Fødselshistorier
- Trådstarter FMQ
- Opprettet
Her er min(litt lang da):
Nina Victoria ble født på Asker- og Bærum sykehus 12.juni 2009, 4 dager over termin.
Fødselen startet med at vannet begynte å gå onsdag ettermiddag. Jeg kontaktet fødeavdelingen noen timer etter at jeg fikk mistanke om at det kanskje var vannet som hadde gått. Fikk beskjed om at det var best om vi kom inn sånn at vi fikk sjekket det, da det ville få konsekvenser for hvor lenge vi skulle vente på at fødselen evt kom i gang av seg selv.
Vi reiste vel inn i 21-22 tiden på kvelden(ble anbefalt å drøye det litt pga vaktskifte). Vi ventet, ventet og ventet… Tror vi satt der i nesten 2 timer før vi kom inn til sjekk. Først CTG, deretter prøver for å se om det var fostervann. Den første som sjekket var ganske sikker på at det ikke var det, men ville at legen skulle sjekke. Så ble vi ført på nytt rom og ny sjekk. Fryktelig ondt og ubehagelig, på et vis mer intenst smertefullt enn selve fødselen. Der ble det konstatert at det var fostervann som gikk.
Vi ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake dagen etter kl 0900. Vi dro hjem for å sove, klokken var vel rund 02-0230 før vi kom oss hjem. Vi fikk i oss litt mat, men var litt vanskelig å sove. Var jo litt oppspilt og det begynt å bli ubehagelig å sove med bekkenløsning og litt halsbrann.
Vi pakket det vi trengte(MYE mer enn jeg hadde bruk for). Da vi kom inn ble det ny CTG. Jeg kjente at det var begynt å komme noen tak, men ganske svake. Så jordmor sa før CTG- en ble satt på at vi måtte nok dra hjem igjen etterpå. Men maskinen viste at det kom ganske rytmiske tak med 5-6 minutters mellomrom, så vi fikk faktisk tilbud om å bli der. Da det var ganske fullt der, og jeg synes det var bedre å vente en annen plass en på sykehuset(hadde også lest en del om å ikke gå i fellen med å vente og vente på sykehuset), så dro vi til noen vi kjente i nærheten.
Der slappet vi av resten av dagen, spiste litt mat og prøvde å samle krefter. Det var egentlig en ganske fin stund! Jeg var opp og gikk litt med jevne mellomrom for å se om riene forsterket seg. Utover kvelden var de litt sterkere, men fortsatt ikke spesielt ubehagelig. Reiste inn til sykehuset igjen i 20-tiden. Da hadde jeg bare 2 cm åpning, noe som var litt nedtur. Så jeg var forberedt på at dette kunne ta tid. Var innstilt på å reise hjem igjen, men de ville jeg skulle bli der da de syntes hjerterytmen til babyen ble påvirket av riene. Og de tenkte at jeg ville få sove bedre med litt smertestillende der sånn at jeg fikk samlet krefter, og kanskje roe riene litt.
Fikk tildelt rom og paracet. Jeg lå i sengen og prøvde å slappe av. Fikk beskjed om å si fra hvis jeg ikke sovnet. Etter litt tid kjentes det ut som riene ble sterke i stede for svakere, så fikk ingen virkning av paraceten. Da fikk jeg morfinsprøyte som skulle få meg til å sovne. Jeg kjente jeg ble litt bedre da bekkenløsningssmertene helt forsvant og jeg ble litt døsig, men riene ble sterkere. Da jeg ringte på litt senere ville de sjekke åpningen igjen som da var blitt til 3 cm.
Da var kl 0400 og jeg fikk tildelt fødestue. Jeg begynte veldig tidlig å puste meg skikkelig gjennom riene, og jeg merket at det hjalp veldig. Utrolig lurt å starte med det tidlig, da hadde jeg det godt innøvd når riene ble tøffere. Fokuserte på å slappe heeelt av i kroppen, la den gjøre jobben, fokusere på å ikke stresse og arbeide med kroppen, og tenke at smertene var veldig positive og nødvendig for å åpne opp.
Jeg fikk jevnt og trutt større åpning. Var litt oppe, men lå også mye i sengen. Hadde veldig gode pauser og fikk slappet godt av. På slutten var de stresset på å få mer fortgang da vannet hadde begynt å gå allerede på onsdag, og de synes å merke at babyen ble litt påvirket av riene. Derfor spurte de om jeg ville ha epidural før jeg fikk drypp. Det tenkte jeg at nok var lurt da jeg nettopp hadde hatt en ganske lang rie, mye lengre enn de andre. Men det tok jo litt tid før det kom noen som kunne sette den, så etter at den var satt tok det ikke mange minuttene før jeg kjente litt trang til å presse. Da hadde jeg allerede full åpning. Etter det tok det ikke lang tid før jenta var ute 1013. Så det ble ikke tid til å sette noe drypp.
Jeg synes selv jeg hadde en fantastisk flott fødsel. Følte jeg hadde kontroll underveis, og at jeg fikk jobbet godt med pressriene mens de sto på.
Nina Victoria ble født på Asker- og Bærum sykehus 12.juni 2009, 4 dager over termin.
Fødselen startet med at vannet begynte å gå onsdag ettermiddag. Jeg kontaktet fødeavdelingen noen timer etter at jeg fikk mistanke om at det kanskje var vannet som hadde gått. Fikk beskjed om at det var best om vi kom inn sånn at vi fikk sjekket det, da det ville få konsekvenser for hvor lenge vi skulle vente på at fødselen evt kom i gang av seg selv.
Vi reiste vel inn i 21-22 tiden på kvelden(ble anbefalt å drøye det litt pga vaktskifte). Vi ventet, ventet og ventet… Tror vi satt der i nesten 2 timer før vi kom inn til sjekk. Først CTG, deretter prøver for å se om det var fostervann. Den første som sjekket var ganske sikker på at det ikke var det, men ville at legen skulle sjekke. Så ble vi ført på nytt rom og ny sjekk. Fryktelig ondt og ubehagelig, på et vis mer intenst smertefullt enn selve fødselen. Der ble det konstatert at det var fostervann som gikk.
