Livet kan blåse opp til storm mange ganger i livet ditt. For meg har det hvert flere av dem.
I 2001 ble moren min påkjørt og drept av ei som fyllekjørte.
2010 kom Vesla i hu og hast på operasjonsbordet 4 uker før tiden, morkakeforløsning.
Å i 2014 hadde jeg svangerskap utenfor livmor der de holdt på å miste meg. Det var en bestemt lege på poli.gyn. som overtalte meg til å bli natten over. Hadde jeg reist hjem hadde jeg ikke våknet morgenen etter.
I 2015 kom vårt siste tilskudd til familien. Gutten som skulle gjøre familien komplett. Å det føltes ut som vi var fulltallige. Men sommeren 2017 tok livet en 360 og sendte oss ned i ett vakuum der man aldri slutter å svømme for livet. Lille P på 2 år hadde fått leukemi.
Etter en god runde med behandling så det endelig ut til at vi skulle få lov å finne tilbake til livet vårt som familie. Å i januar 2018 var han kreftfri. Vi bestemte oss for å gifte oss dette året. Etter 10 år sammen var dette rette måten å feire livet på. Etter en fantastisk sommer sammen tok livet igjen en 360 å sugde oss tilbake inn i vakuumet. I oktober 2018 fikk Lille P tilbakefall, denne gangen måtte han transplanteres. 15 februar (selveste barnekreftdagen) skulle lillebror få livet i gave av storesøster. Storesøster på 8 skulle donere en del av sin benmarg til lillebror så han endelig skulle bli frisk. Men 3 måneders kontrollen viste at det ikke var så vellykket som vi håpet, og det var fremdeles kreft i den lille kroppen. Igjen stilte storesøster opp. Denne gangen fikk vi hente ut nye krigerceller fra henne som lillebror skulle få en gang i måneden for å holde kreften i sjakk til han kunne transplanteres igjen om minimum ett års tid.
Etter måneder med behandling, ett hjem fylt av sykehus, medisiner, IV-næring og 2-3 sykehusbesøk i uken ble han akutt dårlig. Å i november ble han hentet hjemme med ambulansen og innlagt på barneavdelingen.
7. november kom beskjeden vi hadde fryktet de siste 2.5 åra. Det er ikke mer vi kan gjøre annet enn å gi ham en verdig avslutning på livet. Å 16. november 2019 som sommerfuglen vår vingene fatt og fly mot himmelen.
Så nå, i 2020 håper vi at livet endelig skal snu. Ønsket om ett barn til har hvert her lenge. Men vår sykehusboble var ikke tilpasset babymager og spebarn. Så nå håper vi at det nye året skal bringe oss ett mirakel.
Det er jo som de sier: Etter stormen skinner regnbuen.
I 2001 ble moren min påkjørt og drept av ei som fyllekjørte.
2010 kom Vesla i hu og hast på operasjonsbordet 4 uker før tiden, morkakeforløsning.
Å i 2014 hadde jeg svangerskap utenfor livmor der de holdt på å miste meg. Det var en bestemt lege på poli.gyn. som overtalte meg til å bli natten over. Hadde jeg reist hjem hadde jeg ikke våknet morgenen etter.
I 2015 kom vårt siste tilskudd til familien. Gutten som skulle gjøre familien komplett. Å det føltes ut som vi var fulltallige. Men sommeren 2017 tok livet en 360 og sendte oss ned i ett vakuum der man aldri slutter å svømme for livet. Lille P på 2 år hadde fått leukemi.
Etter en god runde med behandling så det endelig ut til at vi skulle få lov å finne tilbake til livet vårt som familie. Å i januar 2018 var han kreftfri. Vi bestemte oss for å gifte oss dette året. Etter 10 år sammen var dette rette måten å feire livet på. Etter en fantastisk sommer sammen tok livet igjen en 360 å sugde oss tilbake inn i vakuumet. I oktober 2018 fikk Lille P tilbakefall, denne gangen måtte han transplanteres. 15 februar (selveste barnekreftdagen) skulle lillebror få livet i gave av storesøster. Storesøster på 8 skulle donere en del av sin benmarg til lillebror så han endelig skulle bli frisk. Men 3 måneders kontrollen viste at det ikke var så vellykket som vi håpet, og det var fremdeles kreft i den lille kroppen. Igjen stilte storesøster opp. Denne gangen fikk vi hente ut nye krigerceller fra henne som lillebror skulle få en gang i måneden for å holde kreften i sjakk til han kunne transplanteres igjen om minimum ett års tid.
Etter måneder med behandling, ett hjem fylt av sykehus, medisiner, IV-næring og 2-3 sykehusbesøk i uken ble han akutt dårlig. Å i november ble han hentet hjemme med ambulansen og innlagt på barneavdelingen.
7. november kom beskjeden vi hadde fryktet de siste 2.5 åra. Det er ikke mer vi kan gjøre annet enn å gi ham en verdig avslutning på livet. Å 16. november 2019 som sommerfuglen vår vingene fatt og fly mot himmelen.
Så nå, i 2020 håper vi at livet endelig skal snu. Ønsket om ett barn til har hvert her lenge. Men vår sykehusboble var ikke tilpasset babymager og spebarn. Så nå håper vi at det nye året skal bringe oss ett mirakel.
Det er jo som de sier: Etter stormen skinner regnbuen.
Ønsker deg lykke til med prøvingen og følger deg gjerne videre 
