Fødselsopplevelser

[Spurveugla]

Hei!

Lurer på hvordan andre opplevde fødsel og opphold på sitt sykehus?

Ved første så kom jeg inn med styrt fødsel en uke før termin, ble trillet rett inn på fødsel på en kontorstol da jeg kollapset under en rie i inngangen.
Var 7 cm, så måtte starte å presse ikke lenge etterpå. Fødselen varte 25-30 minutter. Jordmor plukket opp pulsen min istedenfor barnet, så hun bestemte seg for å snitte meg i tillegg. Jenta kom ut med fin puls og god oksygen metning. Det jeg syntes tok lengst tid var den knotete syingen etter at morkaka var ute.

Første natta var fin, vi fikk familerom og sambo overnattet. Neste morgen var det rett inn på fellesrom der jeg lå nærmest døren, jeg delte rom med to forskjellige damer som hadde store familier og mye besøk ( alle måtte forbi meg der jeg lå på utstilling.). Den siste hadde en mann som ikke ville dra etter besøkstid. Måtte jages ut av jordmor, og da han var ute 23 tiden så dro hun opp mobiltelefon og begynte å bable!
Hun fikk tilsnakk av jordmor.

Jeg tilbrakte mye av tiden min ute på TV rommet for å få fred og ro. Jeg ville dra hjem fortest mulig, fikk dra tidlig den tredje dagen. De ansatte trodde jeg var flergangs fødende siden jeg klarte meg alene, men jeg hadde få plager og en rolig baby så jeg var vel heldig.

Jeg lurer veldig på hvordan det blir i år, med koronaen og greier.
Mer privatliv?
Og får jeg dra hjem tidligere siden dette er nr 2 ?

 

[Spinnelill]

Min første kom også en uke før termin, men var langt fra styrtfødsel, med 38 timer rier og tre jordmorvakter på sykehuset var likevel en fin fødselsopplevelse, med en ekstrem mestringsfølelse fikk flytte på barselhotellet, med familierom, så det var kjekt. Knotten sleit med å få i seg mat, så ble litt trøbbel med det, men det ble ikke plukket opp før etter vi var hjemme igjen. Var vel 2-3 dager på barselhotellet.

Med andremann hadde jeg rier i "bare" 20 timer, men siden han kom i uke 36+0 måtte jeg ligge ned registrering på magen hele fødselen, og følte meg fanga på grunn av det (var i bevegelse hele tida med førstemann). Var også sprengt kapasitet, så fødte på undersøkelserommet. Etterpå bøe vi flyttet til barselavdelingen, der vi ble i 1 uke, bla pga gulsott og et par lysbehandlinger. Fikk ha samboeren med meg hele tida da

Spent på når denne kommer. Håper å unngå prematur fødsel, så jeg får styre litt mer selv igjen

 

[Hageblomsten]

Her er min ærlige fødselshistorie:

Styrtfødsel akkurat én uke før termin her også
På papiret hadde jeg en perfekt fødsel, med lite blødning, kun pyntesting og null komplikasjoner. Men selv oppfattet jeg fødselen som ganske traumatisk. Jordmor vurderte faktisk å sende oss hjem, men da vannet gikk, én time etter vi kom på sykehuset, var ikke det lenger et alternativ. Hun skjønte ikke at det gikk så fort, og var mye vekk fra føderommet. Jeg følte meg veldig utrygg og lite ivaretatt. Riene var ekstremt intense med veldig korte pauser imellom, så jeg fikk aldri slappet av helt. Jeg tryglet etter epidural, men jordmor var ikke tilgjengelig (og tenkte nok at vi hadde god tid). Da hun endelig kom inn på rommet, skulle hun bestille anestesilege, men det var litt ventetid. Da hun sjekket meg, så hun opp med et sympatisk blikk og forklarte at det ikke var tid til epidural, for da var jeg 8 cm. Jeg ble livredd for å skulle fortsette uten smertelindring. Hun ga meg lystgass, men den hjalp kun med pusten. Kjente ingen lindrende effekt. I tillegg fikk jeg et par smertelindrende sprøyter nedentil, men vet ikke helt om de heller hadde noen effekt. Plutselig fikk jeg en pressrie midt i en vanlig rie, og jeg fikk helt panikk. Sist hun sjekket var jeg jo kun 8 cm, så jeg visste ikke om det var greit å presse. Heldigvis hadde jeg full åpning.
Da vesla nesten var ute, stoppet riene helt opp, og jeg kjente en svevende følelse av ro i kroppen. Men jordmor sa med en alvorlig stemme at jeg måtte forsette å presse. Vet ikke hvorda jeg klarte det, men etter 3-4 press til var hun ute. De måtte dytte på magen for å få ut morkaken. Det føltes som om jeg hadde fått slag i halve ansiktet etter fødselen, for øynene ville ikke lukke seg opp slik jeg ville. Var bare helt ferdig
Vi fikk et familierom, hvor mannen min var med oss alle de tre dagene vi var der. Vesla var veldig slapp og kvalm, og slet med å spise. Så hun ble litt gul, men det forsvant da vi matet med sprøyte (uten spiss - bare klemte melken forsiktig inn i munnen hennes).
Da vi hadde en siste samtale før vi dro, fikk vi streng beskjed om å komme inn på første rie dersom vi fikk en til. Jeg tenkte at det blir ikke noe problem, for skal aldri gjøre dette igjen

Det ingen fortalte meg rundt en fødsel, er hvor mye etterarbeid det er Det tok ca. 2 timer fra hun var ute til vi kunne gå på familierommet. Først måtte de vente til pulseringen fra morkaken stoppet, eller noe sånt, så måtte de sy og pynte litt mens sykepleierne sjekket babyen, så måtte jeg gå på do slik at de fikk se at urinblæra var tømt. Sikkert mer de gjorde også, men der og da ville jeg bare sove
I tillegg var det sykt vondt å sitte etterpå! Da vi fikk besøk av familie, måtte vi ned til et eget rom og jeg kunne ikke sitteligge i senga. Da jeg satt meg ned første gangen ble jeg helt satt ut av hvor vondt det var å sitte
Det siste som overrasket meg, var da de skulle sjekke stingene. Sykepleier kom plutselig inn, og det var bare rett av med bukse og truse, selv med mannen sittende rett ved siden av meg, uten mulighet til å sende han ut til kantina først. Jeg husker godt (beklager udigge detaljer) den ekle lukten av dødt vev som kom da hun undersøkte. Men alt så fint ut.

Fødselen er noe som sitter veldig igjen fra forrige gang, selv om det er 4 år siden. Så jeg håper virkelig koronarestriksjonene har lettet når vi skal føde. For det er ikke sikkert mannen rekker å komme inn dersom han kun får lov å være til stedet under aktiv fødsel. Tanken på å føde alene skremmer meg.

 

[Romara]

Jeg kan jo også fortelle litt om forrige fødsel. Selve fødselen var egentlig en rolig, fin opplevelse, men vi visste at babyen i magen hadde dødd et par dager før, så det endret jo omstendighetene rundt fødselen en hel del.

Den dagen jeg ikke kjente bevegelser, i uke 41, kontaktet jeg jordmorvakten og gjorde som instruert - drakk saft og kjente etter bevegelser i en time, og da jeg ikke kjente noen bevegelser, fikk vi komme til kontroll. Jordmor lette etter hjertelyd med doppler, men fant den ikke. Da skjønte vi alle at det var noe alvorlig galt. Hun gikk for å ringe sykehuset, og kom tilbake med beskjed om at ambulansen kom straks. Jeg ble sendt i den, mens mannen kjørte vår bil bak. Det var surrealistisk, for jeg var jo ikke i fødsel, men ble likevel kjørt med full utrykning den timen det tar til sykehuset. Der ble jeg sendt rett opp på et undersøkelsesrom, og ultralyd bekreftet dessverre at det ikke var liv i jenta vår lenger.

