Kjære Vrikke,
jeg vil bare først av alt gi deg en stor klem! 
Og så vil jeg si at det du skriver traff meg veldig. Du er ikke alene med disse opplevelsene, tankene eller følelsene. Og dessverre har det en tendens å bli veldig altoppslukende.
Det er så utrolig vanskelig å planlegge, man skulle jo bare ønske det klaffa og ble vellykka når vi ville det. Vi fikk ei jente sommeren 2022, etter 2,5 års prøving og 5 MA/SA. I fjor vår bestemte vi oss for å prøve på søsken, og jeg ble gravid faktisk på første forsøk. Det ble en MA i uke 11+4 der knøttet hadde slutta utviklinga i uke 6. Det føltes utrolig urettferdig. Jeg hadde vært gjennom det før, og stålsatt meg hele veien. Men det å miste ... Uansett om det er i uke 5 eller 12, det er ubegripelig vondt! Jeg har virkelig brutt sammen to ganger, den ene var da jeg mista etter 5 uker før vi fikk datter. Det var min femte graviditet, og jeg syntes at min dose uflaks var brukt opp. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over den knekken. Men så fikk vi time til IVF og vi hadde noe å frem til. 3 måneder senere, 4 dager før timen vår på Rikshospitalet, testa jeg positivt, igjen. Det viste seg å bli datter. Jeg våget ikke å stole på at det skulle gå bra før rundt uke 16 ... Selv om jeg kjente liv uka før og vi fikk se henne på ultralyd 15+4 eller noe om jeg husker rett. Det var så uvirkelig. For meg har alderen spilt inn, ingenting annet i veien, men det er jo klart, jo lenger tid dette tar, jo mindre blir sjansen. Har ikke blitt gravid igjen etter MA'en i fjor sommer, og det er her jeg må jobbe med psyken.
Hvordan akseptere situasjonen? Jeg har en utrolig snill og hjelpsom gynekolog, og han har bidratt til at jeg ser på dette med litt andre øyne, sånn at jeg klarer å fungere i hverdagen, være der for datter, og ikke la prøvingen få alle tankene mine. Jeg har senket skuldrene og kravene og for oss blir det at en evt. ny graviditet (vellykka vel å merke), blir en bonus. Hadde jeg vært yngre, hadde vi kanskje gått for IVF, men vi er ikke der at vi orker det nå. Og jeg brukte noen måneder på å forsone meg med stoda, men da det sank inn, letta det ei bør fra skuldrene mine.
Det hjelper å snakke om det, men noen nær og kjær, og for meg har trening og naturen gitt meg pusterom. Jeg har også en jobb som jeg kan "flykte inn i", og på en måte har blitt litt terapi også. Det hjelper.
Ønsker deg alt godt og masse lykke til
