Fødsel, redsel, Hund, tanker

[AuroraBorealis]

Nå føler jeg meg bare utakknemlig og pysete. Er kommet over til fødeklar og i dag hele 38 uker. Jeij. Gleder meg til å holde jenta, til å starte livet vårt med hennes. Ect. Som alle andre begynner jeg å bli utålmodig. Men fult klar over at hun kommer, når hun er klar og vil komme. Det har jeg ingen problem med.

Men så er det så snart kroppen min gir et lite mini tegn så friker jeg helt ut. Da er tanken nei dette vil jeg ikke. Er ikke klar. Skummelt. Så sånn går nå dagene. Og vet at modning tar tid men en dag så skjer det jo bare. Og da tenker jeg noe så latterig som : hva gjør jeg da!!! XD

Dum, som jeg er....er jo ikke så mye annet å gjøre enn å vente/sykehus og føde. Men det skjønner visst ikke jeg.

Sååå! I kveld har hunden, mamma sin lille skatt vært super rar. Ja, bare le nå... hun har vært for kosen og rolig.

Hun oppførte seg en stund som om hun var dårlig. Ikke fikk hun gjort fra seg i hagen og skalv litt da jeg koste med henne. Så mammahjertet sa jeg måtte kle på meg og ut i gata og se om det hjalp. Da var hun totalt normal. Og gjorde både det ene og den andre.

Gikk inn. Merket at hun har røytet ekstremt mye helt plutselig de siste 2-3 dagene. Trodde hun hadde vinterpels. Men sikkert et bytte. Så skulle børste henne. Og hun la seg frivillig nes. Ble ALDRI lei. Og sovnet!!! Det har aldri skjedd! Aldri!

Kjente på hele hunden ingen antydning til at hun viser smerte og tannkjøttet er helt fint. (Blir bleikt hvis dem er dårlig).

Så fikk jeg legge å ved siden av henne og stryke henne. Lå vel egentlig omtrent oppå henne. Hun lå å holdt rundt meg. Labbene på magen uten å trykke. Panna mot magen... sovnet.. ect. Hun er en kose hund. Men på hennes primisser og blir fort lei. Hun elsker derimot å leke.

Så nå har jeg små panikk for å enten føde eller skatten min er dårlig. For nå er jeg der: vil ha babyen, men ikke føde... noe som ikke er mulig, som jeg prøver å forklare meg.

Hormoner, førsdegangs og tull...

Så blir jeg frustrert fordi så mange er slitne og lei. Så snart jeg får et lite tegn så friker jeg ut. Er jo utakknemlig. Får nesten dårlig samvittighet. Så får jeg dårlig samvittighet fordi hva om jenta er klar til å komme ut og jeg stopper kroppen min opp med mine friiiiik!

Måtte bare få det ut. Så har dere noe og le av alle fall. En god latter forlenger livet... så kan jo være til litt hjelp for dere...

 

[Kizy]

Sitter å tolker all rar oppførsel hos hundene min og, så du er ikke alene.
De fleste friker ut når de tanker på hva vi skal igjennom.
Har selv født en gang før, og hver gang jeg merker noe nå, så begynner jeg å frike ut. Det gjør vondt å føde, men må bare minne meg på at jeg rett etter forrige fødsel sa: dette kan jeg lett gjøre igjen.

 

[MH]

Tror det er veldig vanlig å bli litt stressa og redd før en så stor forandring i livet! Kjenner det selv. Liksom trodd eg skulle takle dette sååå bra, men eg må innrømme at eg er redd selv!

Eg velger å tenke at det at man er litt redd Gjør at man blir skjerpet. Da klarer man bedre å jobbe seg gjennom situasjonen.
Fokus på oppgaven og lytt til de som skal hjelpe deg på sykehuset. Eller gi f i de og lytt på kroppen. Tror kanskje kroppen er det beste valget. Den handler på urinstinkt ;-)

Heia oss!!!!!!!!

 

[InLoveAndIHateIt]

Hehe kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Sitter å tenker så mye på at jeg bare vil føde! NÅ! men med en gang jeg kjenner noe nytt, et tegn eller noe så tenker jeg neeeeei jeg kan vente litt til

Her er ikke hunden gal etter meg! Neida, han har lagt sin elsk på sambo. Forstå det den som kan, men hunden min har kjent sambo i halvanne år. Å bare da vi har besøkt mamma å de. Men nå er det som han er bestevennen hans. Han skal være med han på do til og med. Ligger å sover på føttene hans og vil helst være med opp å sove sammen med han i senga veeeeldig merkelig. Da han egentlig ikke klenger sånn på noen andre enn meg. Å jeg er nå totalt glemt.

Men koselig å se at de knytter et slags bånd nå da

 

[Lillesnille:)]

Du er nok heeelt normal. Fødsel er jo skummelt.

 

[Malo89]

Hehe, kjenner meg nok litt igjen jeg også

 

[:)Solsikke:)]

Jeg tror det er normalt å friske ut på slutten, jeg må muligens ha planlagt ks og første dato som ble nevnt feilet jeg ut på tanken og tenkte jeg er ikke klar:/ fått fire dager senere tror jeg, får det bekreftet neste uke... Redd for hele greien å få baby ut, og jeg skal mislykkes som mor, er så enkelt å ha baby i magen og passe på, det har jeg jo trent på i flere mnd...

Baby er ønsket og veldig velkomment så tror det bare er nerver for min del men som sagt tror det er normalt og tror dyrene merker når eier blir annerledes for de er nervøse

Men jippi for oss som har tippet 38 uker

 

[Fe93]

Kjenner meg veldig igjen der!
Er 38+6 nå og har tenkt siden uke 37: NÅ er jeg mer enn klar, bring it on! Men på torsdag hadde jeg veldig kraftige maserier og på fredag ba de meg komme på sykehuset fordi baby hadde blitt veldig stille i magen og kun veldig "forsiktige" bevegelser som uroet meg. Og da kjente jeg at: "omg, jeg er ikke klar tror jeg!!" Freaket heeeelt ut. Og etter det har de bedt meg om å være oppmerksom på alle type forandringer på bevegelser og smerter..(som om jeg trengte å bruke ekstra tid på det..) og holder virkelig på å freake ut hver gang.
Så skjønner deg godt godt godt! Og ikke det at jeg gruer meg egentlig..vil bare få det overstått og ha babyen. Men er bare tanken på fødsel som er merkelig. Så nervene er på topp her og.
Ikke noe å le av, bare masse medfølelse <3

 

[Snile]

Har ikke hund, men kjenner meg godt igjen i resten! Har gått og telt dager siden mars - og nå som tida er her vil jeg helst tråkke litt på bremsen. Men samtidig orker jeg ikke å gå stort lenger med denne uhåndterlige kroppen heller! Ambivalent...