Fødselsangst, innvilga keisersnitt og usikker…

[Vigoi8]

Har etter mye om og men endelig fått innvilga keisersnitt pga fødselsangst (er i uke 36 nå), uten andre medisinske grunner. Jordmoren min i kommunen og jordmødre på sykehuset jeg har vært på samtaler med ift dette har vært helt fantastiske. Men overlegen jeg måtte til som til slutt ga meg innvilget keisersnitt fikk meg bare til å føle meg dårlig, som en dårlig person siden jeg ikke ønsker det beste for meg og baby. Samtidig som barnefar også nå har begynt å stille spørsmålstegn ved hvorfor jeg ønsker dette… Han ønsker å støtte meg uansett hva jeg velger men forstår ikke, jeg forventer heller ikke at han skal forstå. Jeg burde nok vært mer åpen rundt dette med han fra begynnelsen av men jeg har holdt mye for meg selv da jeg ikke har ønska å «plage» han med det.

Jeg trodde jeg skulle bli glad og endelig kunne glede meg når jeg endelig fikk innvilga keisersnitt, men jeg føler meg bare ennå mer trist og usikker…

 

[Hattifnatt♡]

Jeg har ikke samme erfaring som deg, men har nylig hatt et planlagt keisersnitt. For min del var det ikke noen alternativer, men må bare si at jeg har møtt mye forskjellige folk på sykehuset, fra fantastiske jordmødre og leger, til leger som har sagt rare ting og fått meg til å føle meg rar, redd og usikker. Mitt beste råd er å stole på deg selv. Jeg fikk i alle fall en veldig god opplevelse med keisersnitt, og hadde gjort det igjen. Jeg var veldig, veldig redd og engstelig på forhånd, og hadde god nytte av samtaler med jordmor på sykehuset. Kanskje du kan be om en samtale til for å bli tryggere på valget ditt og sortere i tanker og følelser? Vi var også på felles samtale der mannen var med, det var fint og nyttig for oss. Lykke til, dette klarer du

 

[Kelsey]

Jeg skal også ha KS grunnet fødselsangst, og både jeg og helsepersonell mener dette er riktig avgjørelse. Har ikke møtt noe annet enn forståelse fra legene jeg har snakket med.

Ved sterk angst er ikke nødvendigvis vaginal fødsel det beste, dette sa legen på riksen til oss. Ved sterk fødselsangst kan kroppen låse seg, og man har mye høyere sjanse for traumatisk fødsel, som stopper opp og resulteter i tang, sugekopp eller akutt keisersnitt, med tilhørende forhøyede risikoer.

Generelt sett er både keisersnitt og vaginal fødsel er veldig trygge alternativer i Norge. Planlagt keisersnitt har også en god del lavere risiko keisersnitt generelt. Veldig synd at du møtte en slik overlege, du har nok vært uheldig.


Jeg syns du skal stole på ditt eget valg, og fokusere på samtalene du hadde jordmødrene istedenfor. Masse lykke til

 

[Stolt mamma]

Ikke alle leger som er gode på psykiatri dessverre. Da blir det fort til at de ikke tar hensyn til de følelsesmessige aspektene ved en fødsel og kun det medisinske (hvor vaginal fødsel anses som det beste for mor og barn). Tenk at dette handler mer om overlegen sin manglende kunnskap om angst enn at du er en dårlig person.

 

[Druesaft]

Har etter mye om og men endelig fått innvilga keisersnitt pga fødselsangst (er i uke 36 nå), uten andre medisinske grunner. Jordmoren min i kommunen og jordmødre på sykehuset jeg har vært på samtaler med ift dette har vært helt fantastiske. Men overlegen jeg måtte til som til slutt ga meg innvilget keisersnitt fikk meg bare til å føle meg dårlig, som en dårlig person siden jeg ikke ønsker det beste for meg og baby. Samtidig som barnefar også nå har begynt å stille spørsmålstegn ved hvorfor jeg ønsker dette… Han ønsker å støtte meg uansett hva jeg velger men forstår ikke, jeg forventer heller ikke at han skal forstå. Jeg burde nok vært mer åpen rundt dette med han fra begynnelsen av men jeg har holdt mye for meg selv da jeg ikke har ønska å «plage» han med det.

