Fødselsangst: dele positive historier

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei
Jeg er selvdiagnostisert med tokofobi (ekstrem angst for graviditet og fødsel). Jeg er pr dd ikke gravid, p-pilla har gjort - og gjør enda jobben sin. Men tankene spinner avgårde, og jeg er nærmere nå enn jeg noensinne har vært med å gjøre tanke om til handling ang reproduksjon. Men jeg er redd... Redd for smerter, nåler, blod, oppkast, sykehus, å ikke ha kontroll +++

Er det andre her som har vært VELDIG redd for graviditet og fødsel, som kan dele positive historier?

Vi skrives!

 

[Minibo]

Hei. Har ingen erfaringer akkurat dette, men andre vonde og vanskelige tanker. Vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen for å få hjelp til å behandle dette om du har begynt å tenke på å få barn. Om ikkje legen kan hjelpe deg kan ho hjelpe deg med å finne den rette plassen for deg

 

[Mymlen93]

Født to friske barn, normale fødsler begge gangene i Norge er det veldig trygt å føde å du få god oppfølging i svangerskap, å kan få meir om du ønsker

 

[frupingvin]

Hei
Jeg er selvdiagnostisert med tokofobi (ekstrem angst for graviditet og fødsel). Jeg er pr dd ikke gravid, p-pilla har gjort - og gjør enda jobben sin. Men tankene spinner avgårde, og jeg er nærmere nå enn jeg noensinne har vært med å gjøre tanke om til handling ang reproduksjon. Men jeg er redd... Redd for smerter, nåler, blod, oppkast, sykehus, å ikke ha kontroll +++

Er det andre her som har vært VELDIG redd for graviditet og fødsel, som kan dele positive historier?

Vi skrives!

Hei,

Jeg er sånn som deg. Har angst for sykehus, blod, nåler, kontrolltap osv. Må alltid ligge ved blodprøver og sitte i en seng "just in case of besvimelse" ved måling av blodtrykk.
Da jeg var gravid med mini var det bare en av veldig mange timer hos jordmor der jeg ikke holdt på å svime av pga angst. Jeg er sånn som blir dårlig bare av å snakke om typ smertelindring under fødsel

Men likevel hadde jeg i fjor en helt fantastisk fin fødselsopplevelse som jeg gjerne skulle opplevd igjen. Så det er definitivt mulig for deg og

Jeg var åpen med jordmor hele tiden om det jeg fikk angst av og det jeg gruet meg til. Vi la opp timene i forhold til det og ble enige om at det som trigget angsten kunne jeg heller lese om hjemme i stede for at hun skulle fortelle om det til en halvbevisst pasient.
I tillegg ble jeg henvist til en embla samtale på sykehuset noe som var gull verdt. Der fikk mannen min og jeg snakke med en jordmor og lage en fødselsplan, i tillegg fikk vi se fødestuen sånn at jeg visste litt hva jeg gikk til.

I tillegg var jeg på lamazekurs (pusteteknikk under fødselen) sammen med mannen hos en fantastisk flink dame som også visste hva jeg slet med. (Måtte riktignok legge meg ned to ganger under kurset for å ikke svime av, men det gikk så fint så.)
Med dette kurset hadde jeg en veldig klar metode for å beholde kontrollen under fødselen og redusere smerten- og det fungerte utrolig bra.

Jeg skrev også et fødebrev der jeg var veldig klar på hva jeg slet med og hva som var viktig for meg, og det tok alle som var inne i rommet veldig seriøst og fulgte til punkt og prikke.

Så, vær åpen om utfordringene dine med jordmor, sjekk mulighet for samtale på sykehuset, sjekk opp lamazekurs og tenk godt gjennom- og skriv et fødebrev

Jeg valgte forresten, til alles store overraskelse, å takke ja til epidural etter mange timer i fødsel. Med min angst for sprøyter var jeg veldig klar på at jeg ikke ønsket det, men er sjeleglad for at jeg likevel tok i mot. Det tok ikke lang tid å sette, og med bevisst pusteteknikk var det ikke så ubehagelig. Den fungerte superbra på meg og jeg hadde så og si ikke noe mer smerte til mini var ute 8t etter

