Følelse av panikk

[Mammatil2små20]

Da er babysengen montert opp og da jeg så sengen stå der på soverommet vårt fikk jeg plutselig en følelse av panikk... Baby kommer om bare noen uker og jeg føler at jeg ikke er klar for dette helt enda.. 4 uker til fødsel og «hva har vi gjort» følelsen kom så sterkt!! Får dårlig samvittighet bare av å ha tenkt den tanken... Altså baby er planlagt og ønsket- men jeg er så redd for å «angre»... jeg gleder meg men er samtidig livredd for hvor forandret alt kommer til å bli...

Dette er barn nr 2, men vi har en på 6 år så overgangen kommer jo til å bli ganske stor! Jeg har jo tenkt på dette hele tiden men i dag ble det så veldig virkelig alt sammen! Håper denne kjipe panikk følelsen går over...

noen som har kjent/kjenner på det samme eller er det bare jeg som er helt håpløs og en dårlig mor som tenker sånn om babyen som skal komme?

 

[Vannari]

Kjenner meg veldig igjen, tror det er helt normalt å kjenne på frykten for det ukjente. Det er jo en helt ny person som skal inn i familien, en person vi enda ikke kjenner, hvem vet hvordan dette nye tilskuddet vil endre vår hverdag og vårt liv. For min del tar de tankene mindre plass når jeg tillater meg selv å ha de. Da går de over i at jeg gleder meg mer

 

[Lynna19]

Den lille vil ta mye plass i livet, er et enormt ansvar og en glede. Det er ikke så rart at man da kan kjenne på mange følelser og tenke mye før babyen kommer.

 

[LilleTeeniesMor]

Jeg følte selv på panikken i går faktisk, så du er ikke alene! Etter en natt med mye menssmerter og generelt mye nedpress hele dagen i går, ilag med en kontroll som sa at hodet var godt festet, så gikk det opp for meg hvor få uker det er igjen. Fikk en skikkelig panikkfølelse... Har jeg ting på plass, mangler jeg noe, huset må ryddes, far min er enda på ferie så ønsker ikke at noe skjer nå, osv osv. Fikk flyttet sengen til den lille fra barnerommet til vårt rom hvor han skal sove, så det hjalp godt. Tror også at når jeg blir ferdig med å rydde huset, skrive fødebrev og pakke fødebag så roer nervene seg litt. Heldigvis mye bedre idag etter en god natt søvn
Selv om jeg gleder meg til å treffe den lille så har det vært godt å vite innerst inne at det er en liten stund til før våre liv blir helt forandret (førstegangsfødende her).

 

[Hjelp]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Veksler mellom å føle meg helt klar og glede meg masse, og å tenke nettopp "hva har har vi gjort nå?!" Planlagt og ønsket her også, men vi aner jo ikke hva vi går til (førstegangs).

Jeg tror dette er en veldig vanlig følelse, og det er helt greit å kjenne på den. Såpass slingringsmonn gir jeg meg selv. Det er lov å tvile selv om det er ønsket, og det betyr ikke at vi ikke kommer til å elske det etterhvert. Det er jo en livsomveltning, både å gå fra 0-1 og 1-2. Hadde nesten vært rart, som Lynna19 sa, ikke å ha mange følelser og tanker i en sånn situasjon.