Vi ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake dagen etter kl 0900. Vi dro hjem for å sove, klokken var vel rund 02-0230 før vi kom oss hjem. Vi fikk i oss litt mat, men var litt vanskelig å sove. Var jo litt oppspilt og det begynt å bli ubehagelig å sove med bekkenløsning og litt halsbrann.
Vi pakket det vi trengte(MYE mer enn jeg hadde bruk for). Da vi kom inn ble det ny CTG. Jeg kjente at det var begynt å komme noen tak, men ganske svake. Så jordmor sa før CTG- en ble satt på at vi måtte nok dra hjem igjen etterpå. Men maskinen viste at det kom ganske rytmiske tak med 5-6 minutters mellomrom, så vi fikk faktisk tilbud om å bli der. Da det var ganske fullt der, og jeg synes det var bedre å vente en annen plass en på sykehuset(hadde også lest en del om å ikke gå i fellen med å vente og vente på sykehuset), så dro vi til noen vi kjente i nærheten.
Der slappet vi av resten av dagen, spiste litt mat og prøvde å samle krefter. Det var egentlig en ganske fin stund! Jeg var opp og gikk litt med jevne mellomrom for å se om riene forsterket seg. Utover kvelden var de litt sterkere, men fortsatt ikke spesielt ubehagelig. Reiste inn til sykehuset igjen i 20-tiden. Da hadde jeg bare 2 cm åpning, noe som var litt nedtur. Så jeg var forberedt på at dette kunne ta tid. Var innstilt på å reise hjem igjen, men de ville jeg skulle bli der da de syntes hjerterytmen til babyen ble påvirket av riene. Og de tenkte at jeg ville få sove bedre med litt smertestillende der sånn at jeg fikk samlet krefter, og kanskje roe riene litt.
Fikk tildelt rom og paracet. Jeg lå i sengen og prøvde å slappe av. Fikk beskjed om å si fra hvis jeg ikke sovnet. Etter litt tid kjentes det ut som riene ble sterke i stede for svakere, så fikk ingen virkning av paraceten. Da fikk jeg morfinsprøyte som skulle få meg til å sovne. Jeg kjente jeg ble litt bedre da bekkenløsningssmertene helt forsvant og jeg ble litt døsig, men riene ble sterkere. Da jeg ringte på litt senere ville de sjekke åpningen igjen som da var blitt til 3 cm.
Da var kl 0400 og jeg fikk tildelt fødestue. Jeg begynte veldig tidlig å puste meg skikkelig gjennom riene, og jeg merket at det hjalp veldig. Utrolig lurt å starte med det tidlig, da hadde jeg det godt innøvd når riene ble tøffere. Fokuserte på å slappe heeelt av i kroppen, la den gjøre jobben, fokusere på å ikke stresse og arbeide med kroppen, og tenke at smertene var veldig positive og nødvendig for å åpne opp.
Jeg fikk jevnt og trutt større åpning. Var litt oppe, men lå også mye i sengen. Hadde veldig gode pauser og fikk slappet godt av. På slutten var de stresset på å få mer fortgang da vannet hadde begynt å gå allerede på onsdag, og de synes å merke at babyen ble litt påvirket av riene. Derfor spurte de om jeg ville ha epidural før jeg fikk drypp. Det tenkte jeg at nok var lurt da jeg nettopp hadde hatt en ganske lang rie, mye lengre enn de andre. Men det tok jo litt tid før det kom noen som kunne sette den, så etter at den var satt tok det ikke mange minuttene før jeg kjente litt trang til å presse. Da hadde jeg allerede full åpning. Etter det tok det ikke lang tid før jenta var ute 1013. Så det ble ikke tid til å sette noe drypp.
Jeg synes selv jeg hadde en fantastisk flott fødsel. Følte jeg hadde kontroll underveis, og at jeg fikk jobbet godt med pressriene mens de sto på.
Min fødselshistorie
ADVARSEL: LAAAAAAANG =)
Det er helt rart at fødselen som man liksom har ventet på i nesten 9 mnd, vært spent på, kanskje gruet seg litt til, hørt masse skrekkhistorier om, plutselig ligger bak en... Fødselen er bare et "komma". Det er så lett å tenke at "nå skal jeg bare komme meg gjennom fødselen, og så er det over", men det er jo da det hele begynner... Det er umulig å vite hvordan fødselen kommer til å bli, men uansett varer den kun noen timer, og det er da det mest fantastiske i verden begynner; å være mamma!
Jeg hadde en såkalt "styrtfødsel". Satt hjemme torsdag kveld og så på tv. Kl. 23 begynte det å komme noe jeg tippet at måtte være rier. De kunne nesten ikke kalles skikkelig vonde, men såpass ubehagelig/vondt at jeg skjønte at dette kanskje kunne være starten på noe. For moroskyld fant jeg fram pc'n, med rietellern på, og begynte og registrere... Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at fra første stund var det ganske akkurat 5 min mellom hver rie og de varte ganske akkurat i 1 min hver. Jeg hadde blitt informert om at man skulle ringe føden når det var 5-10 min mellom hver rie. Følte ikke akkurat at det var nødvendig å ringe allerede da, men hadde fått beskjed om det, og før jeg hadde fått bestemt meg var det plutselig bare 4 min mellom hver rie. Ringte inn, men sa at jeg ikke syns det var vits å komme inn enda, at jeg hadde tenkt å ta meg en lang dusj, spise litt og se an formen. Jordmora jeg snakket med syns dette hørtes lurt ut, og sa at siden jeg var førstegangsfødende kom nok dette til å ta ”laaang tid”. Men hun ville at jeg skulle ringe henne om en times tid, og evt komme inn på en sjekk senere på kvelden/natta. Jeg gikk i dusjen, og hadde nesten ikke fått skrudd på vannet før riene kom med 3 min mellomrom. De hadde blitt mer intense også, men langt fra uutholdelige... Fant fort ut at vi burde komme oss til føden for en sjekk, for enten var det noe galt med meg (at jeg var så pinglete at jeg egentlig bare hadde ”maserier”, men trodde at det var "the real deal") eller at ting gikk litt fortere enn antatt. Ringte til føden igjen, og de ville jeg skulle komme med en gang. Mannen min skjønte nok før meg at det var i gang, for mens jeg snakket med føden og sto i dusjen, småløp han frem og tilbake og pakket ferdig sakene vi skulle ha med oss. Da vi var på vei ut døra kjente jeg at jeg ble skikkelig kvalm, og følte at det ville være bedre for meg å ”lette på trykket” i magen. Sprang derfor inn på do og kastet opp – og det hjalp! Mannen bare alle sakene våre ned i bilen, med meg pustende og pesende på slep. Hadde en del rier i bilen på vei til sykehuset, og de økte hele tiden i intensitet. Det var skikkelig ubehagelig hvis bilen svingte mye eller kjørte i humper når jeg hadde en rie, så når jeg hadde rier senket han farten betraktelig.
