Erfaring med fødsel
- Trådstarter Tonfaz
- Opprettet
Camilla-arriane
Forelsket i forumet
Hos meg merket jeg noen svake rier kl.7 om morgenen.
Når klokka var 11 så hørte jeg et smell..og fikk veldig viondt..det var da slimproppen som poppet ut og vannet gikk..når jeg og sambo lå i senga..
Ehh..sa jeg til sambo..nå gikk vannet..kjente det sildret mellom beina mine.
Sambo..fikk fart på seg og løp på badet for å hente håndklær.
Han ringt sykehuset og fikk beskjed om at jeg måtte ha et håndkle mellom beina for å se hvor mye fostervann som kom ut..men forsent alt lå i senga..hihi =)
Riene kom med 10min mellomrom.
Jeg ringte mamma som på den tiden bodde litt lengre ned i gata, dette var min første fødsel.
Hun kom 20 min etterpå...fikk hjelp av henne til å puste ordentlig..når riene kom.
Kl.13.30 dro sambo og jeg til sykehuset..tok sats mellom riene og fikk kommet oss ut i bilen.
Hadde sett for oss at når fødselen var i gang så ville vi kjøre fort som fy!!
Men tvert om..ble den tregeste kjøreturen ever..hver lille dump i veien gjorde kjempe vondt.
Kom til sykehuset kl.14 og ble lagt i en seng..og fikk bånd rundt maven som di skulle overvåke hjerteslagene til lillemann.i 20-30min.
Sambo forsvant ned for å finne en parkeringsplass til bilen..den hadde han i hui o hast plassert rett forran inngangen, thi hi =)
Målingen gikk ikke som vi ville og jeg fikk litt eplejuice,,så lillemann kanskje våknet mere til.
Kom på at jeg ikke hadde spist noe frokost..sambo spurte før vi dro men jeg orket ikke.
Lå der i hva som virket en evighet..jeg hadde 4cm åpning..og det gjorde helvetes vondt.
Når jeg var ferdig der..så trillet dem meg inn på rommet der jeg skulle føde(senere).
Der var det en seng noen stolet og bord..og et bad.
Når klokka var 16..så trudde jeg at jeg skulle forgå av smerter..gråt og ba samoer spørre om å få lystgass..det fikk jeg =)
Fra det øyeblikket var jeg og lystgassen uadskillige..
Sambo satt hele tiden i stolen ved siden av meg og holdt meg i hånden..
Jeg sa ikke et eneste stygt ord til ham..tvert om så beklaget jeg meg..for at det måtte være kjedelig for ham og bare sitte der å holde meg i hånden.
Og unskylde meg for at jeg ikke orket å prate med ham..rare meg :p
Lystgassen tok ikke bort smertene i det hele tatt for meg..og ja det gjorde pokker så vondt.
Kl.17 fikk sambo beskjed av å gå å spise litt av jordmor..han var kritt hvit ansiktet
ganske sliten..av å se på at jeg ikke hadde det så godt.
Han kom tilbake 30min etterpå.
I mellomtiden så satte di en elektronisk duppedings på hodet til babyen.
Kl.18..hørte jeg jordmor si at mamma, tante og lillesøster var ute i gangen..di hadde tatt seg en tur og lurte på hvordan ståe var vist.
Så når jeg hørte hun fortalte at di var på gangen..så sa jeg..OG DER KAN DI BARE VÆRE OGSÅ..sambo gikk ut å pratet med di.
Nå varte riene i 3 min og med pause på 30sekunder i mellom.
Jeg var utslitt og med hjelp av lystgassen så sovnet jeg di 30sek mellom hver rie.
Jeg fikk spørsmål om klyster..ante ikke hva di mente var i ørska..og sa ja..kjente noe kaldt som kom der bak..
Ventet litt og jordmor sa..nå kan du gå på do..
Jeg ventet på en pause fra riene og sambo støttet meg på veien til do.
Når jeg landa på porselenskåla..bare fosset det ut der bak..og midt oppi det så fikk jeg en helvetesrie og jeg presset hode mitt hardt inn i magen på sambo.
Stakkar hva han ikke skal få lov til å oppleve, haha.
Jordmor skylte meg ren der bak..og jeg fikk lov til å gå i senga..
Løp sa jeg til sambo..og dro han etter meg i hånda..
Kl.19 så..ga jeg opp..jeg ville ikke ha epudiral..men nå innså jeg at slaget var tapt..jeg klarte ikke å ha det vooondt mere.
Legen kom..ba meg sette meg opp i senga å lene meg forrover,,ikke lett med riene som var såå lange..
Han prøvde flere ganger, men fikk ikke satt epudiralen =( =(
Han lurte på om ryggraden var skjev?
(jeg har vært på røngten i senere tid..etter fødselen for å sjekke..og den var ikke skjev).
.Ble kjempe lei meg og fustrert siden jeg ikke fikk epiduralen.
Når kl var 20 begynte samentrekkningen for å få lillemann ut.
Nei nei du må ikke presse enda sa di..
Lettere sagt en gjordt..når kroppen gjorde det av seg selv..
Jeg husker ikke så mye av selve fødselen..sambo har fylt inn di maaange sorte hullene.
Jeg fikk beskjed at jeg ikke kunne bruke lystgass lengre..
HVA IKKE SNAKK om..ville ikke gi fra meg den..sa at jeg bare måtte si hade til den først..LOL
Så kunne jeg endelig begynne å presse..10cm åpning..å guud..deilig og møkkavondt på en gang.
Di satte akupunkturnål i kragebeinet mitt å 1 i stortåa..det husker jeg enda ikke..sambo som fortalte det.
Jeg presset og presset..men så gikk hjerteslagene på lillemann drastisk ned å jordmødrene fikk hastverk..
Di fant frem vakum og prøvde å dra ham ut..gikk ikke..så di klippet 3-4cm og fikk ham ut med vakum.
Jeg husker ikke at di brukte vakum..kjente ikke at di klippet..men husker følelsen når han"skled ut av meg" =)
Lillemann var blå i ansiktet og skrek ikke..di pratet fort om di skulle ta ham med ut,,men så sa hun ene at di skulle legge han på brystet mitt.
Og så lå han der da..oppå brystet mitt..
Du må prate til ham sa di..
PRATE,,,hva skulle jeg si..
Jeg støk over den nakne..lille kroppen..full av blod og ja..div..
Og hvisket..Hei..lille vennen min..
Han gløttet på øynene..og så kom det endelig skrik fra ham <3
Trym ble født 28.06.08 kl.21.02.
Hvordan jeg fikk ut morkaka husker jeg ikke..men hun spurte om jeg ville se den.
Ja..sa jeg..men husker ikke i dag hvordan den så ut.
Så ble jeg sydd sammen
Di vasket lillemann litt og tullet ham inn i en body og et helseteppe..så fikk vi være alene på rommet i 2 timer <3
Etter 2 timer fikk jeg lov til å dusje mens di passet på trym..så hjalp sabo meg å dusje..gud så deilig det var..
