Føde angst

[Bkno9773282]

Jeg lurer på er det normalt at alle gruer seg til fødselen?? Jeg venter mitt første barn å gruer meg så enormt hvordan var din fødsel ? Var mannen din med ? Min mann har fått skrekk av å sitt på fødeavdeling på tv så han nekter egentlig være med. Jeg prøver ennå å få han til å være med. Gruer meg meg av å vite at jeg skal måtte gjøre det alene jeg er gravid uke 28+4.

 

[Mymlen93]

Jeg lurer på er det normalt at alle gruer seg til fødselen?? Jeg venter mitt første barn å gruer meg så enormt hvordan var din fødsel ? Var mannen din med ? Min mann har fått skrekk av å sitt på fødeavdeling på tv så han nekter egentlig være med. Jeg prøver ennå å få han til å være med. Gruer meg meg av å vite at jeg skal måtte gjøre det alene jeg er gravid uke 28+4.

Gruer meg egentlig bare til å ligge på barsel. Vil ikke være alene uten mannen min der! Jeg vet å føde gjør vondt, er godt forberedt på det. Klarer du å forsone deg med det å klare å slappe litt Av under fødsel så blir fødselen bedre. Er du redd å anspent blir den verre. Mannen min hadde aldri hatt noe valg når det gjelder å være me. Selvfølgelig må han være med, er tross alt eg som har bært barnet å skal gå gjennom en fødsel for vår begges skyld. Mamma skal også være med her, ho hadde lyst og min mann har en tendens til å ikke takle stress(gråter,roper,besvimer) så da kan mamma stille opp der han ikke strekker til

 

[Oh Dear]

Tja, de fleste gruer vel litt til å ha det vondt, spesielt om man enten ikke vet helt hva man går til eller man har en dårlig opplevelse bak seg. Er nok mye som er normalt her Men som regel hjelper det å snakke med jordmor, og innen man er klar til å føde er man kanskje så lei av ubehaget med å være gravid og klar for å få babyen i armene uansett. Er nok tiden først som er verst, når det skjer så styrer jo som regel kroppen showet godt

 

[NovGull(:]

Har lyst å si at det er ikke noe å grue seg til...men jeg også gruer meg...masse....har født tidligere. Da hadde jeg helt vanvittig fødselangst og gikk hypping til jordmor av den grunn. Jeg var kjempe uheldig å hadde en lang og vond fødsel. Vannet var misfarget. De satte meg ikke i gang før det nesten var gått 2 døgn. Hadde mye smerter i forkant og låg de 2 døgnene på sykehuset... når han endelig var kommet ut så var han syk og det samme hadde jeg blitt under fødselen. Jeg låg på barsel avd alene og blei behanndlet i 7 dager....mens han var inlagt på intensiv avd i 16 dager. Men når det er sakt så er det jo slett ikke alle som opplever det. De fleste sier at det er vondt men man fort glemmer smerten. Min mann var med. Han ble kjenpe dårlig når selve pressingen sto på...han besvimte....og jordmødrene brydde seg mer om han enn meg..hehe. han fikk massasje og pledd og off...litt morsomt å tenke på...så jeg sendte han ut...han gikk en liten runde på ca5 min. Gutten vår kom selvfølgelig ut på denne tiden. For min del gjor det ingenting. Det viktigste for meg og han var at han var der i starten når jeg var redd og i tiden etterpå... da var han der for barnet siden jeg var inlagt selv. Lykke til

 

[Miss_30]

Jeg hadde veldig fødselsangst og fikk etter hvert time hos jordmor på føden. Hjalp å få snakket om det, men jeg ble satt i gang da, så da fikk jeg tid til å grue meg likevel Fødselen gikk over all forventning Her var det en selvfølge at samboer skulle være med. Han tåler alt da. Hadde ikke vært aktuelt med noe annet.

 

[Lillemy93]

Jeg også gruer meg veldig, og samboer har prøvd å si at han ikke vil være med men DET blir ikke aktuelt engang! Er ikke sikker på om han tullet eller ikke han har med å stille opp, han har like mye "skyld" i dette som jeg jeg har ihvertfall ikke tenkt å gå igjennom det alene, og siden jeg ikke har noe valg så får ikke han heller det jeg tror han hadde angret hvis han ikke ble med.. jeg har lyst å ha med mamma også, føler hun kan trøste meg, men dropper det hvis samboer ikke er enig, er jo liksom "vårt" øyeblikk

 

[Eliz92]

Hadde litt angst sist. riene var intense og vonde men fødselen var ikke på nærheten så ille som man ofte hører. Hadde ikke smertelindring heller. denne gangen hatt litt frykt for å være alene med gutten min hjemme.

