Fødselsdepresjon

[Marrylou]

Hei jenter!
Jeg hadde besøk av en venninne i går som spurte meg rett ut "er du redd for å få fødselsdepresjon". Ja var mitt konstante svar!
Vi hadde lenge da pratet om at jeg har hatt vanskelig med å glede meg over alt i graviditeten, fordi hormoner og forventninger fra andre har ødelagt mye for meg!
Så ja, selvfølgelig er jeg redd for at jeg skal utvikle fødselsdepresjon!
Andre med tanker rundt dette? Hvilken hjelp er å få dersom det skjer? Hvem bør vi kontakte i helsevesenet?

 

[Lykketreff]

Helsesøster på hjemmebesøk eller besøk på helsestasjonen skal informere om hvem du skal kontakte i din kommune ved første møte. Første møte er innen 10 dager etter at dere har dratt hjem fra sykehuset. Her jeg bor er det normalt psykolog på helsestasjonen, men pga lav bemanning i fellesferien må jeg kontakte fastlegen hvis jeg trenger det i juli og august. Hvis du allerede nå tenker at det kan være greit å snakke med noen kan du ringe helsestasjonen og spørre, eller snakke med jm eller fastlegen. Det er bare lurt å begynne tidlig jeg har hørt flere si at de skulle ønske de hadde tatt tak i fødselsdepresjoner tidligere, fordi det kunne gjort stor forskjell for hvordan de følte seg i barselstiden.

Jeg syns det er flott at du har tenkt gjennom dette på forhånd! Masse lykke til med fødsel og barsel, håper alt går bra send meg gjerne pm hvis du vil snakke mer og husk at alle her inne støtter deg hvis du vil dele følelsene dine [emoji173]️

 

[Marrylou]

Helsesøster på hjemmebesøk eller besøk på helsestasjonen skal informere om hvem du skal kontakte i din kommune ved første møte. Første møte er innen 10 dager etter at dere har dratt hjem fra sykehuset. Her jeg bor er det normalt psykolog på helsestasjonen, men pga lav bemanning i fellesferien må jeg kontakte fastlegen hvis jeg trenger det i juli og august. Hvis du allerede nå tenker at det kan være greit å snakke med noen kan du ringe helsestasjonen og spørre, eller snakke med jm eller fastlegen. Det er bare lurt å begynne tidlig jeg har hørt flere si at de skulle ønske de hadde tatt tak i fødselsdepresjoner tidligere, fordi det kunne gjort stor forskjell for hvordan de følte seg i barselstiden.

Jeg syns det er flott at du har tenkt gjennom dette på forhånd! Masse lykke til med fødsel og barsel, håper alt går bra send meg gjerne pm hvis du vil snakke mer og husk at alle her inne støtter deg hvis du vil dele følelsene dine [emoji173]️

Så søt og snill du er [emoji3][emoji7]

Jeg tenkte mer denne tråden som en samlet plass med informasjon og bekymring rundt et tema som er vanskelig for flere! Jeg vil gjerne slå et slag for psykisk helse! Vi har diskutert så utrolig mye bra her inne før, men jeg finner ingen tråd hvor dere har vært oppe!

Jeg håper vi kan ha denne tråden oppe og støtte hverandre dersom vi opplever dagene som tøffe! Søke råd hos hverandre på hvor vi kan få profesjonell hjelp [emoji5]
Om du forstår hva jeg mener?

Takk for at du tilbyr meg private samtaler- hvem veit, kanskje jeg sender en pm dersom det skal bli aktuelt [emoji8]

 

[Miss Cici]

Jeg opplevde ikke fødselsdepresjon med første, men grubla mye over andre sine forventninger og skremselspropaganda. "Du kommer til å være sliten, babyen tar all din tid, du kan ikke forvente ditt og datt.." "et godt råd..." Da gikk jeg å ventet på at ting skulle eksplodere! Og at jeg skulle passe inn i en firkant, som den type foreldre! Etter 3 mnd tenkte jeg glem det, jeg er mamma på min måte å det fungerer for meg! Pjokken var med på alt jeg skulle, sov fra kl 19- i egen seng eller vogn hvis vi var ute. Ammet på 123 og sov videre. Jeg sprudlet med energi og gledet meg over å være min type mamma! Så eneste rådet jeg tok med videre, IKKE HØR PÅ NOEN RÅD! Denne gangen skal jeg kose meg de første tre mnd

 

[Lykketreff]

Så søt og snill du er [emoji3][emoji7]

Jeg tenkte mer denne tråden som en samlet plass med informasjon og bekymring rundt et tema som er vanskelig for flere! Jeg vil gjerne slå et slag for psykisk helse! Vi har diskutert så utrolig mye bra her inne før, men jeg finner ingen tråd hvor dere har vært oppe!