Da vi hadde parkert utenfor sykehuset var min kjære på vei til bagasjerommet for å hente ”fødebagen” og kameraveska, men jeg sa at det var helt bortkasta, for vi kom nok til å bli sendt hjem igjen. Fra jeg kom inn døra på Ullevål, rett etter midnatt, og til jeg ble "ekspedert" i skranken på fødemottaket hadde jeg 7 rier, og intensiteten hadde tatt seg en del mer opp, men klarte fortsatt helt fint å puste meg rolig gjennom hver rie. Kl. 00:30 ble jeg undersøkt av ei jordmor. Jeg krysset fingre og tær for at hu skulle si at jeg hadde ca 3 cm åpning, og trodde jeg skulle ramle av benken da hu sa: "Oi.. Her er det 7 cm åpning allerede". For en fantastisk nyhet å få... Hu sa at jeg måtte ha gjort en kjempeinnsats hjemme, men det kunne jeg ikke skjønne noe av. Det skulle da vel ta mange timer å komme til 7 cm?!? Vel vel... Vi ble med andre ord ikke sendt hjem igjen, men rett opp på føden, og kom inn på et mottaksrom. (Vi var heldige som kom til sykehuset da vi gjorde, for vi var de siste som fikk føde på Ullevål den natta. Føden var helt stappfull på alle sykehusene i Oslo, så fødene ble bedt om å dra til Kongsberg, Kongsvinger og Fredrikstad. Hadde vi blitt sendt dit hadde jeg født i bilen…)
Vi ble tatt imot av ei veldig blid og koselig jordmor som het Monica. Riene haglet på, og jordmora rakk nesten ikke å få informert noe mellom hver rie. Hu spurte om jeg ville ha smertestillende, siden jeg nå var på den mest intense delen av fødselen. Jeg fikk tilbud om lystgass, epidural osv., men takket pent "nei". Jeg sa at jeg ville prøve uten... Jeg syns jeg klarte meg fint med å puste meg gjennom riene, og det var jordmor enig i. Hu anbefalte meg å ta en dusj, for det kunne lindre smertene noe. ”Dusj?!? Men jeg har jo nettopp kommet meg ut av dusjen,” utbrøt jeg. Syns dusjing egentlig bare var stress, men ville ikke være frekk å si ”nei” til alle tilbudene jordmora kom med, så kledde av meg og gikk i dusjen... Dusjing var ikke noe digg denne gangen heller, for riene kom så innmari tett, og det varme vannet lindret ingenting. Hver gang jeg fikk en rie gikk jeg bort til vasken, rennende våt, og lente meg over den mens jeg pusta meg gjennom ria. Mannen sto i døråpninga til badet og tilbød meg en hånd å holde i når jeg hadde rier, men det syns jeg også bare var stress, for jeg måtte gå inn i meg selv og konsentrere meg med å puste. Han spurte pent om han kunne springe ned i bilen å hente kameraet, for hvis babyen plutselig kom ville han så gjerne kunne ta bilder. Det var jeg enig i, så han løp av gårde.
Jordmor kom for å ta blodprøver av meg, siden jeg hadde hatt svangerskapsforgiftning, men ville vente til mellom to rier. Men nå kom riene så tett at man ikke rakk å ta blodprøve mellom riene, så hu måtte pent ta de midt under ei rie. Før jeg fikk tørka meg ville jordmor at jeg skulle komme i døråpninga til badet, så hu kunne få lytte på hjertelyden til babyen. Den var heldigvis helt fin! Mens jeg sto der fikk jeg plutselig en pressrie. Kroppen liksom bare pressa på av seg selv - helt rar følelse... Jeg trodde den trykketrangen bare kjentes ut som om man måtte på do, og at man nesten kunne "velge" å presse eller ikke, men kroppen min pressa helt av seg selv. Mannen min hadde akkurat kommet tilbake, og fikk med seg at jeg sto og pressa. Hehe… Jordmora måtte springe for å levere blodprøvene, men sa at hvis jeg fikk en ny pressrie måtte jeg dra i snora, så noen kom inn for å være hos meg. Hu hadde så vidt kommet seg ut døra da vannet mitt gikk... Og rett etterpå kom en ny pressrie. Gubben dro derfor i snora, og jordmora kom inn igjen. Hu ville ha meg opp i senga for å undersøke om det var blitt større åpning. Det var bare tre kvarter siden jeg var 7cm, så man regnet ikke med så voldsom framgang. "Oi... Her er det 10 cm, så du kan bare begynne å presse!"