Jeg trodde jeg skulle bli glad og endelig kunne glede meg når jeg endelig fikk innvilga keisersnitt, men jeg føler meg bare ennå mer trist og usikker…

Har du vært gjennom en traumatisk fødsel tidligere? Jeg blir bare nysgjerrig på hva det er du frykter/hva angsten går ut på. Er det smertene? Mangel på kontroll?

Jeg håper du får en god opplevelse. Har selv født tre ganger. Det er synd at angsten blir så stor og uhåndterlig at du ikke ønsker å forsøke fødsel. Tror du du kunne klart det hvis du hadde fått bedre hjelp tidligere?

 

[Miss_30]

Jeg sleit også med angst og tok ikke tak i det før jeg var i samme uke som deg ca. Da fikk jeg time hos en veldig dyktig jordmor på føden som fikk roa meg ned. Jeg var livredd ks da, men uansett så hjelper det med en samtale. Kanskje det kunne vært noe for deg?

 

[Vigoi8]

Jeg sleit også med angst og tok ikke tak i det før jeg var i samme uke som deg ca. Da fikk jeg time hos en veldig dyktig jordmor på føden som fikk roa meg ned. Jeg var livredd ks da, men uansett så hjelper det med en samtale. Kanskje det kunne vært noe for deg?

Jeg har vært på flere samtaler hos jordmødre på sykehuset før jeg fikk time hos lege som innvilget keisersnitt..

 

[Vigoi8]

Har du vært gjennom en traumatisk fødsel tidligere? Jeg blir bare nysgjerrig på hva det er du frykter/hva angsten går ut på. Er det smertene? Mangel på kontroll?

Jeg håper du får en god opplevelse. Har selv født tre ganger. Det er synd at angsten blir så stor og uhåndterlig at du ikke ønsker å forsøke fødsel. Tror du du kunne klart det hvis du hadde fått bedre hjelp tidligere?

Dette er min første fødsel. Og slik svangerskapet har vært med angst og redsel blir det også min siste slik jeg ser det nå,.. Jeg er redd for å miste kontrollen, ikke vite hva man går til, smertene; at det skal skje noe med meg eller baby, problemer i ettertid osv… Alt egentlig. En fødsel der noe «så stort» skal komme ut der nede er virkelig det mest groteske jeg kan se for meg skal skje med kroppen min….

 

[Mymlen93]

Dette er min første fødsel. Og slik svangerskapet har vært med angst og redsel blir det også min siste slik jeg ser det nå,.. Jeg er redd for å miste kontrollen, ikke vite hva man går til, smertene; at det skal skje noe med meg eller baby, problemer i ettertid osv… Alt egentlig. En fødsel der noe «så stort» skal komme ut der nede er virkelig det mest groteske jeg kan se for meg skal skje med kroppen min….

Jeg lurer litt på hva du mener er «tryggere» med ks? Er det at du har kontroll over når det skjer, og smertene?
For en vaginal fødsel har mindre sjans for komplikasjoner både for deg og barnet etter fødsel enn hva ks har. Har du prøvd å se på statistikk for å få litt trygghet ? Eventuelt vurdere å prøve vaginal, for å ha liten terskel for ks om du føler det blir for skummelt?

har ikke lyst til å komme frem som slem eller frekk på noen måte, ønsker deg bare en god opplevelse! Å føde mine 3 barn har gitt meg enorm mestringsfølelse, å det ønsker jeg for alle kvinner som føder

 

[Kelsey]

Jeg lurer litt på hva du mener er «tryggere» med ks? Er det at du har kontroll over når det skjer, og smertene?
For en vaginal fødsel har mindre sjans for komplikasjoner både for deg og barnet etter fødsel enn hva ks har. Har du prøvd å se på statistikk for å få litt trygghet ? Eventuelt vurdere å prøve vaginal, for å ha liten terskel for ks om du føler det blir for skummelt?

har ikke lyst til å komme frem som slem eller frekk på noen måte, ønsker deg bare en god opplevelse! Å føde mine 3 barn har gitt meg enorm mestringsfølelse, å det ønsker jeg for alle kvinner som føder

Syns faktisk det du skriver vitner om veldig liten forståelse for hva alvorlig fødselsangst innebærer. Sett deg litt inn i alvorlig fødselsangst før du uttaler deg så bastant om at vaginal fødsel alltid er det beste og tryggeste.

