Aiaiai, jeg trodde kanskje at dette skulle bli litt lettere enn det har vært og nå kjenner jeg at behovet for å få det ut en plass er stor. Derfor syntes jeg det var på tide med en dagbok
Min historie startet slik:
I januar 2018 sluttet jeg på p-pillene for å gjøre kroppen klar til den dagen vi eventuelt ønsket å prøve på baby. Siden vi planla bryllup i august ønsket jeg ikke å starte prøvingen før rett rundt bryllupet da jeg hadde allerede kjøp to brudekjoler og ønsket ikke å kjøpe en til
bryllupet kom og endelig var tiden inne for prøving. Første runde ble ekstremt stressende for meg og vi ble enige om at runde to ikke skulle stresses med. Da vi var på bryllupsreise i Dubai, fant jeg ut at jeg skulle ta en test bare for å være sikker. Den var farsken meg positiv!
hvem hadde trodd det! Gleden var uendelig stor.
Vi kom etterhvert hjem og jeg tok en ekstra test som viste 3+Jeg var lettet og livet gikk videre med masse håp rundt den lille. Mannen ønsket at vi skulle dra på TUL for å se at alt var i orden. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg hadde jo lyst å se bebisen så vi bestilte privat ul. Dette var i uke 12....Gynekologen fant ingen bevegelse
i følge henne hadde fosteret sluttet å utvikle seg i uke 8+1 ca. Jeg forstod ikke helt hva hun akkurat hadde sagt, jeg hørte ordene, men meningen sank egentlig ikke inn. Jeg fikk beskjed om å kle på meg og inne på doen knakk jeg fullstendig sammen. I og med at det var så mange på venterommet tok jeg meg sammen og tørket tårene. Vi fikk utlevert 3 tabeletter, info om hvordan det ville foregå og et bilde av bamsemumsen som ikke var lengre. Dette var helt forferdelig! Jeg hadde hatt en MA, jeg visste ikke engang at det var så mange forskjellige måter å miste på. SA, MA, BO og EXU... Dette var ikke slutten. Allerede hadde jeg gått med dødt foster i 4 uker og tabelettene funket ikke. Det startet prosessen, men jeg trengte hjelp. Fikk ny time på samme plass og fikk 3 nye tabeletter. Dette funket heller ikke. Fikk henvisning til sykehuset og der fant overlegen ut at jeg måtte ha hjelp til åpning av livmorhalsen. Fikk enda flere tabeletter og måtte være på sykehuset til aborten var over. Jeg var der alene og har aldri hatt det verre.
Dro endelig hjem etter alt var overstått og fikk ny time til kontroll. Da jeg kom tilbake fikk jeg beskjed om at det var så mye rester at jeg ble lagt inn på sykehuset med en gang og klargjort til operasjon. 8 uker gikk jeg med dødt foster. Jeg bestemte meg der og da om at hvis jeg noensinne skulle oppleve MA igjen så skulle jeg velge utskrapning med en gang.
Dette var i november 2018. Begynte prøvingen i januar og det endte i kjemisk. Har hatt skyggestreker både forrige prøveperiode og denne, i dag ble den negativ 14 dpo. Nå er jeg lei. Dette var godt å få ut. Neste post vil ikke bli så lang
PP2 - gravid (ma i uke 12 (8+1))
PP3 - kjemisk
PP9 - prøver babyklister og mannen tar vitaminer
IVF #1 - Medicus - Gonapeptyl, Rekovelle, Ovitrelle, Lutinus - Testdag 1 november
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, tankene surrer og er overalt.
I dag var jeg og mannen på Medicus i Trondheim for en fertilitetssjekk. Blodprøvene hadde jeg allerede tatt og de var helt fine. Mannens prøve viste seg også å være helt fin. Ultralyd ble gjennomført og sykepleieren satte inn kateter med kontrastvæske...også der så alt fint ut. Til tross for at alt så fint ut sitter vi uten noen graviditet og har nå prøvd i et år.
Etter en samtale med legen etter undersøkelsene, ble vi anbefalt å vurdere ivf. Jeg kan egentlig ingenting om temaet og den informasjonen jeg har fått har vær gjennom bv. Tankene suste gjennom hodet mitt og jeg var både glad og trist på samme tid. Det var ingen spesifikk grunn til at vi ikke hadde blitt gravide, som jeg trodde. Som gjør meg glad fordi jeg vet at alt skal ligge tilrette, samtidig er jeg litt trist fordi da synes jeg at det er merkelig at kroppen min så langt ikke har samarbeidet til tross for at alt er fint.
Legen fortalte oss om en studie som foregår, som nylig har startet opp ang ivf og vi passet bra til den mente han. Jeg føler meg godt mottatt og tenker at «åh, jeg slipper å mase/krangle/bevise noe for at vi skal få hjelp». Deretter sier han at alle kostnader dekkes!?! Har vi vunnet i Lotto? Først nå har jeg klart å samlet tankene nok til å forstå at 1. Vi møtte på fantastiske ansatte på Medicus i Trondheim 2. Vi er utrolig heldige som kan få hjelp etter «bare» et år og ikke minst 3. Det er så vanvittig at kostnadene blir dekt.
Jeg er egentlig tom for ord og følelsene er et stort kaos. Samtidig som dette er fantastisk og utrolig, så er jeg veldig nervøs og redd. Dette er skummelt. Dette er en helt annen side av saken som krever mye av meg. Det tar sikkert litt tid før det synker inn og jeg innser hvor heldige vi har vært og er!
Noen som skal være med i samme studie? Eller noen som vil dele deres første ivf runde med meg?
Min historie startet slik:
I januar 2018 sluttet jeg på p-pillene for å gjøre kroppen klar til den dagen vi eventuelt ønsket å prøve på baby. Siden vi planla bryllup i august ønsket jeg ikke å starte prøvingen før rett rundt bryllupet da jeg hadde allerede kjøp to brudekjoler og ønsket ikke å kjøpe en til
bryllupet kom og endelig var tiden inne for prøving. Første runde ble ekstremt stressende for meg og vi ble enige om at runde to ikke skulle stresses med. Da vi var på bryllupsreise i Dubai, fant jeg ut at jeg skulle ta en test bare for å være sikker. Den var farsken meg positiv!hvem hadde trodd det! Gleden var uendelig stor.Vi kom etterhvert hjem og jeg tok en ekstra test som viste 3+
Jeg var lettet og livet gikk videre med masse håp rundt den lille. Mannen ønsket at vi skulle dra på TUL for å se at alt var i orden. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg hadde jo lyst å se bebisen så vi bestilte privat ul. Dette var i uke 12....Gynekologen fant ingen bevegelsei følge henne hadde fosteret sluttet å utvikle seg i uke 8+1 ca. Jeg forstod ikke helt hva hun akkurat hadde sagt, jeg hørte ordene, men meningen sank egentlig ikke inn. Jeg fikk beskjed om å kle på meg og inne på doen knakk jeg fullstendig sammen. I og med at det var så mange på venterommet tok jeg meg sammen og tørket tårene. Vi fikk utlevert 3 tabeletter, info om hvordan det ville foregå og et bilde av bamsemumsen som ikke var lengre. Dette var helt forferdelig! Jeg hadde hatt en MA, jeg visste ikke engang at det var så mange forskjellige måter å miste på. SA, MA, BO og EXU... Dette var ikke slutten. Allerede hadde jeg gått med dødt foster i 4 uker og tabelettene funket ikke. Det startet prosessen, men jeg trengte hjelp. Fikk ny time på samme plass og fikk 3 nye tabeletter. Dette funket heller ikke. Fikk henvisning til sykehuset og der fant overlegen ut at jeg måtte ha hjelp til åpning av livmorhalsen. Fikk enda flere tabeletter og måtte være på sykehuset til aborten var over. Jeg var der alene og har aldri hatt det verre.Dro endelig hjem etter alt var overstått og fikk ny time til kontroll. Da jeg kom tilbake fikk jeg beskjed om at det var så mye rester at jeg ble lagt inn på sykehuset med en gang og klargjort til operasjon. 8 uker gikk jeg med dødt foster. Jeg bestemte meg der og da om at hvis jeg noensinne skulle oppleve MA igjen så skulle jeg velge utskrapning med en gang.
Dette var i november 2018. Begynte prøvingen i januar og det endte i kjemisk. Har hatt skyggestreker både forrige prøveperiode og denne, i dag ble den negativ 14 dpo. Nå er jeg lei. Dette var godt å få ut. Neste post vil ikke bli så lang
PP2 - gravid (ma i uke 12 (8+1))
PP3 - kjemisk
PP9 - prøver babyklister og mannen tar vitaminer
IVF #1 - Medicus - Gonapeptyl, Rekovelle, Ovitrelle, Lutinus - Testdag 1 november
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, tankene surrer og er overalt.
I dag var jeg og mannen på Medicus i Trondheim for en fertilitetssjekk. Blodprøvene hadde jeg allerede tatt og de var helt fine. Mannens prøve viste seg også å være helt fin. Ultralyd ble gjennomført og sykepleieren satte inn kateter med kontrastvæske...også der så alt fint ut. Til tross for at alt så fint ut sitter vi uten noen graviditet og har nå prøvd i et år.
Etter en samtale med legen etter undersøkelsene, ble vi anbefalt å vurdere ivf. Jeg kan egentlig ingenting om temaet og den informasjonen jeg har fått har vær gjennom bv. Tankene suste gjennom hodet mitt og jeg var både glad og trist på samme tid. Det var ingen spesifikk grunn til at vi ikke hadde blitt gravide, som jeg trodde. Som gjør meg glad fordi jeg vet at alt skal ligge tilrette, samtidig er jeg litt trist fordi da synes jeg at det er merkelig at kroppen min så langt ikke har samarbeidet til tross for at alt er fint.
Legen fortalte oss om en studie som foregår, som nylig har startet opp ang ivf og vi passet bra til den mente han. Jeg føler meg godt mottatt og tenker at «åh, jeg slipper å mase/krangle/bevise noe for at vi skal få hjelp». Deretter sier han at alle kostnader dekkes!?! Har vi vunnet i Lotto? Først nå har jeg klart å samlet tankene nok til å forstå at 1. Vi møtte på fantastiske ansatte på Medicus i Trondheim 2. Vi er utrolig heldige som kan få hjelp etter «bare» et år og ikke minst 3. Det er så vanvittig at kostnadene blir dekt.
Jeg er egentlig tom for ord og følelsene er et stort kaos. Samtidig som dette er fantastisk og utrolig, så er jeg veldig nervøs og redd. Dette er skummelt. Dette er en helt annen side av saken som krever mye av meg. Det tar sikkert litt tid før det synker inn og jeg innser hvor heldige vi har vært og er!
Noen som skal være med i samme studie? Eller noen som vil dele deres første ivf runde med meg?
Last edited:
Jeg viste at Medicus Trondheim skulle ha et forskningsprosjekt på IVF, men så fantastisk at alt blir dekket! 