De fikk dårlig tid på seg til å få inn barnepleier, finne fram utstyr osv før trykkingen begynte. Min kjære fikk i oppgave av jordmora å støtte meg bak nakken når jeg hadde rier, slik at jeg fikk presset haka ned mot brystet. Han holdt hodet mitt og heiet på meg - han var kjempeflink! Han sa: ”Nå kommer Levi snart!” Nå syns jeg riene var ordentlig vonde, men samtidig var det ikke vondt når jeg fikk trykke. Da gjorde man noe aktivt, bortsett fra å puste og bare "kjenne" på smertene. Jeg spurte jordmora om hvor lang tid denne trykkinga kunne ta. "Pluss minus en time," svarte hu. Hele tiden målte de hjertelyden til babyen, og oppdaget at den sank ganske kraftig når jeg hadde en rie. Jordmora snudde seg da til barnepleieren og sa: ”Call på lege og få inn en jordmor til!” Vi skjønte at alt ikke var helt som det skulle, og ble begge ganske bekymra. Jordmor sa at hu ville klippe meg litt nedentil for å få babyen fortere ut. Hu klippa uten bedøvelse, men mens jeg hadde en rie, så da kjente jeg ikke smertene av klippinga. Men klippinga kunne hu egentlig spart seg, for hjertelyden til babyen normaliserte seg rett etterpå, så lege og annenjordmor ble ”avlyst”. Noen ganger når jeg hadde en rie sa jordmora at jeg ikke måtte presse, for da kom jeg til å revne utvendig, og jeg var bestemt på å gjøre alt jordmora sa, så jeg holdt igjen og pustet i stedet. Det var vanskelig, men jeg klarte det! Det sprengte veldig nedentil når hodet sto i åpninga, men på dette tidspunktet skjønner man at det er så kort tid igjen, at man blir så innmari motivert at "alt er greit". 10 min i fødesenga med pressing og så var babyen ute =) Det tok altså 2,5 timer fra første rie til babyen var ute. Min første kommentar da jeg så han var: ”så liten han er!” (noe han egentlig ikke var… hehe…) Han skreik med en gang han kom ut – for en herlig lyd! Jeg fikk han opp på brystet med en gang, og det var helt uvirkelig… Gubben klippet navlestrengen (så det sprutet blod på jordmor… haha… ). Det var en helt fantastisk følelse å holde sønnen min!!! Jeg var så stolt! Smertene er virkelig helt glemt med en gang ungen kommer ut. Å føde morkaka etterpå var jo direkte behagelig... hehe... En helt fantastisk fødselsopplevelse!
*IdaMor*
Elsker forumet
LAaaaaang!
Den første fødselshistorien min, jeg hadde ul termin 21. Oktober. Menstermin 10.oktober.
Lørdag den 16.10.10
Fem dager til termin.
Kl 02.00 våknet jeg av en følelse av en ballong som sprakk. Jeg spretter opp av sengen, som jeg skulle vært så lett som en fjær. springer inn på do, akkurat når jeg setter meg ned, fosser vannet ut. (EKKELT!) Neeeei! ikke nå tenkte jeg, dette har jeg ikke energi til idag! Jeg gikk får og vekke kjæresten som ikke hadde fått med seg noe av dette. jeg slo på lyse på rommet, han tittet opp å sa med den største roen "Ska du fø no??" ja sa jeg tror det. Jeg gikk på bade for og pakke det siste til bagen min.
Har litt telefon angst, så det og ringe føden var ikke lett... men ringte og fortalte hvordan ting var og fikk til svar at siden reiene ikke hadde begynt kunne jeg ta meg en dursj å prøve og sove eller slappeav litt...
Fikk ikke slappet av lenge, for når jeg står der inne i dusjen kjenner jeg at det begynner og stramme seg i magen, små tak som var ukomfertable. Riene tok seg fort opp, å ble fort værre. Når jeg hadde klart og fått på meg klær ringer telefonen, det er JM fra føden som ringer, hun sier at siden vi skulle inn til sjekk kl ni den morgene kunne vi komme med en gang. Får en lettelse, for riene kom med bare 5min mellomrom og varte i 45 sek.
Kjørte den LANGE veien til sykehuse,(ca 20 min. Men føltes som flere timer) Vi var fremme ca 02,32
Der ble vi møtt av en kjempe trivelig jordmor som tok oss godt imot.
Vi kom inn på ett lite undresjøkelses rom de satte på noe får og måle fosterlyd og hvor kraftige riene var (tror det hette ctg?) fikk ligge sån en time å skulle trykke på en knapp hver gang jeg kjente babyen røre på seg... Når timen var gått kom hun tilbake og så på utskriften av maskinen. Så var det vist påtide og sjekke åpning...(au) Joda 1cm!! juhu. Hun mente at siden riene var såpass kraftige og kom så tett, ville ikke dette bli en lang fødsel.(hun tok grundig feil!) Men vi fikk selv bestemme om vi ville bli igjen på sykehuse eller dra hjem og vente. Vi valgte og dra hjem...
La meg for og prøve og såve men dette var ikke enkelt for riene var sterke og vonde og jeg kjente at jeg var litt redd. Inne i hode mitt hadde jeg bestemt meg for og holde ut til kl 7,00... 06.45 var vi på tur til sykehuse igjen. smertene var ikke til og holde ut!
Så var det samme prosedyer med måling sjekking, vi fikk tildelt fødestue.. og åpningen vår nå 3cm..
Så var det bare og vente da... Fikk noe smertestillende av noe slag som jeg ikke fikk helt med meg hva hette, men det fungerte, kl var ca 12 når jeg fikk dette og sovnet nesten med en gang.. 13.15 våknet jeg til og riene var borte! Eller det vil si at de kom med 15-20min mellomrom. ble undersjøkt igjen får å se om det var noen fremgang. det var det ikke! fra kl 8,00 den morgenen og fram til da hadde det ikke skjed noen ting. kjente alt mote bare forsvant.
Fikk tilbud om varm dusj for og lindre litt av de riene som kom, og klyster for og kansje sette igang noe.. Men ikke noe av dette fungerte riene kom fortsatt med 15 min mellomrom.Jordmoren kom og ga beskjed om at vist det ikke skjedde noe iløpet av natten, skulle fødselen settes igang neste morgen kl 10.00 Siden det snart var 24timer siden vannet gikk. Vi sov over på fødestua for det var bare vi som var der den dagen.
Søndag den 17.10.10
Fire dager til termin.
Våknet neste dag stiv og støl uten å ha sovet noe sælig kjente jeg var nesten tom for energi. Vi spiste frokost og fkk beskjed om at vi kunne gå oss en tur, før de skulle sette igang fødselen kl 10.. Det ble en kort tur, rene som kom var veldig vonde. Kl ble 10.00 men ingen kom får og snakke med oss eller stetteigang noe fødsel. Kl 13.00 kom det tilslutt en jordmor inn til oss for og si at vi ble flyttet over på ett "venterom" og at de ikke hadde kapasitet til og ta imot min baby idag.
Jeg måtte vente til imorgen. jeg kjente verden raste sammen, Fra vi hadde ankommet sykehuset dagen før, hadde de sakt det ene og det andre og låvet ting de ikke kunne holde! Jeg var sliten av disse riene som kom hvert 15 min og varte i nesten ett minutt! Samtidig var jeg bekymret for den lille i magen.
Denne dagen gikk med på og ligge på ett rom alene(med kjæresten) uten at noen kom innom for og sjekke eller får å se om jeg hadde det greit... jeg følte meg iveien og at ingen brydde seg. hadde bare lyst til og dra hjem!!
Hadde det ikke vert for det lille sammenbrudde jeg hadde, da damen som kom inn for og servere kvelsmat, tror jeg ingen hadde brydd seg om hvordan jeg hadde det. Hun sente inn en JM og jeg fikk noe riehemmende midler og noe sovemedesin... fikk sovet litt den kvelden.
Mandag den 18.10.10
Tre dager før termin.
Kl 10.00 startet det.
(Hadde det ikke vert får at vannet hadde gått for ca 30 timer siden, tror jeg ikke de hadde satt igang fødselen denne dagen eller)
Det kom inn en jordmor og en barnepleier, barnepleieren hilste på meg introduserte seg selv og spurte hvordan vi hadde det... Jordmoren hadde jeg ikke vist hva hette, hadde det ikke stått på lappen som var på den lille sengen etter Emil var født. Hun virket rett og slett ikke interesert i å vere der. Uten og se på meg si hei eller noen annen form for høfelighet satte hun igang med det hun skulle. Enda en gang etter jeg kom inn på sykehuse, følte jeg meg bare iveien...(Ble ikke overasket, har jo hatt flere slike opplevelser med dette sykehuse!) Hadde jeg ikke vert så trøtt, sliten og ikke minst sint, hadde jeg bedt om en annen jordmor.... Jeg fikk drypp.
Og nesten med en gang, startet riene å hagle inn. jordmor skjekket åpningen igjen og den var nesten 5 cm (vist jeg husker riktig)
Hun spurte til slutt om jeg ville ha noe smertestillende, jeg sa jeg gjerne ville ha epidural, for smerten var uutholbar, riene kom nesten uten pause.... Hun gikk for og ringe etter en anestesilege.
Etter en liten time kom det "ramlende" inn en lege, han så trøtt ut, med røde øyne og en skelvende hånd! Tydelig han hadde gått lenge uten søvn.Og som ikke dette var nok skjønte jeg ikke noe hva han sa.(veldig gebrokken norsk) Følte meg ikke trygg, bare redd.Når epiduralen var satt, fungerte den ikke! Måtte fått kloa i den anestesilegen for og si det sån!
Da var det bare og vente på at det skulle bli 10cm, noe som føltes som en envihet. Nå var klokken nå ca 13.00 hun sjekket opningen igjenn,nesten 10cm, gikk kansje bare ett min før de mente jeg hadde pressrier.. noe jeg ikke kjente mye til siden epiduralen virket så langt ned i magen!
Jorbmoren sa at nå kunne jeg presse, og det gjorde jeg, jeg tok i alt jeg kunne, men siden jeg ikke hadde noen krefter etter alt dette styre de siste dagene, klarte jeg ikke og få nok kraft.
Når klokken var 14.00 og jeg hadde presset i en time ringte hun etter en jormor til, som kom og la seg på magen min og trykkte mens jeg presset, noe som gjorde enda vondere en og presse. pluss oppi det hele, sier hun plutselg, Nå må jeg klippe! What! NEEEI tenker jeg! Men her var det ingen kjære mor. Hun tar frem saksa og klipper. Jeg hører en helt forferdelig lyd. som om du klipper i gammal gummi! Jeg trodde seriøst at hun klippet meg fra ende til annen! (men fikk høre senes sist uke at det bare ble klippt litt, og det var for og forhindre rift, pluss at hun sydde bare ett sting!!Jeg som trodde hun sydde minst tusen! føltes slik) Huff helt jævli! Så var det bare og presse igjen da. Denne gangen med en jordmor liggende på magen min.Og hele tiden sa de, nå komme han snart, nå kommer han snart!
Til slutt fikk jeg nåkk av disse løynene deres og brølte ut DERE BARE LYVER!
Men så, en brendene følelse (en viss plass) kjentes ut som om noen hålt en flamme der nede! "nå ser vi hode" sier de,"han har masse hår" Plutselig var hode ute, og med det samme river de ut resten av gutten også!
(Noe så vondt har jeg aldrig vert med på)
Jeg spretter opp for og se den lille som ligger foran meg, han gråter ikke bare grynter. Jeg får han opp på brystet, den beste følelsen i verden! Han ser opp på meg, akkurat som han vet at jeg er mamman hans. "hei du" sier jeg. Å tenker at jeg må være den heldigste i verden som får oppleve dette!
Alle smertene er nå borte, all smerten og slit var verdt det, jeg har verdens beste og nydeligste sønn.. Lille Emil Mathias er født... 3430gr og 50cm og HO på 35cm.
Han er helt perfekt!
Beklager eventuelle skrivefeil, og om tidspungtene ikke stemmer helt, er det fordi at dette er snar 2 år siden, å hele fødselen er litt defus.
Håper neste fødsel går litt raskere
Den første fødselshistorien min, jeg hadde ul termin 21. Oktober. Menstermin 10.oktober.
Fem dager til termin.
Kl 02.00 våknet jeg av en følelse av en ballong som sprakk. Jeg spretter opp av sengen, som jeg skulle vært så lett som en fjær. springer inn på do, akkurat når jeg setter meg ned, fosser vannet ut. (EKKELT!) Neeeei! ikke nå tenkte jeg, dette har jeg ikke energi til idag! Jeg gikk får og vekke kjæresten som ikke hadde fått med seg noe av dette. jeg slo på lyse på rommet, han tittet opp å sa med den største roen "Ska du fø no??" ja sa jeg tror det. Jeg gikk på bade for og pakke det siste til bagen min.
