Føler meg aldri «hjemme»

[Hageblomsten]

I løpet av mitt 27 år lange liv har jeg bodd 9 forskjellige steder og gått på 7 forskjellige skoler (ikke byttet fag eller begynt på ny linje og foreldrene mine er fremdeles gift).
Jeg er oppvokst på ett og samme sted, men flyttet til et nytt hus hvor vi bodde i 10 år.

En ting som gnager veldig på meg gjennom alle disse stedene og alle skolene jeg har gått på, er at jeg aldri har følt at jeg hører til eller passer inn

Jeg har ei datter og er gift, men føler meg verken som en mamma eller kone.
Jeg har en jobb jeg trives i, men føler ikke det er dette jeg vil gjøre resten av livet.

Hele livet har jeg slitt veldig med å forstå meg selv, mine tanker og følelser, og å få dette til å gi mening med omgivelsene og menneskene rundt meg.

Noen som kjenner seg igjen og har gode tips eller råd å komme med?

 

[My heart]

Kjenner ei i samme situasjon. Hun har flyttet masse oppgjennom barn/ ungdomsårene. Når hun selv fikk barn har hun bodd på samme sted hele tiden, nå er datteren 14 år. Dette for å skape de rammene for datteren som hun selv ikke har hatt.
Du kan ikke ta tilbake det som har vært, men du kan endre det som er nå ved å skape ditt eget hjem og la nye røtter gro

Du er 27 år, og tipper de fleste fra skoletiden er spredt for alle vinder. Du må bygge deg opp der du er nå, og la det bli din tilhørighet og base.
Prøv ikke tenk jobb som en jobb du skal holde på med resten av livet. Så lenge du trives nå så hold på det. Etterhvert kan du finne noe annet som du kunne tenke deg.

Livet er ei reise, og det går fint å bytte jobb og prøve andre ting. All erfaring kan du dra nytte av.
Du ER mamma og kone. Se for deg alle erfaringene du har hatt og alt du har lært om deg selv og omgivelsene dine.
Hvem er det egentlig som forstår seg selv helt 100%
Ikke se deg tilbake, det er ikke dit du skal
Fortiden sier noe om hvor du har vært, men ingenting om hvor du skal

 

[FruMarihøne]

Jeg hadde det ganske likt i 13-18 åra. Følte meg fremmed blant familie og venner og følte at jeg ikke hørte til noe sted. Tror kanskje det kanhavært en form for depresjon? Eller en følgesvenn av den.

Det ble bedre etter fylte 18. Og helt bra etter jeg begynte å leve mer aktivt som 25 åring. Humøret stabiliserte seg på blid og førnøyd. Og ingenting måtte tenkes eller grubles på lenger. Følsene ble ryddigere og roligere.

God mulig det ikke er løsningen for deg altså. Men gjorde helt klart en kjempeforskjell her i gården.
Evt ta kontakt med psykolog? Kan ha god nytte av det og!

 

[:)Solsikke:)]

Vanskelig å si hvordan du skal føle deg hjemme men tenker du må ha i livet for det skal kjennes godt og riktig for deg...

 

[Skjermtrollet]

Høres ikke ut som noen god følelse. Ikke like ille, men med utveksling og flytting er jeg vel oppe på 7 ulike skoler/universitet og 7 ulike bosteder.

I tøffe perioder har jeg slitt med at det virker som"alle andre" fremdeles er en gjeng. Litt mindre tid på Facebook og aktiv bruk av funksjonaliteten for å velge hvem du vil se (og ikke se) i oppdateringen hjalp godt der. Pluss et års pause da det var på sitt verste.

For noen er jobben en veldig stor del av hvem de er, for andre er jobb en måte å tjene til livets opphold. Noen har alle sine beste venner fra barndomsårene mens andre har funnet seg en ny gjeng. Noen har alltid drømt om å være mamma og går helt opp i den rollen mens det for andre bare er en del av livet. Alle alternativene er like gyldige. Det finnes ingen fasit på hvordan du skal leve livet.

Hvis du sliter med følelsen av at din måte å være på ikke er "god nok" eller "ekte nok" fordi du har flyttet så mye så kan det hjelpe å gå i terapi og snakke med en som kan hjelpe deg å se at din måte å være på er like gyldig som alle andres. Jeg heier på deg!

 

[Moderator Marte]

Vil berre sende deg ein stor klem

 

[Blu-Ray]

Mitt tips er å dra til psykolog, der kan du lære deg selv (og dine behov) å kjenne. Du bør få hjelp til å komme i kontakt med deg selv for det høres ut som du ser deg selv litt fra utsiden.

 

[Prøver90]

Skulle skrive det samme som hun over. Tror kanskje det kan være veldig lurt. Er helt utrolig hvor mye det hjelper å snakke når man får de riktige spørsmålene.