Tror du at du kan hjelpe henne noe mer enn det samtalene med helsepersonell så langt har gjort? Noen blir ikke kvitt angsten, til tross for samtaler med helsepersonell gjennom svangerskapet, og da er ikke vaginal fødsel lenger best. Når du skriver som du gjør bidrar du ikke med noe annet enn å gjøre vedkommende enda mer usikker...

Det er ikke så svart hvitt at vaginal fødsel har lavere risiko på alle punkter. Det er flere risikoer som er høyere ved vaginal fødsel enn ved keisersnitt, og med alvorlig fødselsangst har man større sjanse for å oppleve flere av disse komplikasjonene ved vaginal fødsel enn det andre har.

I slike tråder blir vaginal fødsel som regel fremstilt som uproblematisk og fantastisk, mens keisersnitt blir sett på som risikofylt og problematisk. Sannheten er at begge deler er trygge og gode alternativer her i Norge.

 

[Miss_30]

Jeg har vært på flere samtaler hos jordmødre på sykehuset før jeg fikk time hos lege som innvilget keisersnitt..

Kanskje du kan forklare ordentlig for samboeren din hvor angst du virkelig har og hvor mye vanskelig hele situasjonen er for deg. Jeg vet hvordan det er å grue seg, men jeg slapp å sitte med dårlig samvittighet i det minste. Dårlig gjort rett og slett for en gravid dame i en sårbar situasjon. Er ikke sånn at du kan noe for det heller.

 

[B]

Dette er min første fødsel. Og slik svangerskapet har vært med angst og redsel blir det også min siste slik jeg ser det nå,.. Jeg er redd for å miste kontrollen, ikke vite hva man går til, smertene; at det skal skje noe med meg eller baby, problemer i ettertid osv… Alt egentlig. En fødsel der noe «så stort» skal komme ut der nede er virkelig det mest groteske jeg kan se for meg skal skje med kroppen min….

Åh,jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg noe av den tryggheten jeg følte da jeg skulle ha mine. Du mister ikke kontrollen egentlig, du styrer på en måte din fødsel gjennom aksept av at dette er her og nå, og at barnet kommer. Kroppen ER laget for å føde, selv om en del også må sys etterpå. Måtte sys med begge mine, av ulike grunner. Men vet du, det var ok for meg. Barnet var kommet og det var fokus for meg. Første tok sin tid, så opplevde det aldri som vondt i grunn, kun da hodet skulle over bekkenbeinet. Andre gikk mye raskere, og var noe vondere. Men hun kom ut før det var gått en time på sykehuset, så det var i det minste fort gjort.

Samtidig tenker jeg at hvis du føler alvorlig frykt, så er KS det som er riktig for deg. Som ei skriver over kan stress og frykt på en måte motarbeide fødselen. Det tar lengre tid, større fare for komplikasjoner. KS er et større inngrep for deg, mem både du og baby kommer til å ha det helt fint også med KS. Føler du deg trygg med inngrepet, så stå på det. Det er ikke mindreverdig for deg eller barnet med KS når det er nødvendig. Det er nødvendig for deg slik du føler det nå. du skal se at det går fint med dere begge.

