Hun har et eget rom allerede. Altså et rom som skal bli hennes, og der det bare er hennes ting.
Men vi har tenkt å ha henne på rommet vårt i allefall i ett år. Spesielt siden rommet vårt og rommet hennes er i hver sin etasje. Og fordi vi har god plass på rommet vårt. Skal ha Bedside crib når hun er liten, men det er god plass til sprinkelseng også. Og fordi vi vet av erfaring fra første at det bare er snakk om litt tid i den store sammenhengen, men at tryggheten ved å sove på samme rom er uvurderlig
Det er bare i vestlige kulturer man er så opptatt av at barna skal sove på eget rom. Blant alle pattedyr er det naturlig å sove med barna i umiddelbar nærhet. Vi er biologisk programmert til å ønske det, og det er barna våre også. I land som Japan sover barna på rommet til foreldrene til de begynner på skolen.
Men det viktigste er at barna er trygge og at man finner det som fungerer for seg. Storesøster sov på eget rom fra hun var 7-8 mnd (rett ved siden av vårt rom der vi bodde da og med dørene åpne) , og det gikk kjempefint. Men da hun ble to og er halvt ønsket hun etter en periode med dårlig søvn å sove på vårt rom, og vi flyttet henne inn til oss og alle sov bedre pg vi lot henne sove der til hun på eget initiativ ca 8-9 mnd senere selv ville sove på rommet sitt. Hun har vært trygg hele veien, sovner selv, sover hele natta gjennom, og leker i noen minutter på rommet sitt om morgenen før hun rusler opp til oss og klatrer opp i senga for litt morgenkos
Se an barna, se an søvnen, osv. Og prinsipper er ikke noe poeng å ha
Kanskje vi flytter lillesøster inn på eget rom når hun blir ett, men kanskje blir hun både 2 og 3 først. Vi må jo se an henne, vi har ikke en gang møtt henne ennå