Mommy86
Glad i forumet
Dette kommer til å bli rotete, så les med tålmodighet...
Sitter og leser spørsmål og svar her på BV, hvor en JM svarer dette ang klipping: "Der er egentlig kun EN riktig god grunn for å klippe, og det er at barnet må fort til verden pga dårlig fosterlyd over litt tid. Hvis en da ser at et klipp vil hjelpe på det, vil en vurdere det. Da gir en selvsagt bedøvelse, og du kjenner ikke at det skjer."
Flott, tenker jeg, bortsett fra at:
Jeg ønsket ikke å bli klippet, skrev i fødebrevet at dette var min største frykt. Ville ikke ha noen form for bedøvelse så jeg så for meg et klipp som veldig smertefullt. JM svarer at de klipper eventuelt under en rie så det ville jeg ikke kjenne noe til.
Fødselen går sin gang, det gå fort og under en pressrie (ligger i stigbøyler i en ganske sittende stilling, så når jeg er "oppe" for å presse ser jeg alt hva som foregår) tar hun frem saksen. Jeg får lettere panikk og trygler om at de ikke må klippe. Sambo sier det er første gang under fødselen han ser tårer i øynene mine og jeg ser redd ut (fortalt i ettertid). Joda, her må det klippes... OM jeg kjente det? JA; FY F***, det er den verste smerten jeg opplevde under hele fødselen, kjente at hun presset sammen saksen tre ganger og husker jeg hylte.
Fikk ikke noe klart svar på hvorfor de klippet, mini hadde det bra, ikke noe stress. Det gikk fort, men de ba meg om å presse...Hadde det gått for fort (revning) hadde de vel bedt meg puste meg gjennom noen rier...? Revnet bittelitt (pyntesting, som de klate det) pluss denne klippingen.
Hvordan kan jeg få fram klarere ved en senere fødsel at jeg har "klippe-angst"??? Det er virkelig det eneste vonde jeg husker fra fødselen og jeg skjelver når jeg forteller om det. Bare å skrive om opplevelsen nå gjør at tårene renner og jeg KNIPER beina sammen...
Vet ikke hva jeg vil fram til med dette innlegget, men føler meg litt lurt!!!
Takk for at du leste....[:)]
Sitter og leser spørsmål og svar her på BV, hvor en JM svarer dette ang klipping: "Der er egentlig kun EN riktig god grunn for å klippe, og det er at barnet må fort til verden pga dårlig fosterlyd over litt tid. Hvis en da ser at et klipp vil hjelpe på det, vil en vurdere det. Da gir en selvsagt bedøvelse, og du kjenner ikke at det skjer."
Flott, tenker jeg, bortsett fra at:
Jeg ønsket ikke å bli klippet, skrev i fødebrevet at dette var min største frykt. Ville ikke ha noen form for bedøvelse så jeg så for meg et klipp som veldig smertefullt. JM svarer at de klipper eventuelt under en rie så det ville jeg ikke kjenne noe til.
Fødselen går sin gang, det gå fort og under en pressrie (ligger i stigbøyler i en ganske sittende stilling, så når jeg er "oppe" for å presse ser jeg alt hva som foregår) tar hun frem saksen. Jeg får lettere panikk og trygler om at de ikke må klippe. Sambo sier det er første gang under fødselen han ser tårer i øynene mine og jeg ser redd ut (fortalt i ettertid). Joda, her må det klippes... OM jeg kjente det? JA; FY F***, det er den verste smerten jeg opplevde under hele fødselen, kjente at hun presset sammen saksen tre ganger og husker jeg hylte.
Fikk ikke noe klart svar på hvorfor de klippet, mini hadde det bra, ikke noe stress. Det gikk fort, men de ba meg om å presse...Hadde det gått for fort (revning) hadde de vel bedt meg puste meg gjennom noen rier...? Revnet bittelitt (pyntesting, som de klate det) pluss denne klippingen.
Hvordan kan jeg få fram klarere ved en senere fødsel at jeg har "klippe-angst"??? Det er virkelig det eneste vonde jeg husker fra fødselen og jeg skjelver når jeg forteller om det. Bare å skrive om opplevelsen nå gjør at tårene renner og jeg KNIPER beina sammen...
Vet ikke hva jeg vil fram til med dette innlegget, men føler meg litt lurt!!!
Takk for at du leste....[:)]