Bare spørr om du lurer på noe

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei,

Jeg er sånn som deg. Har angst for sykehus, blod, nåler, kontrolltap osv. Må alltid ligge ved blodprøver og sitte i en seng "just in case of besvimelse" ved måling av blodtrykk.
Da jeg var gravid med mini var det bare en av veldig mange timer hos jordmor der jeg ikke holdt på å svime av pga angst. Jeg er sånn som blir dårlig bare av å snakke om typ smertelindring under fødsel

Men likevel hadde jeg i fjor en helt fantastisk fin fødselsopplevelse som jeg gjerne skulle opplevd igjen. Så det er definitivt mulig for deg og

Jeg var åpen med jordmor hele tiden om det jeg fikk angst av og det jeg gruet meg til. Vi la opp timene i forhold til det og ble enige om at det som trigget angsten kunne jeg heller lese om hjemme i stede for at hun skulle fortelle om det til en halvbevisst pasient.
I tillegg ble jeg henvist til en embla samtale på sykehuset noe som var gull verdt. Der fikk mannen min og jeg snakke med en jordmor og lage en fødselsplan, i tillegg fikk vi se fødestuen sånn at jeg visste litt hva jeg gikk til.

I tillegg var jeg på lamazekurs (pusteteknikk under fødselen) sammen med mannen hos en fantastisk flink dame som også visste hva jeg slet med. (Måtte riktignok legge meg ned to ganger under kurset for å ikke svime av, men det gikk så fint så.)
Med dette kurset hadde jeg en veldig klar metode for å beholde kontrollen under fødselen og redusere smerten- og det fungerte utrolig bra.

Jeg skrev også et fødebrev der jeg var veldig klar på hva jeg slet med og hva som var viktig for meg, og det tok alle som var inne i rommet veldig seriøst og fulgte til punkt og prikke.

Så, vær åpen om utfordringene dine med jordmor, sjekk mulighet for samtale på sykehuset, sjekk opp lamazekurs og tenk godt gjennom- og skriv et fødebrev

Jeg valgte forresten, til alles store overraskelse, å takke ja til epidural etter mange timer i fødsel. Med min angst for sprøyter var jeg veldig klar på at jeg ikke ønsket det, men er sjeleglad for at jeg likevel tok i mot. Det tok ikke lang tid å sette, og med bevisst pusteteknikk var det ikke så ubehagelig. Den fungerte superbra på meg og jeg hadde så og si ikke noe mer smerte til mini var ute 8t etter

Bare spørr om du lurer på noe

Takk for fint og åpent svar. Jeg er (selvsagt) også veldig engstelig for tiden etter fødsel, spesielt mtp min kjære vajayjay og smerter der nede... Var det noe du engstet deg for? Hvor lang tid tok det for deg før du ikke lenger hadde vondt der nede? (vet det er individuelt).

Jeg er skeptisk til epidural, kateter, veneflon og alle «godsakene» som jeg vet kan innebære smerte og/eller nåler. Jeg har ikke tatt blodprøve siden 90-noe-tallet... (er født i 1990). Fikk du veneflon satt med en gang?

Under svangerskap er jeg veldig redd for kvalme, hypermesis er min store skrekk, men er redd det er lite jeg kan gjøre for å unngå det. Jeg er også veldig redd for blodprøve(ne?) som må taes under svangerskap, og glukose testen...

Det er slitsomt å være så redd, men jeg setter stor pris på gode ord og historier

 

[Mia_mini]

Hei
Jeg er selvdiagnostisert med tokofobi (ekstrem angst for graviditet og fødsel). Jeg er pr dd ikke gravid, p-pilla har gjort - og gjør enda jobben sin. Men tankene spinner avgårde, og jeg er nærmere nå enn jeg noensinne har vært med å gjøre tanke om til handling ang reproduksjon. Men jeg er redd... Redd for smerter, nåler, blod, oppkast, sykehus, å ikke ha kontroll +++

Er det andre her som har vært VELDIG redd for graviditet og fødsel, som kan dele positive historier?

Vi skrives!

