Okei. Da var det på tide å få skrevet fødselshistorien min. Jeg hadde mye vondt og det skjedde mye, så det er usikkert hvor mye jeg egentlig husker, men jeg skal prøve så godt jeg kan! Ting ble ikke som planlagt og jeg hadde ikke kontroll. (..Det ble veldig langt, og jeg slang med de bildene jeg hadde)
Klokka var 23, dagen var onsdag 3.mars da vannet mitt plutselig gikk. Jeg var tilfeldigvis på do, og skulle tørke meg (enkelt og greit) og plutselig kjente jeg det skjedde noe og hele handa mi var full av fostervannsgufs. "Oi" var det som poppet inn i hue mitt og jeg begynte å le, type hysterisk latter. Det tok meg ca et kvarter å roe meg ned mens jeg fant frem bind og fant telefonen for å ringe mamma som var hos noen venninner. "Nå blei det vått..!!" småropte jeg til henne og hun fortet seg hjem. Jeg ringte Stian, faren, og glemte omtrent å puste når jeg skulle fortelle han at nå begynte ting å skje..
Mamma kom hjem og jeg tok meg en dusj før vi ringte til føden for å høre om vi skulle ta en tur på sykehuset eller om vi skulle vente til noe mer skjedde. Vi fikk beskjed om å komme med en gang. (Jeg holdt hele tiden Stian informert om hva jeg skulle og hva som skjedde..) Vi trappet opp på sykehuset i tolv /halv et tia og jeg ble lagt til ctg og allerede da begynte jeg å kjenne de begynnende riene. De var svakere enn kynnerne, men de føltes annerledes på en måte. I løpet av halvtimen jeg lå med registreringen på magen ble de sterkere, og de kom ganske ofte. Jormora ville først ikke sjekke åpning og sånt enda, på grunn av infeksjonsfare, men da vi fant ut at det bare var en ledig fødestue at the moment, så gjorde hun det likevel. 3 cm. Etter mye om og men ble det bestemt at jeg kunne ta rommet.
Jeg fikk lagt meg i sengen på fødestua og skulle prøve å slappe av. Jeg fikk paracet, og varmeting på ryggen (den hjalp forresten ikke!) Smertene ble værre og værre. Det var omtrent på denne tiden Stian kom på sykehuset. Mamma satt bak meg på sengen og masserte meg i korsryggen mens jeg krøllet meg sammen når det var på det vondeste. Tenk at det skulle bli enda værre..!
Klokken var plutselig fem om morgenen. Jeg var sjokka over at klokka gikk så fort, til tross for hvor vondt jeg hadde. Jeg gråt og jeg kjefta. Jeg prøvde å gå litt rundt i rommet med prekestol, men det klarte jeg ikke lenge. Så spurte jordmora om jeg ville prøve å legge meg på fødesenga og få lystgass. "JAAAA!!!" hulket jeg, mens jeg kavet meg opp i den andre senga. Og lystgassen, den hjalp! Jeg brydde meg mindre om vondten og konsentrerte meg veldig om å puste i maska når det var vondt. Jeg begynte å vase og fniste en del, og her sa jeg ganske mye som ikke gav helt mening.
Det gikk sakte, og i syv tia på morran hadde jeg 5 cm åpning. Langt i fra nok, og jeg var allerede fryktelig sliten. jeg lå der på sengen og bannet og plutselig kjenner jeg skikkelig trang til å trykke. Jeg hadde ikke kontroll over noe og kroppen gjorde sitt. Jordmødrene ( som nå var skiftet ut, og nå var det en langhåret, og en dansk student) ser på meg med store øyne og spør meg om jeg trykker. "Ja.. Jeg må!!" ropte jeg tilbake. Vi fant ut at vi skulle prøve med epidural, det var såvisst ikke på tide å trykke enda! Jeg hadde økt til 7 cm og da klokka var 11 på formiddagen da jeg fikk epidural. Den var ikke deilig å få satt, men herreguud for en lettelse da den fungerte!