Og endelig litt før kl24 så fikk jeg endelig frokosten min =)
Jeg åt brødskive etter brødskive..
Etter det ble jeg trillet inn på barsel..
Det var ikke noen ledige familierom for di er stengt i juni juli mnd.. =(
Så sambo måtte reise hjem og sove hjemme di dagen jeg var på sykehuset..men det viste vi på forhånd..
Ble langt..men dette er min historie..første gang jeg noensinne har skrevet den ned =) <3
Når klokka var 11 så hørte jeg et smell..og fikk veldig viondt..det var da slimproppen som poppet ut og vannet gikk..når jeg og sambo lå i senga..
Ehh..sa jeg til sambo..nå gikk vannet..kjente det sildret mellom beina mine.
Sambo..fikk fart på seg og løp på badet for å hente håndklær.
Han ringt sykehuset og fikk beskjed om at jeg måtte ha et håndkle mellom beina for å se hvor mye fostervann som kom ut..men forsent alt lå i senga..hihi =)
Riene kom med 10min mellomrom.
Jeg ringte mamma som på den tiden bodde litt lengre ned i gata, dette var min første fødsel.
Hun kom 20 min etterpå...fikk hjelp av henne til å puste ordentlig..når riene kom.
Kl.13.30 dro sambo og jeg til sykehuset..tok sats mellom riene og fikk kommet oss ut i bilen.
Hadde sett for oss at når fødselen var i gang så ville vi kjøre fort som fy!!
Men tvert om..ble den tregeste kjøreturen ever..hver lille dump i veien gjorde kjempe vondt.
Kom til sykehuset kl.14 og ble lagt i en seng..og fikk bånd rundt maven som di skulle overvåke hjerteslagene til lillemann.i 20-30min.
Sambo forsvant ned for å finne en parkeringsplass til bilen..den hadde han i hui o hast plassert rett forran inngangen, thi hi =)
Målingen gikk ikke som vi ville og jeg fikk litt eplejuice,,så lillemann kanskje våknet mere til.
Kom på at jeg ikke hadde spist noe frokost..sambo spurte før vi dro men jeg orket ikke.
Lå der i hva som virket en evighet..jeg hadde 4cm åpning..og det gjorde helvetes vondt.
Når jeg var ferdig der..så trillet dem meg inn på rommet der jeg skulle føde(senere).
Der var det en seng noen stolet og bord..og et bad.
Når klokka var 16..så trudde jeg at jeg skulle forgå av smerter..gråt og ba samoer spørre om å få lystgass..det fikk jeg =)
Fra det øyeblikket var jeg og lystgassen uadskillige..
Sambo satt hele tiden i stolen ved siden av meg og holdt meg i hånden..
Jeg sa ikke et eneste stygt ord til ham..tvert om så beklaget jeg meg..for at det måtte være kjedelig for ham og bare sitte der å holde meg i hånden.
Og unskylde meg for at jeg ikke orket å prate med ham..rare meg :p
Lystgassen tok ikke bort smertene i det hele tatt for meg..og ja det gjorde pokker så vondt.
Kl.17 fikk sambo beskjed av å gå å spise litt av jordmor..han var kritt hvit ansiktet
ganske sliten..av å se på at jeg ikke hadde det så godt.
Han kom tilbake 30min etterpå.
I mellomtiden så satte di en elektronisk duppedings på hodet til babyen.
Kl.18..hørte jeg jordmor si at mamma, tante og lillesøster var ute i gangen..di hadde tatt seg en tur og lurte på hvordan ståe var vist.
Så når jeg hørte hun fortalte at di var på gangen..så sa jeg..OG DER KAN DI BARE VÆRE OGSÅ..sambo gikk ut å pratet med di.
Nå varte riene i 3 min og med pause på 30sekunder i mellom.
Jeg var utslitt og med hjelp av lystgassen så sovnet jeg di 30sek mellom hver rie.
Jeg fikk spørsmål om klyster..ante ikke hva di mente var i ørska..og sa ja..kjente noe kaldt som kom der bak..
Ventet litt og jordmor sa..nå kan du gå på do..
Jeg ventet på en pause fra riene og sambo støttet meg på veien til do.
Når jeg landa på porselenskåla..bare fosset det ut der bak..og midt oppi det så fikk jeg en helvetesrie og jeg presset hode mitt hardt inn i magen på sambo.
Stakkar hva han ikke skal få lov til å oppleve, haha.
Jordmor skylte meg ren der bak..og jeg fikk lov til å gå i senga..
Løp sa jeg til sambo..og dro han etter meg i hånda..
Kl.19 så..ga jeg opp..jeg ville ikke ha epudiral..men nå innså jeg at slaget var tapt..jeg klarte ikke å ha det vooondt mere.
Legen kom..ba meg sette meg opp i senga å lene meg forrover,,ikke lett med riene som var såå lange..
Han prøvde flere ganger, men fikk ikke satt epudiralen =( =(
Han lurte på om ryggraden var skjev?
(jeg har vært på røngten i senere tid..etter fødselen for å sjekke..og den var ikke skjev).
.Ble kjempe lei meg og fustrert siden jeg ikke fikk epiduralen.
Når kl var 20 begynte samentrekkningen for å få lillemann ut.
Nei nei du må ikke presse enda sa di..
Lettere sagt en gjordt..når kroppen gjorde det av seg selv..
Jeg husker ikke så mye av selve fødselen..sambo har fylt inn di maaange sorte hullene.
Jeg fikk beskjed at jeg ikke kunne bruke lystgass lengre..
HVA IKKE SNAKK om..ville ikke gi fra meg den..sa at jeg bare måtte si hade til den først..LOL
Så kunne jeg endelig begynne å presse..10cm åpning..å guud..deilig og møkkavondt på en gang.
Di satte akupunkturnål i kragebeinet mitt å 1 i stortåa..det husker jeg enda ikke..sambo som fortalte det.
Jeg presset og presset..men så gikk hjerteslagene på lillemann drastisk ned å jordmødrene fikk hastverk..
Di fant frem vakum og prøvde å dra ham ut..gikk ikke..så di klippet 3-4cm og fikk ham ut med vakum.
Jeg husker ikke at di brukte vakum..kjente ikke at di klippet..men husker følelsen når han"skled ut av meg" =)
Lillemann var blå i ansiktet og skrek ikke..di pratet fort om di skulle ta ham med ut,,men så sa hun ene at di skulle legge han på brystet mitt.
Og så lå han der da..oppå brystet mitt..
Du må prate til ham sa di..
PRATE,,,hva skulle jeg si..
Jeg støk over den nakne..lille kroppen..full av blod og ja..div..
Og hvisket..Hei..lille vennen min..
Han gløttet på øynene..og så kom det endelig skrik fra ham <3
Trym ble født 28.06.08 kl.21.02.
Hvordan jeg fikk ut morkaka husker jeg ikke..men hun spurte om jeg ville se den.
Ja..sa jeg..men husker ikke i dag hvordan den så ut.