Jeg fikk keisersnitt på grunn av angst.
Har tidligere vært operert flere ganger, så det skremte ikke meg.
For min del hjalp det mye å få prate med noen på Ahus før vi begynte å prøve å bli gravide. Det er overhode ikke vanlig å gjøre det når man ikke er gravid, men så hardt satt angsten. Og det er nok grunnen til at å få KS i ettertid ikke var vanskelig.

Som andre har skrevet, å være åpen om alt du er redd for meg lege og jordmor er stor hjelp.
Ta kontakt før du blir gravid om det kjenner at det vil hjelpe deg. Noen vil kanskje nekte, men de som sier ja til å prate med deg, vil være flott folk som kan hjelpe mye tenker jeg
Lykke til!

 

[hoppestokken]

Ikke helt i samme båt, men jeg fikk veldig god hjelp av jordmor på helsestasjonen selv om jeg ikke er gravid Jeg hadde riktignok gått til henne i svangerskapet også, men hun var veldig tydelig på at de gjerne hjalp til fra før graviditet til så lenge man trenger det etterpå. Jeg ville begynt enten der eller hos fastlegen. Det finnes garantert hjelp å få <3

 

[Søskendrøm2025]

Jeg ville lest meg litt opp på positive fødselshistorier og følge for eksempel Positiv fødsel på Instagram. Det er så utrolig mange fødsler som går fint og som gjør at kvinner blir utrolig stolte av sin prestasjon, men ofte høres det skremmende ut fordi det er de skumle historiene folk har hørt som de syns det er gøy å fortelle videre.

Vi er fem i vennegjengen som fikk barn i år, og alle hadde flotte og relativt raske fødsler helt uten smertelindring. To av vennene mine var redde for å føde i forkant, og var de som etterpå var mest stolt og sa tidlig at det her gjør de gjerne igjen. Hun ene fødte før meg, og var faktisk nesten sjalu på meg da jeg nærmer meg fødsel fordi hun syns det var så spennende med de siste dagene og at fødsel var en så kul opplevelse.

Ellers ville jeg snakket med noen om angsten for graviditet og fødsel. Når man har blitt gravid vil man få god støtte hvis man har fødselsangst og trenger noen å prate med om det

 

[Sillynelly]

Hei
Jeg er selvdiagnostisert med tokofobi (ekstrem angst for graviditet og fødsel). Jeg er pr dd ikke gravid, p-pilla har gjort - og gjør enda jobben sin. Men tankene spinner avgårde, og jeg er nærmere nå enn jeg noensinne har vært med å gjøre tanke om til handling ang reproduksjon. Men jeg er redd... Redd for smerter, nåler, blod, oppkast, sykehus, å ikke ha kontroll +++

Er det andre her som har vært VELDIG redd for graviditet og fødsel, som kan dele positive historier?

Vi skrives!

Hei! Så modig du er som tør å ta opp dette.

Jeg har ikke selv direkte erfaring med det du beskriver. Men jeg reagerer også sterkt, noen ganger nesten med angstreaksjoner, i forbindelse med kroppslig ubehag eller smerte. Reagerer tilsynelatende på TANKEN om smerten, mer enn på smerten i seg selv. Jeg er den eneste jeg kjenner som synes det er så heslig å bli stukket i fingeren (!) at jeg har besvimt av å måle blodprosenten... Og tanken på alt som er inni kroppen frastøter meg, og jeg synes det meste kroppslige er ekkelt.

Nå har jeg lært at det faktisk går an å ha kroppsfobi! Jeg er nok veldig lett angrepet av det, men jeg ser for meg at det er nært beslektet med den fobien du nevner.

Og jeg har lært at det finnes veldig gode behandlingsmetoder mot både fobier og angst som følger dem. Samboeren min jobber med nettopp dette, gjennom lavterskel psykisk helsehjelp. Der lærer man hvordan man kan takle fobi og angst, og slik få mer (eller til og med helt) kontroll på sine egne reaksjoner og følelser knyttet til dette. Så langt jeg forstår lykkes veldig mange veldig godt med dette, og blir mye bedre.

