Her kommer endelig fødselshistorien min! 
Jeg har hatt kynnere uten at de påvirket livmorshalsen i flere mnd og var nå 3 dager over termin. Våknet kl.06:00 den 12.12 og gikk på toalettet, da jeg tørket meg var det rosa på papiret og en glede/spenning og indre ro slo over meg som om jeg visste at nå skjer det. Jeg gikk og la meg litt men fikk ikke sove. Mannen min jobbet de siste dagene hjemmefra, da han våknet kl.08 fortalte jeg han om det rosa papiret som jeg igjen hadde fått etter enda en tur på toalettet. Han virket avslappet, jeg ba han betale de ventede regningene. Kl.09 startet takene som jo var rier om en ganske svake - av og på med ca 10 min imellom. Vi bor i Drammen men jeg skulle føde i Tønsberg. Jeg ringte Tønsberg først kl.08 og fortale om blodet de ba meg vente og sa det fortsatt kan gå dager. Når riene kom relativt regelmessig (varierte med 10-14 min mellomrom) så ringte jeg Tønsberg igjen, de ba meg vente. Jeg hadde blitt fulgt av jordmor i Drammen som tidligere fortalte meg at jeg bare kan komme innom sykehuset i Drammen om jeg var usikker på om vi burde reise. Så ca kl.11 ringte jeg Drammen for å spørre om jeg kan komme innom og se om det var noe åpning siden jeg var førstegangs og usikker med 50 min kjøring til Tønsberg. De i Drammen sa at det kunne jeg ikke og gjentok det de i Tønsberg sa "at dette vil ta tid fordi jeg er førstegangs". Jeg ble så oppgitt og lei meg for å ha blitt avvist at jeg gikk og la meg og brast i gråt. Da kom vi på å ringe vår jordmor som var så snill og tok oss imot <3 Ca kl.14 sjekket hun meg - jeg hadde 1 cm åpning. Hun sa at dette nok kan ta en stund i verste fall noen dager. Jeg husket hva hun hadde fortalt oss tidligere på bla fødselsforberedende: at jo mer man slapper av jo lettere "flyter" oksytosin. Så vi dro hjem, la oss i sengen og satt på film mens mannen min strøk på meg. Riene opplevde jeg ikke som særlig vonde.
Det hører med til forhistorien til dette at vi siden slutten av september hadde kranglet med elektrikeren om sluttfaktura. Han sendte tom kravet til namsmannen men vi registrerte vår innsigelse slik at saken nå var på vei til forliksrådet...så denne helgen hadde han først prøvd å drive utpressing for så å komme i snakk om en sum vi kan bli enige om. Så selvfølgelig etter nesten 3 mnd konflikt skulle dette ende på denne dagen...Jeg slappet av da jeg fikk tlf fra han. Mannen min svarte. Elektrikeren var i nærheten, han ville komme NÅ og gi oss samsværserklæringen mot at vi overførte summen med han tilstede. Dette mennesket har stresset livet av meg i 5 mnd. Jeg ba mannen min om å svare han. Jeg gikk på soverommet vårt med riene som nå definitivt kom hvert 10 min mens mannen min sto på andre siden av døren med elektriker og skrev under papirer og overførte penger...da var den saken ferdig
Realiteten i at "snart skjer det" slo mannen min etter jordmorbesøket. Han gikk rundt med et digert glis og var ved min side klar for å hjelpe med hva som helst. Så mens jeg lå og så film sier han: jeg skal gå og ta meg en dusj. Plutselig etter 10 min hører jeg en "bzzz" fra baderommet. Dere skjønner en uke tidligere hadde han kjøpt en barbermaskin og jeg har bedt han i flere dager om å la meg klippe han (jeg har klipt han med saks de siste 4 år), men han sa stadig "ikke nå". Vel "nå" hadde visst kommet xD han ville vel være presentabel far..dessverre hadde han aldri gjort det før. Etter 30 min gikk jeg inn til han da hadde han barbert av håret på venstre side, litt bak og bak høyre. Hårene gikk fra ca 10 cm lengde til 1 cm, men de på toppen var fremdeles 10 cm...Nå skal det sies at målet hans nok var 5 cm over hele hodet så skulle han barbert av de lengste "topphårene" nå så hadde han sett unaturlig og skallet ut. Jeg prøvde å finne frem en saks og hjelpe han men riene hadde nå blitt litt sterkere noe han så tydelig og angret dypt på at han hadde begitt seg ut på dette akkurat i dag. Uansett- jeg gikk og la meg igjen. Stakkars han - vi har enda ikke jevnet det ut xD
Klokken var blitt rundt 17 da min kjære mann lagde livretten min <3 biff med løk, champignon og potetbåter. Jeg reiste meg fra sengen med 7 min mellom riene og en halvtime - 45 min senere (etter å ha spist) var det 5 min imellom. Mannen min tok da sjefsavgjørelsen om å dra avgårdet. Jeg synes fremdeles det ikke var ille men tenkte at "jaja da blir han hvertfall roligere". Takene kjentes ut som menssmerter og kynnere og gjorde vondt i ryggen. Vi tok med oss varmeflaske i bilen og det hjalp ufattelig mye! Jeg pustet meg gjennom riene men på en skala fra 1 (vanlig menssmerter) til 6 (drep meg nå) nå var dette nr.2.
