Erfaring med mann/kjæreste som sliter psykisk?

[Oslo-12345]

Jeg lurer på om det er noen der ute som har erfaring med mann/kjæreste som sliter psykisk?
Jeg er en jente i slutten av 20 årene som har vært kjæreste og samboer med en fantastisk mann de siste 3 årene. Jeg har alltid hatt lyst til å bli mor og er veldig ivrig etter å sette i gang. Jeg er ferdig utdannet, har fast jobb og leilighet. Det eneste som mangler nå er en liten en<3 Samboeren min og jeg har såvidt begynt og snakke om dette og er enige om at tiden kanskje er inne snart.
Jeg er bare så usikker på mannen min. Han har så lenge vi har vært sammen slitt med angst og depresjoner, men han har både gode og dårlige perioder. Han er nå sykemeldt, går på antidepressiva tabletter, følges opp av lege og står på venteliste til psykolog.
Når han er inne i en god periode har vi det helt fantastisk og jeg håper og tror hver gang at den depressive perioden ikke kommer tilbake. Når han er dårlig tenker jeg at det ville vært umulig og hatt et barn sammen (han låser seg inne, kommuniserer dårlig, orker ikke rydde, vaske eller ta vare på seg selv) derfor langt fra kapabel til å ta vare på et barn. Når han er sånn vurderer jeg og gå fra han fordi ønsket mitt om barn er så sterkt og jeg føler tiden renner ifra meg hvis jeg skal finne en annen (vet det høres veldig egoistisk ut). På en annen side føler også at jeg skylder han og holde ut siden jeg visste om hans sykdom før vi ble sammen.
Jeg har egentlig ikke noen konkrete spørsmål, men er det noen som har erfaringer med lignende situasjoner? Hvordan har dette gått evt? Kan et barn hjelpe han? Er jeg naiv som har lyst på barn med han? Vil man noen gang bli frisk fra angst og depresjoner? Jeg har så mange tanker og følelser rundt dette.

Håper på svar

 

[Siljulius]

Er ikke i samme situasjon selv, men kjenner noen psykisk syke.. Ett barn vil nok ikke kunne gjøre det bedre, men til tider kanskje verre og tidvis bedre.. Jeg ville venta til han har gått en stund til psykolog, og tatt noen timer med psykolog sammen for og høre hva en utenforstående sier

 

[Anel84]

Uff...sitter oppi en situasjon selv med barn på vei og en mann som sliter psykisk. Så jeg kan bare gi tidenes mest subjektive råd. Hadde jeg valgt om igjen så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde valgt å få barn med han.
Han er til vanlig verdens beste og snilleste, men nå som han er inne i en "dårlig" periode så sitter jeg å vurderer om jeg rett å slett skal ta med meg magen og dra min vei.... Jeg vet nå at det kommer perioder hvor han ikke vil stille opp for meg å barnet.

Så jævlig ærlig skal jeg være. For så tungt er det.

Man blir aldri kvitt angst og depresjoner, det er en liten skygge som vil henge med resten av livet. Man kan alltids håpe på at man greier å holde ut, og at det man bygger opp i de gode periodene er solid nok til å holde i de dårlige.
Mannen min isolerer seg også helt, og nekter å snakke om noe som helst. Jeg har aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, og gråter ved tanken på at barnet jeg bærer skal måtte føle seg sånn i forhold til faren sin.

Det KAN jo gå bra også, for all del. Men om det er en person som hele tiden må bære alle byrdene så blir det tøft....

 

[Anin]

Min mann har hatt en vanskelig barndom, som har ført til at han har slitt forferdelig mye med både angst og depresjoner! Men han har ikke brukt hverken psykolog, eller anti depressive piller siden vi ble sammen. Jeg visste hele tiden hva jeg gikk til, da vi fikk vårt første barn. For selv om han har klart å leve et "normalt" liv de siste 7årene. Uten psykolog og annen hjelp, så er han preget av sin barndom. Dette merker jeg i veldig stor grad, hver eneste dag. Det er kjempe tøft, og jeg vet til tider ikke hvordan jeg orker å leve med han. Når det er sagt, så er han en helt fantastisk pappa. Og han viser masse kjærlighet, og glede til barne vårt. Så for han, har det gått kjempe bra å få et barn. Problemet er at han ikke ser meg, hører meg eller er opptatt av meg. Dette er veldig vanskelig for meg. Vi venter nå nr. 2, og han er null interresert i hverken meg, eller barnet i magen. Det kommer garantert til å snu når barnet kommer. Men det er ikke bra nok for meg! Greit at han er verdens beste pappa, men han er virkelig verdens dårligste samboer... Håper du tenker nøye igjennom ting


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Ho3ne]

Uff...sitter oppi en situasjon selv med barn på vei og en mann som sliter psykisk. Så jeg kan bare gi tidenes mest subjektive råd. Hadde jeg valgt om igjen så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde valgt å få barn med han.
Han er til vanlig verdens beste og snilleste, men nå som han er inne i en "dårlig" periode så sitter jeg å vurderer om jeg rett å slett skal ta med meg magen og dra min vei.... Jeg vet nå at det kommer perioder hvor han ikke vil stille opp for meg å barnet.

Så jævlig ærlig skal jeg være. For så tungt er det.

Man blir aldri kvitt angst og depresjoner, det er en liten skygge som vil henge med resten av livet. Man kan alltids håpe på at man greier å holde ut, og at det man bygger opp i de gode periodene er solid nok til å holde i de dårlige.
Mannen min isolerer seg også helt, og nekter å snakke om noe som helst. Jeg har aldri følt meg så ensom som jeg gjør nå, og gråter ved tanken på at barnet jeg bærer skal måtte føle seg sånn i forhold til faren sin.

Det KAN jo gå bra også, for all del. Men om det er en person som hele tiden må bære alle byrdene så blir det tøft....

jeg bare lurer på hvordan du kan si at man aldri blir kvitt angst og depresjoner? For det er nok ikke alle som har vært i den båten som er enig med deg i det

 

[Pinklet]

jeg bare lurer på hvordan du kan si at man aldri blir kvitt angst og depresjoner? For det er nok ikke alle som har vært i den båten som er enig med deg i det

Akkurat. Jeg har vært dårlig og da snakker vi dårlig. Men er noe helt annet nå. Hard jobbing gjennom mange år , mye forskjellige metoder , gale metoder , feilmedisinering osv og tilbakefall på det ene og det andre både 1,2,3 og flere ganger.
Ser på meg selv som og "kalles" idag frisk av psykiatrien . Det som henger ved meg er jo historien men jeg tror oppriktig man ikke trenger å lide resten av livet .

 

[Pinklet]

Så nå denne tråden var gammel da, vet ikke om TS er her inne enda men jaja ; p

 

[Ho3ne]

Akkurat. Jeg har vært dårlig og da snakker vi dårlig. Men er noe helt annet nå. Hard jobbing gjennom mange år , mye forskjellige metoder , gale metoder , feilmedisinering osv og tilbakefall på det ene og det andre både 1,2,3 og flere ganger.
Ser på meg selv som og "kalles" idag frisk av psykiatrien . Det som henger ved meg er jo historien men jeg tror oppriktig man ikke trenger å lide resten av livet .

signerer den!