Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Og like mye som overrasker når man er flergangs også egentlig. For det er mye egne erfaringer som man selv kanskje ikke har vært med om. Interessant og spennende er det uansett.Denne tråden er så nyttig at det skulle vært obligatorisk lesing for alle førstegangsfødende! Mye jeg ikke visste her!
Ååh, det hørtes slitsomt ut! Og det er jo aldri godt å si når man skal kontakte føden…Takk til alle som deler!
Denne gangen skal jeg sette meg litt bedre inn i når man skal kontakte sykehuset ved rier. Vannet gikk hos meg, men de på sykehuset trodde meg egentlig ikke. Og noen timer senere så starter riene hjemme da vi hadde lagt oss, og samboer hadde sovna. Holdt ut i 4,5 time alene før jeg ringte sykehuset og måtte krangle meg til å få komme. Da vi kom frem brukte de over en time på å sjekke meg, måtte ligge i sånn maskin jeg ikke husker hva heter, med mye smerter. Hadde selvfølgelig full åpning og var klar til å presse. Da fikk de fart på seg.
Jeg ble kateterisert og fulgt opp videre på barsel, men kanskje fordi jeg ikke havnet på hotellet at jeg ikke måtte være lenger på føden. Men jeg fikk beskjed om å tisse rett etter epiduralen var slått av så trolig ikke ute av kroppen så fikk ikke til selv om jeg satt på do aleneNoen ting jeg kom på etter å ha bladd litt tilbake her.
At det er lov å syns baby er litt heslig når den kommer opp på brystet ditt rett fra fødsel, dvs. med fostervann, blod osv. Jeg syns nemlig det, og følte det var skikkelig feil av meg å føle. Vet bedre nå
Og at de krever at man får til å tisse på toalettet etter epidural før man får dra fra avdelingen. Jeg klarte det ikke på første forsøk, og måtte derfor vente 2-3 timer ekstra før jeg fikk dra til barselhotellet. Men det er ikke akkurat lett å tisse når en jordmor står og ser på deg Så til denne gang skal jeg være mer streng og insistere på å få være i fred. De ser på i tilfelle besvimelse, men da kan jeg heller synge eller snakke konstant
Jeg har ikke hatt epidural, men har likevel fått beskjed om å tisse innen et par timer. Så kanskje det gjelder uansett?Noen ting jeg kom på etter å ha bladd litt tilbake her.
At det er lov å syns baby er litt heslig når den kommer opp på brystet ditt rett fra fødsel, dvs. med fostervann, blod osv. Jeg syns nemlig det, og følte det var skikkelig feil av meg å føle. Vet bedre nå
Og at de krever at man får til å tisse på toalettet etter epidural før man får dra fra avdelingen. Jeg klarte det ikke på første forsøk, og måtte derfor vente 2-3 timer ekstra før jeg fikk dra til barselhotellet. Men det er ikke akkurat lett å tisse når en jordmor står og ser på deg Så til denne gang skal jeg være mer streng og insistere på å få være i fred. De ser på i tilfelle besvimelse, men da kan jeg heller synge eller snakke konstant
Kanskje litt på kanten over hva man får si om sine egne barn, men datteren så så rar ut at både jeg og samboeren tittet på hverandre og begynte le etter fødsel. Hun så ut som en rovfugl med nebb Nyfødte er ikke alltid veldig vakre når de kommer ut. Ikke akkurat pen nyfødt denne her iaf. Kan si at hun tok seg opp senere.
Hahahh!Kan si meg enig i denne her!
Da sønnen vår ble født var noe det første min mann sa: "han ligner på William Defoe..."
Og for de som ikke vet hvordan han ser ut...
Vis vedlegget 363505
Ikke nødvendigvis noen du ønsker at din nyfødte sønn skal bli sammenlignet med, i allefall ikke når du er full av hormoner rett etter å ha født
Han er forøvrig verdens søteste og sjarmerende lille gutt og ligner ikke det grann på sin navnebror lenger
Ja, tror nok alle som har født må disse før de drar fra fødestua.Jeg har ikke hatt epidural, men har likevel fått beskjed om å tisse innen et par timer. Så kanskje det gjelder uansett?