Mannen min var veldig spent jeg var veldig avslappet og rolig. Så da han kjørte mot Oslo i stedet for Tønsberg på motorveien (noe som la ca 15 km ekstra til reisen før vi kunne snu) så tok jeg det med et smil. Stakkars han pustet med meg, kjørte og holdt meg i godt humør - mye arbeid på en oppspilt mann <3
Da vi kom frem til Tønsberg 50 min senere var det 3-2 min mellom riene og de varte ca 1 min, det tok oss mao en stund å gå fra parkeringsplassen til hoveddøren. Vel inne fikk vi et venterom. Ble sjekket der og hadde 2 cm ca kl.21...det kjentes som et nederlag. De sa at de da vannligvis ville sendt meg hjem men siden vi har reist så langt kunne jeg få peralgin stikkpille og vente en time- at om riesmerten forsvinner etter det så kunne vi dra hjem. (forresten jeg fikk stikkpille fordi jeg ikke kan svelge piller - det skrev jeg i fødebrevet og ble så positivt overrasket over at alle under hele oppholdet kjente til innholdet). Vi ventet der til ca kl.23 smertene forsvant aldri snarere tvert imot, de var nå på en 4 på skalaen kom med 3 min mellomrom og varte i 1 min. Det verste med å være der var at jeg ikke kunne finne en komfortabel stilling. Det var jævlig å ligge, tungt å stå og presset mest på ryggen når jeg satt. Så gleden var stor når jordmor kl.23 sa at jeg hadde 3 cm åpning. Jeg spurte om vi kunne få fødestue nå, hun tenkte seg om og sa ja og spurte om vi trenger noe mer. Jeg ba om badekar.
Kl.23:30 gikk jeg inn i badekaret <3 det var fantastisk! Riene ble kortere og det var ikke lengre tungt ifht stilling. Det var veldig travelt på føden den kvelden så jordmor kom bare for å sjekke åpning men vi hadde en barnepleier med oss hele tiden og hun var fantastisk! Godt å ha noen å prate med annet enn hverandre. Mannen min fortalte meg stadig når jeg var halvveis i rien og pustet med meg <3 Riene i badekaret var ca en 3 på skalaen. Det var to ganger at jeg tror jeg holdt på å få litt panikk under rien men da minnet jeg meg selv på at denne smerten ikke er farlig. Jeg er vanligvis en som takker ja til smertestillende og har tenkt at visualisering osv er tull, men det er det ikke! Da jeg kjente litt på panikken i et par sek ble smertene verre, men så hentet jeg meg inn med å tenke på smertene som gode og ved å visualisere at de kun åpner opp der nede. Helt utrolig! Jeg var så rolig og samlet at jeg ikke kunne tro det selv! Allerede kl.2:30 hadde jeg full åpning og kunne presse. Fra 5 cm og frem til kl.2:30 spurte jeg barnepleieren stadig: "er det nå det blir verst", det kjentes ikke ut som de uutholdelige "drep meg nå" smerter som alle har beskrevet. De smertene jeg hadde forsøkt å forberede meg på. Selvfølgelig er det faktorer her som gjør at jeg var heldig - de tok vannet først under pressriene og fødselen var kjapp, men uansett - jeg var veldig positivt overrasket.
