Jeg har et behov for å dele fødselshistorien med mitt første barn i 2021 før jeg nå skal føde på nytt. Mange tanker da det var veldig traumatisk for meg, usikker på behovet for planlagt keisersnitt eller ikke nå. Er i uke 31 nå og kjenner alle følelsene strømmer på angående ny fødsel!
Hvis du leser videre så bare minner jeg på TW. Gjerne del tanker hvis du kommer deg til bunn.
Hadde et svangerskap fullt av plager. Startet i uke 6 med bekkensmerter som ble gradvis verre. Mye innvendig stress, få til å støtte meg av familie/venner. Mye hoven/vann i kroppen. Karpaltunnelsyndrom og halsbrann mot slutten. Baby i magen viste seg å være stor.
En tirsdag måtte jeg ta time for time for å komme meg gjennom dagen. Hadde det mildt sagt helt jævlig. Sendte melding til jordmor og sa at nå klarer jeg ikke mer. Denne ungen må ut. Helst i går! Jeg får time til vekstkontroll dagen etterpå og spørsmål om induksjon.
Onsdag drar jeg på vekstkontroll. Mini er +22%, estimert til rett over 4 kg. Det i tillegg til mine plager gjør at jeg blir satt i gang dagen etter.
Torsdag drar vi inn til sykehuset og jeg blir satt i gang med ballong. Skal ha den inne i 24 timer og komme tilbake til sykehuset dagen etterpå. Vi drar hjem igjen og jeg får store smerter, men så går de over. Dagen etterpå drar vi på sykehuset og jeg blir innlagt. Det skulle vise seg å ta fem dager med igangsettelse. Kroppen var ikke klar for å føde.
Spoler frem til mandagskvelden. «Vi tar vannet om X antall timer. Hvis ikke riene starter da blir det keisersnitt». Vannet blir tatt og riene starter. Riene bygger seg kraftig opp. Faktisk så mye at jeg ikke klarer å bevege meg. Jeg har så intense smerter. Klarer ikke bevege en muskel. Får satt i epidural, men den hjelper bare på halvparten av smertene. Lystgass klarte jeg ikke bruke. Følte jeg ikke fikk nok oksygen i lungene.
10 timer aktiv fødsel med stormrier. Så vidt pause mellom hver ri. Smertene er så intense at jeg ikke klarer å bevege meg. Konsentrerer kun om pusten. Hver gang de skal undersøke må de fysisk løfte beina mine opp. Klarer ikke gjøre det selv på grunn av smertene. Ikke noe de kan gjøre for smertene får jeg høre. Vondt å føde. Men kan da ikke være så vondt?
Hele natta går, jeg får ingen pause mellom riene. Klarer ikke spise eller drikke. Må få væske intravenøst. Ved vaktskifte spør jeg om jeg kan få keisersnitt. Kroppen min har null energi igjen. «Vi undersøker deg først også tar vi en avgjørelse» under undersøkelsen skal vi prøve å presse ut ungen. Det går en liten «faen» i meg. Jeg får tydeligvis ikke hjelp, da får jeg bare gjøre det selv.
Under pressriene har jeg en drakamp med ei lege. Det får fokuset mitt vekk fra smertene. Jeg må følge med på skjermen når pressriene kommer. Alt er bare helt jævlig vondt. Hodet er ute å jeg får kjenne på håret hans. Litt til, og så er jeg ferdig!
Jeg blir klippet for å hjelpe han ut. Ut kommer han! En stor gutt på 4,7 kg, 54 cm lang og 37 cm rundt hodet. Jeg får han på brystet og tenker «endelig er jeg ferdig!».
Hadde det bare vært tilfelle. «Du blør mye, vi må trille deg inn på operasjonsstua». Gutten min blir flyttet fra meg til pappaen. Ei lege/jordmor (?) sitter oppi senga der jeg ligger. Hun har en hånd inni livmora (ja, hele armen!) og en hånd på utsiden og presser. Gjør det for å stoppe blødningen. Jeg blir trillet inn på operasjonsstua og det er mange der. Må bekrefte fødselsdatoen min. Jeg hadde en tanke i hodet «ikke få panikk». Anestesilegen spør om jeg merker medisinene, jeg svarer «jeg vet ikke» også sovner jeg.
Våkner opp igjen fra narkosen rundt 5-6 timer etterpå. Sier til ei sykepleier at jeg er redd. Hun forklarer kort hva som skjedde, men jeg sovner igjen. Våkner til litt senere og er iskald. Får flere dyner over meg og blir forklart på nytt hva som skjedde.
Livmora trakk seg ikke sammen. Stor barn = stor morkake. Det resulterte i et åpent sår som ikke stoppet å blø. Tiltakene de gjorde funket og det er stoppet nå. Jeg mistet 1,7 liter blod. Trenger blodoverføring. Har en ballong fylt med vann i livmora som legger press på såret. De tapper ballongen litt med vann for å se hvordan det går.
Jeg får besøk av mannen min og babyen. De er der en halvtime før jeg må hvile. Får telefonen så jeg kan sende melding til mamma, pappa og vennene mine. De hadde ikke hørt fra meg siden dagen før. «Alt er i orden» sender jeg. Gutten er født og jeg har det bra etter omstendighetene.
Huden min er likbleik. Jeg klarer ikke sitte oppreist i senga uten å bli svimmel. Har fått kateter og blir sengeliggende i nesten to døgn. På to dager får jeg fire poser med blodoverføring. Blodprosenten var altfor lav. Jeg får sterke smertestillende og blodfortynnende sprøyte i magen. Må spise mye, drikke mye og ta jerntabletter. Klarer ikke ta vare på sønnen min. Mannen må skifte bleier å mate. Amming går ikke. Vi bestemmer oss for å gå over til flaske.
Han blir født tirsdag morgen. Først på fredag er jeg frisk nok til å gå på do alene. På lørdag tar jeg min første dusj. Først da de fjerner veneflonene. Søndag drar vi hjem. De neste fire-seks månedene bruker jeg på å komme meg etter fødselen. Jerntabletter, mye mat. Time hos gynekolog for sjekk nedentil. Klarer ikke sitte på to uker. Er avhengig av hjelp til å ta vare på sønnen min. Heldigvis har mannen hjemmekontor og lille tar flaske. Jeg har oppfølgingstiltak på sykehuset. Samtale på helsestasjonen. Prøve å bearbeide. Låser det litt vekk. «Dette skal jeg aldri gjøre igjen»
Og nå ligger jeg her i uke 31 og skal føde på nytt, jeg er livredd. Rett og slett livredd. Det har vel blitt enighet om at jeg hadde fødselsdepresjon forrige gang. Jeg gruer meg helt sykt til fødselen, men nesten enda mer til tiden etterpå. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette på best mulig måte? Jeg aner ikke. Føler at planlagt keisersnitt er veien å gå. Hva om jeg ikke får det?
Som sagt var dette mest for å få ut alle tanker. Hvis du kom så langt så takk for at du leste. Har du noen tanker kan du gjerne dele med meg.
Hvis du leser videre så bare minner jeg på TW. Gjerne del tanker hvis du kommer deg til bunn.
Hadde et svangerskap fullt av plager. Startet i uke 6 med bekkensmerter som ble gradvis verre. Mye innvendig stress, få til å støtte meg av familie/venner. Mye hoven/vann i kroppen. Karpaltunnelsyndrom og halsbrann mot slutten. Baby i magen viste seg å være stor.
En tirsdag måtte jeg ta time for time for å komme meg gjennom dagen. Hadde det mildt sagt helt jævlig. Sendte melding til jordmor og sa at nå klarer jeg ikke mer. Denne ungen må ut. Helst i går! Jeg får time til vekstkontroll dagen etterpå og spørsmål om induksjon.
Onsdag drar jeg på vekstkontroll. Mini er +22%, estimert til rett over 4 kg. Det i tillegg til mine plager gjør at jeg blir satt i gang dagen etter.
Torsdag drar vi inn til sykehuset og jeg blir satt i gang med ballong. Skal ha den inne i 24 timer og komme tilbake til sykehuset dagen etterpå. Vi drar hjem igjen og jeg får store smerter, men så går de over. Dagen etterpå drar vi på sykehuset og jeg blir innlagt. Det skulle vise seg å ta fem dager med igangsettelse. Kroppen var ikke klar for å føde.
Spoler frem til mandagskvelden. «Vi tar vannet om X antall timer. Hvis ikke riene starter da blir det keisersnitt». Vannet blir tatt og riene starter. Riene bygger seg kraftig opp. Faktisk så mye at jeg ikke klarer å bevege meg. Jeg har så intense smerter. Klarer ikke bevege en muskel. Får satt i epidural, men den hjelper bare på halvparten av smertene. Lystgass klarte jeg ikke bruke. Følte jeg ikke fikk nok oksygen i lungene.
10 timer aktiv fødsel med stormrier. Så vidt pause mellom hver ri. Smertene er så intense at jeg ikke klarer å bevege meg. Konsentrerer kun om pusten. Hver gang de skal undersøke må de fysisk løfte beina mine opp. Klarer ikke gjøre det selv på grunn av smertene. Ikke noe de kan gjøre for smertene får jeg høre. Vondt å føde. Men kan da ikke være så vondt?