 

[Druesaft]

Dette er min første fødsel. Og slik svangerskapet har vært med angst og redsel blir det også min siste slik jeg ser det nå,.. Jeg er redd for å miste kontrollen, ikke vite hva man går til, smertene; at det skal skje noe med meg eller baby, problemer i ettertid osv… Alt egentlig. En fødsel der noe «så stort» skal komme ut der nede er virkelig det mest groteske jeg kan se for meg skal skje med kroppen min….

jeg skjønner. Det å bli gravid er jo i seg selv å miste kontrollen over kroppen sin, alt av endringer som bare skjer, nedtelling til den uunngåelige dagen ungen må ut, alt som kan gå galt underveis. Tror de aller fleste kjenner på angst i ulik grad gjennom et svangerskap. Jeg kjente definitivt det i alle mine, og kunne få et bølger av angst med tanke på fødselen. Også etter å ha født tidligere. Jeg klarte å akseptere at det bare er noe en må gjennom. Særlig før jeg hadde født første gangen fryktet jeg det å skulle presse ut en unge. Var redd det ville ødelegge meg nedentil, at jeg skulle bæsje på meg, livredd for å bli klipt nedentil, redd for å ikke takle smertene, redd for at ungen skulle sitte fast. Osv osv. Fødsel er ikke favorittaktiviteten min, på ingen måte. Det er noe jeg bare måtte gjennom. Og på et vis så klarer man jo det. Alle klarer det, noen må ha keisersnitt, men ungen kommer ut. Og det er trygt å føde i Norge. Jeg vil bare si at det trenger ikke bli slik man frykter. Etter tre svangerskap og fødsler er jeg lik som før nedentil, til tross for at det kom barn ut. Fødselen var ikke grisete og ekkel, og med de to siste var det ingen rifter eller noe. Ingen sting. Jeg taklet smertene best med første, men kom meg gjennom med alle tre, selv om det er forferdelig vondt. Etter alle fødslene har jeg følt meg tipp topp etter et par dager. Du vil nok se at du kommer deg gjennom fødselen, keisersnitt i ditt tilfelle. Og det kommer til å gå bra! Du har nok levd med så mye frykt at det har blitt så stort og skummelt at du ikke klarer å glede deg. Jeg tror det er viktig å huske at det er mer vanlig å ha uproblematiske fødsler enn det motsatte. Og det er svært sjeldent at det skjer noe galt som de ikke har kontroll over under fødsel. Hvis man er redd tenker og fokuserer man jo på det verste. Det er så trasig, for det ødelegger jo så mye for deg og skygger over gleden over å skulle bli mor. Håper du får en fin opplevelse og at du kommer deg raskt etter fødsel.

 

[Mymlen93]

Syns faktisk det du skriver vitner om veldig liten forståelse for hva alvorlig fødselsangst innebærer. Sett deg litt inn i alvorlig fødselsangst før du uttaler deg så bastant om at vaginal fødsel alltid er det beste og tryggeste.

Tror du at du kan hjelpe henne noe mer enn det samtalene med helsepersonell så langt har gjort? Noen blir ikke kvitt angsten, til tross for samtaler med helsepersonell gjennom svangerskapet, og da er ikke vaginal fødsel lenger best. Når du skriver som du gjør bidrar du ikke med noe annet enn å gjøre vedkommende enda mer usikker...

Det er ikke så svart hvitt at vaginal fødsel har lavere risiko på alle punkter. Det er flere risikoer som er høyere ved vaginal fødsel enn ved keisersnitt, og med alvorlig fødselsangst har man større sjanse for å oppleve flere av disse komplikasjonene ved vaginal fødsel enn det andre har.

I slike tråder blir vaginal fødsel som regel fremstilt som uproblematisk og fantastisk, mens keisersnitt blir sett på som risikofylt og problematisk. Sannheten er at begge deler er trygge og gode alternativer her i Norge.

For en som aldri har opplevd en fødsel synst jeg det er okei å si slike ting. Fødselsangst er et voksende problem, å måten man kan bli kvitt angst på er å møte den. Om det er slik at TS har en liten følelse på at hun vil føde vaginalt, synst jeg det er best å heie på det, komme med tips eller råd. Om hun vil ha ks så er det jo allerede det som er bestilt. Legene synst det er greit, å da må det vell være i orden vell?

