*Sandermamma*
Forumet er livet
Skal vi sjå om vi ikke skal klare å få skriblet ned noe her[:D] Det hele startet med overtidskontroll.
Torsdag 9 september.
Vi møtte opp på Ullevål for overtidskontroll. Ctg registrering var fin. Blodtrykk var blitt litt høyt og jeg hadde fått en del proteiner i urinen. Var da akkurat 42 uker. Ble bestemt at jeg skulle legges inn for igangsetting. Var lang ventetid, men etter en god del timer fikk vi en seng på en ventestue. Ble bestemt at jeg skulle få et ballongkateter for å settes igang, da man ikke kunne bruke tabletter siden tidligere ks.
Inne hos legen sjekket de for modning, og som ventet var jeg hverken moden eller noen ting. Livmorhalsen lå langt bak og ingen ting var på tur å skje. To veldig smertefulle forsøk på kateter gikk i vasken, og vi måtte igang med gele i stedet.
Fredag 10 september
Ny dag nye muligheter. Nok en sjekk nedentil (jeg synes disse var veldig veldig vonde) ingen forandring, inn med gele. Etter en time ctg registrering fikk vi "fri" så vi dro ut og spiste. Ingen effekt av geleen. Ny gele klokka fire, resultat: bittelitt mensmurringer, ingen forandring nedentil.
Lørdag 11 september
2 års dagen for pappaen til Anders sin død. Ville lillegutt komme idag?
Sjekk nedentil, bittelitt modent, men langt igjen. Ny gele, og ut på tur igjen. Dro på kjøpesenter denne gangen[8D] Hadde bare litt mensvondt.
Ny gele klokken fire. Fikk litt småvonde tak av denne. Planen videre nå var ks-samtale dagen etter, ville ikke bli noen ny gele nå. Klokken 22 på kvelden, like før Anders skulle hjem ville en jm sjekke meg for å se om noe hadde skjedd. Jeg hadde en avtale med alle jm om at når jeg sier stopp, så stopper de, så jeg får pustet og slappet av, før de kan fortsette. Hun her stappa handa inn i meg og begynte å røske og rive. Jeg begynte å grine av smertene og hylte stopp, men hun bare fortsatte. Jeg har aldri føle meg så misbrukt noen gang jeg, eller hva jeg skal kalle det.
Uansett da, det hun gjorde resulterte nok i noe, for den natten sov jeg ikke. Lå helt alene på ventestua med vonde tak/rier, som kom med bare minutters mellomrom.Når morgenen endelig kom var det en god del blod og slim på papiret.
Fødselen...
Da er datoen søndag 12 september.
Klokken 11.00 blir vi ført inn på ei fødestue for å sjekke status. Etter undersøkelse finner de at jeg har 4! centimeter åpning og de kan ta vannet. Det var jaggu en sprø følelse å kjenne at det bare sildret ut av meg[8D] Det blir også satt en elektrode på hodet til lillegutt. Klokken er nå 11.30. Alle tror at det blir fødsel i løpet av dagen, og at det ikke skal ta mange timene. Riene jeg har er svake og uregelmessige så etter en time får jeg drypp for å få fortgang i riene.
Etter en time med drypp blir det sjekket åpning og den er fortsatt 4 centimeter. Da har jeg hatt ganske vondt så bestemmer for å få epidural. Epiduralen kommer raskt, men gir ikke ønsket effekt. Den tar kun litt av toppen på riene, så jeg har fortsatt veldig vondt. Etter et par timer så går all epiduralen i venstresiden slik at jeg er helt lam i det benet, og alle riene kommer på høyre side. Smerten er helt uutholdelig. Uansett hva Anders eller jm gjør, så gjør det bare vondere og vondere. De prøver å stryke, holde og massere, men ingenting hjelper.
Fordi Matheo ligger høyt oppe i bekkenet må jeg opp å stå, jeg ligger på siden med bena i bøyler, og står på alle fire i senga, men ingenting hjelper.
Alle sjekker nedentil fram til klokka er sju på kvelden eller noe viser bare 5 centimeter, så dette går trått!
Klokka 21.30 skriker jeg etter lystgassen (var så redd for å bli kvalm så utsatte det i det lengste), og gud så godt det var![:D] Var helt fantastisk å bli så idiot i huet at jeg sovna mellom riene og glemte hva jeg gjorde der. Eneste som var kjipt var når jeg bråvåkna av en ny rie og ikke skjønte en skit[:D]
Klokka 22.30 har jeg full åpning, bare en liten kant igjen. Matheo ligger fortsatt høyt i bekkenet. Går ikke mange minuttene før pressriene kommer. Men jeg får ikke lov å presse. Han ligger for høyt og jeg må samle krefter. Står på knærne i senga, er helt umenneskelig å ikke få presse, så bruker heller energien på å skrike inn i lystgassmaska ( stakkars de på ventestue denne kvelden, mye hyling).
Klokka 01.30 kommer to leger inn, de bestemmer at jeg nå er nødt å få lov å begynne å prsse. De skulle komme tilbake klokka 02.00 med vakuum om ikke noe hadde skjedd til da.
Jeg presser det jeg er kar om, han sklir litt ned, men glir opp igjen. Jeg er så ufattelig sliten at jeg sovner i mellom pressene. Søteste Anders presser sammen med meg[:)] Hva skulle jeg gjort uten han.
Klokka 02.00 kommer legene inn igjen, og jeg spør om dem ikke har tenkt å se til helvete å få fingern ut av ræva å hjelpe meg å få detta faenskapet ut av meg[&:] Nja, jo, måtte prøve litt til.
Jeg presser og presser, og plutselig er det noe som forandrer seg. Han kommer lenger nedover, og jeg skjønner at det nærmer seg. Jeg husker jeg så på klokka 02.15, og spurte jm: Er det snart over nå? Kan jeg klare det på 2-3 rier til. JA sier hun.
Rien kommer, og jeg presser som en helt. Plutselig skriker alle i rommet, stopp, pust pust, jeg puster og peser, og får beskjed om å trykke igjen. Hodet er ute, og på et trykk til så kommer resten av kroppen.
Klokka er 02.18, mandag 13 september. JEG KLARTE DET!!!!
Fikk han opp på brystet en liten stund, Anders fikk ikke klippe navlesnoren, han var litt slapp, så de tok han fort ut for å jobbe litt med han. Etter noen minutter kommer de inn igjen med han . Han hadde bæsja i fostervannet sitt, og var sliten etter å ha stått og stanget i bekkenet så lenge. Så fødselen var en påkjenning for oss begge.
Jeg revnet en del innvendig. Grad 2, og syinga var ulidelig syns jeg. Men lå med lystgassen da, så var rimelig rusa og halvsov meg gjennom det.
Synes fødselen var tøff, må innrømme det. Anders var innom og leverte noen blomster på avdelingen der to dager etter og fikk høre at de syntes også at fødselen var steinhard og at jeg var tøff som kom gjennom det. Litt godt med litt skryt, og godt å høre at det ikke bare var jeg som oppfattet fødselen som ganske tøff.
Mammas lille gullskatt var 3874 gram, 53 cm lang og 36 cm rundt hodet, født 16 dager på overtid.
Første møte med mamma. Sjekk hestehalen min a, Anders som har laget den [:D]
Storebror hilser på lillebror[:)]
Torsdag 9 september.
Vi møtte opp på Ullevål for overtidskontroll. Ctg registrering var fin. Blodtrykk var blitt litt høyt og jeg hadde fått en del proteiner i urinen. Var da akkurat 42 uker. Ble bestemt at jeg skulle legges inn for igangsetting. Var lang ventetid, men etter en god del timer fikk vi en seng på en ventestue. Ble bestemt at jeg skulle få et ballongkateter for å settes igang, da man ikke kunne bruke tabletter siden tidligere ks.
Inne hos legen sjekket de for modning, og som ventet var jeg hverken moden eller noen ting. Livmorhalsen lå langt bak og ingen ting var på tur å skje. To veldig smertefulle forsøk på kateter gikk i vasken, og vi måtte igang med gele i stedet.
Fredag 10 september
Ny dag nye muligheter. Nok en sjekk nedentil (jeg synes disse var veldig veldig vonde) ingen forandring, inn med gele. Etter en time ctg registrering fikk vi "fri" så vi dro ut og spiste. Ingen effekt av geleen. Ny gele klokka fire, resultat: bittelitt mensmurringer, ingen forandring nedentil.
Lørdag 11 september
2 års dagen for pappaen til Anders sin død. Ville lillegutt komme idag?
Sjekk nedentil, bittelitt modent, men langt igjen. Ny gele, og ut på tur igjen. Dro på kjøpesenter denne gangen[8D] Hadde bare litt mensvondt.
Ny gele klokken fire. Fikk litt småvonde tak av denne. Planen videre nå var ks-samtale dagen etter, ville ikke bli noen ny gele nå. Klokken 22 på kvelden, like før Anders skulle hjem ville en jm sjekke meg for å se om noe hadde skjedd. Jeg hadde en avtale med alle jm om at når jeg sier stopp, så stopper de, så jeg får pustet og slappet av, før de kan fortsette. Hun her stappa handa inn i meg og begynte å røske og rive. Jeg begynte å grine av smertene og hylte stopp, men hun bare fortsatte. Jeg har aldri føle meg så misbrukt noen gang jeg, eller hva jeg skal kalle det.
Uansett da, det hun gjorde resulterte nok i noe, for den natten sov jeg ikke. Lå helt alene på ventestua med vonde tak/rier, som kom med bare minutters mellomrom.Når morgenen endelig kom var det en god del blod og slim på papiret.
Fødselen...
Da er datoen søndag 12 september.
Klokken 11.00 blir vi ført inn på ei fødestue for å sjekke status. Etter undersøkelse finner de at jeg har 4! centimeter åpning og de kan ta vannet. Det var jaggu en sprø følelse å kjenne at det bare sildret ut av meg[8D] Det blir også satt en elektrode på hodet til lillegutt. Klokken er nå 11.30. Alle tror at det blir fødsel i løpet av dagen, og at det ikke skal ta mange timene. Riene jeg har er svake og uregelmessige så etter en time får jeg drypp for å få fortgang i riene.
Etter en time med drypp blir det sjekket åpning og den er fortsatt 4 centimeter. Da har jeg hatt ganske vondt så bestemmer for å få epidural. Epiduralen kommer raskt, men gir ikke ønsket effekt. Den tar kun litt av toppen på riene, så jeg har fortsatt veldig vondt. Etter et par timer så går all epiduralen i venstresiden slik at jeg er helt lam i det benet, og alle riene kommer på høyre side. Smerten er helt uutholdelig. Uansett hva Anders eller jm gjør, så gjør det bare vondere og vondere. De prøver å stryke, holde og massere, men ingenting hjelper.
Fordi Matheo ligger høyt oppe i bekkenet må jeg opp å stå, jeg ligger på siden med bena i bøyler, og står på alle fire i senga, men ingenting hjelper.
Alle sjekker nedentil fram til klokka er sju på kvelden eller noe viser bare 5 centimeter, så dette går trått!
Klokka 21.30 skriker jeg etter lystgassen (var så redd for å bli kvalm så utsatte det i det lengste), og gud så godt det var![:D] Var helt fantastisk å bli så idiot i huet at jeg sovna mellom riene og glemte hva jeg gjorde der. Eneste som var kjipt var når jeg bråvåkna av en ny rie og ikke skjønte en skit[:D]
Klokka 22.30 har jeg full åpning, bare en liten kant igjen. Matheo ligger fortsatt høyt i bekkenet. Går ikke mange minuttene før pressriene kommer. Men jeg får ikke lov å presse. Han ligger for høyt og jeg må samle krefter. Står på knærne i senga, er helt umenneskelig å ikke få presse, så bruker heller energien på å skrike inn i lystgassmaska ( stakkars de på ventestue denne kvelden, mye hyling).
Klokka 01.30 kommer to leger inn, de bestemmer at jeg nå er nødt å få lov å begynne å prsse. De skulle komme tilbake klokka 02.00 med vakuum om ikke noe hadde skjedd til da.
Jeg presser det jeg er kar om, han sklir litt ned, men glir opp igjen. Jeg er så ufattelig sliten at jeg sovner i mellom pressene. Søteste Anders presser sammen med meg[:)] Hva skulle jeg gjort uten han.
Klokka 02.00 kommer legene inn igjen, og jeg spør om dem ikke har tenkt å se til helvete å få fingern ut av ræva å hjelpe meg å få detta faenskapet ut av meg[&:] Nja, jo, måtte prøve litt til.
Jeg presser og presser, og plutselig er det noe som forandrer seg. Han kommer lenger nedover, og jeg skjønner at det nærmer seg. Jeg husker jeg så på klokka 02.15, og spurte jm: Er det snart over nå? Kan jeg klare det på 2-3 rier til. JA sier hun.
Rien kommer, og jeg presser som en helt. Plutselig skriker alle i rommet, stopp, pust pust, jeg puster og peser, og får beskjed om å trykke igjen. Hodet er ute, og på et trykk til så kommer resten av kroppen.
Klokka er 02.18, mandag 13 september. JEG KLARTE DET!!!!
Fikk han opp på brystet en liten stund, Anders fikk ikke klippe navlesnoren, han var litt slapp, så de tok han fort ut for å jobbe litt med han. Etter noen minutter kommer de inn igjen med han . Han hadde bæsja i fostervannet sitt, og var sliten etter å ha stått og stanget i bekkenet så lenge. Så fødselen var en påkjenning for oss begge.
Jeg revnet en del innvendig. Grad 2, og syinga var ulidelig syns jeg. Men lå med lystgassen da, så var rimelig rusa og halvsov meg gjennom det.
Synes fødselen var tøff, må innrømme det. Anders var innom og leverte noen blomster på avdelingen der to dager etter og fikk høre at de syntes også at fødselen var steinhard og at jeg var tøff som kom gjennom det. Litt godt med litt skryt, og godt å høre at det ikke bare var jeg som oppfattet fødselen som ganske tøff.
Mammas lille gullskatt var 3874 gram, 53 cm lang og 36 cm rundt hodet, født 16 dager på overtid.
Første møte med mamma. Sjekk hestehalen min a, Anders som har laget den [:D]
Storebror hilser på lillebror[:)]
så omtenksom og god med lillebror da [:D]
