Et lite mirakel ❤

Mirakel2017

Mirakel2017

Elsker forumet
Septembergull'17
Hei!

Litt om meg.. Snart 31 år og har vært sammen med min kjære i 12 år nå i mai.
Fikk diagnosen pco når jeg var 16, så har vist tidlig at det å få barn kunne bli vanskelig..
Vi har ikke brukt prevensjon de siste 5 årene pga barneønske, men var først i 2016 at vi søkte hjelp.
Prøvd en runde med dobbel pergo og en runde med femar uten at det lyktes. Annet enn at jeg fikk mange cyster på eggstokkene.
I august ble det sendt henvisning til fertilitetsklinikken i Porsgrunn og i oktober kom jeg inn til samtale. Ble oppstart av medisiner i november, men forsøket ble gjort om til AIH da det bare var to egg som hadde utviklet seg. Fikk mensen i begynnelsen av desember, så virket ikke det heller.. Følte meg veldig nedfor og skuffet. Men prøvde å tenke at jeg fortsatt hadde tre forsøk til med ivf og at det forhåpentligvis ville bli barn til slutt.
SÅ... Går å venter på tr så jeg kan begynne på ny runde med medisiner og legge en plan med sykehuset. Men den er forsinket.. hmm.. pleier ikke være det, er sikkert pga medisinene i november tenker jeg.. Ringer sykehuset og spør hvor lenge det er vanlig å gå over tiden, da er jeg 6 dager for sein. De sier at det kan skje, men at jeg burde ta en test for å utelukke graviditet.
Jeg kjøper en test selv om jeg ikke skjønner vitsen.. Jeg kan jo ikke bli gravid av meg selv tenker jeg.. Tar en på morgenen etter og der dukker det opp to streker med en gang!! Jeg bare blunker, gnir meg i øyne og skjønner ingenting. Hadde aldri trodd at dette kunne skje, men er 5+3 og alle tre tester jeg har tatt er positive. Og så helt på egenhånd da!! Med litt hjelp fra gubben selvfølgelig.. Hehe.. Gru gleder meg til TUL neste uke, men trur det virkelig vil gå opp for meg hvis vi får sett en liten spire. ❤ Håper bare den klorer seg fast og holder seg der frem til september nå.

Ble langt dette her gitt.. Er helt nytt for meg dette med forum, men håper dere bærer over med meg
 
Tror det skal bli litt godt og komme tilbake i jobb igjen til mandag. Blir for mye grubling av å gå hjemme..
Synes dagene går så alt for seint frem til ul den 19 :shy: Har vært gravid for MANGE år siden, men har mistet tidlig.. De gangene har det vært tomt når jeg har kommet til tul.
Prøver å tenke positivt og si til meg selv at dette går bra, samtidig er man redd for å bli skuffet også.

Men men sånn går no dagan ;)
 
6+6 i dag lille venn [emoji173]
Var så godt å høre hjerte ditt og se deg på ul på torsdagen. Gleder meg så til å se deg igjen og enda mer til når du kommer[emoji7] Er en god stund igjen, så du får bare klore deg fast lille nurket mitt [emoji173]

Klem fra mamma [emoji11]
 
Så godt å lese at dere fikk det til etter så lang tid! Vi har også brukt lang tid, med trippel dose pergo i 10 mnd før vi måtte ha pause. Og da klaffa det i 2. pausemåned! :happy: tenk å få det til "på egenhånd"! ;)
 
En eller to? skrev:
Så godt å lese at dere fikk det til etter så lang tid! Vi har også brukt lang tid, med trippel dose pergo i 10 mnd før vi måtte ha pause. Og da klaffa det i 2. pausemåned! :happy: tenk å få det til "på egenhånd"! ;)
Klikk for å utvide …
Helt utrolig at kroppen bare plutselig samarbeider [emoji6]
Aldri vært så sjokkert nesten som jeg ble når jeg fikk positiv test [emoji173]
 
Kjenner jeg er så sliten av å være kvalm og svimmel [emoji26] Er utrolig takknemlig for at jeg er gravid og får nesten litt dårlig samvittighet når jeg synes litt synd på meg selv.. Men fy dette tærer på og har liksom tatt seg opp istedenfor å bli bedre.