Jeg håper vi kan ha denne tråden oppe og støtte hverandre dersom vi opplever dagene som tøffe! Søke råd hos hverandre på hvor vi kan få profesjonell hjelp [emoji5]
Om du forstår hva jeg mener?

Takk for at du tilbyr meg private samtaler- hvem veit, kanskje jeg sender en pm dersom det skal bli aktuelt [emoji8]

God ide å ha en sånn tråd! Det gjør det lettere å dele tanker det er et veldig viktig tema du tar opp.

 

[Ikke i bruk]

Så flott at du har reflektert over dette og er forbered. Der vil gjøre det så mye lettere for deg om depresjonen kommer. Men ikke gå å let etter de følelsene da. Ikke ta sorgene på forskudd.

Det er mange du kan kontakte. Fastlegen din, du kan kontakte helsestasjonen. Du bør kanskje snakke om disse tankene dine allerede før du reiser fra sykehuset etter fødselen. Får du hjemmebesøk av helsesøster etter fødselen så kan dere jo prate om det.
Og du kan snakke med venninnen din partneren din eller familien din.

Lykke til med fødselen og tiden etter.

Og forresten, du kan også snakke med alle oss her inne på forumet Vi er alltid her.
Søk på fødselsdepresjon på Babyverden.no. Der kan du også lese mer

 

[Lambi`83]

Dette er et kjempe viktig tema! Så fort man får den minste mistanke bør man ta kontakt med noen, trolig er det letteste helsesøster eller fastlegen som tar dette videre ved behov. Ofte skal det ikke mer til enn å si ting og følelser høyt til noen og bli møtt med forståelse, men andre ganger så må det følges opp - og det fins ingen fasit på hva som som ender opp med å funke for en, man må bare finne ut av det.

 

[ToGo]

Hvilke faretegn bør man være obs på etter fødsel? Er det mangel på glede og tilknytning til barnet, eller er det mye annet det kan være også?

 

[Marrylou]

Hvilke faretegn bør man være obs på etter fødsel? Er det mangel på glede og tilknytning til barnet, eller er det mye annet det kan være også?

Akkurat d jeg har lurt på også!!

 

[Marrylou]

Dette er et kjempe viktig tema! Så fort man får den minste mistanke bør man ta kontakt med noen, trolig er det letteste helsesøster eller fastlegen som tar dette videre ved behov. Ofte skal det ikke mer til enn å si ting og følelser høyt til noen og bli møtt med forståelse, men andre ganger så må det følges opp - og det fins ingen fasit på hva som som ender opp med å funke for en, man må bare finne ut av det.

Hva er det som er unormalt å føle og ikke føle a?
Mange som går i kjelleren når de ikke opplever den ubetingede kjærligheten med en gang! Er det normalt?
Jeg har innstilt meg på å ikke forvente noen ting etter fødsel- for heller å bli positivt overrasket over alt som skjer! Jeg har ikke skrudd opp forventninger til noe, men heller forsøkt en avmålt holdning... for hva om jeg blir "skuffet" over at ting ikke blir som jeg forventet? Hva om ammingen ikke går? Jeg har forsøkt å se for meg alle scenarier iallfall på hva jeg tenker om ting i håp om at d gjør ting bedre etterpå! Sikkert dumt d også [emoji23]

 

[Lambi`83]

Hva er det som er unormalt å føle og ikke føle a?
Mange som går i kjelleren når de ikke opplever den ubetingede kjærligheten med en gang! Er det normalt?
Jeg har innstilt meg på å ikke forvente noen ting etter fødsel- for heller å bli positivt overrasket over alt som skjer! Jeg har ikke skrudd opp forventninger til noe, men heller forsøkt en avmålt holdning... for hva om jeg blir "skuffet" over at ting ikke blir som jeg forventet? Hva om ammingen ikke går? Jeg har forsøkt å se for meg alle scenarier iallfall på hva jeg tenker om ting i håp om at d gjør ting bedre etterpå! Sikkert dumt d også [emoji23]

Veldig godt spørsmål! Det er dette her som er ganske vanskelig, når går vanlige barseltårer over i fødselsdepresjon? Og som så mye annet, så er det kun den enkelte som kan si noe om hvordan man opplever situasjonen og ikke minst hva det er som utløser en evnt. fødselsdepresjon. Og mye av det går ut på hvordan man takler de vanskelige situasjonene man kommer til å oppleve! Det er helt normalt å ikke oppleve å kjenne på morsfølelsen før flere uker, kanskje tilogmed måneder. Det er så mange som sliter med ammingen. Det er mange som opplever å ikke gå rundt å føle seg lykkelig den første tiden. Men hvordan takler man det? Går man i kjelleren og ser mørkt på det hele eller står man opp med et håp om at denne dagen blir bedre? Men her også er det normalområder!
Jeg tror det du gjør kan være en god ting, det å sette seg realistiske mål og se for seg ulike scenarier. Trolig er man allikevel ikke i stand til å forutse hvordan man takler det dersom man kommer opp i de ulike situasjonene, men allikevel så kan visse forberedelser gjøre det lettere når man står der.
Vær ærlig med seg selv, ikke vær redd for å sette ord på hvordan man har det og si ting høyt og del med de rundt deg! Og ikke gjør noen tema tabubelagt! Det er faktisk lov å si at man ikke er glad i babyen sin hvis det er nettopp det man opplever!

