Fødselsdepresjon...

mamma84

mamma84

Glad i forumet
Er det noen som er mer disponert for å få fødselsdepresjoner enn andre???

Jeg har lagt et par skikkelig tøffe år bak meg, og har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 13 år. Dette har for så vidt blitt bra etter at jeg traff min kjære samboer, men jeg merker at tankene kommer på natten når jeg ikke får sove.

Da tenker jeg på alt mellom himmel og jord, og mye av det er ikke alltid like positivt...

Er jeg i faresonen for å gå på en skikkelig smell etter fødselen??
Er det noen som har erfaring, som vil fortelle?
 
HEI!

Eg har også slitt med depresjoner i lang tid..og høyrer ofte at me som har slitt med depresjoner har lettere for å få fødselsdep.. dette meiner eg er TULL! eg meiner faktisk at me som har erfaringer med sånt, har lettere for å evt. kjenne igjen symptoma viss det sku dukke opp, og dermed takkler det lettere enn andre som aldri har hatt ein depresjon!

det er min meining iallefall!
 
Jeg har alltid slitt psykisk selv... men har ikke følt at det har blitt verre nå... Tror det kan være slik for noen, men ikke alle... Tror mange kan få det bedre også når de blir gravide! [:)]
 
Det er sånn jeg har tenkt også. Jeg har sluttet å gå til psykolog for jeg kjenner selv at jeg har 100% kontroll over tankene. Det er bare når jeg ikke får sove jeg tenker litt ekstra, men jeg føler fortsatt at jeg har kontrollen.

Derfor prøver jeg å forberede kroppen på alle forandringene hver dag slik at jeg ikke skal slite etter fødselen. Men jeg er jo redd for at jeg da går på en skikkelig smell...
 
og eg blir så utrolig trist[&o] når folk seier at , ein som har depresjon ikkje burde bli gravide! aner dei som seier sånt i heile tatt kva dei seier!??
Me som har erfaringer med depresjoner kan vel vera like gode mødre som alle andre vel? me har faktisk ein god del anna type livserfaringer, som gjere oss til veldig gode foreldre!!
 
Kunne skrevet akkurat det samm selv, men jeg gikk til psykolog fra jeg var 9 til jeg var 11. Da ga det seg en periode, men det kom til bake da jeg var 15, taklet ikke tenårings problemne så godt da.

Om kvelden når jeg skulle sove lå jeg og tenkte på små ting og problemer og blåste det opp til noe helt forfærdelig og alle var i mot meg osv.

Da jeg traff samboeren min, fant vi ut at ingen av oss har hatt en lett oppvekst og vi pratet om det og siden har jeg ikke tenkt på fortida som noe vondt og vi prater lite om vonde ting fra fortiden. Han sier det er tull og dra negative ting ut i det uendelige og at det er det som gjør folk depresive. Må si meg enig med han da.
Det har hjulpet meg mye og bare la ting fare videre og glemme det.

Men nå går jeg og tror at jeg skal bli en elendig mor og at det er for tidlig for meg osv, men det er bare etter at jeg har lagt meg og når jeg sier det til samboeren min sier han at jeg må slutte og tulle sånn!!
 
Helt enig med deg iza...

Etter at jeg ble frisk (for jeg velger å kalle meg det nå) har jeg fått bedre selvtillitt og tro på meg selv. Mye av det skyldes at jeg faktisk var nødt til "å bli kjent" med meg selv for å komme videre i livet...

Uansett depresjon eller ikke, så kommer jeg til å bli verdens beste mor. Det VET jeg...
 
JA DET ER EG OGSÅ HEILT SIKKER PÅ AT DERE BLIR BEGGE TO!!! [:)][:)][:)]
 
Hei du...
Etter hva jeg vet skal det ikke være noe utprega at noen har lettere for fødselsdepresjon enn andre!
Dette er jo noe som kan ramme hvem som helst,enten en som har slitt med det tidligere elelr en som aldri har hatt noe problem med det...
Selv har jeg ikke akkurat hatt en lett oppvekst,ute nå utdype det mer,og jeg har ikke på noen måte hatt fødselsdepresjon! Bare barselstårer...[;)]
Så detta skal gå så bra skal du se! Iallefall når du har en snill og god samboer som passer på!!![:D]
 
Takk for det Star83...
 
Det var et rørende innlegg toveli6...

Masse lykke til til deg også!

Kos.
 
ja det innlegget til toveli var trist..ønsker deg veldig masse lykke til[:)]
 
Jeg begynte og lese bøker og fant meg en bokserie som jeg liker veldig godt. Det hjelper mye. Jeg leser til jeg blir trøtt uanz om klokka blir 12 på kvelden eller 4 på morran.
Det er ikke vits i og ligge og se ut i mørket og gråte og tenkte på triste ting, men tro meg, det er mye salt i puta mi.
men vist en alikevel er våken kan en like så greit stå opp og se på tv eller lese en bok, få tankene vekk fra alt det vonde.
Heller finne noen en kan prate med på dag tid, er ikke bra og gå og bære på alt og alene.
 
Hvis en har hatt problemer tidligere og ennå sliter med enkelte ting - så tror jeg også en klarer å " passe på" at ikke det tar overhånd nå i disse tider... Slik er det ihvertfall for min egen del! Nå har jeg ikke bare meg selv å tenke på for å si det slik...[:)]
 
har selv slitt mye med psyken, og lidd av depresjoner til og fra fra slutten av tennårene og til midten av 20-årene..

og jeg er enig i det som ble sagt, at vi som har følt sånne problemer på kroppen lettere kjenner igjen symptomene, og kanskje tilogmed vet hva vi skal gjøre for å stoppe den negative spiralen!

hadde ingen problemer før, under eller etter fødselen, men kjente jeg beynnte å bli sliten for en måneds tid siden. så i stedefor å fortrenge det, begynnte jeg med kosttillskudd, og prioriterte å gå turer fremfor å vaske hus.. hjalp meg, nå er jeg tilbake til mitt gammle meg!
 
Hei mamma84! Da jeg ble gravid sa helsesøster til meg at jeg hadde stor sjangse for det.
Jeg var oxo deprimert og hadde angst. Men jeg føler svangerskapet bare har gjort meg mye sterkere! Og psykologen min har sagt att jeg er helt frisk igjen..Tror det er individuelt uansett jeg. Lykke til! Det går nok bare fint skal du se[:)]
 
Takk for det anni87...
 
Du er så god du Godhjerta...

Du lever opp til nicket ditt....
 
heia.
jeg har slitt med fødselsdepresjon siden jeg fikk lille prinsessen, men jeg merket ikke til noe når jeg gikk gravid, og ikke hatt angst og depresjoner før heller, så det slo ned som lyn fra klar himmel.
så som sagt her tidligere er det nok noe som kan skje hvem som helst... det som er veldig viktig er jo å få hjelp så fort man merker noe til sånn, om det er samboer, annen familie eller helsestasjon. jeg gikk i 4 mnd før jeg turde å si noe, fordi jeg trodde jeg holdt på å bli gal, hadde jo ikke peiling på hva dette var..og det er tungt å gå så lenge og holde det inne uten å han noen å prate med

[:(]
 
Jeg er blitt skilsmissebarn i sommer, ikke særlig enkelt selv i en alder av 25, og har et noe komplisert forhold til pappen min. Pga dette mener fastlegen min at jeg er mer utsatt for fødselsdepresjon, og følger meg derfor ekstra opp. Veldig glad for dette. Tror uansett at det er viktig å være åpen med lege/jordmor med alle følelser i forhold til svangerskap og fødsel. Mye kan forebygges med åpenhet[:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp