Fødsel, dette skulle jeg gjerne visst..

[Lykke_lille93]

Åh, nå ble jeg rørt! Jeg forsøker virkelig å møte barna mine på følelser. Vi snakker masse om det og vi tar følelser på alvor.
Jeg har også vokst opp med den holdning til følelser som du har. Og jeg tror ikke vi er alene overhodet!

Her har 4 åringen vært fullt klar over at mamma har gått til "snakkedoktor", og i tiden hos psykolog har jeg vokst som både person og mamma ❤ Følelser er såå viktig å sette ord på og ikke undertrykke! Og jeg blir så enormt stolt når lillemor kommer og forteller hvilken følelse hun kjenner på ❤

 

[Willeikke]

Jeg gråter ikke når jeg får baby på brystet. For mye adrenalin. Jeg gråter lite generelt, og særlig ikke foran andre.
Men én ting er ikke skrevet inn her tror jeg:

BARSELTÅRER
Jeg vet faktisk ikke om det er slik at alle nybakte mødre plutselig blir slått over ende av en gråtetrang som plutselig blir skikkelig hulkegråt.
Men slik har det vært for meg begge ganger.
Første gang hadde vi besøk av mamma og eksen anerkjente at jeg var fryktelig sliten på et tidspunkt under fødselen. Jeg hadde nesten ikke hatt tid til å trekke pusten under åpningsriene og jeg var sliten! Og det han sa trigget så hardt at jeg brøt ut i en skikkelig lite sjarmerende snørrete hulkegråt. Måtte gi fra meg babyen fordi jeg fikk en skikkelig fysisk reaksjon. Kroppen rista og jeg ula som et dyr. Det gikk egentlig fort over. Tror ingen var helt forberedr på den, nei. Skal sies at pappaen her og jeg ikke hadde det så innmari bra sammen. At han plutselig «så meg» ble en kjempetrigger. Det ble slutt etter 8 mnd.

Med nummer to lå vi fortsatt på barsel og jeg kjente jeg var fryktelig følsom. Tårene rant i strie strømmer, men mer lykkelig hulkegråt denne gangen Vi lo og gråt sammen. Fine mannen min som til vanlig gråter flere tårer enn meg

Har faktisk fått en sånn «gråtekrampe» nå i graviditeten også. Fullstendig uten kontroll og verdens største klem fra verdens beste mann.
Og siden jeg aldri griner, så liker jeg ikke å miste kroppsbeherskelsen på denne måten. Så der har jeg noe å lære meg Det er jo ikke farlig å gråte

Signerer denne!

Her har jeg ulet med begge mine. Men det kom etter et par tre dager etter fødsel. Hulker som et lite barn og blir nærtagende og gråtkvalt lykkelig om hverandre.

 

[MariaS]

Vil bare si at ikke alle opplever de barselstårene som flere har nevnt, og det er helt normalt det også!
Jeg opplevde de ikke etter verken fødsel 1 eller 2.
Så ikke forvent at disse kommer uansett, selv om det kan virke slik

 

[ElskerJesus♡]

Vil bare si at ikke alle opplever de barselstårene som flere har nevnt, og det er helt normalt det også!
Jeg opplevde de ikke etter verken fødsel 1 eller 2.
Så ikke forvent at disse kommer uansett, selv om det kan virke slik

Det er heilt sant, men det trenger ikkje være fra person til person heller, men fra fødsel til fødsel med første ville eg ikkje sjå hu ein gong før hu hadde normal farge, vaska for blod etc. Var så vanlig for meg at slik skulle det vera, kjente ikkje på noko følelser, verken då eller etter.
Men med nr 2 tok eg imot sjøl (uplanlagt, hadde ei jordmor som gjorde alt heeeilt annerledes enn med første) brydde meg kvepp om korleis hu såg ut, hu var jo så perfekt! Fekk vaska hu sjølv og tulla hu inn i eit teppe❤ og glømte heilt å sjekka kjønn, så når eg blei minna på det blei eg så lykkelig at eg gråt av glede, sikkert for første gang i mitt liv trur eg.

Nå derimot sitte tårer og følelser heilt laust og naturlig og rekner med det blir følelsesbonansa på fødestua