Så jeg startet å presse kl.02:30 i vann. Men da vi ikke kom noe vei måtte jeg opp. Jeg presset til sammen i ca en og en halv time. Jeg fikk lystgass i begynnelsen men følte ikke særlig effekt- mannen min sier at det nok var fordi jeg brukte maska som en mikrofon- til å skrike i hehe. Det vondeste var de 5 siste pressriene hun sto i åpningen og de gjentok stadog at de kan se toppen av hodet. Det var en slik spreng- følelse uten like jeg gir det en 5er på skalaen. De klipte meg også- og det kjente jeg selvsagt. Lisjpia kom ut kl.03:59 de la henne på magen min og jeg og mannen min så på hverandre med stort sjokk.
Fikk sprøyte i låret og morkaka kom ut. Så kom legen som skulle sy meg da måtte lille være hos pappa fordi jeg skulle få lystgass- likevel kjente jeg alt og småsprellet mens han holdt på i en (!) time :O jeg revnet visst innvendig, bakover og ble klippet til siden. Eller som legen og jordmoren kalte det: bare et par små rifter xD fikk vite at en av de var grad 2 rift hva enn det betyr. Legen var visst kjempedyktig men jeg synes at han tok litt vel lang tid. Hans svar var: "vel hadde du vært i narkose så hadde vi vært ferdig på 10 min" hvorpå jeg -høy på lystgass og med et smil svarte "vel beklager for å gjøre det vanskelig for deg da" etter det la jeg ut om hvordan min mor også er lege og hvor herlig helsepersonell er. Da sa barnepleieren at det nok er lurt å skru ned den lystgassen litt hihi. Fikk så lisjpia i armene når de var ferdig og ammet for første gang (au nr.1,5 på skalaen).
Vel det var min ufattelig lange fødselshistorie. Ville veldig gjerne dele den med flest mulig - jeg var heldig med fødselen min og mye av det kan vi nok ikke styre selv. Men jeg trodde aldri på dette med at å tenke på smerten på en spesiell måte ville minke den - men det gjorde det. Også er det viktig å være på et sted man føler seg trygg meg; jeg gledet meg veldig til badekar og lystgass og er så glad vi bestemte oss for Tønsberg. Og superfornøyd med alle som jobbet der så vel som min jordmor i Drammen <3
Det var godt å være forberedt på det verste men man trenger nok ikke å grue seg for mye- fordi du kan ende opp med en så herlig opplevelse.
Jeg har hatt kynnere uten at de påvirket livmorshalsen i flere mnd og var nå 3 dager over termin. Våknet kl.06:00 den 12.12 og gikk på toalettet, da jeg tørket meg var det rosa på papiret og en glede/spenning og indre ro slo over meg som om jeg visste at nå skjer det. Jeg gikk og la meg litt men fikk ikke sove. Mannen min jobbet de siste dagene hjemmefra, da han våknet kl.08 fortalte jeg han om det rosa papiret som jeg igjen hadde fått etter enda en tur på toalettet. Han virket avslappet, jeg ba han betale de ventede regningene. Kl.09 startet takene som jo var rier om en ganske svake - av og på med ca 10 min imellom. Vi bor i Drammen men jeg skulle føde i Tønsberg. Jeg ringte Tønsberg først kl.08 og fortale om blodet de ba meg vente og sa det fortsatt kan gå dager. Når riene kom relativt regelmessig (varierte med 10-14 min mellomrom) så ringte jeg Tønsberg igjen, de ba meg vente. Jeg hadde blitt fulgt av jordmor i Drammen som tidligere fortalte meg at jeg bare kan komme innom sykehuset i Drammen om jeg var usikker på om vi burde reise. Så ca kl.11 ringte jeg Drammen for å spørre om jeg kan komme innom og se om det var noe åpning siden jeg var førstegangs og usikker med 50 min kjøring til Tønsberg. De i Drammen sa at det kunne jeg ikke og gjentok det de i Tønsberg sa "at dette vil ta tid fordi jeg er førstegangs". Jeg ble så oppgitt og lei meg for å ha blitt avvist at jeg gikk og la meg og brast i gråt. Da kom vi på å ringe vår jordmor som var så snill og tok oss imot <3 Ca kl.14 sjekket hun meg - jeg hadde 1 cm åpning. Hun sa at dette nok kan ta en stund i verste fall noen dager. Jeg husket hva hun hadde fortalt oss tidligere på bla fødselsforberedende: at jo mer man slapper av jo lettere "flyter" oksytosin. Så vi dro hjem, la oss i sengen og satt på film mens mannen min strøk på meg. Riene opplevde jeg ikke som særlig vonde.Det hører med til forhistorien til dette at vi siden