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Dette er min første fødsel. Og slik svangerskapet har vært med angst og redsel blir det også min siste slik jeg ser det nå,.. Jeg er redd for å miste kontrollen, ikke vite hva man går til, smertene; at det skal skje noe med meg eller baby, problemer i ettertid osv… Alt egentlig. En fødsel der noe «så stort» skal komme ut der nede er virkelig det mest groteske jeg kan se for meg skal skje med kroppen min….

Kjære trådstarter, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det aller viktigste jeg vil si er: gjør det som føles rett for DEG.

Jeg fikk min kjære baby Karissa, på keiserlig vis, etter mye om og men i slutten av september 2021.

Frykten for graviditet, fødsel og tiden etter har vart halve livet mitt. Men så møtte jeg den rette, og *poff* plutselig måtte jeg møte mitt livs største frykt.

Jeg har sykehusangst, livredd for så mangt: nåler, mangel på kontroll, smerte, forholde meg til mange forskjellige, revne, instrumentell inngripen, induksjon og keisersnitt ++

Frykten var så stor at jeg planla hjemmefødsel - det har mange antagelig mange meninger om, men det føltes rett for MEG. Dessverre gikk ingenting etter planen. Jeg klarte ikke nyte svangerskapet, og det som absolutt ikke skulle skje (for meg) skjedde… Svangerskapsforgiftning, innlagt på sykehuset, induksjon ble mislykket så det endte med keisersnitt.

Men vet du hva? Det hele gikk bra.
Keisersnitt er rutine, baby var aldri i fare (hun hadde det FOR greit i magehuset). Jeg hadde skrevet fødebrev i forkant, og hadde kontroll - i den form jeg kunne med tanke på omstendighetene.

Det er litt mer, men det viktigste er: Gjør det rette for deg. Si ifra. Ta plass. Kommuniser så godt du kan - evt få andre til å prate for deg om det trengs. Vi er så mye, mye, mye sterkere enn vi tror.

Jeg vet ikke om det er noen innboks/Pm eller annet her, men gi et pip om du vil prate eller høre mer.

Det har tatt meg 6 måneder, men nå som jeg kan dele min historie - og kanskje hjelpe/trøste/berolige noen, så kjenner jeg på stolthet. Takk for at jeg fikk dele.

You can do it!

 

[baby.on.board]

Så bra du har fått innvilga keisersnitt når du har bekymret deg sånn!

Det viktigste nå er å få emosjonell støtte fra partneren din. Han har helt sikkert lyst til å gi deg dette, selv om han kanskje ikke forstår helt og derfor har begynt å stille spørsmål. Bare vær åpen med han og del dine tanker, fortell han hvor vanskelig det har vært for deg og hvor viktig det er at dere er på samme lag. Den "skammen" som følger med angsten er ille nok i seg selv, du må bare få forklart hvor viktig det er for deg med støtte nå. Dere skal bli foreldre sammen og det blir så mye lettere om man er forståelsesfull og raus med hverandre.

Lykke til og gratulerer på forskudd <3

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Har etter mye om og men endelig fått innvilga keisersnitt pga fødselsangst (er i uke 36 nå), uten andre medisinske grunner. Jordmoren min i kommunen og jordmødre på sykehuset jeg har vært på samtaler med ift dette har vært helt fantastiske. Men overlegen jeg måtte til som til slutt ga meg innvilget keisersnitt fikk meg bare til å føle meg dårlig, som en dårlig person siden jeg ikke ønsker det beste for meg og baby. Samtidig som barnefar også nå har begynt å stille spørsmålstegn ved hvorfor jeg ønsker dette… Han ønsker å støtte meg uansett hva jeg velger men forstår ikke, jeg forventer heller ikke at han skal forstå. Jeg burde nok vært mer åpen rundt dette med han fra begynnelsen av men jeg har holdt mye for meg selv da jeg ikke har ønska å «plage» han med det.

Jeg trodde jeg skulle bli glad og endelig kunne glede meg når jeg endelig fikk innvilga keisersnitt, men jeg føler meg bare ennå mer trist og usikker…

Hvordan gikk det?