Mitt råd (som lekmann) er derfor å undersøke om det finnes slike lavterskel tilbud om rask psykisk helsehjelp i kommunen din. Mange kommuner har det, som ikke krever henvisning fra lege. Kalles noen ganger RPH, noen ganger Mestringstilbud, du får google . For jeg ville jobbet med meg selv i denne situasjonen. Selvfølgelig er det også riktig og viktig å snakke med fastlege/jordmor/forløsende sykehus om disse tingene, men jeg tror at alt du kan gjøre for å takle disse utfordringene bedre er kjempelurt.

Jeg selv skal f.eks ta et kurs i pusteteknikk og panikkhåndtering nå frem mot fødselen, nettopp fordi jeg vet at jeg kan bli hysterisk og gjøre fødselen mye verre for meg selv enn den trenger å være. Vondt blir det okke som, men hvis jeg kan klare å roe ned meg selv og redusere faren for å få panikk, så vil det være lurt. Og så tror jeg vi kan overføre kunnskapen vi får til andre områder i livet også .

Dette ble langt og litt kronglete, men jeg håper det kan være til hjelp! Lykke til!

 

[frupingvin]

Takk for fint og åpent svar. Jeg er (selvsagt) også veldig engstelig for tiden etter fødsel, spesielt mtp min kjære vajayjay og smerter der nede... Var det noe du engstet deg for? Hvor lang tid tok det for deg før du ikke lenger hadde vondt der nede? (vet det er individuelt).

Jeg er skeptisk til epidural, kateter, veneflon og alle «godsakene» som jeg vet kan innebære smerte og/eller nåler. Jeg har ikke tatt blodprøve siden 90-noe-tallet... (er født i 1990). Fikk du veneflon satt med en gang?

Under svangerskap er jeg veldig redd for kvalme, hypermesis er min store skrekk, men er redd det er lite jeg kan gjøre for å unngå det. Jeg er også veldig redd for blodprøve(ne?) som må taes under svangerskap, og glukose testen...

Det er slitsomt å være så redd, men jeg setter stor pris på gode ord og historier

Skjønner veldig godt at det sliter på å være så redd! Anbefaler deg som de andre her å snakke med noen før du begynner å prøve på å bli gravid♡

Jeg var veldig(!) redd for å måte sy etter fødselen. Nesten mer redd for det enn noe annet. Leste meg derfor opp på perineum massasje og gjorde det fra ca uke 35 for å forebygge. Det er ikke dokumentert effekt, men jeg merker at vevet ble mer elastisk og det skader absolutt ikke. I tillegg er det veldig viktig å lytte på jordmor og gjøre akkurat det hun ber om når det er tid for pressing. Det skal helst ta litt tid for å få "varmet opp".
Jeg hadde altså ingen rifter og måtte ikke sy, men det er ganske sjeldent når man er førstegangs, men altså fullt mulig

Var redd for smertene i etterkant, men det fikk ærlig talt ikke så stor plass da jeg plutselig hadde en baby å ta vare på. Det gjorde heller ikke så veldig vondt, var mest ubehagelig og ekkelt. Ubehaget avtok ganske raskt, men kjente at noe var annerledes i 5-6 uker etter fødselen. Nå er alt normalt igjen da

Jeg fikk satt veneflon før epidural, det må man for å få epidural. Man kan fint ha en fødsel uten noen nåler og stikk om man ønsker, og om alt er normalt selvsagt, men det anbefales alltid å prøve å ha et åpnet sinn. Vet jo aldri hvordan forløpet blir Jeg hadde dog IKKE et åpent sinn, men endte opp med epidural lell

Glukosetesten må de aller fleste ta, men det kan hende du kan få slippe om de måler langtidsblodsukkeret ditt i stede for. Snakk med legen din om det! Ang blodprøver så kan man bli bedre til å ta det. Jeg besvimte og kastet opp før, men etter at jeg måtte gå på en medisin som krevde blodprøve hver uke i 4-5 mnd så ble det lettere. Kanskje snakke med legen om mulig eksponeringsterapi?

Ang kvalme så kan man være heldig og uheldig. Jeg slet ikke noe særlig med det med første, men er nå 10 uker på vei med nr2- og det er litt verre. Om det er virkelig ille kan man få foreskrevet kvalmestillende. Heldigvis gir det seg jo for de fleste rundt uke 12♡

 

[Barnehagelæreren]

Hei!

