oppførsel. For den er både uakseptabel og usunn.

Jeg har bare en tanke. Du sier hans mor er syk. Er det noe sammenheng mellom hennes sykdom og hans oppførsel. Har det eskalert mens hun har vært syk. Det kan jo skape en stressende situasjon og stress aktiverer reptilhjernen som ikke alltid agerer fornuftig.

Misforstå meg helt rett. Jeg er på din side, helt klart

 

[HappyMom86]

..

 

[Tar denne anonymt]

Syns dette høres veldig alvorlig ut. Han behandler deg svært dårlig og det er absolutt ikke slik man skal ha det i et godt og likeverdig forhold. Viser han på noen måte at han er glad i deg og bryr seg om deg gjennom dagen? Har dere hyggelige interaksjoner?

Mine varsellamper blinker i alle fall veldig når jeg leser alle meldingene du har skrevet. Vet ikke når dere har time til IVF, men jeg ville vurdert å vente med videre fertilitetsbehandling før dere har fått profesjonell hjelp med forholdet.

Han viser det også, i aller høyeste grad. Han lagde lunsj til meg i dag. Han henter meg på trening. Han gjorde alt praktisk da jeg gjennomgikk MA. Han henter meg på jobb også av og til, men er han sliten når han henter meg, er det ikke et ord i bilen på vei hjem. Han spør ikke hvordan dagen har vært og er bare sur. Det er veldig nedtrykkende. Han sitter mye i sine egne tanker også, men han tar hensyn til meg veldig mye. Kjøper han noe til huset, er det farger jeg liker osv. Han er veldig pålitelig og samvittighetsfull. Uansett vær og føre, tar han med hunden på tur.

 

[TKW]

Jeg synes mange her har kommet med gode innspill, og håper at dersom du selv opplever forholdet som usunt kommer deg ut av det. Men jeg vil (uten å på noen måte forsvare hans væremåte!) gjerne komme med et innspill som kanskje kan være verdifullt i å se flere sider av saken. For når du skriver at han er sliten etter jobb, irritabel når du har mye på hjertet, og sier at han synes han har for lite alenetid, så tenker jeg umiddelbart at dere har veldig ulike personlighetstyper. At han er (veldig) introvert og primært logisk, mens du er mer ekstrovert og følelsesbasert?

Når han virker som at han ikke har så sterke følelser om ting så kan det rett og slett hende at det er sant. For jeg er sånn selv. Jeg blir dritsliten av folk som føler veldig mye, - og det er det mange som gjør. Hvis man er litt stille som type blir man ofte en som folk "tømmer" seg til, og så står man der og er noens emosjonelle søplekasse. Og jeg blir helt kaputt i huet av folk som er veldig utadvendt, sprudlende og energiske hele tiden, og de er i flertall i vårt samfunn. Verden er laget for ekstroverte mennesker - mennesker som får energi av å være sammen med andre, av å ha både dype og overfladiske samtaler, som skravler i vei ved kaffebordet på jobb, med folk de knapt vet hva heter. Ekstroverte mennesker kjeder seg, blir deprimerte og rastløse av å være for lenge alene. Mens introverte mennesker trenger å være alene for å få hvile, vil helst være sammen med folk de kjenner godt, og henter energi i å sitte i stillhet, enten for seg selv eller sammen med andre. En biltur i felleskap, men stillhet? Bare radio eller musikk? For en drøm! Du sier han er sur, og jeg vet andre oppfatter meg som det innimellom. Seriøst tilfelle av resting bitch face. Men jeg er sjeldent sur. Ofte sliten, men sjeldent sur. Jeg faller naturlig inn i min egen verden og sitter og drodler små og store problemer i hodet mens jeg ser verden passere stille forbi. Og jeg føler ikke så mye. Jeg har aldri helt forstått hva det er å føle så sterkt om hele tiden... Bekymrer meg, jo selvfølgelig hvis det er viktig og det er mitt ansvar å fikse det. Men hvis bilen min ryker og jeg har forsikring, så setter jeg den på verksted og tenker ikke noe mer på den. Kanskje hans forhold til IVF er så flatt og enkelt? At han rett og slett ikke klarer å sette seg inn i hva du stresser for, for han kjenner fullt og helt på at dette ikke er noe han får gjort noe med, ansvaret ligger hos andre, han skal bare være med på reisen og gjøre som han får beskjed om? Åh hvor jeg elsker å bare kunne gjøre som jeg får beskjed om!

Bare som en artig øvelse, for kanskje å forstå hverandre litt bedre - eller kanskje aller mest for at dere skal forstå dere selv litt bedre - så kan du jo foreslå for ham at dere begge svarer på testen 16 personligheter. Hver for dere, i stillhet, en dag dere bare sitter og suser på hver deres PC. Det er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, og mennesker er mye mer enn 16 personligheter, men det gir en grov indikasjon på hvor man er lik og hvor man er veldig ulik. I hvilken grad vi er følelsesmennesker eller ikke for eksempel. Kanskje han til og med synes det er gøy, særlig hvis han faller i en gruppe som er litt sjelden. Man behøver ikke være en dårlig match fordet om man har veldig ulike personligheter, men hvis man kjenner til ulikhetene kan det være enklere for begge parter å ta hensyn. Kanskje er litt mer alenetid nettopp det han trenger for å bli en mer empatisk type.

