Exu: tiden etterpå

[Gilmoregirl]

Hei! Er det noen som har opplevd exu og måttet fjerne en eggleder som kan fortelle litt om tiden rett etterpå? De første dagene liksom? Hadde dere mye plager, evt hvilke? Hva slags form var dere i, fysisk og psykisk?

 

[solidarisk]

Jeg fjernet en eggleder etter exu i fjor sommer.

Jeg var ganske øm i magen etter operasjonen og de første dagene satt jeg vel i sofaen og så på TV.

Jeg fikk jo utskraping under operasjon, men bare noen få dager etter operasjonen fikk jeg noe jeg ville si var mensen. Og da tror jeg ikke livmora var kommet seg etter operasjonen så den blødninger var helt forferdelig. Var de verste menssmertene jeg noensinne har hatt. Men hjalp med Ibux, jeg bare husker jeg ble veldig overrasket. Tror det varte 1 dag?

Og så kom det vel en slags sorgreaksjon på det som hadde skjedd, men innen 4-5 dager følte jeg meg ganske fin igjen husker jeg. Kunne jeg gå på butikken og litt sånt.

 

[Juli17April19]

Hadde exu i 2014, gravid utenfor livmoren. Det var et rent smerte hælvette, klarte ikke og ligge, gå, sitte. Ble operert dvs dem fjernet ene eggleder. Hadde 50% sjanse for å bli gravid.
Oprasjonen var kikkehull (begge sidene og navel)

Verden raste for meg, jeg stengte meg inne. Jeg var så på bånn at jeg var helt knust! Den lille spiren som hadde vært med meg i 7uker hadde blitt tatt bort. Jeg å mannen snakket veldig lite om dette noe som ga oss salt i såret.. Vi var sure, irriterte, jeg hadde rett og slett mistet troen på å bli gravid. Jeg var sint på meg selv.
Så psykisk IKKE BRA i det hele tatt.
Men årene gikk, jeg la dette til slutt på hyllen. Jeg å mannen snakket om denne tiden å fant trøst i hverandre. Jeg hadde fått roet ned alt. Men tanken på å bli gravid igjen var så fjern så fjern..

Fysisk vil jeg si det gikk bra, det tok meg noen mnd før jeg klarte å samle opp kroppen min.

MEN 16.juli.2017 fikk vi ei datter! Så etterlengtet å endelig i våre armer jeg er nå gravid igjen med nr 2


Men det jeg vil si er: ikke mist motet, snakk med noen! Ikke steng deg inne sånn jeg gjorde..

 

[Tigerbaby]

Jeg blødde som en idiot da jeg våknet fra narkosen. Jeg var så mørbanket at mannen måtte hjelpe meg med å gå på do og tørke meg fordi jeg ikke klarte holde meg selv oppe. Nektet sykepleiere og jordmødrene å hjelpe meg, for det kunne mannen gjøre, jeg nektet å slippe dem inn på badet for det føltes så fælt å trenge så mye hjelp de slapp meg ikke ut fra sykehuset før et par dager etterpå etter exu'en, fordi jeg var i så dårlig form.

Jeg var sengeliggende i to uker, hoven som juling(måtte bruke mannens klær) og slet med å komme meg opp av senga på egenhånd.

Har vært operert for exu og hatt en kikhullsoperasjon senere og vært like fælt begge gangene fysisk.
Psykisk var jeg ikke helt stabil etter exu'en, tok nok et halvt år før jeg klarte å slippe følelsene. Men så slet jeg i utgangspunktet før det også.

 

[Sommerblomst1]

Hei! Jeg opplevde exu og fjerning av en eggleder nå i januar. Dagene på sykehuset var preget av veldig dårlig fysisk form og utmattelse. Hadde også mistet ca 2 liter blod. Fikk blodoverføring før jeg reiste hjem, og det hjalp veldig på energien og kroppen.
Jeg hadde to uker sykemelding. Den første uken kjente jeg veldig på de fysiske smertene i kroppen. Hadde mye vondt, og var veldig så. Den andre uken var det mye bedre, men da kom sorgen. Jeg hadde mistet babyen min, var alt jeg tenkte. Jeg grein veldig mye, men opplevde at det var godt å snakke om hva som hadde skjedd. Både med familie og kollegaer på jobb.

Det var veldig mange på jobben som fikk med seg hva som skjedde. Egglederen sprakk på jobb og jeg besvimte på et møte, og måtte bli hentet av ambulanse. Noe pinlig, men opplevde at veldig mange kom å fortalte sine egne historier. Og dette hjelper veldig mye på en merkelig måte. Man ønsker jo selvfølgelig ikke at dette skal skje noen andre, men på den andre siden så er det god å se at man ikke er alene om å oppleve å miste en baby.

Mitt råd til deg er snakke om det. Jeg erfarte at det var godt.
[emoji169]