jeg kan vel mildt sagt si at jeg ikke gleder meg!! Sist gledet jeg meg veldig, og syntes det hele var spennende! Jeg kl 5 våknet natt til torsdag med rier. Lå hele dagen med fryktelig vondt, kasta opp, klarte ikke å sove eller spise. Måtte få mannen til å komme hjem for å være sammen med meg. Riene var uregelmessige, så var ingen grunn til å dra på sykehuset. 22.30 samme kveld gikk vannet, og riene ble tettere og vondere. Dro rett til sykehuset, og hadde 4 cm åpning. Fikk fødestue med en gang. La meg i badekaret, men måtte fort opp derifra, klarte ikke å ligge i ro. Så fikk jeg akupunktur, men det virka heller ikke. Fikk lystgass som virka litt ei stund. Timene gikk og jeg måtte ha epidural og lystgass sammen. omsider i 6 tida på morgenen begynte pressriene, og jeg hadde nok åpning. Jeg pressa og pressa, men ingenting skjedde. Jordmor fant til slutt ut at hun var stjernekikker, noe som forklarte at riene var så vonde.Hun prøvde å snu henne uten hell. Ansvarshavende jordmor kom også inn og prøvde uten hell. Jeg hadde så fryktelig vondt pga riene, pga at hun sto og stanget mot åpningen og for at det under hver rie sto noen med hendene oppi meg for å prøve å snu henne. Og jeg hadde nesten ikke pauser under riene. Etter en stund fant det ut at de måtte bare dra henne ut med sugekopp. Jeg var helt utmattet etter et døgn uten mat og søvn og spying og masse vondt. Jeg følte en håpløshet som om dette var en situasjon jeg aldri kom meg ut av, jeg hadde bare lyst til å dø. Jeg fikk panikkangst og tenkte at hun kommer aldri ut. På det tidspunktet hadde de tilkalt flere så vi var meg og mannen, jordmor som hadde fulgt oss hele veien, ansvarshavende jordmor, barnepleier, barnelege og kirurg inne på rommet. Å feste sugekoppen var vondere enn noe jeg har opplevd før, og den datt av 2 ganger. Jeg ble klipt og de dro henne ut kl 7.30. På det tidspunktet, i noen sekunder brydde jeg meg ikke om hun var levende eller død. Men da jeg ikke hørte noe gråt så kom virkeligheten over meg igjen og jeg så de sto å slo henne i ryggen. Etter noen sekunder som føltes som en evighet fikk de liv i henne og jeg fikk henne til brystet. Den beste følelsen noen kan tenke seg!! Og den eneste grunnen til at jeg kan vurdere å gjøre det en gang til. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde revnet veldig mye, ruptur 3b, og at jeg måtte ned på operasjonsstua så de kunne legge meg i narkose før jeg ble sydd. Pga vaktskifte fikk de ikke svar med en gang, og pga at jeg blødde så mye turte de ikke å vente lenger, satte lokalbedøvelse og begynte å sy før den virket. Fikk lystgass igjen. Pappaen fikk nyte sin første tid med jenta vår :) de holdt på i over en time, og jeg fikk over 50 sting.
Så jeg ble lovt ks neste gang om jeg ville, men de ville jeg skulle ringe med en gang jeg ble gravid og få timer på sykehuset så de kan bearbeide meg til at jeg vil ha en ny vaginal fødsel. Men det er selvfølgelig mitt valg. jeg vil ikke ha ks, men jeg vil enda mindre ha en slik fødsel igjen. Jeg skal ringe sykehuset når sommeren er over.
Håper jeg ikke skremte noen med dette, men det er altså ikke slik en fødsel skal være! det fikk jeg iallefall høre av flere jordmødre etterpå! Jeg var veldig uheldig!
