Idag prøvde jeg brudekjoler igjen. Jeg tror jeg fant den rette.
Men jeg kan ikke kjøpe den fordi jeg ikle vet om bryllupet må utsettes.
Føler at hele livet står på vent.
Og så tenker jeg mye på om vi skal takke ja til å settes på ivf listen.. men jeg er veldig redd. Redd for hormonene, den psykiske påkjenningen. Kommer jeg til å være en god mor for min eksisterende sønn når vi setter i gang det sirkuset?
Er kanskje livet helt topp med ett barn?
MÅ jeg på død og liv ha to barn? Kan vi føle at livet er komplett med bare oss 3 eller vil det alltid henge igjen en følelse av at «vi burde forsøkt alt»?
Føler en liten eksistensiell krise kommer snikende 
Føler jeg også har gjort store fremskritt med meg selv. På fredag fikk jeg 2 babyannonseringer presset opp i fjeset. Men denne gangen så klarte jeg (noen dager senere) å fortsatt være en god venn. Spørre om hvordan det går, termin osv. være genuint interessert, nysgjerrig og ikke bare skadeskutt av min egen sorg over manglende baby. Det må jo være verdt noe. Tror det hjalp å løpe i en times tid på møllen igår. Kom hjem litt lettere til sinns og kunne derfor ta den samtalen på en bedre måte enn tidligere.
4 dager til forventet mens.
Jeg er litt spent selvom jeg vet nok innerst inne at det ikke ble noe denne gangen heller.
