Min fødsel
Kjønn: jente
Termin: 11.09.2020
Dato født: 31.08.2020
Uke+dag: 38+6
Klokkeslett: 20.28
Fødested: Gjøvik
Vekt: 3738 gram
Lengde: 50 cm
Hodeomkrets: 35 cm
Forløsningsmetode: vaginal fødsel
Smertelindring: lystgass de siste 8 minuttene
Annet du ønsker å fortelle:
våknet til vanlig tid på natta for å tisse, kl 02.30. La meg igjen, men fikk ikke sove. Begynte å merke rier, som varte i godt over ett minutt og kom med 2-4 minutters mellomrom. Jeg lå i senga fram til kl 03.35. Da stod jeg opp for å finne frem klær til søsknene, sånn at det skulle ligge klart til svigermor kom. Jeg støvsuget badet og pakket de siste tingene til fødebagen. Riene dabbet av litt da jeg var i aktivitet, men kom tilbake da jeg slappet av. Jeg ringte føden kl 04.08 og sa ifra at vi kom. Hadde 9 rier fra vi dro og til vi ankom føden, en biltur som tar 45 minutter. Fikk tildelt fødestue med en gang vi ankom, kl 05.30. Ble koblet på ctg og alt var bra. Ble undersøkt og hadde bare 2 cm åpning. Riene begynte å ta seg opp igjen sånn som de var hjemme, for så å plutselig dabbe av igjen! Utrolig frustrerende! Sånn var det av og på fram til kl 10. Jeg byttet på å bevege meg og å ligge. Først funket det å slappe av, for så å ikke funke. Så funket det å være i bevegelse, for så å ikke funke! Til slutt tenkte jeg «samme faen hva jeg gjør så blir det ikke fremgang» og så la jeg meg ned igjen, jeg ga faen. Riene var borte. Vi bestemte oss for å dra hjem rundt kl 11.30 fordi det ikke var fremgang + at riene var borte. Fikk noen rier i bilen på vei hjem og fikk to rier da jeg kom hjem mens jeg stod i dusjen. Jeg vasket håret og tok det med ro. Begynte å blø kl 13.30. Gikk å la meg for å sove kl 14. Våknet kl 14.10 av rier. De kom uregelmessig og det var ikke noe fast mønster. Kunne gå alt fra 5 minutter til en halvtime i mellom, varigheten var også opp og ned. Kl 17.30 begynte riene å bli skikkelig vonde. Jeg begynte å spenne meg. Akkurat som jeg gjorde under mine to andre fødsler. Jeg lengtet etter lystgass. Turte ikke å kontakte føden, for jeg tenkte det ikke var noen fremgang med de teite riene jeg hadde: null mønster, varierende lengde. Jeg ville ikke komme tilbake med 2 cm liksom, og rier som dabber av. Jeg stod opp fra senga kl 19.15. Da gikk jeg på do for å tisse, for så å legge meg ned på sofaen. Kl 19.30 hørte jeg et knepp og vannet gikk samtidig som jeg fikk ei helvetes rie! Fra da sa det pang
Av erfaring skjønte jeg at det var på tide å komme seg til føden så fort som mulig. Fikk kastet på meg ei ny truse og et stort Tena Lady bind, og klær. Satte meg i bilen og fikk ei ny rie og mer av vannet gikk. Fikk såvidt et par hvilepust før det kom ei ny rie og enda mer av vannet gikk. Jeg ringte føden kl 19.43 og sa at vi kom. De sa jeg skulle ringe opp igjen om jeg trengte ambulanse. Jeg kjente at hun kom godt nedover og jeg bare visste at dette ikke kom til å ende bra om jeg ikke fikk ambulanse. Jeg prøvde å ringe tilbake til føden selv(klokka var nå 19.54), men jeg rakk det ikke før ei ny rie kom. Samboeren måtte ta over tlf og be de sende ambulanse. Jeg hylte og skreik(noe jeg ikke ville, men ikke klarer å styre). Fra nå av og til ungen var ute så skreik jeg under riene non stop. Vi havnet bak en traktor på E6 og det var sperrelinje. Samboeren måtte bare kjøre forbi. Traktoren og bilen foran oss, som nå var bak oss, tuta. Jeg fikk i grunn ingen pauser mellom riene. Jeg syntes synd på meg selv fordi jeg var i dette intense smertehelvete, tenkte jeg aldri skulle dratt fra føden.. dratt fra muligheten til smertelindring. Jeg tenkte jeg var dum som ikke dro inn før. Og var rimelig oppgitt og frustrert over at ambulansen aldri var å se! Fem minutter unna sykehuset ringte ambulansen oss for å høre hvor vi var og for å avtale møtested. Vi møtte dem og i det jeg gikk ut i fra bilen fikk jeg jo såklart ei ny rie før jeg rakk fram til ambulansen. Og enda ei da jeg stod ved døra til ambulansen i en skråning. Måtte holde meg fast i dørhåndtaket. Jordmora prøvde å holde meg fast slik at jeg ikke skulle falle ned skråningen, men jeg ba a om å slutte å holde på meg fordi jeg hadde så inni helvetes vondt. Fikk stablet meg bort til ambulansebåren i blinde da ria ble borte. Ny rie kom med en gang jeg var på vei til å legge meg ned. Fikk aldri pauser. Jeg ble spent fast og vi kjørte avgårde med blålys og sirener(samboeren måtte kjøre selv i vår bil). Jeg spurte jordmor «har dere lystgass i denne bussen her?»
Noe de ikke hadde. Jeg kjente at hun kom snart, det var utholdelig. Jeg sa ifra om det og fikk beskjed om å ikke presse. Kjente at hun kom lenger og lenger ned. Kroppen gjorde som den ville. Vi ankom mottakelsen, jordmor ville undersøke meg. Det gikk ikke. De løp med meg opp til føden, og hele veien hadde jeg rier hvor jeg altså da skreik og hyla for full hals. Gjennom alle korridorer... Lurer på hvor mange som så meg sånn i gjennom korridorene og veien opp til føden
Vi ankom fødestua kl 20.20, de fikk dratt meg over i ei fødeseng. Jeg fikk min etterlengtede lystgass!!! Takk gud! Jeg dro inn alt jeg hadde, jeg slapp ikke taket på den maska. Samboeren kom like etter oss. Rommet var fullt med ambulansefolk, jordmødre, jordmorstudent og barnepleiere. Kl 20.28 ble hun født. Jeg fikk ett pyntesting. Fra vannet gikk og til hun kom til verden tok det under én time. Rakk å være på fødestua i 8 minutter før hun kom til verden. Jeg er glad for at vi rakk fram. Angret meg for å ikke ha dratt før. Søsteren min maste og sa at jeg måtte komme meg til føden da kl var 18.27. Jeg skulle ha hørt på henne
Evig glad for at vi ikke hentet storesøsknene kl 16 som vi planla. Hadde vi måttet vente på barnevakta hadde vi ikke rukket fram. Om ikke ambulansen hadde fått tatt meg imot hadde vi heller ikke rukket fram, da jeg ikke hadde klart å gått inn på sykehuset. Så da hadde det blitt fødsel i bilen eller ute et sted. Fødselen var så klart intens og vond, og i grunn min verste. Men jeg sitter allikevel igjen med en god fødselsopplevelse!