Fødselen hadde ikke startet, så den ble satt i gang med hormontabletter vaginalt og oralt. Vi fikk en egen fødestue for oss selv. Første døgnet hadde jeg smårier, men det gikk sakte. Neste dag sa legen at vi øker dosen slik at hun kommer snart. Og det stemte, på ettermiddagen var fødselen i gang. Jeg fikk lystgass og epidural til perfekte tidspunkt, og hadde egentlig lite smerter. Fødselen tok rundt seks timer, med tre kvarter pressfase. Jeg revnet litt, men det ble greit sydd igjen og grodde raskt. Jeg hadde også lite smerter etter fødselen.

Det var min første og eneste fødsel. Jordmor sa at hadde hun levd, hadde det vært en helt normal fødsel. Frida vår hadde en infeksjon i hinnene mellom meg og henne, og det var grunnen til at det gikk galt. Jeg ble også smittet under fødselen og hadde en CRP-verdi på 240, så jeg fikk antibiotika intravenøst noen dager før jeg fikk reise hjem.

Alt i alt er jeg ikke redd for en ny fødsel, men det er klart at denne opplevelsen sitter godt i.

 

[Tyttebær]

Har kun hatt keisersnitt, men må si at jeg føler meg heldig som kan føde på et lite lokalsykehus! Her får alle familierom. Det finnes også dobbeltrom, men som regel er det ikke fullt, så da får man rommet for seg selv. Vi hadde et kjempefint opphold i 2017! 4 netter på familierom føltes trygt og godt

 

[Spurveugla]

Her er min ærlige fødselshistorie:

Styrtfødsel akkurat én uke før termin her også
På papiret hadde jeg en perfekt fødsel, med lite blødning, kun pyntesting og null komplikasjoner. Men selv oppfattet jeg fødselen som ganske traumatisk. Jordmor vurderte faktisk å sende oss hjem, men da vannet gikk, én time etter vi kom på sykehuset, var ikke det lenger et alternativ. Hun skjønte ikke at det gikk så fort, og var mye vekk fra føderommet. Jeg følte meg veldig utrygg og lite ivaretatt. Riene var ekstremt intense med veldig korte pauser imellom, så jeg fikk aldri slappet av helt. Jeg tryglet etter epidural, men jordmor var ikke tilgjengelig (og tenkte nok at vi hadde god tid). Da hun endelig kom inn på rommet, skulle hun bestille anestesilege, men det var litt ventetid. Da hun sjekket meg, så hun opp med et sympatisk blikk og forklarte at det ikke var tid til epidural, for da var jeg 8 cm. Jeg ble livredd for å skulle fortsette uten smertelindring. Hun ga meg lystgass, men den hjalp kun med pusten. Kjente ingen lindrende effekt. I tillegg fikk jeg et par smertelindrende sprøyter nedentil, men vet ikke helt om de heller hadde noen effekt. Plutselig fikk jeg en pressrie midt i en vanlig rie, og jeg fikk helt panikk. Sist hun sjekket var jeg jo kun 8 cm, så jeg visste ikke om det var greit å presse. Heldigvis hadde jeg full åpning.
Da vesla nesten var ute, stoppet riene helt opp, og jeg kjente en svevende følelse av ro i kroppen. Men jordmor sa med en alvorlig stemme at jeg måtte forsette å presse. Vet ikke hvorda jeg klarte det, men etter 3-4 press til var hun ute. De måtte dytte på magen for å få ut morkaken. Det føltes som om jeg hadde fått slag i halve ansiktet etter fødselen, for øynene ville ikke lukke seg opp slik jeg ville. Var bare helt ferdig
Vi fikk et familierom, hvor mannen min var med oss alle de tre dagene vi var der. Vesla var veldig slapp og kvalm, og slet med å spise. Så hun ble litt gul, men det forsvant da vi matet med sprøyte (uten spiss - bare klemte melken forsiktig inn i munnen hennes).
Da vi hadde en siste samtale før vi dro, fikk vi streng beskjed om å komme inn på første rie dersom vi fikk en til. Jeg tenkte at det blir ikke noe problem, for skal aldri gjøre dette igjen

