Et vanskelig valg

[LilleLulu]

Denne graviditeten var på ingen måte planlagt og svært uventet. Vi har begge barn fra før og har relativt «ferske» brudd bak oss. Det er så vanskelig å plutselig skal stå i en situasjon hvor abort skal være et tema. Før var jeg helt klar på at det skulle mye til før man skulle gjennomføre noe slikt. Så står man her selv. Kjenner jeg ikke greier å glede meg over det som skjer og det er så vanskelig Da jeg var gravid tidligere var det jo bare glede Nå er det ikke slik. Han er veldig klar på hva han vil, og det er i grunn jeg også, jeg er bare er så veldig redd for å skulle sitte igjen med anger etterpå. Jeg tar folat, passer på hva jeg spiser osv osv.. men jeg kjenner allikevel ikke at jeg greier å ta dette inn over meg. Hadde vi vært sammen lenge hadde nok valget vært lettere (vært sammen i 18mnd) En berg og dalbane av følelser dette. Noen som har vært i samme situasjon?

 

[Smoothie1993]

Hei! Så kjipt du er i denne situasjonen, det kan virkelig ikke være lett. Tok selv et valg om abort for noen år siden fordi det ikke passet i livet våres da og vi ikke hadde vært sammen så lenge og skal ikke lyve, har hatt dager jeg har tenkt litt på det, Men jeg angrer likevel ikke på valget vi tok da. Nå er graviditeten svært ønsket og noe vi begge ser frem til. Sender deg en stor klem i denne avgjørelsen

 

[juli_mamma]

Så kjipt for deg! Håper du/ dere klarer å ta et valg som dere er komfortable med. lykke til!

 

[Nette85]

Kan ikke si noe annet enn at du må kjenne på hva som er riktig for dere å gjøre. Det er så individuelt med tanke på hva som er rett svar og ikke. Jeg håper du og mannen din finner utav det sammen, og at dere støtter hverandre uansett utfall

 

[Blåbær88]

Jeg tror de fleste angrer på at de tok abort, enn at de beholdt et barn. Håper dere finner en avgjørelse som dere begge er fortrolig med. Klem

 

[tolilla]

Denne graviditeten var på ingen måte planlagt og svært uventet. Vi har begge barn fra før og har relativt «ferske» brudd bak oss. Det er så vanskelig å plutselig skal stå i en situasjon hvor abort skal være et tema. Før var jeg helt klar på at det skulle mye til før man skulle gjennomføre noe slikt. Så står man her selv. Kjenner jeg ikke greier å glede meg over det som skjer og det er så vanskelig Da jeg var gravid tidligere var det jo bare glede Nå er det ikke slik. Han er veldig klar på hva han vil, og det er i grunn jeg også, jeg er bare er så veldig redd for å skulle sitte igjen med anger etterpå. Jeg tar folat, passer på hva jeg spiser osv osv.. men jeg kjenner allikevel ikke at jeg greier å ta dette inn over meg. Hadde vi vært sammen lenge hadde nok valget vært lettere (vært sammen i 18mnd) En berg og dalbane av følelser dette. Noen som har vært i samme situasjon?

Det høres ut om en tøff situasjon og jeg forstår godt det er vanskelig.
Jeg har dessverre ingen gode råd, men hva med å søke litt profesjonell hjelp?
Familievernkontorene kan kanskje være en god samtalepartner, og Amathea kan kanskje være noe. De tilbyr samtaler, nettopp for din situasjon. Både om graviditet er planlagt og uplanlagt. Og skulle det bli slik at dere velger abort, så kan du også få oppfølging fra amathea etterpå.
Vil virkelig anbefale deg å ringe. Noen ganger hjelper det utrolig på å skulle forklare saken for noen andre, da kjenner man plutselig ekstra på sine egne følelser opplever jeg.

Ønsker deg lykke til og alt godt, uansett hvordan fremtiden blir. <3

Stor klem til deg

 

[Klussedull]

Støtter det med Amathea, de tar ikke valget for dere, men hjelper dere å komme frem til et valg dere står for. For det er det som vil påvirke om dere angrer eller ikke, uansett hva dere velger. Masse lykke til, håper dere finner ut av det!

 

[LilleLulu]

Takk for gode råd og tilbakemeldinger

 

[Malvinka]

Abort er tøft og vil følge med deg for resten av livet uansett årsak. Det er et tøft valg og det er nok bare du som kan ta den avgjørelsen. Jeg vil bare nevne at selv om dere ikke har vært sammen så lenge så bør ikke det være et hinder i seg selv. Forhold har ingen garanti uansett lengde og 18 måneder er lenge nok til at dere bør vite ca hvor dere har hverandre.
Ta et valg basert på hva du selv ønsker og ikke hva andre vil eller hva som er praktisk for det er du som må ha et med deg resten av livet.
Lykke til

 

[Venter på tredjeGull]

Uansett et veldig tøft valg, så bruk tiden godt til å veie for og i mot. Jeg og han jeg nå er godt med, hadde ikke vært sammen mer enn 9 måneder før jeg ble gravid, vi er nå gift og venter nr 2, og frem til går ting utrolig bra. Så at man har vært sammen kort, trenger ikke å være negativt