Dersom man kommer til seksukerskontrollen og opplever at man ikke finner noen gleder i hverdagen og stadig syntes at man ikke opplever tilknytning til babyen og mye er vanskelig så ta det opp med fastlegen og helsesøster. Det fins verktøy som de da benytter seg av for å kartlegge situasjonen videre. Men også ikke være redd for å oppsøke helsesøster eller fastlege tidligere hvis man føler man har behov for det!

 

[Marrylou]

Veldig godt spørsmål! Det er dette her som er ganske vanskelig, når går vanlige barseltårer over i fødselsdepresjon? Og som så mye annet, så er det kun den enkelte som kan si noe om hvordan man opplever situasjonen og ikke minst hva det er som utløser en evnt. fødselsdepresjon. Og mye av det går ut på hvordan man takler de vanskelige situasjonene man kommer til å oppleve! Det er helt normalt å ikke oppleve å kjenne på morsfølelsen før flere uker, kanskje tilogmed måneder. Det er så mange som sliter med ammingen. Det er mange som opplever å ikke gå rundt å føle seg lykkelig den første tiden. Men hvordan takler man det? Går man i kjelleren og ser mørkt på det hele eller står man opp med et håp om at denne dagen blir bedre? Men her også er det normalområder!
Jeg tror det du gjør kan være en god ting, det å sette seg realistiske mål og se for seg ulike scenarier. Trolig er man allikevel ikke i stand til å forutse hvordan man takler det dersom man kommer opp i de ulike situasjonene, men allikevel så kan visse forberedelser gjøre det lettere når man står der.
Vær ærlig med seg selv, ikke vær redd for å sette ord på hvordan man har det og si ting høyt og del med de rundt deg! Og ikke gjør noen tema tabubelagt! Det er faktisk lov å si at man ikke er glad i babyen sin hvis det er nettopp det man opplever!

Dersom man kommer til seksukerskontrollen og opplever at man ikke finner noen gleder i hverdagen og stadig syntes at man ikke opplever tilknytning til babyen og mye er vanskelig så ta det opp med fastlegen og helsesøster. Det fins verktøy som de da benytter seg av for å kartlegge situasjonen videre. Men også ikke være redd for å oppsøke helsesøster eller fastlege tidligere hvis man føler man har behov for det!

Mange gode svar!!

Jeg skulle ønske mange flere turte å være åpne og ærlige med hvordan vi har det!
Jeg veit med meg selv, at med foreldregenerasjonen vår- så vil ikke jeg tørre p si noe! Jeg vil komme til å søke støtte og erfaring hos venninner, fordi det er mer sannsynlig å møte noen der som har reflektert over det samme som deg selv!

Jeg håper folk her inne tørr å åpne seg, og få råd av hverandre til det som er vanskelig! Håper ingen stenger seg inne og tror at de er alene om hvordan de har det [emoji171]

 

[lykke_liten]

Et veldig viktig tema. Det er også noen ganger vanskelig å skille mellom fødselsdepresjon og å være utmattet, sliten, trist om noe ikke skulle gå som planlagt osv. Jeg har Grini hver kveld siden lillegutt kom til verden. For meg har det vært en veldig tøff fødsel og start på noe som skulle være den beste tiden i livet. Vi har sliti med alt, hele svangerskapet, fødselen, ammingen. Det er ingenting sol har gått som det skulle og jeg har følt meg utrolig mislykket. Følelsen av at "alle andre" får til, så hva er galt med meg som ikke kan gjøre enkelte ting.
Jeg føler frustrasjon over meg selv og lillegutt når han skriker hver gang puppen blir tatt frem, jeg føler meg så nedfor at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre.
Men det er ingenting som er bedre enn å se på det lille nurket vi har klart å laget, ingenting som gjør meg mer stolt og tilfredsstilt enn å se på lillegutt sove
Jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv og partneren sin, og ikke prøve å skjule at man føler seg nedfor. Det er helt normalt at hormonene går amok etter en fødsel, men det er viktig å prate om det og å få støtte av partner, helsesøster eller lege. Og det er viktig å spørre om hjelp om man føler at ting går for langt og at man er fryktelig nedfor.