Føle seg nedfor...

[Oktober2020baby]

Hei, ser at dette sitter litt langt inne for å ta opp, men jeg er ikke helt i form om dagen og føler meg nedfor. Det jeg sliter med er de kroppslige endringene. Finner ingen fine klær å gå med, alt velter ut, magen har vokst helt vilt i det siste og jeg sliter med å snu meg/stå opp osv. Jeg har også fått oppblomstring av vorter nedentil, jepp, det er visst vanlig i graviditet da immunforsvaret er «dempet».

Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad for at alt er bra og babyen har fint, men jeg sliter med de kroppslige forandringene og klarer ikke helt å nyte eller le av forandringene Noen andre?

 

[Blomsterkopp1]

Jeg er heller ikke begeistret for de kroppslige forandringene! Føler meg bare tjukk og ekkel. Så du er ikke alene. Har hatt dager der jeg sitter på senga å gråter for ingenting passer.

 

[Majah.]

Henger meg på denne jeg også! Og synes det er helt lov og si! Jeg tenker og gå gravid er smak og behag, noen er mer glad inder enn andre.. jeg klarer ikke og nyte dette helt, og jeg har flere venniner som sliter litt med det samme, så tror vi kan slappe helt av, og tenke det er normalt.. en fantastisk tid, og en glede og kjenne lille baby, å selfølgelig vell verdt det til de grader men ærlig sak at ikke alle skulle ønsket og gå livet ut som gravid kroppen er under DEN forandringen, og det må være lov og si (fårstå meg rett) men at man ikke trives og gå gravide.. jeg kan gråte og holde ett helt styr av og til! Ikke finner jeg klær, kvalm, alt presser på magen og gjør meg kvalm! Må være lov! Og trenger ikke og bety noe dumt for baby skulle gått lenger om så bare for og få hun i armene alikevell

Så og slite me det kroppslige forandringene, jeg trodde ikke det skulle bli noe problem, men jeg må si jeg sliter en del med det jeg også

 

[Oktober2020baby]

Jeg er heller ikke begeistret for de kroppslige forandringene! Føler meg bare tjukk og ekkel. Så du er ikke alene. Har hatt dager der jeg sitter på senga å gråter for ingenting passer.

Takk for at du forteller det! Følte at jeg var litt rar og «slem» som ikke klarer å nyte graviditeten... Utrolig kjipt å ha det sånn, vet ikke helt hva som skal til å snu det... Prøver å gå turer, har klippet meg, vært til massasje fordi alt verker, men det gir meg kortvarig glede.

Jeg skulle på date med gubben, endte opp med å gråte fordi ingenting passet eller var fint. Jeg brukte 1,5 time på å prøve ut hele skapet mitt og endte opp med de styggeste klærne som jeg går i hver eneste dag. Jeg trodde vi skulle få en solrik sommer så tenkte endelig kan jeg gå med kjoler i det minste, men ja det gikk i vasken

 

[Oktober2020baby]

Henger meg på denne jeg også! Og synes det er helt lov og si! Jeg tenker og gå gravid er smak og behag, noen er mer glad inder enn andre.. jeg klarer ikke og nyte dette helt, og jeg har flere venniner som sliter litt med det samme, så tror vi kan slappe helt av, og tenke det er normalt.. en fantastisk tid, og en glede og kjenne lille baby, å selfølgelig vell verdt det til de grader men ærlig sak at ikke alle skulle ønsket og gå livet ut som gravid kroppen er under DEN forandringen, og det må være lov og si (fårstå meg rett) men at man ikke trives og gå gravide.. jeg kan gråte og holde ett helt styr av og til! Ikke finner jeg klær, kvalm, alt presser på magen og gjør meg kvalm! Må være lov! Og trenger ikke og bety noe dumt for baby skulle gått lenger om så bare for og få hun i armene alikevell

Så og slite me det kroppslige forandringene, jeg trodde ikke det skulle bli noe problem, men jeg må si jeg sliter en del med det jeg også

Det er godt å høre at vi er flere, selv om jeg unner alle å ha en fantastisk graviditet!!!
Jeg er helt enig i alt du skriver og kjenner meg igjen i mye. Jeg skulle bare ønske man kunne si det uten å bli pepret «med det er jo bare for en kort tid», «det er flott med alle disse forandringene», «ikke stress med det for det er ikke bra for babyen». Herlighet, akkurat som man vil føle seg dritt

Det er store forandringer uansett hvordan man vender og vrir på det... Skulle bare ønske jeg kunne akseptere de bedre.