 

[ivfbabyjuni2017]

Sniker fra juni.
Jeg hadde også skikkelig fødselsangst!
Var helt forferdelig, og tårene spratt bare jeg tenkte på det.
Jeg fikk egen samtale på sykehuset og egen omvisning, det hjalp litt på.
Jeg ble satt i gang 10 dager på overtid.
3,5 time aktiv fødsel (det ble fra første vonde rie faktisk). Det var intenst, men jeg fikk epidural som tok vekk den verste smerten i magen.
Synes jeg hadde en veldig fin fødsel, og vil vel si det er det som kommer etterpå en bør grue seg mer til.
Be om smertelindring når du føler det er nødvendig, det hjelper veldig.
Ingen fødsler er like...

Snakk litt ekstra med jordmor om det som bekymrer deg. De vet hva de snakker om

Denne gangen gruer jeg meg ikke i det hele tatt. Eneste bekymringen her er å ikke nå sykehuset til tross for bare 25 min kjøring

 

[jentemamma92]

Ikkje grua meg nåken av gangene! Dette er nr 3 og eg gler meg veldig!! Ikkje bare til å bli ferdig. Men alt. Smerten, er verdt alt!! Adrenalinet etterpå, lukt og følelsen etterpå er til å bli avhenging av!
Eg vil mykje heller føde, enn å gå gravid.
Mannen her i huset ville heller ikkje. Men va støttende under fødsel og eg brydde meg ikkje om at han var der. Men eg MÅ så da MÅ han og. Er faktisk ein del av det å bli forreldre ;-)
Eg har hatt 1 intens styrtfødsel og ein "vanlig" uten komplikasjoner. Borsett fra at ho var stjernekikker.
Gleder meg masse til det er min tur igjen!
Prøv heller og vri litt på det. "Dette blir spennende, veit jo ikkje kva eg går til" tenkte eg når eg skulle ha nr1!
Hører bare om dei gangene det går dårlig eller ikkje etter planen. Så tenk kor mangen ganger det går strålende ;-)

 

[Lois]

Signerer den over her. Jeg gleder meg veldig til fødselen denne gangen. ) Har ei fra før på 21 mnd så det er ikke så lenge siden vi opplevde det sist. Jeg gruet meg ikke noe særlig da heller, men da visste jeg jo ikke hva jeg gikk til. Det gjør jeg forsåvidt ikke denne gangen heller siden det er tvillinger, men jeg GLEDER meg virkelig til fødselen, uansett om det blir ks eller vaginalt. Det er virkelig helt magisk og man føler seg som en dronning etterpå. Det er det største i livet. For meg hjalp det veldig å tenke på at det ikke er noe farlig som skjer, selv om det er vondt. Du får jo en liten mini av deg selv. Det hjalp også for meg å gå på gravidyoga for å lære pusteteknikk, lese meg opp på fødsler og dra på fødselsforberedende kurs. Jeg trengte å vite mest mulig. Samtidig så møtte jeg opp på sykehuset da fødselen var igang og var innstilt på å gjøre akkurat som jeg fikk beskjed om av jordmor. Og prøve å slappe mest mulig av så går det av seg selv.

 

[Nutella]

Jeg gleder meg til fødselen. Det er en helt utrolig opplevelse. Venter nr 3. Og har hatt to gode fødselsopplevelser tidligere. Første gangen rakk jeg ikke å gjøre meg så mye tanker rundt fødselen, siden den startet plutselig i uke 33. Men hadde trodd det skulle være enda vondere. Mannen her ville egentlig ikke være med på fødsel nr 2, siden han ikke hadde noe god opplevelse første gangen (vi hadde altså ulik opplevelse av fødselen). Vi inngikk en avtale på at han skulle være med, men hvis det ble ubehagelig kunne han få gå ut. Så da ble han med, og fikk en flott opplevelse av fødsel han også. Så nå er det ikke noe tema om han skal være med eller ikke

 

[anemor]