Er litt bekymret for hvordan nurket har det også, skal til ny ul om 5 dager. Men blir liksom mer nervøs for hver dag..
Prøver å tenke at alt så bra ut sist og jeg har ikke hatt noen blødninger.. Men fortsatt sitter redselen litt i, spesielt når jeg kjenner det stikker og hogger litt til der nede noen ganger. Vet at det mest sannsynlig bare er voksesmerter men..

Huff, ble fryktelig negativt det her [emoji85] Så får prøve å avslutte med noe positivt [emoji4] Er faktisk 8+6 nå og er utrolig glad for å endelig ha ett lite nurk inne magen [emoji173]
 
Det må være lov å innrømme hvordan man faktisk har det. Er ikke å være negativ å kalle en spade for en spade [emoji6]

Er det privat ultralyd eller? Tenk at du får titte på minien (som sannsynligvis har det helt utmerket) igjen allerede.
 
Tekopp skrev:
Det må være lov å innrømme hvordan man faktisk har det. Er ikke å være negativ å kalle en spade for en spade [emoji6]

Er det privat ultralyd eller? Tenk at du får titte på minien (som sannsynligvis har det helt utmerket) igjen allerede.
Klikk for å utvide …
Takk [emoji173]
Har hørt om morgenkvalme og litt trøtthet i svangerskapet, men dette har tatt meg litt på senga [emoji6]

Får ultralyd på fertilitetsklinikken (offentlig) pga mange års barnløshet og flere sa for ca 14 år siden.. Veldig gla for den oppfølgingen jeg får [emoji4] Hadde nok gått privat hvis jeg ikke hadde fått det [emoji6]
Hadde jo tul den 19.1 og når jeg var hos jordmor forrige uke var hu så snill og tok en titt hun også [emoji4] Ingenting slår det å se det lille hjerte slå [emoji173][emoji7]
 
Så bra det offentlige gir deg det, høres ut som om du fortjener det med din historikk.

Og du er ikke sååå langt unna andre trimester, hvor alle sier at alt blir så mye bedre [emoji6] fint å ha noe å se fram til/håpe på.
 
Tekopp skrev:
Så bra det offentlige gir deg det, høres ut som om du fortjener det med din historikk.

Og du er ikke sååå langt unna andre trimester, hvor alle sier at alt blir så mye bedre [emoji6] fint å ha noe å se fram til/håpe på.
Klikk for å utvide …
[emoji173]
 
Her vokser det også et lite mirakel ❤ Jeg og samboeren fikk verdens beste sønn i 2010, noen uker ettet fødselen begynte jeg å blø som en foss, det viser seg at en del av morkaken var igjen. Fem uker ettet fødselen skrapte jeg ut restene og trodde alt var bra igjen. 3 år senere hadde jeg ikke fått tilbake normal mens og ble heller ikke gravid. Ble sendt til Trondheim for ivf etter X antall runder med pergotime. På første ultralyd får jeg spørsmål og jeg har tatt abort, siden jeg ikke har det nevner jeg skarpingen da jeg fjerne morkakebiten. Det viser seg at jeg har sammenvoksninger i livmoren. Vi prøver ivf, men det gikk ikke. To ganger drar jeg til Trondheim for å ta hystrioskopi, men de kommer ikke en gang igjennom sammenvoksningene. Jeg har altså et syndrom som heter Asherman Syndrom. Jeg har også tynne slimhinner pga dette, og de prøver et siste halmstrå, ved å gi meg tabletter som skal få den tykkere. Dette gikk heller ikke og jeg får vite at det et kjørt, jeg kan aldri få flere barn.
Jeg har hatt en stor sorg som aldri har blitt borte, jeg har sjekket masse i utlandet og ville gjøre alt for å få et biologisk barn til. Jeg har til og med tatt kontakt med Georgia for å bruke surrogatmor. Etter alt i Trondheim kom mensen aldri tilbake, før i september 2016. Plutselig hadde jeg normal mens, noe jeg ikke har hatt siden jeg fikk sønnen min. Jeg sa det ikke til noen, men fikk forhåpninger for at jeg kanskje kunne fikse det her og prøve ivf igjen. I januar kom ikke mensen, noe jeg tenkte var helt normalt med tanke på alt "tullet" med kroppen min. 7 februar kjøpte jeg en graviditetstest, etter å ha vært kvalm i et par uker og puppene var ømme, DEN VAR POSITV! Jeg ringte volvat og fikk time samme dag, og der fikk jeg se det lille mirakelet! Tydeligvis vet de bare om et par tilfeller hvor dette har gått i Norge og jeg har et risiko svangerskap. Jeg har allered hatt ultralyd to ganger og skal inn igjen om to uker. Jeg er rett og slett drit nervøs, men positiv! Legen sa at normalt sett er det 10% sjans for å miste, men jeg har 50.. Nå er jeg i 10+1, jeg er takknemlig for hver dag og hver uke som går ❤ Må bare si det også at på ultralyd ser det ut som en helt normal graviditet, men de vet for lite om akkurat dette til å kunne si hvordan det går.
Avslutter min lange tekst med noe samboeren min sa: "hvis det hadde vært 50% sjanse for at en hest ville vinne et løp hadde vi satset mange penger på den. Jeg vet dette går bra."
 
