Fødselsdepresjon

Frk. StrikkePinne

Frk. StrikkePinne

Gift med forumet
Hvor vanlig er dette? I og med at jeg har slitt litt med depresjon tidligere sier jormor at det er større sjanse for at jeg blir utsatt for fødselsdepresjon.. Jeg er liv redd for det! Greit nok å være deprimert, men hva om det kommer til stykket og jeg ikke vil ha min lille? Ikke vil se på den eller ta på den eller noe? Føler det er litt feil, det er jo ikke den lille sin skyld.. Det er jo bare liten og uskyldig:)

Føler at en liten depresjon kommer snikende for tiden, den det kan vel like godt være at jeg bare har en ekstra "ladning" med følelser ?:p  Jeg har det så bra som jeg aldri har hadd det for tiden, men like vel føler jeg meg veldig trist og blir veldig fort sur.. Håper virkelig det bare er hormoner og jeg ikke faller ned i ei grop igjen..
 
uff da, kan jo ikke være noe særlig å gå å grue seg over en eventuell fødselsdepresjon..
MEN du tar jo tak i det og jeg tror at det hjelper masse å være åpen om det! Så du er jo kjempeflink!!

Uansett skal du ikke være alt for redd heller, det er jo vanlig å regagere på en måte når du har vært gjennom en hard fysisk og psykisk påkjenning!

en venninne av meg følte veldig at bebisen "ikke var noe særlig, den var stygg og rar" da hun fikk han på brystet,
men etter en halv dag og hun ble kjent med han så gikk det totalt over og hun følte såå mye kjærlighet og morsfølelse for den lille skrotten som hun først synes var stygg og rar! Hun snakket masse med de på sykehuset og det hjelp!

Du får ta en ekstra samtale med jordmor kanskje - hun har sikkert gode råd og bruk venner og famile - alt som kan hjelpe DEG gjennom det! Hormonene våre nå gjør jo ikke ting lettere, men er vi åpne er det lettere for de rundt å forstå deg og du kan få lettet dine bekymringer.
Bekymringene blir jo alltid 100 ganger større når man "bare" har de i hodet uten å de ut..


*stor trøsteklem*
håper dette var til noe hjelp..
 
Jeg hadde fødselsedep etter vår første kom. Hadde det i en lett grad, men det ble ikke oppdaget før han var 7 mnd og da fikk jeg hjelp med en gang.. Men jeg klarte hele tiden å ta meg av småen, men jeg neglisjerte vel meg selv litt.... jeg har fått tilbud om hjelp nå i svangerskapet dersom jeg skulle føle at jeg begynner å bli deppa.. Så jeg vil snakket med jordmor og legen, og evnt laget en plan for hjelp. Bare for å være føre var....

Det er jo masse rare hormoner som farer rundt i kroppen vår og det er godt å ha noen å snakke med som vet hva det dreier seg om...
 
Jeg føler jo selv jeg er veldig åpen om det, har jeg vært siden jeg fant det ut.. Så jeg håper jo det hjelper :) Men de holder jo et ekstra øye med meg også siden jeg er mer "utsatt".. Jeg tror jeg sater på at jeg er ekstra hormonell for tiden :p 
 
Skjønner tankene dine veldig godt. Men du? Ikke bekymre deg for det du[:)]
Jeg har samme problemet, jeg går på antidepressiva og går til samtaler hos psykolog. Jeg skulle avslutte med behandlingen, men ettersom jeg ble gravid ville de (og jeg) at behandlingen fortsatte.

Jeg er livredd for å bli mamma! Hvordan i all verden skal jeg kunne klare å ta av meg ett lite menneske? Jeg skjønner det bare ikke....

Heldigvis blir du passet på og systemet vet om det slik at de er klare til å fange deg opp om noe skulle skje[:)]
 
At du  og jordmor er obs på at det kan bli et problem er bra. Godt å være forberedt.
 