Huff, jeg takler utrolig dårlig at jeg må gråte. Så har noe å lære meg jeg og husker jeg fikk en slik runde jeg og, men kom i dusjen når jeg kjente hvor sliten kroppen varJeg gråter ikke når jeg får baby på brystet. For mye adrenalin. Jeg gråter lite generelt, og særlig ikke foran andre.
Men én ting er ikke skrevet inn her tror jeg:
BARSELTÅRER
Jeg vet faktisk ikke om det er slik at alle nybakte mødre plutselig blir slått over ende av en gråtetrang som plutselig blir skikkelig hulkegråt.
Men slik har det vært for meg begge ganger.
Første gang hadde vi besøk av mamma og eksen anerkjente at jeg var fryktelig sliten på et tidspunkt under fødselen. Jeg hadde nesten ikke hatt tid til å trekke pusten under åpningsriene og jeg var sliten! Og det han sa trigget så hardt at jeg brøt ut i en skikkelig lite sjarmerende snørrete hulkegråt. Måtte gi fra meg babyen fordi jeg fikk en skikkelig fysisk reaksjon. Kroppen rista og jeg ula som et dyr. Det gikk egentlig fort over. Tror ingen var helt forberedr på den, nei. Skal sies at pappaen her og jeg ikke hadde det så innmari bra sammen. At han plutselig «så meg» ble en kjempetrigger. Det ble slutt etter 8 mnd.
Med nummer to lå vi fortsatt på barsel og jeg kjente jeg var fryktelig følsom. Tårene rant i strie strømmer, men mer lykkelig hulkegråt denne gangen Vi lo og gråt sammen. Fine mannen min som til vanlig gråter flere tårer enn meg
Har faktisk fått en sånn «gråtekrampe» nå i graviditeten også. Fullstendig uten kontroll og verdens største klem fra verdens beste mann.
Og siden jeg aldri griner, så liker jeg ikke å miste kroppsbeherskelsen på denne måten. Så der har jeg noe å lære meg Det er jo ikke farlig å gråte
Barseltårer er viktig å nevne!Jeg gråter ikke når jeg får baby på brystet. For mye adrenalin. Jeg gråter lite generelt, og særlig ikke foran andre.
Men én ting er ikke skrevet inn her tror jeg:
BARSELTÅRER
Jeg vet faktisk ikke om det er slik at alle nybakte mødre plutselig blir slått over ende av en gråtetrang som plutselig blir skikkelig hulkegråt.
Men slik har det vært for meg begge ganger.
Første gang hadde vi besøk av mamma og eksen anerkjente at jeg var fryktelig sliten på et tidspunkt under fødselen. Jeg hadde nesten ikke hatt tid til å trekke pusten under åpningsriene og jeg var sliten! Og det han sa trigget så hardt at jeg brøt ut i en skikkelig lite sjarmerende snørrete hulkegråt. Måtte gi fra meg babyen fordi jeg fikk en skikkelig fysisk reaksjon. Kroppen rista og jeg ula som et dyr. Det gikk egentlig fort over. Tror ingen var helt forberedr på den, nei. Skal sies at pappaen her og jeg ikke hadde det så innmari bra sammen. At han plutselig «så meg» ble en kjempetrigger. Det ble slutt etter 8 mnd.
Med nummer to lå vi fortsatt på barsel og jeg kjente jeg var fryktelig følsom. Tårene rant i strie strømmer, men mer lykkelig hulkegråt denne gangen Vi lo og gråt sammen. Fine mannen min som til vanlig gråter flere tårer enn meg
Har faktisk fått en sånn «gråtekrampe» nå i graviditeten også. Fullstendig uten kontroll og verdens største klem fra verdens beste mann.
Og siden jeg aldri griner, så liker jeg ikke å miste kroppsbeherskelsen på denne måten. Så der har jeg noe å lære meg Det er jo ikke farlig å gråte
Såå viktig å nevne! ❤ Kan ikke huske om jeg gråt noe særlig etter sist fødsel, men var veldig som deg - en skal jo ikke grine! Etter 1,5 år hos psykolog så har jeg lært meg å gi litt slipp og bare la følelsene komme ut - så nå gråter jeg når jeg føler for (og det passer selvfølgelig). Men det måtte læres, jeg måtta godta å gi litt slipp og bare la det som måtte ut av følelser få lov til å komme ut ❤Jeg gråter ikke når jeg får baby på brystet. For mye adrenalin. Jeg gråter lite generelt, og særlig ikke foran andre.
Men én ting er ikke skrevet inn her tror jeg:
BARSELTÅRER
Jeg vet faktisk ikke om det er slik at alle nybakte mødre plutselig blir slått over ende av en gråtetrang som plutselig blir skikkelig hulkegråt.
Men slik har det vært for meg begge ganger.
Første gang hadde vi besøk av mamma og eksen anerkjente at jeg var fryktelig sliten på et tidspunkt under fødselen. Jeg hadde nesten ikke hatt tid til å trekke pusten under åpningsriene og jeg var sliten! Og det han sa trigget så hardt at jeg brøt ut i en skikkelig lite sjarmerende snørrete hulkegråt. Måtte gi fra meg babyen fordi jeg fikk en skikkelig fysisk reaksjon. Kroppen rista og jeg ula som et dyr. Det gikk egentlig fort over. Tror ingen var helt forberedr på den, nei. Skal sies at pappaen her og jeg ikke hadde det så innmari bra sammen. At han plutselig «så meg» ble en kjempetrigger. Det ble slutt etter 8 mnd.
Med nummer to lå vi fortsatt på barsel og jeg kjente jeg var fryktelig følsom. Tårene rant i strie strømmer, men mer lykkelig hulkegråt denne gangen Vi lo og gråt sammen. Fine mannen min som til vanlig gråter flere tårer enn meg
Har faktisk fått en sånn «gråtekrampe» nå i graviditeten også. Fullstendig uten kontroll og verdens største klem fra verdens beste mann.
Og siden jeg aldri griner, så liker jeg ikke å miste kroppsbeherskelsen på denne måten. Så der har jeg noe å lære meg Det er jo ikke farlig å gråte
Takk for at du delerSåå viktig å nevne! ❤ Kan ikke huske om jeg gråt noe særlig etter sist fødsel, men var veldig som deg - en skal jo ikke grine! Etter 1,5 år hos psykolog så har jeg lært meg å gi litt slipp og bare la følelsene komme ut - så nå gråter jeg når jeg føler for (og det passer selvfølgelig). Men det måtte læres, jeg måtta godta å gi litt slipp og bare la det som måtte ut av følelser få lov til å komme ut ❤
Det er en utrolig vond følelse å gå rundt med! Jeg er vokst opp med "skjerp deg", "slutt å gråt" og "kom deg inn på rommet ditt og kom ut når du klarer å oppføre deg normalt" med en gang det har dukket opp en følelse som sint, lei, trist osv. Så jeg har måtte gått laangt tilbake i barndommen for å bearbeide. Husker enda første gangen jeg "tvang" kroppen til å gi opp å kjempe mot gråten, og bare lot det komme. Satt igjen med tanken "var dét alt?" - alt kjentes mye lettere ut etterpå og jeg fikk en god opplevelse av at det ikke var farligTakk for at du deler
Kjenner jeg har mye stengsler rundt å gråte. Får jeg latterkrampe så går det fort over til å bli hylgrining. Så jeg prøver alt jeg kan å ikke le for mye Fy fader, den er kjip. Jeg får ta tak i livets gamle spøkelser når minsten blir litt større..
Åh, nå ble jeg rørt! Jeg forsøker virkelig å møte barna mine på følelser. Vi snakker masse om det og vi tar følelser på alvor.Det er en utrolig vond følelse å gå rundt med! Jeg er vokst opp med "skjerp deg", "slutt å gråt" og "kom deg inn på rommet ditt og kom ut når du klarer å oppføre deg normalt" med en gang det har dukket opp en følelse som sint, lei, trist osv. Så jeg har måtte gått laangt tilbake i barndommen for å bearbeide. Husker enda første gangen jeg "tvang" kroppen til å gi opp å kjempe mot gråten, og bare lot det komme. Satt igjen med tanken "var dét alt?" - alt kjentes mye lettere ut etterpå og jeg fikk en god opplevelse av at det ikke var farlig