Har litt telefon angst, så det og ringe føden var ikke lett... men ringte og fortalte hvordan ting var og fikk til svar at siden reiene ikke hadde begynt kunne jeg ta meg en dursj å prøve og sove eller slappeav litt...
Fikk ikke slappet av lenge, for når jeg står der inne i dusjen kjenner jeg at det begynner og stramme seg i magen, små tak som var ukomfertable. Riene tok seg fort opp, å ble fort værre. Når jeg hadde klart og fått på meg klær ringer telefonen, det er JM fra føden som ringer, hun sier at siden vi skulle inn til sjekk kl ni den morgene kunne vi komme med en gang. Får en lettelse, for riene kom med bare 5min mellomrom og varte i 45 sek.
Kjørte den LANGE veien til sykehuse,(ca 20 min. Men føltes som flere timer) Vi var fremme ca 02,32
Der ble vi møtt av en kjempe trivelig jordmor som tok oss godt imot.
Vi kom inn på ett lite undresjøkelses rom de satte på noe får og måle fosterlyd og hvor kraftige riene var (tror det hette ctg?) fikk ligge sån en time å skulle trykke på en knapp hver gang jeg kjente babyen røre på seg... Når timen var gått kom hun tilbake og så på utskriften av maskinen. Så var det vist påtide og sjekke åpning...(au) Joda 1cm!! juhu. Hun mente at siden riene var såpass kraftige og kom så tett, ville ikke dette bli en lang fødsel.(hun tok grundig feil!) Men vi fikk selv bestemme om vi ville bli igjen på sykehuse eller dra hjem og vente. Vi valgte og dra hjem...
La meg for og prøve og såve men dette var ikke enkelt for riene var sterke og vonde og jeg kjente at jeg var litt redd. Inne i hode mitt hadde jeg bestemt meg for og holde ut til kl 7,00... 06.45 var vi på tur til sykehuse igjen. smertene var ikke til og holde ut!
Så var det samme prosedyer med måling sjekking, vi fikk tildelt fødestue.. og åpningen vår nå 3cm..
Så var det bare og vente da... Fikk noe smertestillende av noe slag som jeg ikke fikk helt med meg hva hette, men det fungerte, kl var ca 12 når jeg fikk dette og sovnet nesten med en gang.. 13.15 våknet jeg til og riene var borte! Eller det vil si at de kom med 15-20min mellomrom. ble undersjøkt igjen får å se om det var noen fremgang. det var det ikke! fra kl 8,00 den morgenen og fram til da hadde det ikke skjed noen ting. kjente alt mote bare forsvant.
Fikk tilbud om varm dusj for og lindre litt av de riene som kom, og klyster for og kansje sette igang noe.. Men ikke noe av dette fungerte riene kom fortsatt med 15 min mellomrom.Jordmoren kom og ga beskjed om at vist det ikke skjedde noe iløpet av natten, skulle fødselen settes igang neste morgen kl 10.00 Siden det snart var 24timer siden vannet gikk. Vi sov over på fødestua for det var bare vi som var der den dagen.
Søndag den 17.10.10
Fire dager til termin.
Våknet neste dag stiv og støl uten å ha sovet noe sælig kjente jeg var nesten tom for energi. Vi spiste frokost og fkk beskjed om at vi kunne gå oss en tur, før de skulle sette igang fødselen kl 10.. Det ble en kort tur, rene som kom var veldig vonde. Kl ble 10.00 men ingen kom får og snakke med oss eller stetteigang noe fødsel. Kl 13.00 kom det tilslutt en jordmor inn til oss for og si at vi ble flyttet over på ett "venterom" og at de ikke hadde kapasitet til og ta imot min baby idag.
Jeg måtte vente til imorgen. jeg kjente verden raste sammen, Fra vi hadde ankommet sykehuset dagen før, hadde de sakt det ene og det andre og låvet ting de ikke kunne holde! Jeg var sliten av disse riene som kom hvert 15 min og varte i nesten ett minutt! Samtidig var jeg bekymret for den lille i magen.
Denne dagen gikk med på og ligge på ett rom alene(med kjæresten) uten at noen kom innom for og sjekke eller får å se om jeg hadde det greit... jeg følte meg iveien og at ingen brydde seg. hadde bare lyst til og dra hjem!!
Hadde det ikke vert for det lille sammenbrudde jeg hadde, da damen som kom inn for og servere kvelsmat, tror jeg ingen hadde brydd seg om hvordan jeg hadde det. Hun sente inn en JM og jeg fikk noe riehemmende midler og noe sovemedesin... fikk sovet litt den kvelden.
Mandag den 18.10.10
Tre dager før termin.
Kl 10.00 startet det.
(Hadde det ikke vert får at vannet hadde gått for ca 30 timer siden, tror jeg ikke de hadde satt igang fødselen denne dagen eller)
Det kom inn en jordmor og en barnepleier, barnepleieren hilste på meg introduserte seg selv og spurte hvordan vi hadde det... Jordmoren hadde jeg ikke vist hva hette, hadde det ikke stått på lappen som var på den lille sengen etter Emil var født. Hun virket rett og slett ikke interesert i å vere der. Uten og se på meg si hei eller noen annen form for høfelighet satte hun igang med det hun skulle. Enda en gang etter jeg kom inn på sykehuse, følte jeg meg bare iveien...(Ble ikke overasket, har jo hatt flere slike opplevelser med dette sykehuse!) Hadde jeg ikke vert så trøtt, sliten og ikke minst sint, hadde jeg bedt om en annen jordmor.... Jeg fikk drypp.
Og nesten med en gang, startet riene å hagle inn. jordmor skjekket åpningen igjen og den var nesten 5 cm (vist jeg husker riktig)
Hun spurte til slutt om jeg ville ha noe smertestillende, jeg sa jeg gjerne ville ha epidural, for smerten var uutholbar, riene kom nesten uten pause.... Hun gikk for og ringe etter en anestesilege.
