Følelser for den i magen?

Cezzasun

Cezzasun

Andre møte med forumet
Eg skal ta for meg noke som nok blir sett på som tabu. Eg regnar med å bli hogd handa av, men eg prøver uansett.
Eg slit med å føle noke for frøet i magen. Det er ikkje slik som med min første graviditet der eg var kjempe gla og nesten litt vel forsiktig med ting. Denne gangen ( som er nr 2) så føler eg lite. Ingen voldsom glede liksom. Er eg rar? Vil det komme meir? Er det andre som har det litt sånn??
 
Jeg har bare 1, men om jeg forsøker å forestille meg det, så tenker jeg at det kanskje kan ha noe med forventning og spenning og gjøre? Altså, første gang er alt nytt. Jeg kan ikke si hva jeg kommer til å føle selv, men det er slik jeg ser det for meg... Ingen kan hogge hånda av deg for dette ♡
 
Tror nok ikke alle har den fantastiske følelsen, og hvertfall ikke så tidlig. Jeg vet bare selv at man må jobbe med tilknytningen. Nyte bevegelser, tenke navn så det blir mer reelt kan og hjelpe.

Jeg slet med morsfølelsen for min første, mye grunnet en tøff fødsel og påfølgende barseldepresjon. Dette er ikke så uvanlig som mange tror ;) Den store lykkerusen kom aldri, og jeg tenkte det var meg det var noe i veien med. I dag elsker jeg ham over alt på jord ❤️

Det er mange ting som spiller inn på våre følelser, og er vi bevisst dem kan vi jobbe positivt fremover. Jeg ville tatt det med jordmor, slik at dere sammen sikrer en god tid både for deg og den lille ❤️
 
Følelser er følelser, ingen følelser er "feil". Jeg synes du er modig som tar frem dette, og våger å være ærlig om det. Jeg tror mange er i samme båt som deg. Jeg har ei venninne som var kvalmen hele svangerskapet. Hun synes det var utfordrende å få følelser til denne spiren som gjorde henne så kvalm. Ei annen venninne var så skuffet over kjønnet, at hun kunne lagt magen sin ut for salg.. Begge to har født nå og elsker barnet sitt over alt! Heldigvis er ikke følelsene vi har samsvarende med senere handlinger :) Og en annen ting; vi går gravid leeeeeenge! Kanskje følelsene endrer seg underveis?
 
Føler litt det sammen egentlig..
Er jo veldig glad for det som skal skje og spent. Men følelsen for den lille kommer liksom ikke helt frem slik som med første.

I mitt tilfelle tror jeg det kommer av at jeg er uplanlagt gravid for 2 gang på 2 år. Samboeren min er uten jobb, jeg er naver på ørtende året.
Jeg har vært ekstremt dårlig de første mndene, på fulgt av svangerksps diabetes nå.

Jeg sliter med fødselsangst. Pga en lang å hard fødsel med første som endte i akutt keisersnitt. En vanskelig amme periode og en sjalu eks mann som meldte meg til bvt. Så de kom inn i livet litt som nybakt mamma da babyen var 6 dager. På toppen av dette fikk jeg en kraftig betennelse i en fortann å slet veldig med å bli kvitt den. Var mye fysisk og psykisk smerter. Jeg var sliten og hadde tilknytingsproblemer til den lille.

Så er vel litt føre var uten å vite om jeg trenger det denne ganga.
 
Her kom denne graviditeten litt brått på. Begynt å tenke litt frem i tid, men føler ikke så veldig mye glede enda jeg heller. Ikke føler jeg meg helt trygg på at alt går fint heller enda. Håper det blir bedre etter jeg får sett den lille. Men her føler jeg ikke akkurat at jeg har tid til å tenke å glede meg over graviditeten, når jeg har en veldig aktiv en på 1,5 son krever mye om dagen.
Men følelser kan endre seg mye før termin. Selv om vi ikke har så mye følelser enda kan de jo komme :)
 
Vi har prøvd i 2 år, måtte til med ivf for å få det til, så barnet er superønsket! Likevel er det ikke så gøy å gå gravid som jeg hadde trodd. Det er slitsomt, mye ubehagligheter og engstelser. Og jeg kjenner jo ingenting til dette vesenet inni meg!

Men jeg tror kanskje det blir bedre når jeg begynner å kjenne liv. Blir kjent med krabaten og på en måte kan samhandle med han. :) gleder meg til å møte han, selv om det er sykt skummelt å skulle få ansvaret for en helt egen unge.
 
Gleder meg til ungen kommer ut jeg! Føler meg overhode ikke gravid og kjenner ingenting til den. Utrolig slitsomt å gå gravid. Føler meg bare syk... Har ingen tilknytning til den i magen, men gleder meg veldig til å bli mor! Leeenge igjen, så regner med at dette endrer seg. Tar egentlig alt veldig som det kommer...
 
Newbie83 skrev:
Vi har prøvd i 2 år, måtte til med ivf for å få det til, så barnet er superønsket! Likevel er det ikke så gøy å gå gravid som jeg hadde trodd. Det er slitsomt, mye ubehagligheter og engstelser. Og jeg kjenner jo ingenting til dette vesenet inni meg!

