Fødehistorien til TegneHanne

Gamlebyen87

Andre møte med forumet
Kan vi snakke om fødehistorien til TegneHanne på Instagram?

Som førstegangsfødende får jeg (og sikkert mange andre) engstelige tanker rundt selve fødselen. Jeg skal i tillegg føde på Rikshospitalet, samme sykehuset som TegneHanne.

Er det virkelig sånn, at førstegangsfødende

- Skal snakkes over hodet på?
- Skal sees på som hysteriske?
- Ikke skal bli tatt på alvor?

Det å ikke bli tatt på alvor har jeg hørt fra flere kanter. Søsteren min lå med pressrier men fikk beskjed om å ikke presse for det var bare innbilning. Når de endelig undersøkte henne var hodet halvveis ute av livmorhalsen. Hva skal det bety?! Skal man være så alene når man i tillegg er uerfaren, og i disse tider ikke får ha med far heller?
 
Jeg vil tro at man kan føle seg dårlig ivaretatt ved alle sykehus, for din del vil det jo kanskje være en fordel at du føder på samme sykehus, for ettersom jeg leste så tok de dette alvorlig nå, og skulle se på rutinene sine :)

Når jeg fødte første i januar 2018 følte jeg meg utrolig godt ivaretatt og har ingen problemer med å skulle føde på nytt og ved samme sykehus. Samboer derimot synes det er noe av det mest traumatiske han har opplevd og han trodde vi ble å miste frøkna, så jeg tror nok at hvordan man opplever fødselen på kommer mye an på hvordan man er som person.

Mitt beste tips er å lese deg litt opp hjemme, at du vet om en del av de vanlige måtene en fødsel kan forløpe seg på, og i tillegg forsone deg med at det blir aldri akkurat som man har tenkt eller planlagt, samt forberede deg mentalt på at du står på ditt når det er noe du føler ikke stemmer. Be om forklaring for alt du lurer på og ikke nøl med å be dem begrunne avgjørelsene sine ovenfor deg :) Man skal både bli sett og hørt når man er i en sånn sårbar situasjon, men jeg kan skjønne at det ikke alltid er lett for sykehusene avhengig av hva som skjer den dagen, og da tenker jeg at man må ta litt ansvar selv og stå på sine krav :)
 
Kan vi snakke om fødehistorien til TegneHanne på Instagram?

Som førstegangsfødende får jeg (og sikkert mange andre) engstelige tanker rundt selve fødselen. Jeg skal i tillegg føde på Rikshospitalet, samme sykehuset som TegneHanne.

Er det virkelig sånn, at førstegangsfødende

- Skal snakkes over hodet på?
- Skal sees på som hysteriske?
- Ikke skal bli tatt på alvor?

Det å ikke bli tatt på alvor har jeg hørt fra flere kanter. Søsteren min lå med pressrier men fikk beskjed om å ikke presse for det var bare innbilning. Når de endelig undersøkte henne var hodet halvveis ute av livmorhalsen. Hva skal det bety?! Skal man være så alene når man i tillegg er uerfaren, og i disse tider ikke får ha med far heller?
Helt enig med deg! Ble litt mer stresset selv av å lese den. Skal selv føde på et stort sykehuset og blir veldig stresset sykehuset og av at det skal prates over hodet mitt :(

Ser at jeg skal ha et tydelig fødebrev!
 
Sniker.

Jeg tror egentlig Hanne opplevde en blanding av maks kjipe situasjoner:
- Fødsel under korona-restriksjonene som de andre sykehusene har lettet mye mer på
- Fødsel i den travleste perioden for sykehusene, fordi mange vil ha sommerbabyer og mange har termin i juni/juli, og samtidig er det ferieavvikling som gir færre jordmødre fordelt på flere fødende
- Veldig uflaks med de personene som håndterte henne først. En del gamle travere tror de vet veldig godt hva som skal skje med særlig førstegangs, fordi de har vært i jobben veldig lenge. Så de kan lettere avfeie det den fødende sier.