Det ingen fortalte meg rundt en fødsel, er hvor mye etterarbeid det er Det tok ca. 2 timer fra hun var ute til vi kunne gå på familierommet. Først måtte de vente til pulseringen fra morkaken stoppet, eller noe sånt, så måtte de sy og pynte litt mens sykepleierne sjekket babyen, så måtte jeg gå på do slik at de fikk se at urinblæra var tømt. Sikkert mer de gjorde også, men der og da ville jeg bare sove
I tillegg var det sykt vondt å sitte etterpå! Da vi fikk besøk av familie, måtte vi ned til et eget rom og jeg kunne ikke sitteligge i senga. Da jeg satt meg ned første gangen ble jeg helt satt ut av hvor vondt det var å sitte
Det siste som overrasket meg, var da de skulle sjekke stingene. Sykepleier kom plutselig inn, og det var bare rett av med bukse og truse, selv med mannen sittende rett ved siden av meg, uten mulighet til å sende han ut til kantina først. Jeg husker godt (beklager udigge detaljer) den ekle lukten av dødt vev som kom da hun undersøkte. Men alt så fint ut.

Fødselen er noe som sitter veldig igjen fra forrige gang, selv om det er 4 år siden. Så jeg håper virkelig koronarestriksjonene har lettet når vi skal føde. For det er ikke sikkert mannen rekker å komme inn dersom han kun får lov å være til stedet under aktiv fødsel. Tanken på å føde alene skremmer meg.

Huff, ja var ikke tid til noe bedøvelse til meg heller, pluss sykehuset jeg var på ikke gir lystgass. Syntes også tiden etter fødselen var langdryg, ville bare krype inn i senga med babyen.

Stressa ansatte blir fort litt bryske, de vil helst bare bli ferdig med deg og gå til neste.

Vi får håpe det går litt lettere neste gang, nå vet vi jo litt hva man kan forvente.

 

[Spurveugla]

Har kun hatt keisersnitt, men må si at jeg føler meg heldig som kan føde på et lite lokalsykehus! Her får alle familierom. Det finnes også dobbeltrom, men som regel er det ikke fullt, så da får man rommet for seg selv. Vi hadde et kjempefint opphold i 2017! 4 netter på familierom føltes trygt og godt

Det høres veldig bra ut! skulle ønske det var slik ut hele Norge.

 

[Spurveugla]

..

 

[Tyttebær]

Det høres veldig bra ut! skulle ønske det var slik ut hele Norge.

Ja, det burdet det absolutt!!! Fødeavdelingen på Kongsvinger sykehus har vært truet med nedleggelse i mange år. Men i fjor slo de seg sammen med Ahus i stedet for sykehuset Innlandet. De har fått flere pasienter fra Viken/Akershus, og avdelingen får masse skryt! De har masse kapasitet og avlaster Ahus som har en veldig travel fødeavdeling.

 

[Luttenutt]

Jeg skulle føde på KK Bergen som er kjent for travle dager og dårlig oppfølging. Jeg var sinnsykt nervøs for dette, men det gikk kjempefint.
Hadde litt vondt i magen noen dager før termin og merket det kom i bølger.
Jeg fikk komme inn og hadde da 3 cm. Vi kom dit kl 13, han var ute kl 16. Det ble ikke tid til noen form for stertelindring. Fikk familierom og dro hjem dagen etter. Jeg er veldig takknemlig for denne opplevelsen, så jeg slipper grue meg til neste Det jeg stresser med er at sannsynligheten for at nestemann kommer raskere er til stede, da har jeg ikke så god tid på å komme meg dit

 

[Jentemamma123]

Jeg kan jo også fortelle litt om forrige fødsel. Selve fødselen var egentlig en rolig, fin opplevelse, men vi visste at babyen i magen hadde dødd et par dager før, så det endret jo omstendighetene rundt fødselen en hel del.

Den dagen jeg ikke kjente bevegelser, i uke 41, kontaktet jeg jordmorvakten og gjorde som instruert - drakk saft og kjente etter bevegelser i en time, og da jeg ikke kjente noen bevegelser, fikk vi komme til kontroll. Jordmor lette etter hjertelyd med doppler, men fant den ikke. Da skjønte vi alle at det var noe alvorlig galt. Hun gikk for å ringe sykehuset, og kom tilbake med beskjed om at ambulansen kom straks. Jeg ble sendt i den, mens mannen kjørte vår bil bak. Det var surrealistisk, for jeg var jo ikke i fødsel, men ble likevel kjørt med full utrykning den timen det tar til sykehuset. Der ble jeg sendt rett opp på et undersøkelsesrom, og ultralyd bekreftet dessverre at det ikke var liv i jenta vår lenger.