Så ble jeg sydd sammen
Di vasket lillemann litt og tullet ham inn i en body og et helseteppe..så fikk vi være alene på rommet i 2 timer <3
Etter 2 timer fikk jeg lov til å dusje mens di passet på trym..så hjalp sabo meg å dusje..gud så deilig det var..
Og endelig litt før kl24 så fikk jeg endelig frokosten min =)
Jeg åt brødskive etter brødskive..
Etter det ble jeg trillet inn på barsel..
Det var ikke noen ledige familierom for di er stengt i juni juli mnd.. =(
Så sambo måtte reise hjem og sove hjemme di dagen jeg var på sykehuset..men det viste vi på forhånd..
Ble langt..men dette er min historie..første gang jeg noensinne har skrevet den ned =) <3
vevina
Forumet er livet
Det å føde er veldig ulikt for person til person, og ingen fødsel er lik. og selv om du og jeg hadde hatt en helt lik fødsel, så hadde vi nok sitti igjen med to ulike bilder av den.
Jeg kan fortelle deg om noen ting jeg gruet meg til, som ikke egentlig var noe å grue seg til ;)
jeg tenkte jo litt på dette med avføring, men natta føre fødselen starta, så fløy jeg på do HELE tiden, så det var ikke noe problem ;)
Jeg fikk epidural, gruet meg til å få den, det eneste som var ubehagelig med den var å sitte stille mens den ble tatt. kjente ingenting bak i ryggen.
Jeg gruet meg ESKTREMT til da jeg skulle presse, jeg ble løftet over i føde senga og husker jeg sa til jordmor at nå kommer det jeg gruer meg for!
Men samtidig som jeg sa jeg klarer ikke, jeg orker ikke, og jeg TØR ikke! så husker jeg at jeg tenkte at dette her var jo egentlig ikke så ille, helt ærlig så var det ganske godt å komme til en del av fødselen der jeg fikk gjøre noe aktivt og ikke bare prøve å takle riene, og jeg viste det snart var over. Og det jeg husker best fra den delen er den merkelige følelsen når barnet kommer ut. en veldig glatt baby:P
jeg spjæra litt, ruptur grad 2(aner ikke hva det betyr) Det merket jeg absolutt ingenting til.
Måtte sy noen sting, Det hadde jeg også grua meg masse til, det var ikke vondt i det hele tatt, irriterende, men ikke vondt.
Det jeg ikke grua meg til var riene, men de klarte ikke jeg å takle. jeg ble ganske redd. Det jeg tror er viktig er at du tenker på hva som gjør deg trygg, og hvem som gjør deg trygg og prøver å ta med deg det når du skal føde. Er du trygg, så slapper du av. og slapper du av blir det lettere å takle ;)
Jeg vil også anbefale deg å få en fødselforberedende samtale på sykehuset der du skal føde, da får du info om hvilken smertelindring de tilbyr, om fødestillinger og alt annet du måtte lure på. og du kan prate om det du gruer deg til, skrive ønske brev osv.
Jeg husker mange sa til meg at så fort babyen er ute, så er smertene borte. det trudde jeg fint lite på. Men det ER sant.
Prøv å ikke ha så mange forventninger til fødselen, man kan ikke planlegge hva som skal skje. Spør om alt du lurer på rundt fødsel, snakk med den du skal ha med deg på fødsel om hva du kunne tenke deg at han/hun skal gjøre, som klut på panna, stryke på ryggen e.l. og gi samtidig beskjed at du forbeholder deg retten til å endre mening når du er i fødsel ;)
Ble mye skriverier, men håper du kan få litt ut av det, mitt beste tips er å snakke om det så mye du kan, spørre å grave. men prøv å ikke lese for mange fødsels historier og høre på for mange som har født før.
For når folk prater om fødselen sin, så har de en tendens til å dra fram det verste og mest dramatiske ;) sånn er det bare.
Håper du får en flott fødsels opplevelse!
Jeg kan fortelle deg om noen ting jeg gruet meg til, som ikke egentlig var noe å grue seg til ;)
jeg tenkte jo litt på dette med avføring, men natta føre fødselen starta, så fløy jeg på do HELE tiden, så det var ikke noe problem ;)
Jeg fikk epidural, gruet meg til å få den, det eneste som var ubehagelig med den var å sitte stille mens den ble tatt. kjente ingenting bak i ryggen.
Jeg gruet meg ESKTREMT til da jeg skulle presse, jeg ble løftet over i føde senga og husker jeg sa til jordmor at nå kommer det jeg gruer meg for!
Men samtidig som jeg sa jeg klarer ikke, jeg orker ikke, og jeg TØR ikke! så husker jeg at jeg tenkte at dette her var jo egentlig ikke så ille, helt ærlig så var det ganske godt å komme til en del av fødselen der jeg fikk gjøre noe aktivt og ikke bare prøve å takle riene, og jeg viste det snart var over. Og det jeg husker best fra den delen er den merkelige følelsen når barnet kommer ut. en veldig glatt baby:P
jeg spjæra litt, ruptur grad 2(aner ikke hva det betyr) Det merket jeg absolutt ingenting til.
Måtte sy noen sting, Det hadde jeg også grua meg masse til, det var ikke vondt i det hele tatt, irriterende, men ikke vondt.
Det jeg ikke grua meg til var riene, men de klarte ikke jeg å takle. jeg ble ganske redd. Det jeg tror er viktig er at du tenker på hva som gjør deg trygg, og hvem som gjør deg trygg og prøver å ta med deg det når du skal føde. Er du trygg, så slapper du av. og slapper du av blir det lettere å takle ;)
Jeg vil også anbefale deg å få en fødselforberedende samtale på sykehuset der du skal føde, da får du info om hvilken smertelindring de tilbyr, om fødestillinger og alt annet du måtte lure på. og du kan prate om det du gruer deg til, skrive ønske brev osv.
Jeg husker mange sa til meg at så fort babyen er ute, så er smertene borte. det trudde jeg fint lite på. Men det ER sant.
Prøv å ikke ha så mange forventninger til fødselen, man kan ikke planlegge hva som skal skje. Spør om alt du lurer på rundt fødsel, snakk med den du skal ha med deg på fødsel om hva du kunne tenke deg at han/hun skal gjøre, som klut på panna, stryke på ryggen e.l. og gi samtidig beskjed at du forbeholder deg retten til å endre mening når du er i fødsel ;)
Ble mye skriverier, men håper du kan få litt ut av det, mitt beste tips er å snakke om det så mye du kan, spørre å grave. men prøv å ikke lese for mange fødsels historier og høre på for mange som har født før.
For når folk prater om fødselen sin, så har de en tendens til å dra fram det verste og mest dramatiske ;) sånn er det bare.
Håper du får en flott fødsels opplevelse!
*LC*
Gift med forumet
For meg var epidural redningen, da riene mine haglet og var veldig vonde fra første stund. Fikk den da jeg hadde 4 cm åpning, og var heldig for fødselen gikk fremover med epiduralen (man kan oppleve at riene stopper opp).