Jeg har bare født en gang, og det var på Ullevål. Men der hadde jeg både verdens kjipeste godt voksne jordmor, etterfulgt av verdens beste, mye yngre, jordmor.
Så jeg tror veldig mye av opplevelsen kunne vært bedre for Hanne, og mange andre fødende, ved at de ansatte fikk litt mer kursing i pasientbehandling etter noen år i yrket..

Jeg sier selvfølgelig ikke at alle jordmødre over en viss alder er uempatiske osv, men det er lettere å bli mer besserwisser jo lenger du har jobbet med noe.
 
Helt enig med deg! Jeg føler jeg kommer tilå bli et monster om de ikke hører på meg. Jeg skal føde på ullevål og skal ha møte med ullevål team i forkant, så kommer til å være veldig klar på at sånn nekter jeg å ville ha det.
Ble veldig engstelig av å lese historien hennes på instagram, så kjenner nesten jeg gruer meg mer. Men jeg har allerede skrevet en lite til samboer om hva som er greit og ikke + at fødebrevet leveres i det jeg kommer inn på føden.
 
Sniker. Fødte på Rikshospitalet i 2017, og var veldig fornøyd. Følt meg veldig godt ivaretatt. Tror Tegnehanne var veldig uheldig.
 
Kan vi snakke om fødehistorien til TegneHanne på Instagram?

Som førstegangsfødende får jeg (og sikkert mange andre) engstelige tanker rundt selve fødselen. Jeg skal i tillegg føde på Rikshospitalet, samme sykehuset som TegneHanne.

Er det virkelig sånn, at førstegangsfødende

- Skal snakkes over hodet på?
- Skal sees på som hysteriske?
- Ikke skal bli tatt på alvor?

Det å ikke bli tatt på alvor har jeg hørt fra flere kanter. Søsteren min lå med pressrier men fikk beskjed om å ikke presse for det var bare innbilning. Når de endelig undersøkte henne var hodet halvveis ute av livmorhalsen. Hva skal det bety?! Skal man være så alene når man i tillegg er uerfaren, og i disse tider ikke får ha med far heller?

Født 2 ganger på Riksen og har IKKE på noen som helst måte hatt de erfaringene.
Jeg tenker hun har satt ting litt på spissen også i sine skildringer :)
Det finnes dog dårlige opplevelser fra elle sykehus og alle avdelinger i hele Norge, men det betyr ikke at det blir slik for deg.
Min erfaring fra Riksen er at du må be/mase om hjelp også vil du da også få det :) det er på barsel.
Fødsel synes jeg alle jordmødrene jeg hadde var kjempedyktige og følte meg godt ivaretatt, også ved min andre fødsel hvor jeg var i aktiv fødsel i 18t. Jeg fødte i januar og det var fødeboom den helg jeg fødte, like travelt som på sommeren sa de.

Lykke til med fødsel og barsel, der skal nok gå fint ❤️
 
Helt enig med deg! Ble litt mer stresset selv av å lese den. Skal selv føde på et stort sykehuset og blir veldig stresset sykehuset og av at det skal prates over hodet mitt :(

Ser at jeg skal ha et tydelig fødebrev!

Vær litt obs på at det kan være du ikke vet hva du vil. Jeg ønsket helt andre ting under fødsel enn jeg trodde på forhånd, og var veldig glad jeg droppet å skrive det.
 
Vær litt obs på at det kan være du ikke vet hva du vil. Jeg ønsket helt andre ting under fødsel enn jeg trodde på forhånd, og var veldig glad jeg droppet å skrive det.

Det kan godt være :)
 
Sniker fra September.
Når jeg fødte i januar 2019 så var jeg helt tilfeldigvis på samme kvelden som 8 andre, hvorav tre var alvorlgie fødsler, så enorm pågang og 2-3 jordmødre på jobb liksom.:
Jeg har veldig lik opplevelse iom at jeg måtte settes igang pga vannavgang.

Det var gitt beskejd til samboer om at jeg ville nok ligger noen dager før fødselen startet, og fikk første pille rundt 16, han dro hjem. Fikk akutte styrtrier rett før 21, med 4-5 minutters mellomrom.. Ble ikke tatt alvorlig av vakt eller noen, ble etterlatt til meg selv, husket jeg karret meg til vaktrommet for å spørre etter paracet.

Spydde ned min del av observasjonsrommet pga smertene og prøvde å tørke opp. Dette var helt enormt ydmykende, jeg følte meg så idiotisk, tårene rant. Hun på rommet med meg ringte etter hjelp og var den som endelig fikk meg sjekket. Viste seg at jeg hadde åpningsrier hvert andre minutt og baby stressa etc. Da var klokken 23. De hadde ikke ledig føderom og jeg måtte vente til rundt 12-12.30 før jeg fikk komme inn der. Etter det har jeg bare gode opplevelser.
Heldigvis var dette før corona så når jeg endelig fikk tak i samboer så fikk jo han komme med en gang. og godt var det for jeg var ikke i aktiv fødsel før 5 cm åpning i 8 tiden på morgenen. Ble også gitt epudiral pga stress hos baby og bekymring for utmattelse hos meg.

Inntrykket mitt er at om man må settes igang (utifra historiene og delingene jeg har lest) så blir man tatt litt mindre "alvorlig": jm og sykepleier vet liksom "best" og ignorerer om man prøver å gi beskjed. Jeg ble fullstendig ignorert og fikk beskjed om at det ikke var rier, og da hadde jeg allerede spydd 2-3 ganger. En annen person måtte liksom gripe inn for at de sjekket.

Det er jo ofte slik at igangsetting tar lang tid, ofte dager så skjønner jo at man ikke er like "påpasselig" men jeg reagerer sterkt på den avfeiningen som gjøres. Spesielt når man er sårbar og helt alene, ikke får ha partner med seg. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært å være fanget, sitte i eget spy fordi man mente det var lenge igjen til fødsel.

Men de fleste som drar inn når de skal på føden virker til å ha god opplevelse. Kronisk underbemanning er jo også et kjempeproblem på samtlige avdelinger, spesielt nå som det er babyboom pluss ferieavvikling...

Tror at de fleste vil ha gode opplevelser. Jeg gleder meg til fødsel, for smertene er bare ingenting i sammenligning med det mirakelet du får <3
 
Jeg hørte MYE negativt om mitt sykehus før jeg skulle føde mitt første barn, men det gikk over all forventning. Hadde en super opplevelse, tross komplisert fødsel :) Greit å være forberedt på at det ikke nødvendigvis blir helt som forventet, tenk gjennom hva som kan skje og hvordan dere skal løse det underveis. Sier ikke at det ikke kan være slik TegneHanne forteller, altså, men alle har ulike opplevelser :)
 
Tror mye varierer iforhold til hvor stor pågang det er på fødeavdelingen akkurat når man er der.
De fleste jeg kjenner har blitt godt mottatt her. Ei venninne fikk beskjed om å komme inn for sjekk, og fikk i tillegg komme tilbake når hun måtte ønske når vannet hadde gått. En annen venninne fikk beskjed om å holde seg hjemme til riene (som aldri ble regelmessige) ble regelmessige, hun måtte ringe å si at hun var på vei for nå ville hun ikke høre på dem mer og når de tok imot henne hadde hun 9cm åpning.
 
Jeg har opplevd 3 ulike fødsler.
Man kan være maks uheldig og man kan også være heldig og bli godt ivaretatt.
Under den ene fødselen satt jordmor på andre siden av rommet og ba meg presse når jeg hadde pressrier:(:banghead::arghh: Endte godt tilslutt!
Under den andre fødselen ba jordmor meg presse litt for «gøy» Og fikk sjokk når hodet kom ut på første press. Måtte hive på seg en hanske å ta imot på andre presset.
3 fødselen ble et akutt keisersnitt. Ble ganske så syk, men friskhet nok til ila noen dager til å ta meg av eget barn! Hvorpå jeg ble behandlet som om jeg ikke visste hva amming var etterpå og ble faktisk nektet å amme eget barn!! Der jeg måtte krangle med sykepleierne om å få min rett til å amme. :chicken::dummy1::anyone Jeg utviklet en kraftig hoste og hadde lest et sted at fullamming kan beskytte barn mot infeksjon.. ba om å få en lege til å sjekke hva som feilte meg.. fikk hostesaft:angry4 dro til fastlegen første dag jeg ble skrevet ut av sykehuset... 3dager etterpå var kikhoste bekreftet!!
Hadde jeg ikke fullammet barnet mitt kunne barnet fått kikhoste!! Så ja!! Tegne-Hanne har nok illustrert virkeligheten!
Som pasient skal man bli hørt! Men iblant blir man ikke hørt..
 