Riene mine tok seg ikke opp, og åpningen ble ikke større. Jordmødrene fant ut at vi skulle prøve drypp for å få igang sterkere rier så noe mer skulle skje. De koblet ledninger på hodet til jenta i magen min, og det var noe krøll med det elektriske, så de måtte prøve å putte på elektrodene fire fem ganger. Jeg var bare glad jeg ikke lenger kjente så mye til at de grafsa oppi der. Og her er det litt blankt i hodet mitt, jeg husker at vi prøvde drypp, og jenta i magen reagerte negativt så vi tok en pause. Så kom det på et tidspunkt seks forskjellige jordmødre og leger i en sirketform og kikket meg rett i glufsa. "Nei, nå må det bli keisersnitt!" Husker jeg noen sa høyt og stresset. Jeg ble fullstendig hysterisk og begynte å gråte og skjelve. De løp avgårde med senga mi.
Plutselig var vi på et rom med sinnsykt mange grønnkledde med hetter på hodet. De fortalte meg at hverken mamma eller Stian fikk bli med på dette og jeg ble igjen hysterisk og gråt og skalv fire ganger mer enn før. Mamma kom inn med frakk, munnbind og sånn ting på hodet og holdt meg i hånda, og sa hun fikk bli der til bedøvelsen fungerte. Da noen prøvde å jage henne ut sa overlegen at han ville ha henne der for han så hvor mye mer jeg roet meg ned når hun var der. Jeg skalv ikke lenger så mye og jeg hadde sluttet å gråte.
Så, klokka ti over et, 4.mars, hørte jeg det første klynket og tårene trillet! Jeg ble hysterisk igjen, men må en helt annen måte, jeg gråt og gjentok gang på gang "Hørte dere det??" De fortet seg ut med henne, og når de hadde målt og veid henne (det fikk Stian være med på) så kom de inn og viste henne til meg.
Jeg ble lagt på et rom for å bli overvåket litt, og etter en time fikk jeg se jenta mi ordentlig for første gang. Jeg skalv fremdeles. Men nå hadde jeg ingen kontroll på det. Det var bare sånn kroppen min reagerte på hele opplevelsen.
Disse bildene ble tatt underveis og rett etterpå. Stolt mamma ? Jaa!
Disse to er bare skrytebilder! Hun har blitt så stor!
(Bildene er tatt fra bloggen min, så derfor er det sånn teit svart kant i hjørnene)
Klokka var 23, dagen var onsdag 3.mars da vannet mitt plutselig gikk. Jeg var tilfeldigvis på do, og skulle tørke meg (enkelt og greit) og plutselig kjente jeg det skjedde noe og hele handa mi var full av fostervannsgufs. "Oi" var det som poppet inn i hue mitt og jeg begynte å le, type hysterisk latter. Det tok meg ca et kvarter å roe meg ned mens jeg fant frem bind og fant telefonen for å ringe mamma som var hos noen venninner. "Nå blei det vått..!!" småropte jeg til henne og hun fortet seg hjem. Jeg ringte Stian, faren, og glemte omtrent å puste når jeg skulle fortelle han at nå begynte ting å skje..
Mamma kom hjem og jeg tok meg en dusj før vi ringte til føden for å høre om vi skulle ta en tur på sykehuset eller om vi skulle vente til noe mer skjedde. Vi fikk beskjed om å komme med en gang. (Jeg holdt hele tiden Stian informert om hva jeg skulle og hva som skjedde..) Vi trappet opp på sykehuset i tolv /halv et tia og jeg ble lagt til ctg og allerede da begynte jeg å kjenne de begynnende riene. De var svakere enn kynnerne, men de føltes annerledes på en måte. I løpet av halvtimen jeg lå med registreringen på magen ble de sterkere, og de kom ganske ofte. Jormora ville først ikke sjekke åpning og sånt enda, på grunn av infeksjonsfare, men da vi fant ut at det bare var en ledig fødestue at the moment, så gjorde hun det likevel. 3 cm. Etter mye om og men ble det bestemt at jeg kunne ta rommet.
Jeg fikk lagt meg i sengen på fødestua og skulle prøve å slappe av. Jeg fikk paracet, og varmeting på ryggen (den hjalp forresten ikke!) Smertene ble værre og værre. Det var omtrent på denne tiden Stian kom på sykehuset. Mamma satt bak meg på sengen og masserte meg i korsryggen mens jeg krøllet meg sammen når det var på det vondeste. Tenk at det skulle bli enda værre..!