slutten av september hadde kranglet med elektrikeren om sluttfaktura. Han sendte tom kravet til namsmannen men vi registrerte vår innsigelse slik at saken nå var på vei til forliksrådet...så denne helgen hadde han først prøvd å drive utpressing for så å komme i snakk om en sum vi kan bli enige om. Så selvfølgelig etter nesten 3 mnd konflikt skulle dette ende på denne dagen...Jeg slappet av da jeg fikk tlf fra han. Mannen min svarte. Elektrikeren var i nærheten, han ville komme NÅ og gi oss samsværserklæringen mot at vi overførte summen med han tilstede. Dette mennesket har stresset livet av meg i 5 mnd. Jeg ba mannen min om å svare han. Jeg gikk på soverommet vårt med riene som nå definitivt kom hvert 10 min mens mannen min sto på andre siden av døren med elektriker og skrev under papirer og overførte penger...da var den saken ferdig
Realiteten i at "snart skjer det" slo mannen min etter jordmorbesøket. Han gikk rundt med et digert glis og var ved min side klar for å hjelpe med hva som helst. Så mens jeg lå og så film sier han: jeg skal gå og ta meg en dusj. Plutselig etter 10 min hører jeg en "bzzz" fra baderommet. Dere skjønner en uke tidligere hadde han kjøpt en barbermaskin og jeg har bedt han i flere dager om å la meg klippe han (jeg har klipt han med saks de siste 4 år), men han sa stadig "ikke nå". Vel "nå" hadde visst kommet xD han ville vel være presentabel far..dessverre hadde han aldri gjort det før. Etter 30 min gikk jeg inn til han da hadde han barbert av håret på venstre side, litt bak og bak høyre. Hårene gikk fra ca 10 cm lengde til 1 cm, men de på toppen var fremdeles 10 cm...Nå skal det sies at målet hans nok var 5 cm over hele hodet så skulle han barbert av de lengste "topphårene" nå så hadde han sett unaturlig og skallet ut. Jeg prøvde å finne frem en saks og hjelpe han men riene hadde nå blitt litt sterkere noe han så tydelig og angret dypt på at han hadde begitt seg ut på dette akkurat i dag. Uansett- jeg gikk og la meg igjen. Stakkars han - vi har enda ikke jevnet det ut xD
Klokken var blitt rundt 17 da min kjære mann lagde livretten min <3 biff med løk, champignon og potetbåter. Jeg reiste meg fra sengen med 7 min mellom riene og en halvtime - 45 min senere (etter å ha spist) var det 5 min imellom. Mannen min tok da sjefsavgjørelsen om å dra avgårdet. Jeg synes fremdeles det ikke var ille men tenkte at "jaja da blir han hvertfall roligere". Takene kjentes ut som menssmerter og kynnere og gjorde vondt i ryggen. Vi tok med oss varmeflaske i bilen og det hjalp ufattelig mye! Jeg pustet meg gjennom riene men på en skala fra 1 (vanlig menssmerter) til 6 (drep meg nå) nå var dette nr.2.
Mannen min var veldig spent jeg var veldig avslappet og rolig. Så da han kjørte mot Oslo i stedet for Tønsberg på motorveien (noe som la ca 15 km ekstra til reisen før vi kunne snu) så tok jeg det med et smil. Stakkars han pustet med meg, kjørte og holdt meg i godt humør - mye arbeid på en oppspilt mann <3
Da vi kom frem til Tønsberg 50 min senere var det 3-2 min mellom riene og de varte ca 1 min, det tok oss mao en stund å gå fra parkeringsplassen til hoveddøren. Vel inne fikk vi et venterom. Ble sjekket der og hadde 2 cm ca kl.21...det kjentes som et nederlag. De sa at de da vannligvis ville sendt meg hjem men siden vi har reist så langt kunne jeg få peralgin stikkpille og vente en time- at om riesmerten forsvinner etter det så kunne vi dra hjem. (forresten jeg fikk stikkpille fordi jeg ikke kan svelge piller - det skrev jeg i fødebrevet og ble så positivt overrasket over at alle under hele oppholdet kjente til innholdet). Vi ventet der til ca kl.23 smertene forsvant aldri snarere tvert imot, de var nå på en 4 på skalaen kom med 3 min mellomrom og varte i 1 min. Det verste med å være der var at jeg ikke kunne finne en komfortabel stilling. Det var jævlig å ligge, tungt å stå og presset mest på ryggen når jeg satt. Så gleden var stor når jordmor kl.23 sa at jeg hadde 3 cm åpning. Jeg spurte om vi kunne få fødestue nå, hun tenkte seg om og sa ja og spurte om vi trenger noe mer. Jeg ba om badekar.