Men jeg tror kanskje det blir bedre når jeg begynner å kjenne liv. Blir kjent med krabaten og på en måte kan samhandle med han. :) gleder meg til å møte han, selv om det er sykt skummelt å skulle få ansvaret for en helt egen unge.
Klikk for å utvide …
Her er det helt likt situasjon som din. :)
Kommer snart bedre tid for oss alle som sliter :)
 
Tror ikke det er så uvanlig, spesielt når man har barn fra før av.
Med første er det mer altoppslukende.
Har en 2 åring fra før av, så dagen raser avgårde, og har liksom ikke like mye fokus på at det er en liten i magen også..
Tenker følelsene og gleden kommer litt mer etterhvert. Føler ikke så mye selv, men når jeg tenker over det gleder jeg meg jo til babyen kommer :)
 
Føler helt det samme! Jo, klart jeg er glad at vi endelig fikk det til (kom til første samtle på IVF på riksen da vi plutselig klarte det selv), men gleden er liksom ikke der. Den siste tiden har jeg tatt et par minutter før jeg står opp og koser med magen, det har hjelpt litt. Jeg tenker også at det blir bedre når jeg virkelig føler at det er liv der og at jeg kan dele det med mannen min.

Idag kom jeg på meg selv med å bli sur på en kollega som var litt for glad over babyn min "åh, du og babyn din og lille magen din". Haha, tror jeg mest er sur fordi hun er mer glad enn hva jeg burde være :)
 
Jeg er nok også en av dem som ikke er "over the moon"-lykkelig og elsker barnet allerede. Selvfølgelig er det stas å tenke på at det kommer et lite menneske i januar, og jeg er fascinert av selve graviditetsprosessen - at det faktisk går an å LAGE et liten person inni magen. Men mest stas er det å se hvor glad mannen min er for at han skal bli pappa :)

Det var stas på TUL, og det var da det gikk opp for meg at det faktisk var noen inni der, sprell levende og fullstendig avhengig av meg. Jeg "tar vare på" på den så godt jeg kan, men har ikke noen dype følelser for den. Nå som det har gått en god stund siden TUL er jeg tilbake til at jeg ikke tenker på det så mye. Det bare "er".

Jeg tror mye endrer seg når jeg kommer på OUL og videre når jeg begynner å kjenne bevegelsene daglig. Likevel, jeg blir ikke overrasket om jeg ikke får noen overveldende morsfølelse for ungen er trøkka ut. Så langt har ikke svangerskapet vært noen høydare heller.. Mest til bry :P
 
Også vært gjennom 2 år med IVF, og sliter veldig med det samme. Har hatt den værste dagen i dag, da jeg var i begravelse, og ALLE skulle spørre og ta på magen og vise glede over min lille. Jeg er jo ikke "der" i det hele tatt.. Følte det var såååå upassende og følelsesløst overfor både situasjonen og meg. :sorry::(
 
Følte det mer slik med nr en enn med nr to. Da var det vemdig uvirkelig, og jeg klarte ikke se barnet for meg. Hadde ingenting å relatere det til.

Denne gangen kom følelsene med de små sparkene. De kommer nå når jeg legger meg på magen etter å ha vært i aktivitet. Nyter de små sparkene, men kommer til å bli fort lei når de blir sterke på slutten igjen haha.
 
Jeg tror ikke jeg har så mange følelser for den i magen i seg selv, men mer for hele svangerskapet og situasjonen, vesla som skal bli storesøster osv. Hadde vi mistet nå hadde det jo selvsagt vært enda verre enn sist, siden jeg har kjent liv osv, men det hadde nok vært mest tungt å måtte fortelle vesla at det ikke ble noen baby (denne gangen heller), og for oss som for tredje gang måtte begynne på nytt med den hersens prøvingen.

Sist gang tok det lang tid før jeg fikk følelser for babyen, hadde en fødselsdepresjon, så følelsene kom veldig gradvis også da de endelig begynte å komme. Var vel ikke depremert i selve svangerskapet rundt babyen, men mer at økonomien gikk så skeis og bekkenet og diverse var så plagsomt.

Og det jeg har lært av mine tilknytningsproblemer er at det er mer normalt enn man tror, men ingen snakker om det. Hvis du først forteller, får du oftere enn du tror en lignende historie i retur. Så jeg har bestemt meg for å være åpen om det i ettertid i alle fall, for å gjøre det til et mindre tabu for noen andre som sliter en gang, så de kan søke hjelp mens det står på. For jeg ble ikke "fanget opp" selv.

Merket meg den gangen at folk spurte "Er det ikke flott/fantastisk å være mamma?", og det klarte jeg ikke å svare på, for jeg syns foreløpig det var ganske dritt, for det meste. Så jeg svarte som en fleip at joda, det var helt ok, det. Og selv da reagerte folk og syns jeg var sær som ikke svarte at jaa, det er så herlig. Så jeg er veldig obs på at jeg spør folk HVORDAN de har det, i stede for å stille ja/nei spørsmål. I alle fall folk man ellers kjenner godt og kan snakke fortrolig med. Når en venninne har fått barn så spør jeg hvordan det går, får du sove, i det hele tatt. Så har jenta mulighet til å fortelle hva de ønsker, heller enn å bli påpakket mine forventninger om hva de skal svare.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp