Fødselsdepresjon
- Trådstarter Kaia91
- Opprettet
De, dvs. helsesøster og fastlege, hadde mistanke om det etter første fødsel. Det var nok en mild depresjon der, men jeg hadde også lavt jern og d-vitamin som ga utslag i tretthet og nedstemthet. Stoffskiftet kan også være på bærtur etter en fødsel og kan gi lignende symptomer.
Har du snakket med fastlege/helsesøster om det? Hvis ikke ville jeg gjort det og fått lege til å sjekke jern, d-vit, b12 og stoffskifte. Jeg opplevde at det ble tatt veldig på alvor [emoji4]
Har du snakket med fastlege/helsesøster om det? Hvis ikke ville jeg gjort det og fått lege til å sjekke jern, d-vit, b12 og stoffskifte. Jeg opplevde at det ble tatt veldig på alvor [emoji4]
Last edited:
Hadde en depresjon på slutten av permen min med førstemann (vet ikke om det var fødselsdepresjon eller «vanlig depresjon), og fikk til slutt mannet meg opp til å ringe legekontoret etter mange tunge uker. Jeg klarte ikke si så mye mer enn at jeg ikke hadde det helt bra for tiden, og fikk hastetime samme dagen. Her hjalp det mye bare å få snakket med legen om det, og selvfølgelig få tatt blodprøver som viste både jern- og D-vitaminmangel. Jeg følte alt ble 100 ganger bedre når jeg begynte å jobbe igjen!
Denne gangen har jeg vært veldig obs på å ikke late som jeg har det bra hvis jeg er veldig sliten og lei. Har det ikke sånn superlett for tiden, men ikke i nærheten av depresjon enda, så jeg prøver å spise, ta vitaminene mine, sove masse hver gang jeg har mulighet, og møte venninner (uten babyen) så ofte jeg kan. Det er ting som hjelper litt for meg.
Kontakt legen din og snakk med han/henne, så du får sjekket om du har noen mangler. Si også ifra til partneren din om hvordan du har det, og vær dønn ærlig! Det hjelper ikke legge noe mellom. Det er mye vanligere enn man tror å være deprimert i permisjonen, men det er tabu å snakke om. Du er i alle fall ikke alene om det [emoji177]
Tusen takk for at du deler [emoji4]
Det var jo det å ta steget å «få hjelp» da. Den sitter så veldig langt inne. Og kanskje en slags frykt for å bli dømt av folk. For det å få barn er jo helt fantastisk? En ubeskrivelig kjærlighet. Merker det er vanskelig for mange(inkludert mannen) å klare å forstå. Til og med bare litt. Uten å mene noe med det, får jeg en følelse av at jeg blir dømt for min «mangel» på følelser. Folk skjønner ikke. Det er jo ingenting jeg ønsker mer her i verden enn å være helt hodestups forelsket i mitt eget barn!
Men er på tide å gjøre noe med det. Og kanskje det er noe jern-og vitaminmangel også! Hadde vært godt å få en slags «forklaring» å holde seg fast på. I alle fall en grunn til at det ble som det ble.
Håper det ikke blir verre for deg igjen denne gangen [emoji173]️ igjen, takk for at du deler!
Folk i omgangskretsen får nok ikke med seg dybden av hvordan andre kan ha det og har ikke nok kunnskap og erfaring til å forstå. Dessverre
Det gjør det jo bare verre å slite. Men du vil jo ikke ha det slik, og det kan bli mye bedre ganske snart!Vil tro det kan være en lettelse å snakke med noen profesjonelle som møter mange, mange med fødselsdepresjon/slitne mødre (og fedre). Og enig i det å sjekke status hos lege
Kjenner utrolig godt til det du skriver om å bli dømt. Jeg holdt det skjult helt til jeg en natt lå på badegulvet og gråt til jeg ikke fikk puste, for jeg passet på å ikke gråte på dagtid mens noen så meg. Den natten ringte jeg en god venninne som hjalp meg masse, og så snakket jeg med mannen min. Det er vel egentlig kun legen, mannen min og et par gode venninner som vet akkurat hvor langt nede jeg var, selvom jeg tror det bare er mulig å forstå det fullt ut når man har vært der selv.
Jeg var livredd for at noen skulle varsle barnevernet eller at legen skulle bli bekymret for sønnen min, men det ble aldri nevnt. Det skal sies at jeg aldri følte negative følelser mot sønnen min, og det var egentlig bare han som holdt meg oppe, men ellers hadde jeg absolutt alle andre «symptomer» på fødselsdepresjon.
Kanskje du er like heldig som meg som får en bedre hverdag så fort du får pratet om det og kanskje får noen verktøy til å komme deg gjennom dagene. Eller kanskje du bør sykemeldes så mannen din kan ta over permisjonen? Her ble alt bedre så fort permisjonen ble ferdig og jeg fikk løsrevet meg fra hus og barn litt. Jeg er ikke skapt for å være hjemmeværende husmor tydeligvis..
Skal også sies at det er helt normalt å ikke være hodestups forelsket i babyen, selvom man elsker de av hele sitt hjerte[emoji173]️
Det er asså så sabla vanskelig å sette ord på det hele. Men jeg merker at forventningene før baby kom nok har gjort at skuffelsen ble enda større når den store kjærligheten ikke kom med en gang. For herregud jeg er glad i han. Og jeg kunne dødd for han. Men dette med å elske så ubeskrivelig høyt er så vanskelig når man selv har det så fælt. Man vil så inderlig!! Jeg ville liksom oppleve det alle snakker om. Forventningene var såååå høye, at fallhøyden ble så stor. Og skuffelsen over meg selv. Det er vel mest der det ligger.
Jeg er glad for at jeg klarer å ta vare på han, og klarer å kose meg innimellom. Noen dager er okei, andre ikke. Klarer å funke iløpet av dagen å holde maska. Men når mannen kommer hjem faller jeg bare sammen. Da kommer tårene. Og tristheten. For mangelen på alt. Men jeg vet det vil komme til slutt. Det tar bare litt ekstra tid for meg. Gud som jeg skulle ønske at jeg hadde visst at det kunne bli sånn her å. At dette også er «normalt». Skal komme meg til legen å få tatt en blodprøve-sjekk, og få noen å prate med. Så kanskje det løsner snart!!
Så reflektert og fin tankegang du har. Tror dette kan ordne seg så mye lettere enn du ser for deg når du tar grep om situasjonen. Heier på deg! Håpet er rett rundt hjørnet
Ja, det skulle absolutt vært mer snakk om psykisk helse når man er hos jordmor underveis i svangerskapet. De snakker jo om barseltårer, men ikke om alle følelsene man opplever i månedene etter.
Håper du får en bedre hverdag snart, og at legen din klarer å hjelpe deg på et vis[emoji177]
Cimb
Glad i forumet
Ja, og jeg fikk hjelp på helsestasjonen og familikontoret i kommunen med terapeut og psykolog
Det har vært veldig til hjelp Får fortsatt hjelp og minste er 8 måneder..
Hvordan går det med deg?
Hvordan går det med deg?
Får hjelp nå, så håper det kan bli bedre med tiden. Takk som spør [emoji5]
Så bra
Går til samtale hos helsesøster, og er henvist til psykolog. Befriende å snakke med noen om alle tanker og følelser, uten å føle seg dømt. På samme tid er det deilig at enkelte ting er blitt bedre, for det gjør det mye lettere å snakke om nå som det er litt på avstand. Den eneste positive tingen med at jeg ventet såpass lenge.. Dog ser jeg at det var først nå det var rett for meg å søke hjelp. Det er på en måte enklere å si det høyt nå, når de tankene/følelsene ikke er aktuelle lengre om du skjønner [emoji5]
Så flott!
Tror jeg skjønner litt hva du mener. En mestringsfølelse til tross for problemer er gull verdt! Og det må være så godt å få det ut. Heier på deg
M