jeg regner med at du kommer til å takle det fint når det kommer til stykket siden du får fin oppfølging. Tror faktisk det kan være værre for de som er veldig gira og litt i drømmeverden når det gjelder bebiser. Av mine nærmeste venninner er det hun som har gledet seg lengst og ikke trodde at det kom til å bli annet enn en lykkelig tid som fikk den absolutt værste nedturen.
jeg fikk ikke besøkt henne før bebisen var rundt 2 mnd og da satt hun i sofaen med alt det viktigste på bordet forann seg. Vann (tørster når man ammer), kluter/papir, smokker, bleier ol var innenfor rekkevidde. hun selv var ustelt, udusja, deppa og helt knust.
Fikk helt sjokk når jeg så henne.
Hun tok seg av ungen, men det var ingen glede eller tiltakslyst å spore noe sted. Er man litt realistisk i forholdt til hva som venter etter at ungen er født tror jeg at det går bra for de fleste.
(Hun har fått 2 barn etter dette og alt er super bra nå!)
Er man forberedt på at det blir lite søvn, vonde brystvorter, sure melkegulper, bryster som lekker, bæsjebleier som renner over, perioder ungen ikke klarer å roe seg og bare griner, brystbetennelse (mye puppegreier), blødninger og sårt å gå på do (Tror lista er lang nok nå til at de fleste ser tegninga!) så blir alt som er bra så bra at det veier opp for all driten. og det som er enda bedre er at det varer ikke så alt for lenge. Skulle man være riktig uheldig så går det plutselig over en dag.
 
Tenk på deg selv midt i kaoset, så går det fint. Hvis du ikke klarer å roe ungen er det bare å gå å ta den dusjen du lengter etter. Få litt ny energi og ta opp kampen igjen når du er ferdig med deg selv.
Ungen overlever å grine alene i 10 minutter (de første dusjene er veldig raske pga av at mamma hjertet ikke tror at ungen har det bra alene). Det som ofte skjer er at ungen faktisk sover som en engel.
 
Ikke ta alle sorgene på forskudd, men vær realistisk.
Det gjør ikke noe om du ikke elsker barnet over alt på jord de første ukene. Du kommer til å gjøre det etter hvert.
Det gjør ikke noe om du griner og syns at alt er fælt! De fleste mammaer gjør det. Masse hormoner som river og sliter i oss.
 
Det meste er naturlig å gjøre og føle. Gi dere bare litt tid til å bli samstemte, så ordner det seg.
 
og skulle du bli så lei at du ikke vil ta i ungen med tang en gang bør du ha en backup å ringe til. Så tar de ungen og du slapper av litt istedet.
 
 
Blei langt dette her, men jeg håper at det hjelper litt. Fødselsdepresjon er veldig vanlig, man snakker bare ikke så mye om det. Det er tabubelagt fordi det er forventet at man skal være glad.
 
 
Hehe, nå fikk jeg tårer i øynene :p Er fullt klar over hva som er i vente.. Mitt første tantebarn hadde jeg nesten mer enn søstra mi, jeg var med på fødselen til gudsønnen min da jeg var 15.. Jeg vet det ikke er det kan sammenlignes, men jeg har faktisk vært gjennom dette, bare ikke i samme grad som en mor.. Er nok det at det er så tabubelagt at jeg gruer meg mer og slikt.. Og egentlig tror jeg at jeg kommer til å skjule det mer om jeg skulle bli deprimert etter ungen kommer (vil jo ikke bli sett på som en dårlig mor, selv om jeg vet at det ikke har noe med saken å gjøre).

Jeg mener jo selv jeg er veldig realistisk og forventer ikke at ungen skal sove hele natta og aldri være vrang og vrien.. Men det hjelper jo ikke på alle at alle sammen (nesten) skal ha oss andre til å tro at deres barn er en skikkelig engel og aldri gråter og alt er bare fryd og gammel BESTANDIG! Jeg tror og håper det går bra, men det er godt å lese hva dere skriver.. Det hjelper virkelig :)
 
Ikke forvent deg så mye, men erfar etter hvert. Hormoner har man MYYe av på denne tida, det trenger ikke være depresjon. Men som det sies her, du er åpen om det, og det gjør at du eventuelt vil komme gjennom det. Værre hvis du satt hjemme alene og prøvde å skjule det. Ha et nettverk rundt deg, helsevesenet har ansvaret for deg, du skal ikke gjøre annet enn det du føler du klarer der og da, ta kontakt med JM, lege eller terapeut og få hjelp! DU gjør det som er HELT rett, du forteller det, det er dem det går bra med!! På film får de ukersgamle babyer i armene og morslykken gnistrer i øynene på foreldrene, på ordentlig kan babyene være litt preget av den harde påjkenningen de må gjennom, hodet kan være litt "rart", de kan være talgete, blodig, vær nyskjerrig! Det stelles, og vaskes, og det er når du sitter alene og for eksempel ammer at dere skal bli kjent! Det er som regel da mange får følelsene, man studerer det lille nurket som har vokst der inne og hatt en tung reise for å komme til deg. Og JA, barseltiden kan være svært slitsom, men hvet du hva? Man må gi seg selv LOV til å bli sliten, LOV til å bli litt lei og føle seg litt hjelpeløs innimellom. Vi er da bare mammaer!!!:)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp