Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Kanskje som en dagbok, bare for å få ut ting.
Testene ble sent positive, men da de endelig ble det var gleden stor etter 1års prøving. Men så begynte jeg å blø, men kun litt en morgen og følte noe var galt. HCG måling hos legen konkluderte med at det var en MA, men legen ville vente med å gjøre noe for å prøve å la kroppen ordne opp selv. To uker gikk og jeg fikk sterke smerter og blødde litt nå og da, men fortsatt ikke mye. Ny hcg prøve, som nå var kjempe høy (1025). Pga påske kom ikke svaret før 5dager etterpå. Da ble det UL en uke etter blodprøven. Mange tanker i hodet, kunnde det være levende, kunne det være rester, kunne det være kreft. På UL timen ble det raskt konkludert med at det var ett 8uker gammelt foster ytterst i egglederen min. Siden det lå ytterst der egglederen er breiest har det kunnet utvikle seg så lenge som det har, veldig sjeldent det kan utvikle seg der så lenge. Men det hadde det.
Hui og hast til sykehus, siden jeg hadde litt blod i buken, og egglederen var iferd med å sprekke. der opererte de og fjerner egglederen med fosteret. Rakk ikke tenke så mye fra Ul timen til operasjon, men nå etter operasjon så tenker jeg selvfølgelig. Vet at det aldri kunne blitt noe av det lille som lå der det lå. Men den var så ønska, og etterlengta. Nå er det borte. Hadde den satt på riktig plass så hadde dette blitt ett menneske. Den lille reka.
føles bare så urettferdig etter ett år med prøving.. men vet jo de som venter ennå lengere, og de som ikke klarer det i det hele tatt.
Er bare så redd nå, for at det vil skje igjen, eller at det ikke går.
5svangerskap bak meg, tre velskapte barn og to som dessverre ble borte. Men ønsket er lile stort hver gang, om at ting skal gå bra.
Testene ble sent positive, men da de endelig ble det var gleden stor etter 1års prøving. Men så begynte jeg å blø, men kun litt en morgen og følte noe var galt. HCG måling hos legen konkluderte med at det var en MA, men legen ville vente med å gjøre noe for å prøve å la kroppen ordne opp selv. To uker gikk og jeg fikk sterke smerter og blødde litt nå og da, men fortsatt ikke mye. Ny hcg prøve, som nå var kjempe høy (1025). Pga påske kom ikke svaret før 5dager etterpå. Da ble det UL en uke etter blodprøven. Mange tanker i hodet, kunnde det være levende, kunne det være rester, kunne det være kreft. På UL timen ble det raskt konkludert med at det var ett 8uker gammelt foster ytterst i egglederen min. Siden det lå ytterst der egglederen er breiest har det kunnet utvikle seg så lenge som det har, veldig sjeldent det kan utvikle seg der så lenge. Men det hadde det.
Hui og hast til sykehus, siden jeg hadde litt blod i buken, og egglederen var iferd med å sprekke. der opererte de og fjerner egglederen med fosteret. Rakk ikke tenke så mye fra Ul timen til operasjon, men nå etter operasjon så tenker jeg selvfølgelig. Vet at det aldri kunne blitt noe av det lille som lå der det lå. Men den var så ønska, og etterlengta. Nå er det borte. Hadde den satt på riktig plass så hadde dette blitt ett menneske. Den lille reka.
føles bare så urettferdig etter ett år med prøving.. men vet jo de som venter ennå lengere, og de som ikke klarer det i det hele tatt.
Er bare så redd nå, for at det vil skje igjen, eller at det ikke går.
5svangerskap bak meg, tre velskapte barn og to som dessverre ble borte. Men ønsket er lile stort hver gang, om at ting skal gå bra.