Fødselen hadde ikke startet, så den ble satt i gang med hormontabletter vaginalt og oralt. Vi fikk en egen fødestue for oss selv. Første døgnet hadde jeg smårier, men det gikk sakte. Neste dag sa legen at vi øker dosen slik at hun kommer snart. Og det stemte, på ettermiddagen var fødselen i gang. Jeg fikk lystgass og epidural til perfekte tidspunkt, og hadde egentlig lite smerter. Fødselen tok rundt seks timer, med tre kvarter pressfase. Jeg revnet litt, men det ble greit sydd igjen og grodde raskt. Jeg hadde også lite smerter etter fødselen.

Det var min første og eneste fødsel. Jordmor sa at hadde hun levd, hadde det vært en helt normal fødsel. Frida vår hadde en infeksjon i hinnene mellom meg og henne, og det var grunnen til at det gikk galt. Jeg ble også smittet under fødselen og hadde en CRP-verdi på 240, så jeg fikk antibiotika intravenøst noen dager før jeg fikk reise hjem.

Alt i alt er jeg ikke redd for en ny fødsel, men det er klart at denne opplevelsen sitter godt i.

Så trist.. Bra du hadde en fin fødsel selv om det ble sånn.

 

[Reana]

11 dager over termin (42+0) var det endelig min tur til å føde. Skulle ha blitt satt i gang dagen etter om det ikke skjedde noe før den tid. Kvelden før hadde jeg noen rier, men de var ikke regelmessige så jeg tenkte at det bare var de vanlige maseriene jeg hadde hatt de siste ukene. 20 minutter etter vi hadde lagt oss så gikk vannet (kl 01:10). Ringte til føden og fikk beskjed om å komme inn da vi hadde 45 minutters kjørevei. Riene startet i bilen på vei til sykehuset, men de var svake og ikke regelmessige. Ble sjekket og var 3 cm ved ankomst til sykehuset. Ble da lagt på et rom i vente på den siste cm så vi kunne få komme på føden. Riene tok seg kjapt opp og jeg ble flyttet inn til føden. Vannet fortsatte å dryppe gjennom hele fødselen da det ikke gikk helt. Frem til kl 08 gikk det fremover i fint tempo, var da 7 cm. Riene var da veldig intense og det var nesten ikke pauser så jeg ønsket da smertelindring. Fikk epidural og da stoppet alt opp. Alt ble prøvd for å få riene i gang igjen, og etter tre poser med riestimulerende drypp sa det pang og riene kom med full styrke enda tettere. Den siste timen før jeg kunne starte pressing var ganske heftig da jeg ikke var helt moden og lå med pressetrang, det var ganske fortvilende. Ville bare komme i gang med siste etappen da. Pressing tok 1 time og 15 minutter. Fødsel ble hakket mer komplisert enn det jeg klarte å få med meg underveis da det ble en skulderfødsel og jordmor måtte vende barnet. Grunnet langvarig vannavgang ble barnet hele veien overvåket med ctg og elektrode på hodet, og før siste rie gikk alarmen og i fødselssamtalen etterpå fikk vi beskjed om at det var folk på vei for å foreta katastrofesnitt. Jeg ble klippet ganske mye og jordmor og gynekolog tok tak i beina mine og fikk åpnet bekkenet enda litt og barnet kom da på neste rie. I det barnet kom var det plutselig fullt av folk som kom inn døra. Frøkna vår var kvikk og fin med en gang til tross for en litt voldsom start på livet utenfor livmoren Morkaka satt fast, men kom etter litt jobbing fra jordmor og gynekolog. Mistet 1,6L blod under fødselen og fikk feber og chorioamnionitt (infeksjon). Oppstart av behandling med intravenøs antibiotika allerede under fødselen og fortsatte i 5 dager. Fikk familierom og fikk ha far på hele oppholdet på barsel Det hele tok lang tid: vannet gikk kl 01:10 og barnet var først ute kl 20:20. Etter dårlig erfaring med epidural ønsker jeg derfor ikke det neste fødsel.