En siste ting - vær forberedt på å bli sendt hjem, det ble jeg og ble veldig skuffa.
En siste ting - vær forberedt på å bli sendt hjem, det ble jeg og ble veldig skuffa.
bella32
Betatt av forumet
Det er som Vevina skriver " ulikt fra person til person.Selv var jeg førstegangsfødene og fikk høre at dette kunne ta laaang tid. Skjønte faktisk ikke at fødsel var i gang, hadde kun mensen -lignende smerter i nedre del av magen og trodde dette var sterke kynnerer. Av den grunn ble jeg hjemme litt for lenge, så da jeg kom på sykehuset hadde jeg alt 5 cm åpning!! Fra jeg ankom sykehuset og ble skrevet inn kl 13.00 tok det 4 timer til småen var ute. Han ble født 16.57! Synes faktisk ikke det var så ille, for meg hjalp det nok mye at jeg ikke gruet meg på forhånd.. Visst var jeg spent, men aldri redd..det gjorde nok at kroppen ikke var så anspent og strittet imot. Lystgass for meg var som å komme til himmelen. Den tok bort toppene på riene og gjorde at jeg ble litt likegyldig. Ønsker deg en god fødselopplevelse :)
Februar?
Forumet er livet
Hvis jeg ikke skal skremme deg så vil ikke jeg fortelle deg om min fødsel. Ikke at min var så dramatisk. Jeg har også fødselsskrekk og hadde det før siste fødsel også. Så nå er jeg usikker på om jeg kommer til å spørre etter ks eller ikke.
Men som noen sier så er hver fødsel forskjellig. Og jeg vil anbefale deg å snakke med en angstjordmor på sykehuset der du bor. De kan ofte hjelpe deg.
Men som noen sier så er hver fødsel forskjellig. Og jeg vil anbefale deg å snakke med en angstjordmor på sykehuset der du bor. De kan ofte hjelpe deg.
fruKnudsen
Forelsket i forumet
Jeg hadde planlagt ks og det gikk som en drøm - gjør det gjerne igjen. Operasjonen, det rundt og tiden etterpå var kjempe fin, ikke vond og belastende og ute av stand til å gjøre noe, slik mang beskrev det!
Min fødsel endte med keisersnitt da poden var 4880 gram, 54 cm OG lå med nesa i sky istedet for med bakhodet først, så han kom rett og slett ikke ut
Men det var ikke voldsomt mye dramatikk, og de var utrolig flinke og det meste gikk som det skulle.
Så ingen skrekkhistorie selvom det var litt mer dramatisk enn en fødsel helt uten komplikasjoner.
Jeg hadde desverre store smerter etter operasjonen, og jeg ønsker veldig å kunne føde vaginalt denne gangen, men det forutsetter at babyen er mindre!
Er den ikke det, vil jeg mye heller ha planlagt ks istedet for å holde på i et døgn før det mest sannsynlig ender som sist likevel
=)
Men det var ikke voldsomt mye dramatikk, og de var utrolig flinke og det meste gikk som det skulle.
Så ingen skrekkhistorie selvom det var litt mer dramatisk enn en fødsel helt uten komplikasjoner.
Jeg hadde desverre store smerter etter operasjonen, og jeg ønsker veldig å kunne føde vaginalt denne gangen, men det forutsetter at babyen er mindre!
Er den ikke det, vil jeg mye heller ha planlagt ks istedet for å holde på i et døgn før det mest sannsynlig ender som sist likevel
=)
Tonfaz
Betatt av forumet
Tusen takk for kjempe mange fine råd og historier. Kjempe spennende å lese om :-) Jeg både gleder meg og gruer meg samtidig, og håper alt vil gå bra og det gjør det helt sikkert :-) Heldigvis er det en stund til enda så da har jeg god tid til å forbrede meg og lære meg de forskjellige tingene man kan gjøre under fødselen :-) Blir nok en sprø opplevelse uannsett, men også veldig spennende. Og så har man noe godt å trøste seg med og det er at når det er over så får man endelig møte babyen sin for første gang. Det må være en helt utrolig og unik opplevelse. Jeg bare håper jeg takler de smertene jeg får under fødselen og at det vil gå bra med både babyen og meg.
tussis mamma
Andre møte med forumet
Hei hei! Tenkte jeg skulle dele min historie også - den kan være fin å ha med seg hvis du er redd!!
Jeg fødte 5 uker for tidlig sist gang, så når jeg våknet en natt i to-tida av vondt i magen var ikke tankene mine i nærheten av fødsel! Kunne ikke sovne om så la meg på soffan og kikket på Tv/facebook, med "vondt i magen" som kom og gikk med ujevne mellomrom. Jeg tenkte ikke på at det var rier - tenkte bare at dette var vel de kynnerne jeg hadde hørt om, så jeg øvde meg på å puste meg gjennom de! :-D Vi hadde gått lamaze-kurs uken før så jeg syntes dette var en fin anledning til å øve!
Rundt kl halv seks begynte det å gjøre skikkelig vondt, og da vekket jeg min mann. Han (som hadde kurset friskt i minne) begynte å ta tiden på hvor lenge det var mellom hver rie -tre min...!! Vi ringte sykehuset, og de bad oss om å komme inn.Vi kom til sykehuset ca kl syv, og lille eventyr kom kl kvart på ni. Da hadde jeg såvidt skjønt hva som var iferd med å skje!! Selve utpressingen var det vondeste - men det varte kun i ti minutter. Alle riene før det var selvfølgelig vondt, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. For meg hjelp det ENORMT å ha investert i Lamaze-kurset - mannen hadde lært masse om hvordan han best kunne hjelpe meg, og vi hadde begge lært pusteteknikker som hjalp mer enn jeg kan beskrive. Og når jeg hadde så vondt at jeg glemte å fokusere på det, så minnet mannen min meg på det og holdt fokus for meg. Anbefaler et slikt kurs på det varmeste hvis du er redd/urolig; det var informativt, beroligende og ikke minst til god hjelp under selve fødselen!
se www.lillevenn.no f.eks (vet jo ikke hvor du bor, men google lamaze kurs hvis du er interessert!) Og det beste av alt; følelsen etterpå; man føler seg som ur-kvinnen - kan håndtere hva som helst - sterkere enn noensinne!! Og så det vakreste, vakre som kommer ut og som gjør at man glemmer alt det vonde.. <3
Jeg fødte 5 uker for tidlig sist gang, så når jeg våknet en natt i to-tida av vondt i magen var ikke tankene mine i nærheten av fødsel! Kunne ikke sovne om så la meg på soffan og kikket på Tv/facebook, med "vondt i magen" som kom og gikk med ujevne mellomrom. Jeg tenkte ikke på at det var rier - tenkte bare at dette var vel de kynnerne jeg hadde hørt om, så jeg øvde meg på å puste meg gjennom de! :-D Vi hadde gått lamaze-kurs uken før så jeg syntes dette var en fin anledning til å øve!