 

[Saltvann]

Jeg tror du summerer det godt. Det er et psykisk overtak. Og det er nok dette jeg har merket og derfor jeg har begynt å synge ut.

Et eksempel var på lørdag. Han spurte om jeg skulle ha resten av tacokjøttdeigen på pizzaen, og jeg sa « nei, takk. Jeg tar hva som helst annet» Hans svar: Da tar du den til lunsj i morgen da? Meg: « Kanskje det, ja» Han : « Skal du ikke ha den på pizzaen, lover du å spise den til lunsj! » Han kommanderte meg. Jeg sa at det var uakseptabelt å kommandere meg. Mulig det er en bagatell, men å bestemme hva jeg skal spise..

Et annet eksempel er hvis vi skal bort på noe på en ukedag. Han har stor grad av fleksibilitet i jobben sin og sist vi skulle til moren hans, satte han frist for avreise. Fristen var et kompromiss der jeg må logge av før arbeidsdagen min er ferdig. På vei hjem fra moren, sier han at han er sliten. Istedenfor å snakke eller ha på noe fin musikk som begge kan nyte, skrur han på rock på fullt volum. Det var skikkelig høyt lydnivå, og jeg vegret meg for å si noe fordi jeg vet at han liker høy musikk, og jeg vet at det er han som kjører og at han er trøtt. Det gjorde vondt i ørene mine, og jeg sa til slutt fra « kan vi skru ned bare bitte litt» Han skrur ned marginalt. Jeg gruer meg, men spør igjen « Kan du skru ned litt til. Det gjør vondt i ørene mine» Da skrur han bare av musikken og sier « Jæv..g bra biltur. Det er faktisk jeg som er sjåføren. Jeg kan stoppe her, så kjører du! ( vet jeg ikke har lappen)» Det var stille hele resten av turen.

Jeg opplever mer og mer av denne oppførselen. Vi var ute og gikk tur. Da vi skulle inn i bilen, var vi sperret bak en høy brøytekant på fortauet. Han hadde skikkelige vinterstøvler og klatret over. Jeg hadde lave sko og visste jeg kom til å få skoene fulle av snø av å kravle over brøytekanten ( dumt valg av skotøy, det vet jeg. Vanligvis har jeg støvler). Jeg sa « shit, her kommer jeg nok ikke over» Istedenfor å tråkke ned litt snø for meg, sier han « vel, ditt problem. Du får bare gå til du finner en vei ned fra fortauet da» Det var 150 m minst for å gå rundt. Jeg gikk over og fikk snø i skoene. Ingen krise, men sånn var han ikke da vi møttes. Dette er på en måte ikke han, så regner med det er frustrasjon som får utløp, men det at han legger begrensninger for hva vi skal snakke om og når, slik har det alltid vært.

Det jeg skriver nedenfor, er skrevet kun i beste mening

Jeg har lest det du har skrevet, og utifra det jeg har lest, er dette ikke et forhold jeg ville gått videre i. Jeg tror du vet dette godt selv, men kanskje trenger en "bekreftelse" fra andre om at det han driver med er totalt uakseptabelt. Han trykker deg ned psykisk, og det er en form for vold, selv om du ikke får synlige merker.

Det er muligens brutalt av meg å skrive dette, men jeg må bare være ærlig, når du nå ber om råd. Dette er "klassisk", og jeg har dessverre liten tro på at han vil forandre seg. Men ja; hvis du absolutt mener at dette er mannen i ditt liv, må dere oppsøke hjelp. Umiddelbart. Det er ofte slik voldelige forhold starter.

Jeg vil deg kun godt, bare åpne øynene dine. Jeg tror helt ærlig at du innerst inne vet dette selv.

 

[B82]

Det jeg skriver nedenfor, er skrevet kun i beste mening

Jeg har lest det du har skrevet, og utifra det jeg har lest, er dette ikke et forhold jeg ville gått videre i. Jeg tror du vet dette godt selv, men kanskje trenger en "bekreftelse" fra andre om at det han driver med er totalt uakseptabelt. Han trykker deg ned psykisk, og det er en form for vold, selv om du ikke får synlige merker.

Det er muligens brutalt av meg å skrive dette, men jeg må bare være ærlig, når du nå ber om råd. Dette er "klassisk", og jeg har dessverre liten tro på at han vil forandre seg. Men ja; hvis du absolutt mener at dette er mannen i ditt liv, må dere oppsøke hjelp. Umiddelbart. Det er ofte slik voldelige forhold starter.

Jeg vil deg kun godt, bare åpne øynene dine. Jeg tror helt ærlig at du innerst inne vet dette selv.

Holder helt med i Saltvann her.

Du fortjener å få barn med noen annen enn han.. de fremtidige barna dine trenger en trygg og stabil pappa. Søk hjelp, krisesenter for kvinner finnes mange plasser.