Helt enig med alle som sier du skal snakke med jordmor. Tror det blir en lettelse bare å få snakket om det med noen som er utdannet i og har lang erfaring med å håndtere fødselsskrekk. Det er helt normalt å grue seg litt, men skrekken skal ikke få ta overhånd heller. Og husk på at kroppen din vet helt av seg selv hva den skal gjøre uansett, du trenger bare å henge på

Når det gjelder mannen din, så høres det ut som dere har det litt likt ..? Snakk med hverandre, jeg tror det er veldig viktig at dere står sammen om å finne en løsning og ikke krangler om dette. Hvis begge aksepterer at den andre sliter og at dere sammen må komme fram til en måte å håndtere følelsene og selve fødselen på, blir det lettere enn om dere prøver å pushe hverandre inn i en situasjon den ene ikke er komfortabel med. Det beste er jo om dere får til at han blir med av fri vilje? Spør ham hva som er problemet, og hva som skal til. Kanskje han syns det er greiere hvis han kan holde seg ved hodet ditt hele tiden og slippe å se hva som skjer der nede? Eller at du lar ham få gå ut litt av og til? Kanskje at han får konkrete oppgaver (holde deg i hånda, massere ryggen din, hente noe å spise/drikke)? Kanskje han også kunne trenge å snakke med jordmor?

Lykke til!

 

[Twilight]

Gruer meg litt, men alt går vel bra tilslutt eneste jeg er livredd for er dødfødt baby. Hadde mye vondt med førstemann, men det er 9 år siden. Siden hun er etterlengtet så gleder jeg meg til den dagen vi får se henne

 

[nancy drew]

Jeg tror det er helt normalt å kvi seg men snakk nå med jordmor om det og få hjelp til å legge en plan slik at ting ikke tar overhånd. Og ang din mann så har jeg litt den holdningen at vist du ikke kan slippe unna hvorfor bør han ?? Han bør også være med på fødsel samtale med jordmor. Man er jo tross alt 2 om jobben og han vil gå glipp av mye både som støtte til deg og det å vite hva du og barnet har vært gjennom. Ofte vil han også kunne fortelle deg ting som har skjedd som du ikke har fått med deg ( man er i sin egen lille boble).

 

[Bkno9773282]

Sniker fra juni.
Jeg hadde også skikkelig fødselsangst!
Var helt forferdelig, og tårene spratt bare jeg tenkte på det.
Jeg fikk egen samtale på sykehuset og egen omvisning, det hjalp litt på.
Jeg ble satt i gang 10 dager på overtid.
3,5 time aktiv fødsel (det ble fra første vonde rie faktisk). Det var intenst, men jeg fikk epidural som tok vekk den verste smerten i magen.
Synes jeg hadde en veldig fin fødsel, og vil vel si det er det som kommer etterpå en bør grue seg mer til.
Be om smertelindring når du føler det er nødvendig, det hjelper veldig.
Ingen fødsler er like...

Snakk litt ekstra med jordmor om det som bekymrer deg. De vet hva de snakker om

Denne gangen gruer jeg meg ikke i det hele tatt. Eneste bekymringen her er å ikke nå sykehuset til tross for bare 25 min kjøring

Jeg bor 2 timer unna sykehus . Men de mener det tar så lang tid første gang at det vil gå helt fint å nå fram.

 

[Bkno9773282]

Jeg også gruer meg veldig, og samboer har prøvd å si at han ikke vil være med men DET blir ikke aktuelt engang! Er ikke sikker på om han tullet eller ikke han har med å stille opp, han har like mye "skyld" i dette som jeg jeg har ihvertfall ikke tenkt å gå igjennom det alene, og siden jeg ikke har noe valg så får ikke han heller det jeg tror han hadde angret hvis han ikke ble med.. jeg har lyst å ha med mamma også, føler hun kan trøste meg, men dropper det hvis samboer ikke er enig, er jo liksom "vårt" øyeblikk

Jeg har også sakt han skal være med . Men han blånekter. Noe som gjør at jeg gruer meg ennå mer til fødselen.. jeg håper virkelig han blir med når det skjer ...