Rundt kl halv seks begynte det å gjøre skikkelig vondt, og da vekket jeg min mann. Han (som hadde kurset friskt i minne) begynte å ta tiden på hvor lenge det var mellom hver rie -tre min...!! Vi ringte sykehuset, og de bad oss om å komme inn.Vi kom til sykehuset ca kl syv, og lille eventyr kom kl kvart på ni. Da hadde jeg såvidt skjønt hva som var iferd med å skje!! Selve utpressingen var det vondeste - men det varte kun i ti minutter. Alle riene før det var selvfølgelig vondt, men ikke så ille som jeg hadde fryktet. For meg hjelp det ENORMT å ha investert i Lamaze-kurset - mannen hadde lært masse om hvordan han best kunne hjelpe meg, og vi hadde begge lært pusteteknikker som hjalp mer enn jeg kan beskrive. Og når jeg hadde så vondt at jeg glemte å fokusere på det, så minnet mannen min meg på det og holdt fokus for meg. Anbefaler et slikt kurs på det varmeste hvis du er redd/urolig; det var informativt, beroligende og ikke minst til god hjelp under selve fødselen!
se www.lillevenn.no f.eks (vet jo ikke hvor du bor, men google lamaze kurs hvis du er interessert!) Og det beste av alt; følelsen etterpå; man føler seg som ur-kvinnen - kan håndtere hva som helst - sterkere enn noensinne!! Og så det vakreste, vakre som kommer ut og som gjør at man glemmer alt det vonde.. <3
Skogsdyret
Betatt av forumet
Min første fødsel:
Våknet på natten av at noe sildret mellom bena på meg. Slimproppen var løsnet, og fostervann var begynt å lekke ut litt om litt.
Etter en liten stund, begynte jeg å kjenne mensmurringer i korsryggen, og siden jeg var kommende alenemor og førstegangsfødende, fikk jeg komme på sykehuset med det samme. Jordmora ville se på bindet jeg hadde tatt på. Dette ble jeg noe overrasket og flau over, men grunnen var at hun ville se fargen på fostervannet. Jeg ble satt på registrering, og Hun målte meg til 1.5 cm åpning, men jeg fikk bli da det var stille og rolig på fødeavdelingen. Riene kom og gikk meg gjevne mellomrom, men var slettes ikke ille. Jeg var for det meste oppe og gikk i korridorene og trappene på sykehuset. Etter noen timer, ble jeg målt igjen, men det var lite effekt av riene mine, så åpningen var bare 2 cm. Fikk komme inn på egen fødestue, og like etter, gikk fostervanet for fullt utover gulvet. Venninna mi som var kommet for å bli med på fødselen henta jordmora, og de fikk tørka opp sølet etter meg. Fostervannet var blitt misfarga, pga at barnet hadde bæsja i det, så da satte de drypp på meg for å få mere fortgang på fødselsforløpet. Dryppet fungerte momentant, og det kjennte jeg virkelig. Riene kom hyppigere og smertene økte kraftig på! Fikk risposer lagt på korsryggen, og det lindret litt en stund. Ved 5 cm åpning fikk jeg epidural. Det var som å komme til himmelrik, og jeg sovna av utmattelse. Var godt å få hentet seg inn litt igjen. Etter litt søvn, kjente jeg behov for å presse, og jordmora kunne bekrefte at jeg var klar. Følte meg helt fortumlet i hodet, og ble litt redd da alt virket så fjernt. Fikk kald klut på panna, så var det bare å begynne pressinga! Jeg kasta opp på første pressrie, mens de siste pressriene gikk greit. Det var slitsomt, men var godt å endelig komme til dette stadiet av fødselen. Gutten kom velskapt og fin, gråt og ble lagt på brystet mitt med det samme. En ubeskrivelig følelse! Revnet litt, men merka ikke noe til at de sydde. Hele prosessen varte i 19 timer.
Min andre fødsel:
Hele dagen gikk jeg og kjente på noe jeg trodde var kynnere, for det føltes slik i magen. Men da kvelden kom, gikk slimproppen og det ble mere tak i det hele. Ikke ille, men kjente at det var noe på gang. Denne gangen tok jeg det mere med ro. Samboeren var på plass og jeg slappa av og pusta meg rolig gjennom hver rie. Etter hvert kom barnevakta og nærmest kjeppjagde oss til sykehuset, for hun skulle ikke være jordmor sa hun. Vi kjørte avgårde, og riene kom med gjevne mellomrom. Kom på sykehuset og ble satt på registrering og åpning ble målt til 3.5 cm. YESS! Tenkte jeg, denne gangen skulle det gå kjappere enn sist! Fikk tildelt rom, så vi kunne slappe av der inne. Jeg fikk ikke slappa av stort. Syntes det var vondere når riene kom da jeg lå, så jeg var oppe og gikk omtrent hele tiden. Jordmora kom innom og målte åpning igjen, og det var klar fremgang. For å få enda mere fart på prosessen tøyde hun og strekte litt ekstra oppi "der". Det var IKKE godt, men jeg var glad hun gjorde det. Fikk tildelt fødestue, og jeg var klar på at jeg skulle ha epidural denne gangen også. Jordmor mente at det ikke var tid til det, men jeg insisterte. Så med 7 cm åpning, ble det epidural. Jeg merka ikke mye til at de stakk inn nåla! Epiduralen fungerte denne gangen ikke helt optimalt. Den bedøvde bare den høyre siden min, så jeg kjente fortsatt riene i venstre side. Etter kort tid, kom behovet for å presse, og jeg satte igang. Men gutten ville ikke ut med det første. Han trakk seg tilbake, gang på gang, og plutselig stoppa alt opp. Jeg gav opp det hele og ropte et at jeg måtte få keisersnitt, for dette orka jeg ikke mere av. Han ville jo ikke ut på denne måten. Tror jeg endra personlighet og blei ei sinna bitch. Kjefta bantes og lot barnelege og jordmor få gjennomgå verbalt, men de lukka ørene, og det gjorde meg enda mere sinna! Midt oppi det hele var jeg også dritbekymra for samboeren min. Jeg gav ham beskjed om å sette seg ned, for han så så bleik og sliten ut. Jeg var plutselig mere bekymra for samboeren enn for meg selv. Hehehe! Ja ja, plutselig var det som om noe løsna i meg og behovet for å presse kom brått igjen. Denne gangen skulle gutten ut til mamma og pappa! Jeg kasta opp for hver pressrie jeg fikk, så samboeren måtte stå med pappbegeret å ta imot alt oppkastet stakkar. Men så kom gullgutten ut, og alt var bare fryd og gammen. Enda en frisk og velskapt sønn! Jeg var da blitt meg selv igjen, og roste jordmor og lege opp i skyene og beklaget meg fælt for alt det fæle jeg hadde sagt :)) Hele denne prosessen varte i bare 8 timer.