Hele natta går, jeg får ingen pause mellom riene. Klarer ikke spise eller drikke. Må få væske intravenøst. Ved vaktskifte spør jeg om jeg kan få keisersnitt. Kroppen min har null energi igjen. «Vi undersøker deg først også tar vi en avgjørelse» under undersøkelsen skal vi prøve å presse ut ungen. Det går en liten «faen» i meg. Jeg får tydeligvis ikke hjelp, da får jeg bare gjøre det selv.
Under pressriene har jeg en drakamp med ei lege. Det får fokuset mitt vekk fra smertene. Jeg må følge med på skjermen når pressriene kommer. Alt er bare helt jævlig vondt. Hodet er ute å jeg får kjenne på håret hans. Litt til, og så er jeg ferdig!
Jeg blir klippet for å hjelpe han ut. Ut kommer han! En stor gutt på 4,7 kg, 54 cm lang og 37 cm rundt hodet. Jeg får han på brystet og tenker «endelig er jeg ferdig!».
Hadde det bare vært tilfelle. «Du blør mye, vi må trille deg inn på operasjonsstua». Gutten min blir flyttet fra meg til pappaen. Ei lege/jordmor (?) sitter oppi senga der jeg ligger. Hun har en hånd inni livmora (ja, hele armen!) og en hånd på utsiden og presser. Gjør det for å stoppe blødningen. Jeg blir trillet inn på operasjonsstua og det er mange der. Må bekrefte fødselsdatoen min. Jeg hadde en tanke i hodet «ikke få panikk». Anestesilegen spør om jeg merker medisinene, jeg svarer «jeg vet ikke» også sovner jeg.
Våkner opp igjen fra narkosen rundt 5-6 timer etterpå. Sier til ei sykepleier at jeg er redd. Hun forklarer kort hva som skjedde, men jeg sovner igjen. Våkner til litt senere og er iskald. Får flere dyner over meg og blir forklart på nytt hva som skjedde.
Livmora trakk seg ikke sammen. Stor barn = stor morkake. Det resulterte i et åpent sår som ikke stoppet å blø. Tiltakene de gjorde funket og det er stoppet nå. Jeg mistet 1,7 liter blod. Trenger blodoverføring. Har en ballong fylt med vann i livmora som legger press på såret. De tapper ballongen litt med vann for å se hvordan det går.
Jeg får besøk av mannen min og babyen. De er der en halvtime før jeg må hvile. Får telefonen så jeg kan sende melding til mamma, pappa og vennene mine. De hadde ikke hørt fra meg siden dagen før. «Alt er i orden» sender jeg. Gutten er født og jeg har det bra etter omstendighetene.
Huden min er likbleik. Jeg klarer ikke sitte oppreist i senga uten å bli svimmel. Har fått kateter og blir sengeliggende i nesten to døgn. På to dager får jeg fire poser med blodoverføring. Blodprosenten var altfor lav. Jeg får sterke smertestillende og blodfortynnende sprøyte i magen. Må spise mye, drikke mye og ta jerntabletter. Klarer ikke ta vare på sønnen min. Mannen må skifte bleier å mate. Amming går ikke. Vi bestemmer oss for å gå over til flaske.
Han blir født tirsdag morgen. Først på fredag er jeg frisk nok til å gå på do alene. På lørdag tar jeg min første dusj. Først da de fjerner veneflonene. Søndag drar vi hjem. De neste fire-seks månedene bruker jeg på å komme meg etter fødselen. Jerntabletter, mye mat. Time hos gynekolog for sjekk nedentil. Klarer ikke sitte på to uker. Er avhengig av hjelp til å ta vare på sønnen min. Heldigvis har mannen hjemmekontor og lille tar flaske. Jeg har oppfølgingstiltak på sykehuset. Samtale på helsestasjonen. Prøve å bearbeide. Låser det litt vekk. «Dette skal jeg aldri gjøre igjen»
Og nå ligger jeg her i uke 31 og skal føde på nytt, jeg er livredd. Rett og slett livredd. Det har vel blitt enighet om at jeg hadde fødselsdepresjon forrige gang. Jeg gruer meg helt sykt til fødselen, men nesten enda mer til tiden etterpå. Hvordan skal jeg komme meg gjennom dette på best mulig måte? Jeg aner ikke. Føler at planlagt keisersnitt er veien å gå. Hva om jeg ikke får det?
Som sagt var dette mest for å få ut alle tanker. Hvis du kom så langt så takk for at du leste. Har du noen tanker kan du gjerne dele med meg.