 

[Nordlys2018]

Jeg tror de fleste angrer på at de tok abort, enn at de beholdt et barn. Håper dere finner en avgjørelse som dere begge er fortrolig med. Klem

Det synes jeg er en modig uttalelse uten bakgrunn eller ytterligere beskrivelse for hvorfor man tror det. Har man erfaring med det, f.eks? Jeg har tatt abort, og har aldri angret ett sekund på det. Det var en situasjon og en tilstand i livet hvor svaret var 100% tydelig og klart. Det var ingen tvil. Forskjellen på da, og nå hvor livet er fylt av kjærlighet og glede over graviditeten er som forskjellen på en planet og en liten rute sjokolade. Altså helt umulig å sammenlikne. Å ta abort er et personlig valg som et menneske selv står for, og og om vi først skal gå inn på "jeg tror", så tror jeg at de som velger seg abort stort sett tar et valg som de kan leve med for resten av livet. Altså, det rette valget for de. Og da angrer de ikke.

 

[Moderator Linda]

Vil sende deg ein god klem, og ynskje dykk lykke til med valet. Og som nevnt over her, så kan det nok vere lurt med profesjonell hjelp og støtte. Eg håpar uansett de vert einige om eit val som de klarer å slå dykk til ro med

 

[JuliKula2019]

Her er vi også i en litt kjip situasjon. Vi har to barn som er 2 og 4 år. Mannen min har ikke fast jobb, jeg jobber 20-40% og har luselønn.
Så jeg skulle sette inn spiral denne syklusen. Vi gjorde det vi kunne for å unngå graviditet. Men likevel så satt man der med posetiv test.
Solgt alt av baby utstyr har jeg også gjort. Jeg skulle ha slanke operasjon i vinter, så har gått på livsendrings kurs og drive aktivt med trening og kosthold siste 6 mnd. Tatt av meg ca 16 kg.

Så da den testen ble posetiv var det ikke stormende jubel, gledestårer og svulmende hjerte.
Ei heller panikk, angst, masse snørr og tårer.

Men vi vet vi ikke kunne gjennomført en abort, da vi aldri ville latt være å lure å tenke. Jeg kan ikke velge bort et barn bare fordi det blir til på et ubeleilig tidspunkt.

Det blir vel ei ordning som vi kan klare. Litt mer jobb og litt mer planlegging. Men vi kommer til å klare dette også. Vi har hatt mye motvind i vårt 5 år lange forhold. Så et nytt barn, kan egentlig ikke ødlegge oss. Heller gjør familien sterkere.

Vi hadde bare vært sammen 8 mnd da første var på vei. Beste som har skjedd oss. Å angrer ikke!

Men hva som er riktig for andre, det må være opp til dem å føle på. Det er ikke mitt sted å si noe. Men her har ting gått bra, å vis dette barnet får komme til oss om alt går bra de neste ukene. Så er det like velkomment som de andre to.

 

[Greenmom]

Denne graviditeten var på ingen måte planlagt og svært uventet. Vi har begge barn fra før og har relativt «ferske» brudd bak oss. Det er så vanskelig å plutselig skal stå i en situasjon hvor abort skal være et tema. Før var jeg helt klar på at det skulle mye til før man skulle gjennomføre noe slikt. Så står man her selv. Kjenner jeg ikke greier å glede meg over det som skjer og det er så vanskelig Da jeg var gravid tidligere var det jo bare glede Nå er det ikke slik. Han er veldig klar på hva han vil, og det er i grunn jeg også, jeg er bare er så veldig redd for å skulle sitte igjen med anger etterpå. Jeg tar folat, passer på hva jeg spiser osv osv.. men jeg kjenner allikevel ikke at jeg greier å ta dette inn over meg. Hadde vi vært sammen lenge hadde nok valget vært lettere (vært sammen i 18mnd) En berg og dalbane av følelser dette. Noen som har vært i samme situasjon?

Lengden på forholdet deres synes jeg ikke bør være avgjørende. Kjenn heller etter hva dine følelser for han er, er de gjensidig, har dere det stabilt. Hvis ikke, klarer du det alene? Ønsker du å klare det alene? Hva er viktig for deg nå fremover?
Vil også bare si at det jeg kjenner noen som har tatt abort og angret, men jeg kjenner også flere som har tatt abort å føler fortsatt at det var det rette for de der og da. Er bare du som kan vite hva dine følelser om saken er. Bare viktig at avgjørelsen er din.
Ønsker deg lykke til med valget ditt

 

[Tigerbaby]

Det synes jeg er en modig uttalelse uten bakgrunn eller ytterligere beskrivelse for hvorfor man tror det. Har man erfaring med det, f.eks? Jeg har tatt abort, og har aldri angret ett sekund på det. Det var en situasjon og en tilstand i livet hvor svaret var 100% tydelig og klart. Det var ingen tvil. Forskjellen på da, og nå hvor livet er fylt av kjærlighet og glede over graviditeten er som forskjellen på en planet og en liten rute sjokolade. Altså helt umulig å sammenlikne. Å ta abort er et personlig valg som et menneske selv står for, og og om vi først skal gå inn på "jeg tror", så tror jeg at de som velger seg abort stort sett tar et valg som de kan leve med for resten av livet. Altså, det rette valget for de. Og da angrer de ikke.