Alt i alt så var dette to vidt forskjellige fødsler, så er veldig spent på nr 3. Mine fødsler har vært veldig like mamma's fødsler, og det sies at man kan se likhetene mellom mor og datters fødsler. Det har iallefall stemt for min del, selv om det utsagnet kansje bare er oppspinn.
Våknet på natten av at noe sildret mellom bena på meg. Slimproppen var løsnet, og fostervann var begynt å lekke ut litt om litt.
Etter en liten stund, begynte jeg å kjenne mensmurringer i korsryggen, og siden jeg var kommende alenemor og førstegangsfødende, fikk jeg komme på sykehuset med det samme. Jordmora ville se på bindet jeg hadde tatt på. Dette ble jeg noe overrasket og flau over, men grunnen var at hun ville se fargen på fostervannet. Jeg ble satt på registrering, og Hun målte meg til 1.5 cm åpning, men jeg fikk bli da det var stille og rolig på fødeavdelingen. Riene kom og gikk meg gjevne mellomrom, men var slettes ikke ille. Jeg var for det meste oppe og gikk i korridorene og trappene på sykehuset. Etter noen timer, ble jeg målt igjen, men det var lite effekt av riene mine, så åpningen var bare 2 cm. Fikk komme inn på egen fødestue, og like etter, gikk fostervanet for fullt utover gulvet. Venninna mi som var kommet for å bli med på fødselen henta jordmora, og de fikk tørka opp sølet etter meg. Fostervannet var blitt misfarga, pga at barnet hadde bæsja i det, så da satte de drypp på meg for å få mere fortgang på fødselsforløpet. Dryppet fungerte momentant, og det kjennte jeg virkelig. Riene kom hyppigere og smertene økte kraftig på! Fikk risposer lagt på korsryggen, og det lindret litt en stund. Ved 5 cm åpning fikk jeg epidural. Det var som å komme til himmelrik, og jeg sovna av utmattelse. Var godt å få hentet seg inn litt igjen. Etter litt søvn, kjente jeg behov for å presse, og jordmora kunne bekrefte at jeg var klar. Følte meg helt fortumlet i hodet, og ble litt redd da alt virket så fjernt. Fikk kald klut på panna, så var det bare å begynne pressinga! Jeg kasta opp på første pressrie, mens de siste pressriene gikk greit. Det var slitsomt, men var godt å endelig komme til dette stadiet av fødselen. Gutten kom velskapt og fin, gråt og ble lagt på brystet mitt med det samme. En ubeskrivelig følelse! Revnet litt, men merka ikke noe til at de sydde. Hele prosessen varte i 19 timer.
Min andre fødsel:
Hele dagen gikk jeg og kjente på noe jeg trodde var kynnere, for det føltes slik i magen. Men da kvelden kom, gikk slimproppen og det ble mere tak i det hele. Ikke ille, men kjente at det var noe på gang. Denne gangen tok jeg det mere med ro. Samboeren var på plass og jeg slappa av og pusta meg rolig gjennom hver rie. Etter hvert kom barnevakta og nærmest kjeppjagde oss til sykehuset, for hun skulle ikke være jordmor sa hun. Vi kjørte avgårde, og riene kom med gjevne mellomrom. Kom på sykehuset og ble satt på registrering og åpning ble målt til 3.5 cm. YESS! Tenkte jeg, denne gangen skulle det gå kjappere enn sist! Fikk tildelt rom, så vi kunne slappe av der inne. Jeg fikk ikke slappa av stort. Syntes det var vondere når riene kom da jeg lå, så jeg var oppe og gikk omtrent hele tiden. Jordmora kom innom og målte åpning igjen, og det var klar fremgang. For å få enda mere fart på prosessen tøyde hun og strekte litt ekstra oppi "der". Det var IKKE godt, men jeg var glad hun gjorde det. Fikk tildelt fødestue, og jeg var klar på at jeg skulle ha epidural denne gangen også. Jordmor mente at det ikke var tid til det, men jeg insisterte. Så med 7 cm åpning, ble det epidural. Jeg merka ikke mye til at de stakk inn nåla! Epiduralen fungerte denne gangen ikke helt optimalt. Den bedøvde bare den høyre siden min, så jeg kjente fortsatt riene i venstre side. Etter kort tid, kom behovet for å presse, og jeg satte igang. Men gutten ville ikke ut med det første. Han trakk seg tilbake, gang på gang, og plutselig stoppa alt opp. Jeg gav opp det hele og ropte et at jeg måtte få keisersnitt, for dette orka jeg ikke mere av. Han ville jo ikke ut på denne måten. Tror jeg endra personlighet og blei ei sinna bitch. Kjefta bantes og lot barnelege og jordmor få gjennomgå verbalt, men de lukka ørene, og det gjorde meg enda mere sinna! Midt oppi det hele var jeg også dritbekymra for samboeren min. Jeg gav ham beskjed om å sette seg ned, for han så så bleik og sliten ut. Jeg var plutselig mere bekymra for samboeren enn for meg selv. Hehehe! Ja ja, plutselig var det som om noe løsna i meg og behovet for å presse kom brått igjen. Denne gangen skulle gutten ut til mamma og pappa! Jeg kasta opp for hver pressrie jeg fikk, så samboeren måtte stå med pappbegeret å ta imot alt oppkastet stakkar. Men så kom gullgutten ut, og alt var bare fryd og gammen. Enda en frisk og velskapt sønn! Jeg var da blitt meg selv igjen, og roste jordmor og lege opp i skyene og beklaget meg fælt for alt det fæle jeg hadde sagt :)) Hele denne prosessen varte i bare 8 timer.
Alt i alt så var dette to vidt forskjellige fødsler, så er veldig spent på nr 3. Mine fødsler har vært veldig like mamma's fødsler, og det sies at man kan se likhetene mellom mor og datters fødsler. Det har iallefall stemt for min del, selv om det utsagnet kansje bare er oppspinn.
Tonfaz
Betatt av forumet
Lamaza kurs hørtes ut som en kjempe god idé! Det skal jeg absolutt sjekke ut :-) Bor i Kongsvinger, men hvis jeg må til Oslo så er ikke det så lang reise, ca en time med bil. Så da tar jeg mer enn gjerne den turen hvis de ikke har like bra kurs her. Og den skal mannen min få være med på også, uten tvil! Han virker nesten mer nervøs og redd enn det jeg er. Han vil helst ikke være i samme rom som meg når jeg føder, men det har jeg sagt klart i fra til han om at hvis jeg må så må han også. Så han har nok like godt av et slikt kurs som meg, hehe stakkars :-)
Tonfaz
Betatt av forumet
Både bestemor og mamma hadde kjempe korte fødsler. Håper inderlig at jeg også får det! Men har ikke turt å håpe engang pga er så redd for å bli skuffet hvis jeg ikke får det. Da skal jeg si meg heldig hvis jeg også deler den likheten. For det å ligge slik i mange mange timer er en av de tingene jeg har mest fryktet.
Kan jo dele min fødselshistorie :)
Jeg var hos jordmora mi, hadde time 12.30.. Alt var helt bra, 3 dager på overtid, så ble bestemt at jeg skulle komme tilbake da jeg var en uke over tia, men før jeg gikk sa hun at hu trudde ikke hu så meg da.. Var ferdig der rundt 13.00, jeg fant ut at jeg fikk gå trappene ned, for det skadet ikke akkurat.. Midt i trappen kom første ria, jeg merket med en gang at dette var ikke kynnere, selv om det var mindre vondt, men det var ubehagelig på en helt annen måte..
Samboeren min sluttet om en times tid, så fant ut at jeg fikk tusle rundt og da det kom både 2-3 og 4 ganger ringte jeg han og mamma og sa at jeg tipper det er i gang, men har ikke tatt no tid mellom enda.. Så der gikk jeg, frem og tilbake, med mobilen i hånda for å ta tia i en time :P tiden mellom riene var på gjennomsnitt 1 minutt og 18 sekunder, så ikke helt vanlig start nei..
Da jeg endelig ble henta og kom meg hjem så gikk jeg med dette et par timer, skulle bare se Home and Away først(det gikk da halv 4), og det var jo ikke såå vondt..
Kom på sykehuset kvart over 4, og ble sjekket.. 5-6cm åpning og fremdeles 4 rier per 10min.. Komiske var jo at samboeren min hadde sagt siste mnd "det er 3 ganger så mye ventetid som rietid"(flink til å lese fødselsboka).. BULLSHIT tenkte jeg :P
Så et par timer til med mange rier som ble verre, noen rier med lystgass osv.. Så begynte pressriene rundt 18.45..
Da kom den berømte panikk-tiden i fødselen, og jeg ville ikke mer, sliti med angst og det kom et angstanfall der og da, men gikk fort over.. Fikk en nål som skulle virke beroligende, som virket fort. (herlige jordmora!:) )
klokka 19.35 var han ute. Måtte sy noen sting her og der, men med en gang han var ute, snudde jeg meg til samboeren min og sa "han kan godt få søsken.."
Kan ikke si jeg har hatt no annet enn en drømmefødsel, og håper jeg er like heldig denne gangen :)
Jeg var hos jordmora mi, hadde time 12.30.. Alt var helt bra, 3 dager på overtid, så ble bestemt at jeg skulle komme tilbake da jeg var en uke over tia, men før jeg gikk sa hun at hu trudde ikke hu så meg da.. Var ferdig der rundt 13.00, jeg fant ut at jeg fikk gå trappene ned, for det skadet ikke akkurat.. Midt i trappen kom første ria, jeg merket med en gang at dette var ikke kynnere, selv om det var mindre vondt, men det var ubehagelig på en helt annen måte..
Samboeren min sluttet om en times tid, så fant ut at jeg fikk tusle rundt og da det kom både 2-3 og 4 ganger ringte jeg han og mamma og sa at jeg tipper det er i gang, men har ikke tatt no tid mellom enda.. Så der gikk jeg, frem og tilbake, med mobilen i hånda for å ta tia i en time :P tiden mellom riene var på gjennomsnitt 1 minutt og 18 sekunder, så ikke helt vanlig start nei..
Da jeg endelig ble henta og kom meg hjem så gikk jeg med dette et par timer, skulle bare se Home and Away først(det gikk da halv 4), og det var jo ikke såå vondt..
Kom på sykehuset kvart over 4, og ble sjekket.. 5-6cm åpning og fremdeles 4 rier per 10min.. Komiske var jo at samboeren min hadde sagt siste mnd "det er 3 ganger så mye ventetid som rietid"(flink til å lese fødselsboka).. BULLSHIT tenkte jeg :P
Så et par timer til med mange rier som ble verre, noen rier med lystgass osv.. Så begynte pressriene rundt 18.45..
Da kom den berømte panikk-tiden i fødselen, og jeg ville ikke mer, sliti med angst og det kom et angstanfall der og da, men gikk fort over.. Fikk en nål som skulle virke beroligende, som virket fort. (herlige jordmora!:) )
klokka 19.35 var han ute. Måtte sy noen sting her og der, men med en gang han var ute, snudde jeg meg til samboeren min og sa "han kan godt få søsken.."
Kan ikke si jeg har hatt no annet enn en drømmefødsel, og håper jeg er like heldig denne gangen :)
tussis mamma
Andre møte med forumet
I ettertid er det mannen min som har skrytt absolutt mest av kurset - han ble også kvitt endel usikkerhet, samtidig som han fikk en egen rolle som han skulle fylle under fødselen. Veldig bra for oss begge! Jordmor skrøt veldig av oss og sa at vi jobbet så fint sammen! ;-)
surrehodet
Elsker forumet
Sniker. Fødte i februar i fjor, jeg ble satt igang, som ifølge de på sykehuset gir en mye vondere og hardere fødsel, som de vistnok mener jeg fikk og. Men synes det var en flott opplevelse jeg, jada vondt som jeg aldri har hatt,men trodde egentlig det var verre med tanke på de jeg har hørt hyle som noen gale før og etter meg.
Synes ikke det var hylevondt :) Og ikke hadde jeg smertelindring, bortsett fra noen nåler i panna! Eneste jeg hatet var å spy og tisse på meg :/ Ingen forberdete meg på alle de kroppslige funksjonene babyen trykker på sin vei nedover...Bare bæsjen,så heldigvis slapp jeg unna den :) Be om klyster, hadde heldigvis det, så du ikke bæsjer på deg ;)
Så synes ikke det er noe ille jeg, bare fin, men ja VONDT , men du glemmer alt i det den lille er ute :) Dagen etter sa jeg at jada,dette gjør jeg igjen, noe fortere enn jeg hadde planlagt som det ser ut som nå :)
Men ikke tenk så mye på fødselen du,jeg var redd jeg ikke hadde lest nok og forberedt meg nok, for orket liksom ikke tanken på den,var en stor avgrunn jeg måtte gjennom før livet kunne "begynne" igjen. Les litt når det nærmer seg, men jordmor fortalte meg alt jeg måtte gjøre og alt var bare trykt og fint :)
Synes ikke det var hylevondt :) Og ikke hadde jeg smertelindring, bortsett fra noen nåler i panna! Eneste jeg hatet var å spy og tisse på meg :/ Ingen forberdete meg på alle de kroppslige funksjonene babyen trykker på sin vei nedover...Bare bæsjen,så heldigvis slapp jeg unna den :) Be om klyster, hadde heldigvis det, så du ikke bæsjer på deg ;)
Så synes ikke det er noe ille jeg, bare fin, men ja VONDT , men du glemmer alt i det den lille er ute :) Dagen etter sa jeg at jada,dette gjør jeg igjen, noe fortere enn jeg hadde planlagt som det ser ut som nå :)
Men ikke tenk så mye på fødselen du,jeg var redd jeg ikke hadde lest nok og forberedt meg nok, for orket liksom ikke tanken på den,var en stor avgrunn jeg måtte gjennom før livet kunne "begynne" igjen. Les litt når det nærmer seg, men jordmor fortalte meg alt jeg måtte gjøre og alt var bare trykt og fint :)
Meister
Glad i forumet
Kan jo dele min historie også :-)
Jeg var av den typen som overhodet ikke grudde meg, tenkte egentlig ikke stort på fødselen i det hele tatt, skjønte nok ikke helt at jeg skulle igjennom det ;-)
Jeg og sambo lå og leste i sengen, og i det klokken slo 00:30 på klokka, var det som om noen slo meg hardt i ryggen. jeg forstod ikke helt hva som skjedde, og la meg ned igjen når det slapp taket.. 10 min etterpå skjedde det samme igjen, og slike fortsatte den noen ganger med 10 min mellomrom. Hadde fått beskjed av min jordmor om å ta 2 paracet og å gå i dusjen når jeg trodde fødselen var igang. Om det ikke lindret noe, kunne jeg føle meg trygg på at fødselen var startet. kan vel si det slik at de to usle paracetene og dusjen ikke hjalp stort, samtidig måtte jeg på do. så ble gående mellom dusjen og toalettet en stund. Jeg syntes riene var fryktelig vonde, og ble litt fortvilet ovar at det var så tidlig i forløpet, ble vel litt redd for at jeg ikke skulle takle dette om det skulle bli verre...