Men alt i alt hadde jeg en fin opplevelse og gleder meg til neste fødsel Det er det største jeg har opplevd og den mestringsfølelsen jeg satt med etterpå kan ikke beskrives.

 

[koalababy]

Nr 1 ble født til termin da vi bodde i Norge, på Ahus.. Lang fødsel 25 timer fra vannet gikk, ble først sendt hjem ved en feil i aktiv fødsel kl 13 på dagen, men kl 23 nektet jeg være hjemme mer og ble i badekaret på fødestuen inntil pressriene, en lang, men god fødsel.. 3 dager på barsel hotell.

Nr 2 ble født i Danmark der vi bor, men her er reglene litt annerledes.... Ikke gøy å skulle føde her.. Vannet gikk 01 om natten, 1 time kjøring, ble heldigvis ikke sendt hjem.. Smertelindring i badekar heldigvis og etter det stoppet pressriene opp etter hodet var ute.... , fikk ingen info fra jordmor om jeg skulle presse/ikke presse... Rommet ble kaotisk fylt med folk for sikkert rett før aks... Ingen info.. Presset tilslutt baby ut uten pressriene fordi mannen sa press?! Og jeg tenkte bare at jeg måtte ta sjansen på det jeg skulle uten veiledning så håper bare ikke alt ble ødelagt der nede... Baby var helt slapp og blå aktig ved fødsel.. Ingen info, mannen besvimte nesten og heldighvis så ble baby fort fin og kunne etterhvert komme til oss.. Ingen info eller forklaring på hvorfor alt stoppet opp osv.... Også var det vaktskift og jeg lå 1 time!!!!! På ryggen med bena opp for å vente på å bli sydd.. Tror de glemte meg... Kl 12 samme dag, etter baby ble født kl 06 satt vi i bilen hjem til storebror... 2.gang fødende skal hjem 4 timer etter fødsel...
Denne gangen ønsker jeg PKS...

 

[Mammamodus :)]

Med førstemann hadde jeg prematur vannavgang i uke 27+6, hvor foten til jenta vår gikk gjennom fostersekken oppe til venstre. Utrolig sjeldent, men med en kombinasjon av hyperemisis og lite vektoppgang hos meg, så matforgiftning, og så flytur, så kastet jeg opp så voldsomt at presset og alt forårsaket det.. ble lagt inn samme kveld med rier, men fikk stoppet disse. Fikk lungemodningssprøyte, og ble observert. Ble så sent hjem, med hjemme ctg-maskin som skulle tas annenhver kveld, og måle temperatur to ganger om dagen og mye styr. Ukentlige ultralyder frem til uke 34+6, hvor det omtrent ikke var mer fostervann igjen. Skulle bli satt igang dagen etter, men var for fullt. Måtte vente en dag til. Ble satt igang 35+1, og fikk regelmessige rier fra morgenen av. Etter 5 døgn (!!!), uten mat og konstante rier, så var jeg kun 5cm og babyen begynte å bli sliten. Jeg svimet av mellom hver ri. Så plutselig gikk alt fort! Fra ting gikk galt til ungen var ute ved hastekeisersnitt gikk det 7 min! Fra vi lå på føden, til ungen var ute nede på operasjonssalen liksom.. babyen pustet inne i magen min første gangen, og pustet inn mitt blod. Måtte gjenopplives og ligge på cpap. Men etter 3 dager fikk ho komme over på barsel hos oss og ting gikk bedre ho er en livlig, smart, morsom og herlig 5-åring idag!