Hei :happy: Ble selv litt redd av det TegneHanne opplevde, men så tenker jeg som så: 1) veldig bra at hun sa ifra, hun har en stemme i dette samfunnet som vi andre kanskje ikke har, 2) dette vil gjøre at Rikshospitalet skjerper litt før vi skal føde og det kan ikke skade. ;)
Jeg tror også dessverre at vi alle har forskjellige opplevelser av å føde. Søsteren min fikk en møkka opplevelse med nr 1, men det ordnet seg i vaktskifte og når gynekologen kom til slutt så ble det enda bedre. Hun fikk en herlig opplevelse med nr 2, jm var veldig snill med henne, gav henne tilogmed ett kyss på pannen. Ikke alle liker det, men min søster satte stor pris på det. Ei som jeg kjenner fikk forferdelig opplevelse, ei annen venninne elsket hele avdelingen sin etterpå. Det er så vanskelig å forutse, men jeg tror ofte det er ikke det faglige, men menneskelige aspektet. Så kan det også oppstå misforståelser, som når venninna min trodde hun skulle presse, men det skulle hun ikke, så hun revnet grad 4. Ikke helt heldig der, men det har gått bra i ettertid. Dessverre hører vi mest om de dårlige tingene, men alle trenger å lufte ut hva som gikk galt eller kunne ha gått bedre, men jeg tenker på sykehuset sin del er dette god læring og for oss terapi. Men husk det å føde i dag versus for bare 20-30 år siden har blitt mye bedre, både med tanke på mors helse/plager og barnedødeligheten. Så jeg skal gjøre det jeg kan for å forberede meg, massere mellomgulvet, bekkenbunnstrening og gå turer for å holde meg i form. Ta fødselsforberedende kurs. Så stoler jeg kroppen min når det kommer til dette og om noe føles galt så sier jeg ifra. Det er det jeg kan gjøre.
 
Tegneserien treffer så innmari bra fordi mange har delvis samme opplevelse. Jeg var førstegangsfødende i 2018, følte også at mange ting gikk over hodet på meg gjennom forløpet. I etterkant tror jeg mye av dette var fordi jeg rett og slett var i ørska, hadde vondt, alt var nytt. Hang ikke helt med på notene. Følelsen jeg våknet med på recovery etter hastekeisersnitt var likevel udelt positiv. Beste premien ever! Er nesten spent på å prøve igjen i oktober, og denne gangen være litt mer «med».
 
Jeg synes faktisk den er nyansert og litt riktig. Jeg ble igangsatt med nr 1 og det var mange ting som gikk over hodet på meg siden jeg var så påvirka av smertene, jeg hadde veldig lite kontroll og styring over fødselen min. Men jeg følte heller ikke at jeg kunne tatt noe styring. Men at det er litt sånn, ja dette er første gangen din, du vet ikke helt hva du vil holdning, er jeg enig i. Men jeg hadde bedre erfaring enn Tegne Hanne og tror nok koronatiltakene gjorde ting skumlere og vondere. Mtp at partner bare får være med i aktiv fødsel. Jeg tenker jo at det kanskje gjør at mange venter lenger med å reise inn til føden? Så håper tiltakene er mildere til høsten. For jeg kan ikke se for meg å være alene, spes når jeg synes sykehus er litt skummelt fra før. Vi bor ett stykke unna 45min ca
 
Back
Topp