 

[Link]

Hei, ser at dette sitter litt langt inne for å ta opp, men jeg er ikke helt i form om dagen og føler meg nedfor. Det jeg sliter med er de kroppslige endringene. Finner ingen fine klær å gå med, alt velter ut, magen har vokst helt vilt i det siste og jeg sliter med å snu meg/stå opp osv. Jeg har også fått oppblomstring av vorter nedentil, jepp, det er visst vanlig i graviditet da immunforsvaret er «dempet».

Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad for at alt er bra og babyen har fint, men jeg sliter med de kroppslige forandringene og klarer ikke helt å nyte eller le av forandringene Noen andre?

Føler med deg! Er akkurat det samme her.. heldigvis ikke så lenge igjen nå, så kan vi ta kroppen vår tilbake

 

[Nallill]

Vet akkurat hvordan du føler det. Graviditeten har fått både eksemen min (som vanligvis kun er tilstede om vinteren) og alopeciaen (flekkvist håravfall) min til å gå amok. Så ikke bare er jeg dekket av store røde eksem flekker, men har også mistet 97% av alt håret jeg har på kroppen. Det gikk relativt bra fram til jeg nå også opplever tynning av øyenbryn og øyevipper. Føler at personen i speilet er en fremmed, og har aldri følt meg så uattraktiv noensinne..

 

[Oktober2020baby]

Vet akkurat hvordan du føler det. Graviditeten har fått både eksemen min (som vanligvis kun er tilstede om vinteren) og alopeciaen (flekkvist håravfall) min til å gå amok. Så ikke bare er jeg dekket av store røde eksem flekker, men har også mistet 97% av alt håret jeg har på kroppen. Det gikk relativt bra fram til jeg nå også opplever tynning av øyenbryn og øyevipper. Føler at personen i speilet er en fremmed, og har aldri følt meg så uattraktiv noensinne..

Uff, kjenner følelsen Man ser ikke vortene mine, men bare følelsen av de er der og når vi skal ha sex så føler jeg ikke sexy akkurat Jeg har også fått cellulitter som lever sitt eget liv... La oss håpe dette bedrer seg etter fødselen

 

[Sonatine]

Jeg er så hjertens enig med dere alle. Etter så mange år med hard jobbing for å gå ned i vekt, Nettopp bl.a for å kunne gå gravid/bli gravid, er det utrolig hardt å se vekta peke over det jeg veide på mitt tyngste. Klart jeg vet at dette er midlertidig, men det hjelper fint lite. Ikke er formen all verden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg blir så anpusten at jeg nesten må stoppe opp etter å ha gått 20 meter i slak oppoverbakke. Legene på sykehuset og jordmor sier bare at sånn er det bare for meg og med mindre jeg besvimer så er det bare å fortsette.
Nei, det viktigste er ungen i magen og at det ikke er så lenge igjen til vi møtes og jeg kan begynne kampen for å ta kroppen min tilbake. Det er trøst å høre at det ikke er alle som har det så rosenrødt som mange gjerne vil og håper graviditeten skal være, men jeg håper dere føler dere bedre når kroppen har fått kommet seg igjennom det.

 

[Majah.]

Det er godt å høre at vi er flere, selv om jeg unner alle å ha en fantastisk graviditet!!!
Jeg er helt enig i alt du skriver og kjenner meg igjen i mye. Jeg skulle bare ønske man kunne si det uten å bli pepret «med det er jo bare for en kort tid», «det er flott med alle disse forandringene», «ikke stress med det for det er ikke bra for babyen». Herlighet, akkurat som man vil føle seg dritt

Det er store forandringer uansett hvordan man vender og vrir på det... Skulle bare ønske jeg kunne akseptere de bedre.

uff, min personlige meining er det blir feil og si det er for en periode.. man har jo null kontroll på kroppen! Men selfølgelig, kroppen kommer somregel noelunde tilbake til det normale, og det er for en periode. Men det er faktisk over ganske lang periode. Er det ikke det ene som forandrer seg, så er det noe annet! Og er det ikke vonter der, så er det vonter en annen plass! Det må være liv og ikke synes det er greit, og da blir det vanskeligere og ‘nyte’ graviditeten på den måten noen snakker om! Har ei vennine som syntes hun aldri har vært så fin og frisk som når hun var gravid, så man tar jo forandring og vinter individuelt! Jeg har igrunn lite og klage over, har forandringer og vonter, kunne vært værre! Men jeg syntes det er grusomt uansett!! Jeg sier det høyt, jeg elsker og gå gravid me baby i magen, men jeg missliker alt annet rundt som skjer med kroppen min! Jeg prøver og godta det, og føler det er lettere når jeg godtar at jeg harter mye av forandringene ble mye her, men det proviserer meg når folk sier dette til meg også

Må bare si, Jeg og samboer skulle ut på middags date igår, jeg hadde ikke klær jeg følte meg komfortabel i, jeg følte meg grusom, kvalm og hormonene tok helt overhånd. Da droppa vi det, og han laga mat til meg hjemme, og alt ble bra igjen hormonene styrer nok litt showe til at jeg vertfall føler meg dritt av og til og

 

[carro4]

Forstår deg godt.. Jeg prøver så godt jeg kan å ordne håret og ansiktet, resten får man ikke gjort så mye med?
Nettopp vært på norgesferie å prøvd å ta noen fine magebilder men guri jeg ser ikke annet enn en flodhest.. Begynner å dukke opp strekkmerker på hoftene, alt er et ork..
Prøver å nyte men til tider vanskelig og der forstår jeg deg veldig godt!