Nå har jeg ikke hatt angst for graviditet, oppkast og lignende - men jeg har helseangst og «hvit-frakk» angst (tannlege, sykehus, legekontor u name it) og angst for angsten (miste kontroll) samt livredd for ting som settes på/i kroppen (sprøyter, operasjoner osv). Har hatt terapi og samtaler med psykolog angående dette.

Jeg har pr dags dato to herlige jenter. Første fikk jeg i 2015, og hun ble født i uke 36, og jeg ble lagt inn og koblet til gudene vite hva med ledninger og venflon (stor skrekk!) da fødsel starter. Det var ubehahelig, men utrolig hva hodet mitt klarte å snu om. Var tilkoblet mye i over ett døgn, og jeg som ALDRI skulle ha epidural, ropte etter det (men de rakk ikke å gi meg det før hun kom). Satt igjen med en fantstisk følelse, og etter den gang har skrekken for smertene og nåler/sykehusutstyr o.l bedret seg.
Fødsel nr 2 nå i mai var styrtfødsel, og jeg rakk ingenting, da hun var ute knappe timen etter at jeg kom inn på sykehuset. Sitter fortsatt igjen med en syk følelse av hvor rått det var!

Hadde lite smerter i fiffi etter fødsel og barseltiden, men det er forskjellig

Jeg snakket også mye med jordmor om det. Måtte nesten det, da fødested (sykehuset) er tidenes spøkelseshus for meg. Har aldri vært på sykehus for noe som helst utenom fødsel og besøk (såvidt jeg takler det).

Det jeg vil frem til er at jeg hadde mange tanker selv, i og med at jeg er redd så mye, men det hjelper å snakke med noen om det. Det er faktisk ganske viktig

 

[Mittnovemberbarn]

Kjenner meg noe igjen i det du beskriver, før jeg valgte å ta ut spiralen visste jeg at jeg ville ha barn, men jeg var veldig redd for å gå gravid og føde osv. Hoppet i det, og sitter her nå høygravid og det er kjempefint.

Så mitt tips blir kanskje: «hopp i det». Men det er jo lett for meg å si, jeg hadde det nok ikke like ille som du har det.. men jeg tenker at om du skulle hoppe i det: vit at det kommer til å gå kjempefint! Tenker at det er kjempefint at du skriver om det her og det er mange fine tips ovenfor, blant annet at du kan prate med forskjellige fag-folk.
Vi har et veldig fint helsevesen i Norge, heldigvis

Ønsker deg masse masse lykke til! Det kommer til å ordne seg

 

[CanisBebis]

Jeg var veldig redd for fødsel før jeg ble gravid. Nå er er 29+4, og fra jeg fikk vite om graviditeten i typ uke 4 forsvant bare føde-angsten. Jeg sammenlikner det litt med da jeg tok berg- og dalbane for første gang. Jeg var LIVREDD, men da jeg satte meg i den, den sikkerhetsbøyla kom på og den satte seg i bevegelse så ga det seg/jeg ble heeeelt rolig. Trolig fordi det var "past the point of n0 return"- jeg så bare to utfall: det går enten bra (jeg overlever) eller jeg dør.

Litt sånn er det jeg har det med fødselstankene nå- jeg MÅ jo bare! Og mest sannsynlig kommer det til å gå helt fint! Og jo mer jeg leser om fødsel, jo mindre redd blir jeg. Sånn som rier beskrives virker det for meg som (verdens lengste) intervalltreningstime- men akurat intervalltrening er jeg veldig god på! Jeg er god på smerte som jeg vet hva skyldes, og som jeg vet (ca) hvor lenge skal vare. Jeg har begynt på gravidyoga for å bli litt bedre på avspenning/pusteteknikker og det å roe meg ned.

Også prøver jeg å trøste meg med at både moren og søsteren min har hatt enkle, ukompliserte fødsler, og enn så lenge likner mitt svangerskap veldig på deres- om noe er jeg i enda bedre form enn de var- så jeg har virkelig trua på at dette skal gå helt fint. Nå er det nesten sånn at jeg gleder meg.