Fødselsdepresjon og morsfølelse

[Bruker785lis]

Hei
Jeg er ny her, og har prøvd å finne litt informasjon om dette temaet på nett men finner lite jeg kan relatere meg til. Jeg lurer derfor på om noen her inne kan hjelpe meg med et litt sårt tema.

For 6 år siden ble jeg mamma for første gang og slet med en voldsom depresjon hele hans første leve-år. Jeg er bipolar i tillegg, noe som bidro til at det tok lang tid å komme seg. Morsfølelsen lot vente på seg og jeg følte lite kjærlighet til barnet mitt.
For to uker siden ble jeg mamma for 2 gang, Her ble jeg stormforelsket med det samme og morsfølelse dukket opp omtrent før han var ute. Ingen depresjon denne gangen.

Jeg lurer derfor på, er det noen her inne som har opplevd dette? Slite med morsfølelse for barn nr 1, og få den lett med barn nr 2?

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet for dette, jeg skulle så ønske at jeg fikk en like god følelse med begge to. Men av og til føler jeg at jeg enda kan slite litt med tilknytningen til førstemann, og i tillegg har jeg han kun 50% av tiden pga brudd med meg og barnefar. Dette bidrar litt til at jeg ikke får bygget opp tilknytningen som jeg vil, da jeg omtrent føler jeg må begynne på nytt hver gang han kommer til meg.
Min mann mener at jeg behandler begge barna veldig bra, og jeg vet selv at jeg gir min eldste det han trenger av oppmerksomhet og kjærlighet. Men av en eller annen grunn føler jeg at jeg aldri kan gjøre ting godt nok. Trolig pga min ekstreme dårlige samvittighet for at jeg føler «mer» kjærlighet for min nr 2 enn jeg gjorde med min første.

Er ikke ute etter et fasitsvar her, jeg lurer bare på om det er flere som har opplevd dette?

Utrolig rotete forklart dette her, jeg klarer bare ikke å formulere meg bedre.

 

[Hjertemor]

Jeg håper du kontakter noen, jeg ville snakket med jm og spurt om hun visste noen innen for feltet som hadde sitt område og utdannelse på akkurat dette.
Jeg har ikke selv vært igjennom det, men min venninne har. Hun fikk tredje nå og følte ennå nærmere bånd med den siste enn med nr to, så hun føler hun sliter med dårlig samvittighet pga dette. Men jeg husker godt første barnet og hvor mye hun slet. Jeg hadde hennes barn mye til hun greide selv (med hjelp) å få sin fødselsdepresjon vekk(ikke helt vekk, men kontrollert nok til at hun følte bånd med han lille).
Jeg tru ikke dette er veldig uvanlig om man får en fødselsdepresjon og kanskje det blir verre med å ha en diagnose fra før av(min venninne har også det, men ikke bipolar.)
Og selvfølgelig får du dårlig samvittighet. Dette er jo bare et sunnhetstegn på at du unner begge dine barn det beste[emoji173]️. Må si at kun ut fra å lese dette så trur jeg du virkelig ikke gjør noe galt, men heller alt rett. Dine følelser er det veldig viktig å snakke om, og hvis jeg hadde vært deg så hadde jeg ville hatt en med profesjonell bakgrunn og en innen for feltet til p snakke med meg om disse følelsene. For det er viktig. Men at du har din sønn nr 1 alene og delt, kan du gå til aleneforeldre gruppen og søke om å få være i skjult gruppe der, er sikkert flere som kjenner seg igjen med det å finne kontakten til barnet etter han har vært hos bf. Eller annet relatert til det[emoji173]️
Er ikke i samme situasjon, men følte jeg ville gi noen ord fra meg til deg og håper virkelig at det blir bedre og lettere for deg med tiden, og at du finner en løsning på dette for din egen del[emoji173]️ Sender deg en god klem[emoji173]️

 

[My heart]

Det er ikke noe feil med deg, du var syk og hormonene i kroppen styrte dette. Så lenge han fikk kjærlighet og trygghet og godt stell tenker jeg.
Denne samvittigheten sitter i hodet ditt bare.

Prøv å få litt alenetid sammen med han når han er hos deg, Finn på ting og gjør ting sammen bare dere.

 

[Turkistliv]

Huff, håper du kan skaffe noen å prate med, for dette høres ikke lett ut.

Det høres ikke ut som om du behandler barna forskjellig eller er mer glad i det ene. Jeg tror heller det er samvittigheten som fanger deg i litt. I tillegg kan det være en sårhet over hvordan det endte med barnefar som man ser litt i barnet. Dette er noe som skjer i automatikk og betyr ikke at man elsker barnet mer eller mindre.

Det var ikke din feil at du ble syk av depresjoner og at morsfølelsen la vente på seg. Faktisk, så er det ganske normalt at dette skjer. Og det er ikke din feil! Og det betyr heller ikke at du er mindre glad i det barnet du var deprimert med!

Jeg har et annet forhold til de to levende barna mine. 3djemann er hjerteplasteret jeg fikk etter at jeg mistet sønnen min på 7mnd. Når han ble født følte jeg kjærligheten på en helt annen måte enn de to første... Men det er jo ikke fordi jeg elsker han mer. Det har med erfaringene mine å gjøre, jeg visste hvor spesielt dette var og hvor viktig det var. Det var omstendighetene som var annerledes, ikke kjærligheten. Og det høres det ut som om det var med deg også.... Det var depresjonen, ikke mangel på kjærlighet som gjorde at du følte det slik.

Stor styrkeklem til deg

 

[Maurias]

Jeg var veldig deprimert med første, under hele svangerskapet og de 2-3 første levereårene. Jeg er også bipolar- den milde typen. Jeg har termin om fem dager, merker at jeg ikke gleder meg til å bli mor igjen, det kom plutselig nå. Er redd for å dø fra det første barnet mitt. Liten sannsynlighet for at det kommer til å skje men følelsen kom akutt og plutselig. Det er i dette svangerskapet at jeg har fått skikkelig morsfølelse for det første barnet mitt. Jeg vet ikke hva det skyldes. Blir spennende å se hvordan jeg føler når nr 2 kommrr nå..