Da jeg var 20 år fikk jeg vite at jeg hadde PCOS og kunne få utfordringer med å få barn. I midten av tyveårene bestemte vi oss for å prøve å få barn. Etter to års prøving startet vi med inseminering, så ett IVF forsøk. Vi ble gravid, men mistet i uke 6. Så ble det et nytt IVF forsøk og vi ble gravide med barnet vi har i dag. Vi følte oss superheldige som kunne bli foreldre. Hun ble født alvorlig syk, men det gikk heldigvis bra (lang historie i seg selv). Så tenkte vi lenge at vi ikke ville ha et barn til, vi hadde jo så flaks med henne.
Årene gikk og vi ombestemte oss. Vi hadde et egg på frys og ble gravid sensommeren i fjor. Vi mistet 6+2. Det betydde at vi måtte gjennom nytt IVF forsøk. Jeg ble overstimulert og fikk 3 liter væske i buken, og var svært dårlig. Kun 16 av 40 (1) egg ble hentet ut og kun tre ble befruktet. Vi tenkte at dette gikk skeis. Så fikk vi den gledelige telefonen etter to dager, at to av embryoene ser kjempebra ut, og de skulle fryse ned disse. I januar startet vi opp behandling igjen (fryseforsøk).
Gleden ble stor da jeg fant ut på ferie at vi var gravide igjen. Men redselen var der også selvsagt. Når jeg var 5+4 fikk jeg en stor blødning med koagler. Det var kun blod ingenting annet, men jeg fikk jo selvsagt sjokk. Det var overraskende da jeg akkurat hadde fått 3+ på Clearblue graviditetstest og jeg hadde mange symptomer.
Vi dro på legevakten på natten uten nytte, og ringte så klinikken. De sa de ikke kunne se noe på ultralyd enda, men at vi kunne få ultralyd over helgen. Jeg var da 6+2, men de så ikke mye. De så antydninger til bankende hjerte.
I dag var jeg på ultralyd og er 7+2, og da fikk vi se et bankende hjerte og et foster som hadde fin størrelse. Etter alt vi har vært igjennom, så kjenner jeg endelig på gleden av at vi faktisk kan få bli foreldre igjen. Det er nok mange her inne som har vært eller er i samme situasjon. Det viktigste er å ikke gi opp håpet og stole på kroppen sin.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev dette, men følte for å si det til noen. Alle milepæler må vel feires?
Årene gikk og vi ombestemte oss. Vi hadde et egg på frys og ble gravid sensommeren i fjor. Vi mistet 6+2. Det betydde at vi måtte gjennom nytt IVF forsøk. Jeg ble overstimulert og fikk 3 liter væske i buken, og var svært dårlig. Kun 16 av 40 (1) egg ble hentet ut og kun tre ble befruktet. Vi tenkte at dette gikk skeis. Så fikk vi den gledelige telefonen etter to dager, at to av embryoene ser kjempebra ut, og de skulle fryse ned disse. I januar startet vi opp behandling igjen (fryseforsøk).
Gleden ble stor da jeg fant ut på ferie at vi var gravide igjen. Men redselen var der også selvsagt. Når jeg var 5+4 fikk jeg en stor blødning med koagler. Det var kun blod ingenting annet, men jeg fikk jo selvsagt sjokk. Det var overraskende da jeg akkurat hadde fått 3+ på Clearblue graviditetstest og jeg hadde mange symptomer.
Vi dro på legevakten på natten uten nytte, og ringte så klinikken. De sa de ikke kunne se noe på ultralyd enda, men at vi kunne få ultralyd over helgen. Jeg var da 6+2, men de så ikke mye. De så antydninger til bankende hjerte.
I dag var jeg på ultralyd og er 7+2, og da fikk vi se et bankende hjerte og et foster som hadde fin størrelse. Etter alt vi har vært igjennom, så kjenner jeg endelig på gleden av at vi faktisk kan få bli foreldre igjen. Det er nok mange her inne som har vært eller er i samme situasjon. Det viktigste er å ikke gi opp håpet og stole på kroppen sin.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev dette, men følte for å si det til noen. Alle milepæler må vel feires?
Masse gode ønsker til deg også!