Fødselsangst??

[MGA]

Noen sier at man skal forhøre seg litt med sin mor og andre kvinner i familien om hvordan deres fødsler var, fordi det visst nok skal være ganske likt, men er det så lurt å få alle detaljer? En side av meg tenker at jeg vil bare ikke vite noe, spørre eller undersøke og bare vente å se selv, mens en annen side vil undersøke, vite hvor vondt, hvor lenge, få alle detaljer spør alt og alle, google og se fødsler på youtube og tv,  å være super forberedt. Er det andre som tenker slikt eller er det bare meg?? Æææ tror jeg begynner å få litt fødselsangst...... 

 

[Live2Learn]

Det er faktisk bare en myte! (som jeg har hørt) 

Ingen av mine fødsler har vært som mamma side.. jeg hadde snarere tvert imot veldig lik fødsel som min søster..

Uansett hva man hører og ser så kan man ikke forberede seg..
man vet ikke hvordan man takler riene! :) Noen klarer det fint og noen klarer det litt verre :) 

Det aller viktigste med en fødsel er at du går imot det med et åpent sinn, hører på jordmor
og PUSTER!

Det beste du kan gjøre for deg selv er å ta et fødsels-forberedende kurs der du lærer
deg den viktigste og beste pusteteknikken.. Lang og dypt inn med nesen og ut med munnen! 

Noen føder jo som om det er det eneste de gjør i livet..

jeg lover deg ihvertfall en ting, så fort du er ferdig så tenker du; DETTE kunne jeg gjort igjen! ;) 

 

[Lizz83]

Jeg er ganske enig i det over - Du blir som regel veldig godt tatt vare på av jordmor under fødselen og du får hjelp og veiledning til pusting osv.
Og jeg kjenner mange førstegangsfødene som har født på 3 timer osv, så selv om at din mor hadde en lang og hard fødsel, betyr ikke det at du får det også.
Det beste for kroppen er uansett en vaginal fødsel (i 90% av tilfellene i alle fall). Og du kommer deg mye raskere etter fødselen enn det du skulle tro :-)

Jeg har utviklet fødselsangst, men det er grunnet at jeg var max uheldig og fikk en del komplikasjoner under og etter fødselen, men jeg er likevel glad for at jeg prøvde (og fikk til) å føde vaginalt første gangen selv om at jeg vet ikke om jeg orker det en gang til.

 

[AESW]

Enig med de to over her. 
Husk på at dersom det var mest vanlig med kompliserte fødsel, hadde det nok ikke vært fullt så mange babyer i verden.... ;)

Jeg husker at når jeg gikk gravid med mi første, var jeg super redd for fødselen. Jeg leste alle de verste historiene og sugde til meg all "horroren". SÅ når tiden endelig kom - og fødselen var i gang - lå jeg liksom hele tiden og ventet på at NÅ - NÅ blir det snart skikkelig ille, nå blir det sikkert slik at jeg nesten dør - nå er det snart noen som roper ut "Å neeeii....!"... hehe.... Men det var det aldri og plutselig var det faktisk over. Og jeg følte meg nesten litt "snytt" over det hele ;)
Så det kan jo også være en teknikk: forbered deg på det verste og da kan jeg nesten garantere deg at fantasien overgår virkeligheten hver gang.

Lykke til - dette går helt sikkert kjempe fint :)

 

[MGA]

Takk for svar, jeg får prøve å forberede meg på det verste men håpe på det beste... Det er jo millioner av kvinner som har født før meg og det er jo noe en kvinne er skapt til å gjøre så jeg får prøve å berolige meg med det til den tid... Uff 

 

[Live2Learn]

Det er veeeldig vanlig å ha slike følelser altså! :) Man har jo ikke en eneste ide om det man går til og mennesker er laget slik at vi frykter det ukjente! :) 

Det er lurt å snakke om det! :) Enten med en ukjent, en venninne eller en jordmor! :) 

Jeg kjenner jo litt på følelsene dine og, men dette er 3 gangen.. jeg VET at alt av smerter er over det sekundet babyen er ute.. Er så utrolig fascinerende! :) hehe.. 

 

[MollyMamman]

Jeg var en av de som leste ALT jeg kom over sist, og trodde jeg var superforberedt. Hadde også en plan om å være forberedt på det verste, men håpe på det beste.

Så gikk vannet 6 uker før tiden, og jeg HUSKER ikke det første halve døgnet med rier en gang. Det kom så brått på, og jeg trodde egentlig ikke at jeg holdt på å føde engang, det skulle jo være så j... vondt. Haha. Det BLE vondt ja, men jeg tror egentlig aldri man kan forberede seg til noen fødsel på en "riktig" måte. Bare husk at vi er maaaange mennesker på jorda i dag, og ingen er klonet (så vidt jeg vet), så det er endel fødsler det.

Det viktigste for meg i smertene var å huske på at DETTE GÅR OVER TIL SLUTT! Det er litt annerledes-smerter liksom, fordi du vet hva de kommer av, at de faktisk hjelper deg, og at det vil gi seg til slutt. Det hjalp meg å takle vondtene. Så svaret mitt er nok det samme som de andre som har svart deg her..Hihi. :)

Grunnen for at jeg likevel ville skrive et svar er dette - husk at det kommer en tid ETTER fødselen også. Jeg jobber innen psykisk helse, og da ofte med deprimerte mødre. INGEN av disse er deprimerte på grunn av smertefull fødsel, men heller på grunn av den utilstrekkelighetsfølelsen som vi (nesten) alle går gjennom som helt nye mammaer. Amming og IKKE amming, zombiefølelse pga manglende søvn, evt. uventede komplikasjoner under fødsel (å ikke "få til" å føde vaginalt, evt. uten bedøvelse), plagsomme omgivelser som ikke gir den nye familien rom til å finne sine rutiner, osv, osv. Jeg anbefaler deg heller å lese disse historiene enn fødselshistorier, fordi det vil forberede deg på tiden etterpå også. Det KAN gå som smurt og livet KAN bli en dans på roser i en rosa sky (som noen førstegangsfødsler også, faktisk), men det kan også bli vanskelig. For min del hjalp det å vite på forhånd at det KAN bli vanskelig, og det beste rådet jeg fikk var fra lab-teknikeren hos fastlegen min. Hun sa; "er det første barnet?" "jepp" "det går nok fint. bare se på de 6 første ukene som unntakstilstand hvor du er diktatoren og alle må gjøre som du sier, og etterpå så har du diplomatisk immunitet". Haha. :) Den hjalp. :)

Puh, ble langt dette, men så fikk jeg "sagt" det og. :)

 

[Pletten]

Ingen tegn til fødselsangst her i gården iallefall, min tankegang er hovedsaklig: 

"Tenk på alle som har klart det før meg" 

...også har jeg jo aldri født så jeg aner ikke om det er noe å grue seg til, men jeg gleder meg så masse til å møte mini at jeg er på en måte innstilt på at jeg må gjennom litt smerte for å få det til. Men, det kan hende fødselsangsten melder seg når det nærmer seg da 

tror ikke jeg kommer til å innhente så mye info på forhånd, bare høre på hva jordmoren har å fortelle, som jeg absolutt bør vite...