et dikt av meg

[munter]

Et dikt som ble skrevet når jeg hadde det som værst
når jeg hadde en alvorlig depresjon noen år tilbake.
Jeg fantaserte mye om selvmord på den tiden,
men det hjalp å skrive dikt.
Da ble selvmordstankene skøvet vekk.
Så det var vel mere at følelsene måtte ut
enn at jeg ville dø egentlig.

---------------------------------------
Ensomhet, frykt og en skjelvende kropp,
vonde minner og en drøm som aldri stopper opp.
Jeg plages og pines av ufrivillige tanker,
blir gal av å høre mitt hjerte banker.

Jeg lenger ned i dypet faller,
er det tanken på døden som kaller?
Som i en transe jeg sleper meg frem,
nå er det vel på tide englene henter meg hjem.

Jeg våkner hver morgen og ser kun skyld,
den føles som en verkende byll.
Jeg ser ingen fremtid, alt håp er vekk,
jeg er alene bak en ugjennomtrengelig hekk.
Ingen kan nå meg -det er for sent
det er sånn det er blitt og sånn det var ment.

Tar farvell med livet og kjenner en uventet ro,
i mitt hjerte skal aldri mer sorg bo.

Min lykke blir å ikke være.

 

[suprAnirac]

Fint dikt, i den forstand.. ikke fint, men en får ett kraftikg innblikk i følelsene dine.

Takk for at du delte. Gla du ikke gjennomførte det du fantaserte om. Gla du er her, og at du er kommet deg opp.

 

[munter]

ORIGINAL: suprAnirac

Fint dikt, i den forstand.. ikke fint, men en får ett kraftikg innblikk i følelsene dine.

Takk for at du delte. Gla du ikke gjennomførte det du fantaserte om. Gla du er her, og at du er kommet deg opp.

 
Takk for det [:)]
Tror nok jeg bare fant trøst i tanken på å ende alt.
Tror om noen hadde gitt meg en pistol og sagt: værsågod,
så hadde det ikke skjedd noe annet en at jeg hadde levert den tilbake[;)]
 
Er glad for å være her selv også[:)]