 

[Bkno9773282]

Ikkje grua meg nåken av gangene! Dette er nr 3 og eg gler meg veldig!! Ikkje bare til å bli ferdig. Men alt. Smerten, er verdt alt!! Adrenalinet etterpå, lukt og følelsen etterpå er til å bli avhenging av!
Eg vil mykje heller føde, enn å gå gravid.
Mannen her i huset ville heller ikkje. Men va støttende under fødsel og eg brydde meg ikkje om at han var der. Men eg MÅ så da MÅ han og. Er faktisk ein del av det å bli forreldre ;-)
Eg har hatt 1 intens styrtfødsel og ein "vanlig" uten komplikasjoner. Borsett fra at ho var stjernekikker.
Gleder meg masse til det er min tur igjen!
Prøv heller og vri litt på det. "Dette blir spennende, veit jo ikkje kva eg går til" tenkte eg når eg skulle ha nr1!
Hører bare om dei gangene det går dårlig eller ikkje etter planen. Så tenk kor mangen ganger det går strålende ;-)

Godt å høre noen gode opplevelser fra fødsel. Ser bare å hører rundt om hvor jevlig de er. ja jeg håper han blir med. Blir vanskelig klare de alene

 

[Bkno9773282]

Helt enig med alle som sier du skal snakke med jordmor. Tror det blir en lettelse bare å få snakket om det med noen som er utdannet i og har lang erfaring med å håndtere fødselsskrekk. Det er helt normalt å grue seg litt, men skrekken skal ikke få ta overhånd heller. Og husk på at kroppen din vet helt av seg selv hva den skal gjøre uansett, du trenger bare å henge på

Når det gjelder mannen din, så høres det ut som dere har det litt likt ..? Snakk med hverandre, jeg tror det er veldig viktig at dere står sammen om å finne en løsning og ikke krangler om dette. Hvis begge aksepterer at den andre sliter og at dere sammen må komme fram til en måte å håndtere følelsene og selve fødselen på, blir det lettere enn om dere prøver å pushe hverandre inn i en situasjon den ene ikke er komfortabel med. Det beste er jo om dere får til at han blir med av fri vilje? Spør ham hva som er problemet, og hva som skal til. Kanskje han syns det er greiere hvis han kan holde seg ved hodet ditt hele tiden og slippe å se hva som skjer der nede? Eller at du lar ham få gå ut litt av og til? Kanskje at han får konkrete oppgaver (holde deg i hånda, massere ryggen din, hente noe å spise/drikke)? Kanskje han også kunne trenge å snakke med jordmor?

Lykke til!

Jeg skal snakke med jordmor. Tenkte spørre her om det var normalt være så hysterisk redd jeg ønsker jo å ha han med. Men han sier han vil ikke se alt han kan treffe sønnen etterpå. Hele graviditet var ikke planlagt å han har tatt det litt spesielt på seg .. vert litt sur å gretten til nå når han merker liv i magen min. Derfor håpet jeg at han skulle endre mening å si ja jeg skal være med å støtte deg. Ikke at nei dette må du klare jeg vil ikke se noe eller være med på slik. Sårer . Men som sakt jeg håper han endrer mening . ☺

 

[Bkno9773282]

Jeg tror det er helt normalt å kvi seg men snakk nå med jordmor om det og få hjelp til å legge en plan slik at ting ikke tar overhånd. Og ang din mann så har jeg litt den holdningen at vist du ikke kan slippe unna hvorfor bør han ?? Han bør også være med på fødsel samtale med jordmor. Man er jo tross alt 2 om jobben og han vil gå glipp av mye både som støtte til deg og det å vite hva du og barnet har vært gjennom. Ofte vil han også kunne fortelle deg ting som har skjedd som du ikke har fått med deg ( man er i sin egen lille boble).

Nei jeg mener han skal stille opp. Men hva skal jeg gjøre holde han i bånd. Jeg håper å tror han blir med når det skjer.men redd jeg ender opp alene. Håper fødselen går bra å jeg får god støtte fra mann ☺

 

[Twilight]

Han trenger ikke se alt kan du si til han. Han kan stå ved din side. Selve fødselen er jo ikke så ekkelt med rier og alt det der, det er når man presser mannfolka ikke vil ha med seg, men han kan han stå helt øverst ved deg så ser han ingenting. Han skal jo ikke akkurat ta imot babyen. Hele greia er at han skal støtte deg og kanskje pushe deg litt, gi deg drikke og massere deg når det trengs.

Prøv å få han med. Hvis han blånekter burde du ha plan b, ha med mor eller ei god venninne eller søster