Med andremann så fikk jeg en huske i magen i uke 27, og ble sendt til ultralyd. Der fant de ut at babyen bare målte til 23 uker. Ble mye oppfølging, og vi skjønte noe var galt. De vanilje ha han ut før, men siden han var liten nektet jeg. De sa jeg kunne gå til termin, hvis ctg og sånn var normale frem til da. Skulle bli satt igang på mandag når jeg var 40+1, men fødselen startet med maserier på natten da. Vannet gikk med et smell kl 05.00 på morgenen - ordentlig sånn man ser på film og da ble riene regelmessige hvert 5 min. Fordi vi visste noe var galt, og med en times vei til sykehuset så dro vi inn. Jeg var på 1cm når jeg ble målt kl 11.00, og sånn holdt det seg i et døgn.. med vonde rier hvert 5min, og null søvn. Kl 15.30 fikk jeg drypp og reagerte noe sinnsykt med doble rier. De måtte skru dosen ned til halvparten av minstedosen.. ting gikk fort, og fra kl 16.30-19.30 gikk jeg fra 1-10cm. Fikk epidural kl 18.00, som feilet. Gjorde låret numment og sakket riene ned, men tok ikke noe av smerten. Skal aldri ha det igjen! Begynte å presse kl 19.50, og etter to store ufrivillige klipp (uten bedøvelse), som jeg ikke ville ha så kom han fykende ut i en ri. Vi lå på nyfødtintensiven i to uker, og han har en sjelden diagnose - men han er en normal 3-åring idag (trassen som fy! ) - bortsett fra størrelsen og at han er fullernært på knapp i magen

Minsten (og overraskelsen vår), hadde vi et normalt svangerskap med, bortsett fra at symfysemålene mine stod stille fra uke 36 og utover. De ble bekymret og trodde han var liten.. jeg trodde ikke det! På termindatoen så gikk vannet nok en gang med et brak, på morgenen idet jeg var på vei ut døra med de eldste to. Leverte eldste i barnehagen, han andre tok jeg med på jobb (jobber sammen med mannen), men siden jeg ikke hadde rier enda tok jeg det med ro. Jeg ringte mamma og ba ho komme å hente guttungen, og så hente eldste i barnehagen på ettermiddagen. Etter 3 timer på jobb, så sa jeg til mannen at vannet hadde gått og han friket ut.. ringte til slutt sykehuset etter mye tvang, og de ville ha meg inn pga tidligere historikk. Jeg ville ikke.. somlet. Dro til slutt, ba mannen jobbe ut dagen, han skulle være ferdig kl 19.00, og så satte jeg meg i bilen og kjørte en time til sykehuset.. begynte å bekymre meg for fødsel og tiden etter.. glemte helt å betale parkering, og fikk stor bot.. ble lagt inn, 1cm og ingen rier. Riene begynte kl 01.00 på natta, regelmessig med 4min mellomrom. Fikk ikke sove. Siden det var HELT TOMT på føden, så fikk jeg komme over der selv om jeg bare hadde 1cm enda, og da var kl 04.00. Ingenting skjedde.. lå i badekar, vandret rundt, hoppet på ball, prøvde å sove.. ingenting funka. Fikk til slutt beskjed om at drypp er neste. Jeg villa ha mer tid. Men da sa de at de ville flytte meg ut av føden.. jeg var fortsatt den eneste der! Det var så rolig og fint godtok til slutt drypp, fikk insistert på halve dosen av minstedosen igjen, og fikk dryppet kl 07.00. Ringte mannen som var hjemme med de andre to, og ba han dra med engang (bestemor (min mamma) bor to min unna og stod på standby.). Han somlet. Ringte meg kl 09.00 og var fortsatt et stykke unna. Jeg var da på 10cm. Så jeg gikk fra 1-10cm på halvannen time.. mannen rakk frem, siden trykkeriene var lang og babyen satt fast. Hadde kun lystgass, som hjalp på pustingen. Reiste meg til slutt opp på knærne i senga og fikk «løsnet» babyen. Han kom ut og jeg tok imot han revnet endel innvendig, og måtte sy endel. Babyen hadde det flott og ammet med engang jeg slet mer enn babyen denne gangen, og klarte ikke å tisse. Ble ikke fanget opp dessverre og holdt på å få sprukket blære og måtte kateriseres i flere døgn. Sliter fortsatt litt med å kjenne hvor full blæra er, men heldigvis har jeg kontroll. Babyen var ikke liten som de trodde! Han var 3740g, 52cm og 37.5cm (!!!) i hodet.

For noen opplevelser den siste fødselen var min beste! Følte så mestring. håper på en enklere (kortere) fødsel denne gang!