 

[lykke_liten]

Har det litt på samme måte. Jeg har bodd på 12 forskjellige steder, 7 av de var før jeg fylte 18. Var alltid den nye, slet med å få venner og det ble vanskeligere og vanskeligere for hver gang vi flyttet.
Sliter fortsatt med å møte nye folk, er verdens største introvert fordi jeg føler at jeg ikke er bra nok, at alle ser rart på meg osv. Ingen god følelse.
Har hjulpet en del å flytte fra Norge, og har det litt lettere her i Storbritannia fordi folk er mer åpne og imøtekommende

 

[Hageblomsten]

Jeg hadde det ganske likt i 13-18 åra. Følte meg fremmed blant familie og venner og følte at jeg ikke hørte til noe sted. Tror kanskje det kanhavært en form for depresjon? Eller en følgesvenn av den.

Det ble bedre etter fylte 18. Og helt bra etter jeg begynte å leve mer aktivt som 25 åring. Humøret stabiliserte seg på blid og førnøyd. Og ingenting måtte tenkes eller grubles på lenger. Følsene ble ryddigere og roligere.

God mulig det ikke er løsningen for deg altså. Men gjorde helt klart en kjempeforskjell her i gården.
Evt ta kontakt med psykolog? Kan ha god nytte av det og!

Tror nok det å holde på med egne interesser og hobbyer hvor jeg møter folk hjelper litt på en form for tilhørighet og få en form for fotfeste. Jeg har en hobby som er "min" ting som jeg setter pris på og gleder meg til.

Har flere ganger vurdert psykolog, men jeg har rett og slett ikke råd til det

 

[Hageblomsten]

Mitt tips er å dra til psykolog, der kan du lære deg selv (og dine behov) å kjenne. Du bør få hjelp til å komme i kontakt med deg selv for det høres ut som du ser deg selv litt fra utsiden.

Det er nok sant, det du sier, at jeg ser meg selv litt fra utsiden og at jeg kanskje dømmer meg selv i alt jeg gjør.
Skulle gjerne snakket med en terapeut eller psykolog, men midlene strekker dessverre ikke til

 

[Hageblomsten]

Har det litt på samme måte. Jeg har bodd på 12 forskjellige steder, 7 av de var før jeg fylte 18. Var alltid den nye, slet med å få venner og det ble vanskeligere og vanskeligere for hver gang vi flyttet.
Sliter fortsatt med å møte nye folk, er verdens største introvert fordi jeg føler at jeg ikke er bra nok, at alle ser rart på meg osv. Ingen god følelse.
Har hjulpet en del å flytte fra Norge, og har det litt lettere her i Storbritannia fordi folk er mer åpne og imøtekommende

Kjenner igjen det du sier. Det føles nesten håpløst å få nye venner og bekjente, så holder meg for det meste for meg selv (sammen med mann og barn).
Kan tenke meg at det muligens er enklere i et annet land, og det er fint å høre at det har hjulpet for deg

 

[Blu-Ray]

Det er nok sant, det du sier, at jeg ser meg selv litt fra utsiden og at jeg kanskje dømmer meg selv i alt jeg gjør.
Skulle gjerne snakket med en terapeut eller psykolog, men midlene strekker dessverre ikke til

Tenker du på penger? Du kan få henvisning og da går det på frikort

 

[~Ønskebarn17&19]

Kjenner ei i samme situasjon. Hun har flyttet masse oppgjennom barn/ ungdomsårene. Når hun selv fikk barn har hun bodd på samme sted hele tiden, nå er datteren 14 år. Dette for å skape de rammene for datteren som hun selv ikke har hatt.
Du kan ikke ta tilbake det som har vært, men du kan endre det som er nå ved å skape ditt eget hjem og la nye røtter gro

Du er 27 år, og tipper de fleste fra skoletiden er spredt for alle vinder. Du må bygge deg opp der du er nå, og la det bli din tilhørighet og base.
Prøv ikke tenk jobb som en jobb du skal holde på med resten av livet. Så lenge du trives nå så hold på det. Etterhvert kan du finne noe annet som du kunne tenke deg.

Livet er ei reise, og det går fint å bytte jobb og prøve andre ting. All erfaring kan du dra nytte av.
Du ER mamma og kone. Se for deg alle erfaringene du har hatt og alt du har lært om deg selv og omgivelsene dine.
Hvem er det egentlig som forstår seg selv helt 100%
Ikke se deg tilbake, det er ikke dit du skal
Fortiden sier noe om hvor du har vært, men ingenting om hvor du skal

Ville bare si at dette var skikkelig kloke ord.

 

[Vesten]

Jeg starta hos coach/terapeut sist høst pga angst/depresjon og at jeg hadde mista meg selv litt.
Hjalp veldig da hun skrev ned alle grunnverdiene jeg har og hva som mangler og hva jeg bør gi næring til og bruke krefter på.

Har alltid vært en drømmende , rastløs og litt distansert person inni mens jeg har vært en rolig og "kjedelig" a4 person på utsiden ;