 

[DiaDem]

Tror dette er veldig typisk for dette punktet i graviditeten, jeg! Kroppen bare eksploderer i alle mulige slags herlige symptomer. Jeg synes også det er vanskelig enkelte dager, vanskelig bare å komme seg ut av senga, og det er jo ikke akkurat noen flott start på dagen! Det jeg bruker for alt det er verdt er at det går over når man har født. Ja, man er mørbanka, men den tunge flodhestfølelsen er over på et blunk! I hvert fall var den det her ved sist svangerskap. Plutselig var det mulig å puste, ligge på magen etc. Nå er det innspurt for alle pengene. Og du - hvis du er ordentlig nedfor over lengre tid (over 14 dager i strekk) snakk med jordmor eller lege. Greit å fange opp svangerskaps-/ fødselsdepresjon tidlig, da er det så inderlig mye lettere å gjøre noe med!

 

[Oktober2020baby]

Takk for at dere deler og for forståelsen. Trengte å få det ut! Klem til hver og en av dere. Håper vi alle kan godta endringene som kommer og få ett mer positiv syn

 

[Oktoberstorken]

Jeg har ikke fått stor mage men føler jeg har forfalt noe helt forferdelig. Kan sitte å se på bilder fra forrige fødsel å tenke at jeg var så fin og normal der.... Men nå er jeg en katastrofe.. kommer ikke til å ta så mye bilder med baby tror jeg. Minste nå på 4 tok bilde av meg og storebror som jeg sletta med en gang. Blir uvel av å se meg selv i speilet eller på bilder.... Håper det endrer seg noe før fødsel

 

[Oktober2020baby]

Jeg har ikke fått stor mage men føler jeg har forfalt noe helt forferdelig. Kan sitte å se på bilder fra forrige fødsel å tenke at jeg var så fin og normal der.... Men nå er jeg en katastrofe.. kommer ikke til å ta så mye bilder med baby tror jeg. Minste nå på 4 tok bilde av meg og storebror som jeg sletta med en gang. Blir uvel av å se meg selv i speilet eller på bilder.... Håper det endrer seg noe før fødsel

Uff, føler med deg! Svigermor ville ta bilder i dag og jeg bare «åh neeeei» Kanskje snakke med noen om dette? Jm eller lege? Jeg tror ikke sosiale medier hjelper på. Vi har fått så enormt press på å være sånn og sånn. Sannheten er at selv de som ser sånn ut på bilder ser jo egentlig ikke sånn ut. Vi trenger sunne og normale forbilder.

 

[Blomsterkopp1]

Uff, føler med deg! Svigermor ville ta bilder i dag og jeg bare «åh neeeei» Kanskje snakke med noen om dette? Jm eller lege? Jeg tror ikke sosiale medier hjelper på. Vi har fått så enormt press på å være sånn og sånn. Sannheten er at selv de som ser sånn ut på bilder ser jo egentlig ikke sånn ut. Vi trenger sunne og normale forbilder.

Snakka med jordmor om det, sa jeg føler meg så tjukk og ekkel osv. Hun bare snakket det bort med at «nei det er normalt» osv, tok det ikke helt på alvor da.. Syns det var litt dårlig.
Faktisk så hjalp det mer å lese her at andre har det likedann enn å bli snakket vekk av jordmor.

 

[Oktober2020baby]

Snakka med jordmor om det, sa jeg føler meg så tjukk og ekkel osv. Hun bare snakket det bort med at «nei det er normalt» osv, tok det ikke helt på alvor da.. Syns det var litt dårlig.
Faktisk så hjalp det mer å lese her at andre har det likedann enn å bli snakket vekk av jordmor.

Uff, det var jo synd at hun ikke kunne snakke litt om det eller følge det opp. Det er ikke så enkelt å si dette høyt. Jeg håper du kan finne utløp ett annet sted som venner eller her hos oss også vet akkurat hvordan det føles, og bare få det ut er bra. Man føler seg så ensom når det står på, men dette vil bli bra. Jeg sier det til meg selv hver dag