Jeg er både enig og uenig.
Jeg angrer ikke mtp livet videre på at jeg tok abort en gang, men når det har vært så mye motvind mot å bli gravid i ettertid har jeg tatt det skikkelig tungt, og selv om situasjonen ikke ville vært ideel savner jeg likevel det jeg følte jeg måtte gi slipp på.
Jeg stod uten jobb og utdanning, hadde nettopp blitt samboer med en som ikke var faren da jeg fant ut at jeg var gravid, og jeg klarte ikke gjøre det mot han og det livet jeg hadde sett for meg videre. Han er den som motiverte meg til å lage bedre forutsetninger for fremtidige barn.
Jeg hadde ikke kommet så langt med utdanningen min som jeg har nå, og jeg hadde nok hatt det veldig tøft økonomisk, men jeg hadde også hatt mye kjærlighet å gi og få, pluss støtte rundt meg om jeg hadde beholdt det. Så det er mye anger i det selv om jeg vet det var riktig valg. Barnet var jo ikke helt uønsket heller, jeg hadde ønsket meg barn i flere år.

 

[Nordlys2018]

Jeg kan ikke velge bort et barn bare fordi det blir til på et ubeleilig tidspunkt.

Ikke for å gjøre dette til en pur abortdebatt, men jeg tror det er her det går et skille i befolkningen. For meg er nemlig alt innenfor abortfristen ikke "å velge bort et barn" - barnet eksisterer ikke enda, for meg. Altså er det ikke noe annet enn å velge å avbryte en begynnende prosess av et barn, som ikke er dannet enda Jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig det må være for mennesker som anser et embryo for å være et barn.

 

[JuliKula2019]

Ikke for å gjøre dette til en pur abortdebatt, men jeg tror det er her det går et skille i befolkningen. For meg er nemlig alt innenfor abortfristen ikke "å velge bort et barn" - barnet eksisterer ikke enda, for meg. Altså er det ikke noe annet enn å velge å avbryte en begynnende prosess av et barn, som ikke er dannet enda Jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig det må være for mennesker som anser et embryo for å være et barn.

Ja man har forskjellige følelser rundt det. Men i de fleste tilfeller vil dette embryoet ha et bankende hjerte før en abort kan utføres. Dvs for meg at det er et levende vesen. Men hva andre syns og mener. Det skal ikke jeg blande meg oppi.

 

[Nordlys2018]

Ja man har forskjellige følelser rundt det. Men i de fleste tilfeller vil dette embryoet ha et bankende hjerte før en abort kan utføres. Dvs for meg at det er et levende vesen. Men hva andre syns og mener. Det skal ikke jeg blande meg oppi.

Helt korrekt, men hjertet er jo i prinsippet ikke noe mer enn et sirkulasjonssystem ala det i en amøbe eller annen primitivt vesen - siden hverken hjerne eller hjernestamme er særlig utviklet. Selve beskrivelsen på et menneske - et individ - ligger i eksistensen av et nervenettverk som konstituerer et individ med følelser, instinkter og reaksjoner. Det kommer først av senere i utviklingen, slik mitt verdenssyn er Men ja, jeg er svært farget av å være biologi-interessert med naturfaglig utdanning - og sterk interesse i "hva er et individ" pga dyrevern/dyrerett/etikk og moral i forbindelse med dyreforsøk, dyreparker, og sirkus (blant annet).

 

[Malvinka]

For å respektere trådstarter som er i en vanskelig situasjon fra før så vil jeg anbefale å ta denne diskusjonen i en annen tråd

 

[Hjerteskatten]

Åååh, føler veldig med deg. Du må følge magefølelsen din. Dette er din, og bare din, avgjørelse. Du vet best om det er riktig å gjennomføre dette svangerskapet.

Jeg har vært borti en litt lignende situasjon da jeg ble gravid med min eldste. Forholdet jeg var i, hadde utviklet seg alt for fort. Møtte eksen på våren og ble gravid om sommeren.. Til å begynne med følte jeg meg litt tom, men siden ble jeg knyttet til denne lille spiren og da var ikke abort et alternativ for meg.

Barnefar forandret oppførsel fra å være en supergod kjæreste til å bli ekstremt stresset, drikke for mye alkohol og til å bedrive verbal/psykisk vold. Noen uker inn i svangerskapet ville han også at jeg skulle ta abort. Vi har ingen kontakt i dag, men vi har virkelig gått mange runder for å få til et samarbeid, og det har ikke vært lett.

Nå sammenligner jeg ikke mitt tidligere forhold med ditt, for dere har det garantert bedre sammen, men jeg husker følelsen av at graviditeten var en overraskelse og at jeg ikke greide å glede meg i starten. Svangerskap, fødsel og småbarnstid hadde sine utfordringer. Når det er sagt har det barnet beriket livet mitt til de grader. Ville aldri returnert han.