Kl.23:30 gikk jeg inn i badekaret <3 det var fantastisk! Riene ble kortere og det var ikke lengre tungt ifht stilling. Det var veldig travelt på føden den kvelden så jordmor kom bare for å sjekke åpning men vi hadde en barnepleier med oss hele tiden og hun var fantastisk! Godt å ha noen å prate med annet enn hverandre. Mannen min fortalte meg stadig når jeg var halvveis i rien og pustet med meg <3 Riene i badekaret var ca en 3 på skalaen. Det var to ganger at jeg tror jeg holdt på å få litt panikk under rien men da minnet jeg meg selv på at denne smerten ikke er farlig. Jeg er vanligvis en som takker ja til smertestillende og har tenkt at visualisering osv er tull, men det er det ikke! Da jeg kjente litt på panikken i et par sek ble smertene verre, men så hentet jeg meg inn med å tenke på smertene som gode og ved å visualisere at de kun åpner opp der nede. Helt utrolig! Jeg var så rolig og samlet at jeg ikke kunne tro det selv! Allerede kl.2:30 hadde jeg full åpning og kunne presse. Fra 5 cm og frem til kl.2:30 spurte jeg barnepleieren stadig: "er det nå det blir verst", det kjentes ikke ut som de uutholdelige "drep meg nå" smerter som alle har beskrevet. De smertene jeg hadde forsøkt å forberede meg på. Selvfølgelig er det faktorer her som gjør at jeg var heldig - de tok vannet først under pressriene og fødselen var kjapp, men uansett - jeg var veldig positivt overrasket.
Så jeg startet å presse kl.02:30 i vann. Men da vi ikke kom noe vei måtte jeg opp. Jeg presset til sammen i ca en og en halv time. Jeg fikk lystgass i begynnelsen men følte ikke særlig effekt- mannen min sier at det nok var fordi jeg brukte maska som en mikrofon- til å skrike i hehe. Det vondeste var de 5 siste pressriene hun sto i åpningen og de gjentok stadog at de kan se toppen av hodet. Det var en slik spreng- følelse uten like jeg gir det en 5er på skalaen. De klipte meg også- og det kjente jeg selvsagt. Lisjpia kom ut kl.03:59 de la henne på magen min og jeg og mannen min så på hverandre med stort sjokk.
Fikk sprøyte i låret og morkaka kom ut. Så kom legen som skulle sy meg da måtte lille være hos pappa fordi jeg skulle få lystgass- likevel kjente jeg alt og småsprellet mens han holdt på i en (!) time :O jeg revnet visst innvendig, bakover og ble klippet til siden. Eller som legen og jordmoren kalte det: bare et par små rifter xD fikk vite at en av de var grad 2 rift hva enn det betyr. Legen var visst kjempedyktig men jeg synes at han tok litt vel lang tid. Hans svar var: "vel hadde du vært i narkose så hadde vi vært ferdig på 10 min" hvorpå jeg -høy på lystgass og med et smil svarte "vel beklager for å gjøre det vanskelig for deg da" etter det la jeg ut om hvordan min mor også er lege og hvor herlig helsepersonell er. Da sa barnepleieren at det nok er lurt å skru ned den lystgassen litt hihi. Fikk så lisjpia i armene når de var ferdig og ammet for første gang (au nr.1,5 på skalaen).
Vel det var min ufattelig lange fødselshistorie. Ville veldig gjerne dele den med flest mulig - jeg var heldig med fødselen min og mye av det kan vi nok ikke styre selv. Men jeg trodde aldri på dette med at å tenke på smerten på en spesiell måte ville minke den - men det gjorde det. Også er det viktig å være på et sted man føler seg trygg meg; jeg gledet meg veldig til badekar og lystgass og er så glad vi bestemte oss for Tønsberg. Og superfornøyd med alle som jobbet der så vel som min jordmor i Drammen <3
Det var godt å være forberedt på det verste men man trenger nok ikke å grue seg for mye- fordi du kan ende opp med en så herlig opplevelse.