Klokken var plutselig fem om morgenen. Jeg var sjokka over at klokka gikk så fort, til tross for hvor vondt jeg hadde. Jeg gråt og jeg kjefta. Jeg prøvde å gå litt rundt i rommet med prekestol, men det klarte jeg ikke lenge. Så spurte jordmora om jeg ville prøve å legge meg på fødesenga og få lystgass. "JAAAA!!!" hulket jeg, mens jeg kavet meg opp i den andre senga. Og lystgassen, den hjalp! Jeg brydde meg mindre om vondten og konsentrerte meg veldig om å puste i maska når det var vondt. Jeg begynte å vase og fniste en del, og her sa jeg ganske mye som ikke gav helt mening.
Det gikk sakte, og i syv tia på morran hadde jeg 5 cm åpning. Langt i fra nok, og jeg var allerede fryktelig sliten. jeg lå der på sengen og bannet og plutselig kjenner jeg skikkelig trang til å trykke. Jeg hadde ikke kontroll over noe og kroppen gjorde sitt. Jordmødrene ( som nå var skiftet ut, og nå var det en langhåret, og en dansk student) ser på meg med store øyne og spør meg om jeg trykker. "Ja.. Jeg må!!" ropte jeg tilbake. Vi fant ut at vi skulle prøve med epidural, det var såvisst ikke på tide å trykke enda! Jeg hadde økt til 7 cm og da klokka var 11 på formiddagen da jeg fikk epidural. Den var ikke deilig å få satt, men herreguud for en lettelse da den fungerte!
Riene mine tok seg ikke opp, og åpningen ble ikke større. Jordmødrene fant ut at vi skulle prøve drypp for å få igang sterkere rier så noe mer skulle skje. De koblet ledninger på hodet til jenta i magen min, og det var noe krøll med det elektriske, så de måtte prøve å putte på elektrodene fire fem ganger. Jeg var bare glad jeg ikke lenger kjente så mye til at de grafsa oppi der. Og her er det litt blankt i hodet mitt, jeg husker at vi prøvde drypp, og jenta i magen reagerte negativt så vi tok en pause. Så kom det på et tidspunkt seks forskjellige jordmødre og leger i en sirketform og kikket meg rett i glufsa. "Nei, nå må det bli keisersnitt!" Husker jeg noen sa høyt og stresset. Jeg ble fullstendig hysterisk og begynte å gråte og skjelve. De løp avgårde med senga mi.
Plutselig var vi på et rom med sinnsykt mange grønnkledde med hetter på hodet. De fortalte meg at hverken mamma eller Stian fikk bli med på dette og jeg ble igjen hysterisk og gråt og skalv fire ganger mer enn før. Mamma kom inn med frakk, munnbind og sånn ting på hodet og holdt meg i hånda, og sa hun fikk bli der til bedøvelsen fungerte. Da noen prøvde å jage henne ut sa overlegen at han ville ha henne der for han så hvor mye mer jeg roet meg ned når hun var der. Jeg skalv ikke lenger så mye og jeg hadde sluttet å gråte.
Så, klokka ti over et, 4.mars, hørte jeg det første klynket og tårene trillet! Jeg ble hysterisk igjen, men må en helt annen måte, jeg gråt og gjentok gang på gang "Hørte dere det??" De fortet seg ut med henne, og når de hadde målt og veid henne (det fikk Stian være med på) så kom de inn og viste henne til meg.
Jeg ble lagt på et rom for å bli overvåket litt, og etter en time fikk jeg se jenta mi ordentlig for første gang. Jeg skalv fremdeles. Men nå hadde jeg ingen kontroll på det. Det var bare sånn kroppen min reagerte på hele opplevelsen.
Disse bildene ble tatt underveis og rett etterpå. Stolt mamma ? Jaa!
Disse to er bare skrytebilder! Hun har blitt så stor!
(Bildene er tatt fra bloggen min, så derfor er det sånn teit svart kant i hjørnene)