Etter en liten time kom det "ramlende" inn en lege, han så trøtt ut, med røde øyne og en skelvende hånd! Tydelig han hadde gått lenge uten søvn.Og som ikke dette var nok skjønte jeg ikke noe hva han sa.(veldig gebrokken norsk) Følte meg ikke trygg, bare redd.Når epiduralen var satt, fungerte den ikke! Måtte fått kloa i den anestesilegen for og si det sån!
Da var det bare og vente på at det skulle bli 10cm, noe som føltes som en envihet. Nå var klokken nå ca 13.00 hun sjekket opningen igjenn,nesten 10cm, gikk kansje bare ett min før de mente jeg hadde pressrier.. noe jeg ikke kjente mye til siden epiduralen virket så langt ned i magen!
Jorbmoren sa at nå kunne jeg presse, og det gjorde jeg, jeg tok i alt jeg kunne, men siden jeg ikke hadde noen krefter etter alt dette styre de siste dagene, klarte jeg ikke og få nok kraft.
Når klokken var 14.00 og jeg hadde presset i en time ringte hun etter en jormor til, som kom og la seg på magen min og trykkte mens jeg presset, noe som gjorde enda vondere en og presse. pluss oppi det hele, sier hun plutselg, Nå må jeg klippe! What! NEEEI tenker jeg! Men her var det ingen kjære mor. Hun tar frem saksa og klipper. Jeg hører en helt forferdelig lyd. som om du klipper i gammal gummi! Jeg trodde seriøst at hun klippet meg fra ende til annen! (men fikk høre senes sist uke at det bare ble klippt litt, og det var for og forhindre rift, pluss at hun sydde bare ett sting!!Jeg som trodde hun sydde minst tusen! føltes slik) Huff helt jævli! Så var det bare og presse igjen da. Denne gangen med en jordmor liggende på magen min.Og hele tiden sa de, nå komme han snart, nå kommer han snart!
Til slutt fikk jeg nåkk av disse løynene deres og brølte ut DERE BARE LYVER!
Men så, en brendene følelse (en viss plass) kjentes ut som om noen hålt en flamme der nede! "nå ser vi hode" sier de,"han har masse hår" Plutselig var hode ute, og med det samme river de ut resten av gutten også!
(Noe så vondt har jeg aldrig vert med på)
Jeg spretter opp for og se den lille som ligger foran meg, han gråter ikke bare grynter. Jeg får han opp på brystet, den beste følelsen i verden! Han ser opp på meg, akkurat som han vet at jeg er mamman hans. "hei du" sier jeg. Å tenker at jeg må være den heldigste i verden som får oppleve dette!
Alle smertene er nå borte, all smerten og slit var verdt det, jeg har verdens beste og nydeligste sønn.. Lille Emil Mathias er født... 3430gr og 50cm og HO på 35cm.
Han er helt perfekt!
Beklager eventuelle skrivefeil, og om tidspungtene ikke stemmer helt, er det fordi at dette er snar 2 år siden, å hele fødselen er litt defus.
Håper neste fødsel går litt raskere
Princess88
Glad i forumet
Jeg hadde en veldig fin fødsel 
Det begynte ca ved 21- 22 tiden lørdag 16. oktober 2010.
Vi hadde vært hos min mor og spist middag og satt i sofaen og pratet.
Merket at jeg begynte å få mageknip. Jeg hadde ikke termin før 3 november og var førstegangsfødende, så tenkte ikke tanken at det kunne være rier, trodde bare jeg hadde luft i magen eller noe liknende.
Vi reiste hjem fra min mor i 23 tiden og jeg gikk for å legge meg i 00- 01 tiden på natta. Lå lenge og bare vrei meg og hadde vondt i magen, fikk ikke sove, men fremdeles trodde jeg bare at det var mageknip.
Jeg stod opp igjen til gubben som ikke hadde lagt seg enda og han sa "Sikker på at det ikke er rier da?"
For moro skyld begynte vi å telle minutter mellom takene og jammen kom de regelmessig! Det var da 6- 7 minutter mellom hvert tak.
Etter en liten stund ringte vi til føden og de sa at vi måtte vente til det var ca 5 minutter mellom hver rie, så kunne vi komme inn til en kontroll.
Etter enda noen timer kom riene med 4- 5 minutters mellomrom og hadde blitt litt vondere, men fremdeles så var de ikke så ille som jeg hadde forventet meg.
Vi dro inn til sykehuset i 08.00 tiden på morgenen, søndag 17 oktober.
Da vi kom inn, sjekket JM åpningen, men der var ikke mer enn 4 cm åpning. Det var ganske greit med plass denne dagen, så vi fikk et eget rom med en gang, så vi ble lagt inn der.
Utover morgenen/ dagen gikk vi litt tur rundt på området ettersom vi fikk beskjed av jordmor at det var bare fint hvis jeg klarte å gå litt underveis og ikke bare ligge stille i sengen.
i 14. tiden var det 5 timer siden de hadde sjekket åpningen. Jeg hadde fått beskjed om at det kom til å åpne seg ca 1 cm pr time, hvis det drøyde litt kom det til å ta ca 1,5 time pr cm..
Men da vi sjekket etter 5 timer, var jeg kun på 5 cm, dvs at det hadde åpnet seg kun 1 cm på 5 timer!!
Jeg tenkte at dette kom til å drøye lenge så jeg så litt mørkt på det akkuratt der og da..
En time etterpå (kl 15.00) bestemte JM seg for å ta vannet, og da ble det fortgang på ting!
Da kom riene tettere og ble mye vondere. Fikk fentanyl inn i hånda og lystgass.
Da jeg hadde fått den ene dosen bedøvelse inn i hånda, slappet jeg litt mer av mellom hver rie. Men etter en times tid, sluttet den å virke og JM gikk ut av fødestuen for å hente ei ny dose.
Det tok ikke mange minuttene da før jeg merket at jeg måtte presse!
Jeg sa til gubben "Ring på jordmor!! Pressrie!!"
Da svarte han så dumt som "Hvordan vet du at det er pressrier? Du har jo ikke født før.."