Moonay skrev:
Her vokser det også et lite mirakel [emoji173] Jeg og samboeren fikk verdens beste sønn i 2010, noen uker ettet fødselen begynte jeg å blø som en foss, det viser seg at en del av morkaken var igjen. Fem uker ettet fødselen skrapte jeg ut restene og trodde alt var bra igjen. 3 år senere hadde jeg ikke fått tilbake normal mens og ble heller ikke gravid. Ble sendt til Trondheim for ivf etter X antall runder med pergotime. På første ultralyd får jeg spørsmål og jeg har tatt abort, siden jeg ikke har det nevner jeg skarpingen da jeg fjerne morkakebiten. Det viser seg at jeg har sammenvoksninger i livmoren. Vi prøver ivf, men det gikk ikke. To ganger drar jeg til Trondheim for å ta hystrioskopi, men de kommer ikke en gang igjennom sammenvoksningene. Jeg har altså et syndrom som heter Asherman Syndrom. Jeg har også tynne slimhinner pga dette, og de prøver et siste halmstrå, ved å gi meg tabletter som skal få den tykkere. Dette gikk heller ikke og jeg får vite at det et kjørt, jeg kan aldri få flere barn.
Jeg har hatt en stor sorg som aldri har blitt borte, jeg har sjekket masse i utlandet og ville gjøre alt for å få et biologisk barn til. Jeg har til og med tatt kontakt med Georgia for å bruke surrogatmor. Etter alt i Trondheim kom mensen aldri tilbake, før i september 2016. Plutselig hadde jeg normal mens, noe jeg ikke har hatt siden jeg fikk sønnen min. Jeg sa det ikke til noen, men fikk forhåpninger for at jeg kanskje kunne fikse det her og prøve ivf igjen. I januar kom ikke mensen, noe jeg tenkte var helt normalt med tanke på alt "tullet" med kroppen min. 7 februar kjøpte jeg en graviditetstest, etter å ha vært kvalm i et par uker og puppene var ømme, DEN VAR POSITV! Jeg ringte volvat og fikk time samme dag, og der fikk jeg se det lille mirakelet! Tydeligvis vet de bare om et par tilfeller hvor dette har gått i Norge og jeg har et risiko svangerskap. Jeg har allered hatt ultralyd to ganger og skal inn igjen om to uker. Jeg er rett og slett drit nervøs, men positiv! Legen sa at normalt sett er det 10% sjans for å miste, men jeg har 50.. Nå er jeg i 10+1, jeg er takknemlig for hver dag og hver uke som går [emoji173] Må bare si det også at på ultralyd ser det ut som en helt normal graviditet, men de vet for lite om akkurat dette til å kunne si hvordan det går.
Avslutter min lange tekst med noe samboeren min sa: "hvis det hadde vært 50% sjanse for at en hest ville vinne et løp hadde vi satset mange penger på den. Jeg vet dette går bra."
Klikk for å utvide …
Gratulerer så mye [emoji173] Det finnes virkelig mirakler. Jeg er 15+3 nå og vært på 3 ul, men fortsatt litt uvirkelig å tenke på. Etter å ha vært ufrivillig barnløs i så mange år og blitt vant til de følelsene og bitterheten det medfølger, er det nesten litt vanskelig å omstille seg. Men jeg er super lykkelig og takknemlig for å endelig få oppleve livets store mirakel [emoji170]
Håper virkelig at alt går bra for dere [emoji173] Det fortjener dere etter så mye motgang [emoji8] Masse lykke til [emoji4]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp