Erfaringer med å skille lag når barnet er lite?

[Bkno2792892]

Hei. Jeg har et lite spørsmål jeg håper noen kan svare meg litt på når det kommer til å skille lag når barnet er lite. Vårt barn er snart 1år.

Jeg har skrevet en annet innlegg her på babyverden forumet. Veldig kort fortalt handlet det om at far er veldig egoistisk med sin tid og sitt liv. Han drar ut når han selv vil og blir borte hele dagen, drar ut i helgene på fest og kommer hjem tidlig neste morgen osv. Sist han skiftet en bleie var på sykehuset i 2018 da en sykepleier presset han til det (han sov hele døgnet på sykehuset så jordmødrene så seg veldig lei av denne oppførselen men visste ikke om eller hva de skulle si men prøvde å få han til å dele litt på ansvaret og eks la meg sove men jeg så fort at han sovnet med vår datter på armen og slapp henne mer og mer jo lenger inn i søvnen han kom så jeg hentet henne kjapt til meg og hun sov ikke hos ham igjen)

Han har så lite med henne å gjøre som man kan ha mens man bor i samme hus. Han er enten ute eller på rommet sitt og ser serier (vi sluttet å dele rom når vi kom hjem fra sykehuset fordi det ble mye amming og flaskemating om natten som var forstyrrende)
Vår datter har ikke lært han å kjenne og fått noe relasjon til han for å si det sånn.

Jeg skal selvfølgelig ikke stå i veien for at hun skal få et godt forhold til pappaen sin også MEN, jeg kjenner jeg absolutt ikke stoler på at han kan klare det på egenhånd når han var vist meg det motsatte dette året. Når han først må ha henne litt er han vimsete. Eks. om han triller vognen går han rett ut i veien før han ser om det kommer bil fra ene siden (vi har kranglet om det fordi jeg blir så redd for konsekvensene selvfølgelig) han gir hun mat hun ikke klarer å spise som store biter og ting små barn ikke skal ha siden han ikke vet hva hun kan spise og hvordan hun spiser, han går fra henne i sofaen fordi han ikke tenker på at hun nå kryper overalt og står mens hun lener seg på sofakanten og når jeg sier at han kan leke litt med henne så setter han henne på gulvet og seg selv i sofaen for å se på mobilen.

"Værste" episoden som jeg ble forbannet for var da vi var ute og reise med fly og jeg var opptatt. Hun trengte å få skiftet en bleie men han nekter å ta bleieskift så han spurte flyvertinnen. Jeg overhørte det, stormet frem og tok det med en gang. Han har sagt i ettertid når slikt kommer frem at han 'var ærlig og sa at han ikke er flink med babyer' før jeg ble gravid men jeg trodde virkelig ikke at det betød at han ikke engang skulle prøve så gost han kunne....

Han har ingen erfaring, og det er jo greit men han har ikke giddet å tatt til seg erfaringer dette året heller som gjør at jeg aldri ville latt han ha henne alene før hun I hvertfall er eldre. Overnattinger hadde absolutt ikke fungert om vi skulle tenkt på vår datters følelser og hvem hun føler seg trygg sammen med. Hun ammes f.eks også fortsatt hyppig.
Jeg er og har vært eneste omsorgspersonen siden fødsel og etter min erfaring er jeg den eneste som passer å ha ansvaret slik han gjør det nå i hvertfall, mitt værste mareritt hadde vært om han skulle passet henne elle hatt denne hos seg en dag eller et døgn.

Liten utblåsning men ønsker litt råd og gjerne erfaringer om hvordan delt foreldreansvar fungerer når barna er små osv.

 

[Krissi]

Hadde aldri trodd jeg skulle oppfordre noen til samlivsbrudd, men hvis bare halvparten av det du skriver stemmer er det på tide å pakke sakene sine og takke for laget!! Mange tafatte menn (og kvinner) der ute, men din historie er noe av det verste jeg har lest hvor ikke noe straffbart er inne i bildet.

Hvis du først skal gå fra partneren, er det etter min oppfatning, best å gjøre det når barna er små. Barnet vil ikke ha noen minner om foreldrene sammen, og det er større sjanse for at de ikke vil savne noe de "aldri" har opplevd. Større barn kan oppleve brudd svært traumatisk, og har etablert tradisjoner og samhold på en helt annen måte.

Ellers er datteren din såpass liten at det er vanlig/sannsynlig at du får den daglige omsorgen. Hvis far etter hvert vil ha delt samvær, så vil det være et stykke frem i tid. Men etter hva du skriver høres det ikke ut som det nødvendigvis blir sånn...men barnet har jo godt av å ha god kontakt med begge foreldrene, men din daglige omsorg når hun er liten utelukker på ingen måte at far er involvert.

Uansett, masse lykke til! Samlivsbrudd er noe herk, men bedre å være lykkelig alene, enn ulykkelig i et forhold.

 

[Veivalsa]

Jeg tenker her at DU vil få det mye bedre alene enn med denne mannen, og at det dermed vil bli bedre for barnet. Det er sjelden jeg synes samlivsbrudd er en god ide, men i tilfeller som dette - ja.
Dere må/bør i samtaler med familievernkontoret når dere velger å skille lag etter å ha fått brn, og de kan hjelpe dere å finne en god måte å samarbeide om barnet på. Det vil være til barnets beste, og akkurat det synes jeg er viktig at dere gjennomfører og at dere tar kontakt med dem dersom samarbeidet går dårlig senere. Foreldrene mine gjorde helt tydelig ikke dette, og det er igrunnen det jeg synes var mest dritt med at de ikke bodde sammen. De hørte ikke på meg, og de oppsøkte i profesjonell hjelp for å bedre samarbeidet, hvilket ville ha vært til mitt beste. Men utenom det skilte mine foreldre lag før jeg var 2,og jeg kan ikke huske at de har bodd sammen. Det var kjipt å vokse opp med foreldre i 2 ulike hjem, men bedre enn å vokse opp i et hjem hvor foreldrene bare krangler, eller hvor det er veldig dårlig stemning

 

[Veivalsa]

Og det er ikke vanlig at så små barn er lenge uten mor av gangen. Kanskje samvær kan være med dere begge i starten og evt hjemme hos samboers foreldre senere? Dette er ting familievernkontoret vil hjelpe dere med.