Født i uke 36. Forventning til utvikling?

[Starflower]

Det er lett å bekymre seg og lett å være utålmodig når man sammenligner med de som er født til termin. Da mini ble skrevet ut av NFI sa barnelegen at dette kommer til å gå bra og at hun forventer at han tar igjen de andre innen åtte måneder, og at det ikke kommer til å være noen følger av de 5-6 ukene for lite i magen. Hun hadde helt rett. Han tok igjen P3 ved åtte måneder og ut fra hans korrigerte alder er han foran utviklingsmessig. Han er et sted mellom korrigert alder og alder fra fødselsdato.

Jeg skrev oppe at det var vanskelig å få mat i ham pga gulsott og b12-mangel. Sistnevnte er noe de ikke sjekker med mindre det påpekes av barnet sover veldig mye. Vi fikk det sjekket etter vi var kommet hjem, så det er ikke noe som ville blitt et tema om vi ikke uttrykte bekymring. Jeg tenker det er verdt å spørre om.

Jeg har ikke fått klart svar på hvorfor det ble prematur fødsel her og jeg har ikke fått vite noe om morkaken. Men, jeg hadde høyt blodtrykk på en kontroll og jordmor på privat UL sendte henvisning for lite blodgjennomstrømming i navlesnoren to dager før fødselen startet. Barnet var også dysmaturt. Det kan ha vært en svangerskapsforgiftning som ikke ble oppdaget. Hvorfor er ikke så viktig, men jeg har kjent mye på at barseltiden ikke ble slik jeg forestilte meg og nå, åtte måneder etter, har jeg grått etter å ha besøkt venninne med nyfødt fordi de har det akkurat slik jeg håpet. De går trilleturer, går på kunstutstilling, reiser på hytta, osv. Vi hadde ikke besøk de første to månedene og alt dreide seg om mat (veie, amme, veie, sonde, pumpe, sterilisere). Det er jo ikke at jeg ikke unner henne tiden, men jeg er lei for at vi ikke fikk oppleve det. For meg har det å føde et prematurt og dysmaturt barn gjort at jeg ikke klarer å slappe helt av.

Fremdeles er jeg bekymret for at han ikke spiser nok og er redd for at han ikke legger godt nok på seg. Selv om jeg rasjonelt sett vet at han, som andre, har dager med god og dårlig appetitt, vekker de dagene med mindre matlyst uroen i meg. Det er vanskelig å slippe taket, rett og slett, selv om jeg vet at innen han er to år, er det ikke lengre mulig å se forskjell på han og hans jevngamle.

Slike tanker tror jeg det er veldig vanlig å ha. Om du ønsker å lufte tankene dine, er du alltid velkommen til å sende meg en melding

Måtte dere ikke gi jerndråper og multivitaminer? Er det ikke b12 i det?

 

[Margrethe]

Måtte dere ikke gi jerndråper og multivitaminer? Er det ikke b12 i det?

Jo, det skulle vi. Det er ikke b-12 i jerntilskudd eller d-vit.

 

[Starflower]

Jo, det skulle vi. Fremdeles b12- mangel

Så slitsomt!

 

[Gull]

Min er født i uke 35, og var rett under 2,5kg. Fikk gulsott, behandlet en natt. Men slet en hel mnd med høye verdier i grenseland, slapp og slet med å spise. Var 2,2kg ved hjemreise, var 4 grusomme første uker. Vi skulle aldri fått reist hjem så tidlig.

Men nå er han 8mnd (ukorrigert), ekstremt tidlig ute motorisk og veldig smart. Går vel snart
Jeg tenker ikke heng deg så mye opp i ukene. Jeg tenker er du bekymret over manglende kontakt, snakk med helsesøster om bekymringen. Alle barn har ulike milepæler

 

[Gull]

Det er lett å bekymre seg og lett å være utålmodig når man sammenligner med de som er født til termin. Da mini ble skrevet ut av NFI sa barnelegen at dette kommer til å gå bra og at hun forventer at han tar igjen de andre innen åtte måneder, og at det ikke kommer til å være noen følger av de 5-6 ukene for lite i magen. Hun hadde helt rett. Han tok igjen P3 ved åtte måneder og ut fra hans korrigerte alder er han foran utviklingsmessig. Han er et sted mellom korrigert alder og alder fra fødselsdato.

Jeg skrev oppe at det var vanskelig å få mat i ham pga gulsott og b12-mangel. Sistnevnte er noe de ikke sjekker med mindre det påpekes av barnet sover veldig mye. Vi fikk det sjekket etter vi var kommet hjem, så det er ikke noe som ville blitt et tema om vi ikke uttrykte bekymring. Jeg tenker det er verdt å spørre om.

Jeg har ikke fått klart svar på hvorfor det ble prematur fødsel her og jeg har ikke fått vite noe om morkaken. Men, jeg hadde høyt blodtrykk på en kontroll og jordmor på privat UL sendte henvisning for lite blodgjennomstrømming i navlesnoren to dager før fødselen startet. Barnet var også dysmaturt. Det kan ha vært en svangerskapsforgiftning som ikke ble oppdaget. Hvorfor er ikke så viktig, men jeg har kjent mye på at barseltiden ikke ble slik jeg forestilte meg og nå, åtte måneder etter, har jeg grått etter å ha besøkt venninne med nyfødt fordi de har det akkurat slik jeg håpet. De går trilleturer, går på kunstutstilling, reiser på hytta, osv. Vi hadde ikke besøk de første to månedene og alt dreide seg om mat (veie, amme, veie, sonde, pumpe, sterilisere). Det er jo ikke at jeg ikke unner henne tiden, men jeg er lei for at vi ikke fikk oppleve det. For meg har det å føde et prematurt og dysmaturt barn gjort at jeg ikke klarer å slappe helt av.

Fremdeles er jeg bekymret for at han ikke spiser nok og er redd for at han ikke legger godt nok på seg. Selv om jeg rasjonelt sett vet at han, som andre, har dager med god og dårlig appetitt, vekker de dagene med mindre matlyst uroen i meg. Det er vanskelig å slippe taket, rett og slett, selv om jeg vet at innen han er to år, er det ikke lengre mulig å se forskjell på han og hans jevngamle.

Slike tanker tror jeg det er veldig vanlig å ha. Om du ønsker å lufte tankene dine, er du alltid velkommen til å sende meg en melding

Som jeg kjenner meg igjen
Ingenting ble som jeg hadde sett for meg, de første mnd var kaotiske, inn og ut av sykehus, helsestasjonen, mat mat mat, veiing, holde han varm, vekking og redsel. Vi isolerte oss, og tok han ikke engang med på handleturene.
Fremdeles sliter vi med å holde vekten, selv om han er ekstremt aktiv. Krever mye nærhet, aldri sovet i en seng alene.
Jeg har mye sinne og sorg over sykehuset og at vi ble så si kastet ut etter 3dager med en unge på 2,2kg og gulsott i grenseland. Det at vi ikke fikk omsorgspenger fordi sykehuset ikke "tenkte" på det.

 

[Margrethe]

Som jeg kjenner meg igjen
Ingenting ble som jeg hadde sett for meg, de første mnd var kaotiske, inn og ut av sykehus, helsestasjonen, mat mat mat, veiing, holde han varm, vekking og redsel. Vi isolerte oss, og tok han ikke engang med på handleturene.
Fremdeles sliter vi med å holde vekten, selv om han er ekstremt aktiv. Krever mye nærhet, aldri sovet i en seng alene.
Jeg har mye sinne og sorg over sykehuset og at vi ble så si kastet ut etter 3dager med en unge på 2,2kg og gulsott i grenseland. Det at vi ikke fikk omsorgspenger fordi sykehuset ikke "tenkte" på det.

Høres nokså likt ut som her, men vi var på barsel i 9 dager. Han trengte to omganger med behandling for gulsot da. Fødselsvekt på 2.2, ned til 1.9 før det snudde. Vi skulle egentlig ikke reise hjem før han nådde 2, men fikk lov. skulle blitt et døgn til. Da han var på det laveste, en uke etter fødsel, var vi på luftetur i sentrum her og jeg gikk og gråt fordi jeg var helt irrasjonell og så for meg at vekten aldri kom til å snu og at han kom til å dø.

Så fulgte måneder med alt fokus på mat og vekt. Fra måltidsveiing til overføring til hs og vekt tre ganger i uken der, til tross for at vi hadde egen vekt hjemme. Det på sykluser på tre timer der jeg skulle amme, veie, gi flaske med mm eller mme og så pumpe - alene, for pleiepengene var slutt. I tillegg skulle jeg tar vare på meg selv, kle ham, osv. På vinteres i alt slags vær. Jeg har sendt klage til helsestasjonen, at kanskje skulle hs kommet til oss, men ingen selvkritikk å spore.

Og ja, de som har ekstrempremature barn har det verre. Det er heldigvis ikke en konkurranse. Men jeg tror ikke de som har terminfødte og spreke og store barn kan forstå. Og jeg har et enormt (eller har hatt) behov for å snakke om det, for det har vært et traume, også i sammenheng med en kaotisk fødsel.

Her er maten igjen en kamp. Vi begynte med faste måltid, tre ganger om dagen, da han var 5.5 mnd ukorrigert pga lav vektoppgang. Det har lenge gått veldig fint, men så er det et stev med å få ham til å ta imot både pupp og mat for tiden. Aktivitetsnivået er fremdeles på topp, han har masse energi og god motorisk utvikling, men det er jo fremdeles mat og vekt som er fokus, liksom, og nå er han straks 9 mnd... Det er utrolig slitsomt hele tiden å uroe seg for at ikke bare utviklingen skal gå riktig vei, men også at vekten ikke skal stagnere eller synke.

mange gode tanker til deg!