Det var den ene gangen jeg ble litt småforbanna på han under fødselen, hehe..
Men det var ikke tvil om at det var pressrier, var som om hele kroppen presset av seg selv! Og jeg prøvde å holde igjen for hadde hørt man ikke måtte presse før der var 10 cm og da de tok vannet var det ikke mer enn 6 cm åpning.
Men vi fikk nå ringt på JM da og hun kom inn og lurte på hva det var. "Pressrie" var alt jeg klarte å si og hun sa "Oi, allerede?" og løp ut igjen!
Nei, nei, nei, ikke gå ifra meg, var alt jeg tenkte
Hun kom raskt inn igjen med 2- 3 andre personer og etter dette husker jeg ikke så mye..
De la beina mine opp på sånne greier i sengen og tok opp noen håndtak som jeg kunne holde i.
Så begynte pressriene for fullt. Jeg hørte JM si hva jeg skulle gjøre, men fikk det ikke med meg. Var akkurat som om kroppen selv visste hva den skulle gjøre og jeg presset sammen med riene. Alt det de andre sa ble liksom lukket helt ute og jeg gjorde det jeg følte var rett.
Jenta lå litt skjeivt så de klippet et lite klipp inn mot låret og etter litt mer pressing, var hun plutselig ute.
Selve pressingen tok alt i alt 7 minutter, så rakk såvidt å tenke over hva som skjedde før det var over
Fikk verdens mest nydelige jente opp på brystet og pappaen klippet navlestrengen En veldig god opplevelse, så jeg gruer meg ikke til neste gang
Det begynte ca ved 21- 22 tiden lørdag 16. oktober 2010.
Vi hadde vært hos min mor og spist middag og satt i sofaen og pratet.
Merket at jeg begynte å få mageknip. Jeg hadde ikke termin før 3 november og var førstegangsfødende, så tenkte ikke tanken at det kunne være rier, trodde bare jeg hadde luft i magen eller noe liknende.
Vi reiste hjem fra min mor i 23 tiden og jeg gikk for å legge meg i 00- 01 tiden på natta. Lå lenge og bare vrei meg og hadde vondt i magen, fikk ikke sove, men fremdeles trodde jeg bare at det var mageknip.
Jeg stod opp igjen til gubben som ikke hadde lagt seg enda og han sa "Sikker på at det ikke er rier da?"
For moro skyld begynte vi å telle minutter mellom takene og jammen kom de regelmessig! Det var da 6- 7 minutter mellom hvert tak.
Etter en liten stund ringte vi til føden og de sa at vi måtte vente til det var ca 5 minutter mellom hver rie, så kunne vi komme inn til en kontroll.
Etter enda noen timer kom riene med 4- 5 minutters mellomrom og hadde blitt litt vondere, men fremdeles så var de ikke så ille som jeg hadde forventet meg.
Vi dro inn til sykehuset i 08.00 tiden på morgenen, søndag 17 oktober.
Da vi kom inn, sjekket JM åpningen, men der var ikke mer enn 4 cm åpning. Det var ganske greit med plass denne dagen, så vi fikk et eget rom med en gang, så vi ble lagt inn der.
Utover morgenen/ dagen gikk vi litt tur rundt på området ettersom vi fikk beskjed av jordmor at det var bare fint hvis jeg klarte å gå litt underveis og ikke bare ligge stille i sengen.
i 14. tiden var det 5 timer siden de hadde sjekket åpningen. Jeg hadde fått beskjed om at det kom til å åpne seg ca 1 cm pr time, hvis det drøyde litt kom det til å ta ca 1,5 time pr cm..
Men da vi sjekket etter 5 timer, var jeg kun på 5 cm, dvs at det hadde åpnet seg kun 1 cm på 5 timer!!
Jeg tenkte at dette kom til å drøye lenge så jeg så litt mørkt på det akkuratt der og da..
En time etterpå (kl 15.00) bestemte JM seg for å ta vannet, og da ble det fortgang på ting!
Da kom riene tettere og ble mye vondere. Fikk fentanyl inn i hånda og lystgass.
Da jeg hadde fått den ene dosen bedøvelse inn i hånda, slappet jeg litt mer av mellom hver rie. Men etter en times tid, sluttet den å virke og JM gikk ut av fødestuen for å hente ei ny dose.
Det tok ikke mange minuttene da før jeg merket at jeg måtte presse!
Jeg sa til gubben "Ring på jordmor!! Pressrie!!"
Da svarte han så dumt som "Hvordan vet du at det er pressrier? Du har jo ikke født før.."
Det var den ene gangen jeg ble litt småforbanna på han under fødselen, hehe..
Men det var ikke tvil om at det var pressrier, var som om hele kroppen presset av seg selv! Og jeg prøvde å holde igjen for hadde hørt man ikke måtte presse før der var 10 cm og da de tok vannet var det ikke mer enn 6 cm åpning.
Men vi fikk nå ringt på JM da og hun kom inn og lurte på hva det var. "Pressrie" var alt jeg klarte å si og hun sa "Oi, allerede?" og løp ut igjen!
Nei, nei, nei, ikke gå ifra meg, var alt jeg tenkte
Hun kom raskt inn igjen med 2- 3 andre personer og etter dette husker jeg ikke så mye..
De la beina mine opp på sånne greier i sengen og tok opp noen håndtak som jeg kunne holde i.
Så begynte pressriene for fullt. Jeg hørte JM si hva jeg skulle gjøre, men fikk det ikke med meg. Var akkurat som om kroppen selv visste hva den skulle gjøre og jeg presset sammen med riene. Alt det de andre sa ble liksom lukket helt ute og jeg gjorde det jeg følte var rett.
Jenta lå litt skjeivt så de klippet et lite klipp inn mot låret og etter litt mer pressing, var hun plutselig ute.
Selve pressingen tok alt i alt 7 minutter, så rakk såvidt å tenke over hva som skjedde før det var over
Fikk verdens mest nydelige jente opp på brystet og pappaen klippet navlestrengen
En veldig god opplevelse, så jeg gruer meg ikke til neste gang