Et lite sukk i hverdagen...

Shiry

Betatt av forumet
Jeg er strålende fornøyd med at jeg endelig har fått positiv test igjen og at jeg denne gangen "føler" meg gravid. Ikke følt det sånn siden graviditeten for 5 år siden som ente i ma. jeg har som regel pleid å være ganke så rolig og ikke håpa på for mye, da erfaringsmessig varer ikke lykken så lenge.

Men denne gangen klarer jeg ikke la vær å glede meg, jeg klarer ikke å la vær å se frem til september i år med glede og jeg klarer heller ikke la vær å glede meg over alt som skjer i kroppen.

Jeg har tidlig ul i uke 8, men veit at det er ikke før den som kommer i uke 12 at jeg vil bli beroliga skikkelig.
Samboeren min mener jeg ikke må glede meg så mye og at fallet bare blir enda høyere og han har så rett så rett. Jeg klarer bare ikke være realistisk denne gangen. På tross av at jeg har hatt mange sa'er de 2 siste årene.

Er jeg helt på bærtur eller er det noen av dere som kan skjønne tankegangen?
 
Siden du tillater deg selv å være lykkelig og tør å glede deg over dette, så KAN det jo være kroppen som gir deg signaler om at dette kommer til å gå bra?

Jeg krysser hvertfall fingrene for deg!!
 


Sannheten skrev:
La deg selv være lykkelig :) 


 
Skjønner deg godt. Jeg tror/innbiller meg i alle fall at det beste er å være helt, helt sikker på at det her SKAL gå bra. For det er jo det man må kjempe for at det skal.
Enige med Celine over her, kanskje det er kroppen din sin måte åfortelle deg på at det her skal gå bra? :)
 
Kroppen min gjorde det samme når jeg hadde ma også. Da var alt fint og i skjønneste orden på ul i uke 8, mens når jeg kom til ul i uke 13 var det ikke det.

Men klarer ikke la vær å være glad alikevel denna gangen :)
 


Sannheten skrev:
La deg selv være lykkelig :) 



 
Back
Topp