klokken er nå 01:45 og sambo vil ringe sykehuset. Jeg blånekter og forklarer at dette vil ta lang tid, og å ringe dit etter så kort tid kommer ikke på tale.. 03:00 gir jeg meg, og sambo ringer, da har jeg overgitt meg og syntes det er for vondt.
Jordmoren på sykehuset ber oss komme med en gang, riene varer nå i 90 sek og kommer med 3 min mellomrom, så jordmoren vil ha oss inn litt fort..
Vi har hund, og jeg nekter å la henne være hjemme alene, vet jo aldri hvor lenge vi blir borte, så tar henne med i bilen og kjører en omvei for å levere henne hos svigers.
Bilturen er vel alt annet enn behagelig, og smertene sitter kun i ryggen, sprengende følelse.
Jeg merker sambo er hard på gassen, han forstod nok mere enn meg at dette hastet litt.
Kl 04:00 ringer vi på fødeavdeling, og blir tatt imot. Skal ligge til registrering av riene (sånt belte rundt magen) men det klarer jeg ikke, ved første rie spretter jeg opp i stående stilling.
Jordmoren sjekker da åpningen, og jeg har full åpning
Får en fødestue, akupunktur som hjelper mot ryggen, kjenner riene i magen etterpå, men syntes det var deilig å flytte litt på vondtene :-)
Får prøve badekar litt, men det varme vannet roer riene mine litt, så blir beordret opp.
Prøver lystgass, men jeg har for vondt til å klare å fokusere på den så blir mest rot med den.
Jeg får litt panikk når snuppa skal ut, men det var bare akkurat i det hun skulle ut.
Hun ble født kl 05.16.. Litt over en time etter vi ankom sykehuset, så det var en kjapp og intens fødsel. Men alt i alt en flott fødsel.. revnet eller klipte ikke noe..
jenta var ei str jente på 4kg, og alt var glemt idet hun lå på mitt bryst
Jeg har også en mormor som føder fort, så sikkert litt i genene våre også !!
4 timer og 45 min fra første rie tok det.
Håper du får en like flott opplevelse som meg..
Jeg var av den typen som overhodet ikke grudde meg, tenkte egentlig ikke stort på fødselen i det hele tatt, skjønte nok ikke helt at jeg skulle igjennom det ;-)
Jeg og sambo lå og leste i sengen, og i det klokken slo 00:30 på klokka, var det som om noen slo meg hardt i ryggen. jeg forstod ikke helt hva som skjedde, og la meg ned igjen når det slapp taket.. 10 min etterpå skjedde det samme igjen, og slike fortsatte den noen ganger med 10 min mellomrom. Hadde fått beskjed av min jordmor om å ta 2 paracet og å gå i dusjen når jeg trodde fødselen var igang. Om det ikke lindret noe, kunne jeg føle meg trygg på at fødselen var startet. kan vel si det slik at de to usle paracetene og dusjen ikke hjalp stort, samtidig måtte jeg på do. så ble gående mellom dusjen og toalettet en stund. Jeg syntes riene var fryktelig vonde, og ble litt fortvilet ovar at det var så tidlig i forløpet, ble vel litt redd for at jeg ikke skulle takle dette om det skulle bli verre...
klokken er nå 01:45 og sambo vil ringe sykehuset. Jeg blånekter og forklarer at dette vil ta lang tid, og å ringe dit etter så kort tid kommer ikke på tale.. 03:00 gir jeg meg, og sambo ringer, da har jeg overgitt meg og syntes det er for vondt.
Jordmoren på sykehuset ber oss komme med en gang, riene varer nå i 90 sek og kommer med 3 min mellomrom, så jordmoren vil ha oss inn litt fort..
Vi har hund, og jeg nekter å la henne være hjemme alene, vet jo aldri hvor lenge vi blir borte, så tar henne med i bilen og kjører en omvei for å levere henne hos svigers.
Bilturen er vel alt annet enn behagelig, og smertene sitter kun i ryggen, sprengende følelse.
Jeg merker sambo er hard på gassen, han forstod nok mere enn meg at dette hastet litt.
Kl 04:00 ringer vi på fødeavdeling, og blir tatt imot. Skal ligge til registrering av riene (sånt belte rundt magen) men det klarer jeg ikke, ved første rie spretter jeg opp i stående stilling.
Jordmoren sjekker da åpningen, og jeg har full åpning
Får en fødestue, akupunktur som hjelper mot ryggen, kjenner riene i magen etterpå, men syntes det var deilig å flytte litt på vondtene :-)
Får prøve badekar litt, men det varme vannet roer riene mine litt, så blir beordret opp.
Prøver lystgass, men jeg har for vondt til å klare å fokusere på den så blir mest rot med den.
Jeg får litt panikk når snuppa skal ut, men det var bare akkurat i det hun skulle ut.
Hun ble født kl 05.16.. Litt over en time etter vi ankom sykehuset, så det var en kjapp og intens fødsel. Men alt i alt en flott fødsel.. revnet eller klipte ikke noe..
jenta var ei str jente på 4kg, og alt var glemt idet hun lå på mitt bryst
Jeg har også en mormor som føder fort, så sikkert litt i genene våre også !!
4 timer og 45 min fra første rie tok det.
Håper du får en like flott opplevelse som meg..
~Gravidigjen~
Betatt av forumet
Hadde egentlig en ganske grei fødsel sist vil jeg påstå. Men det som på en måte blir hysjet ned, er egetnlig hvor vondt det er etterpå, og hvor mye en blør.
Det var ikke jeg forberedt på i hele tatt
Ikke for å skremme deg altså.. Men alt er så verdt det For å si det sånn.Går heldigvis fort over..
Det var ikke jeg forberedt på i hele tatt
Ikke for å skremme deg altså.. Men alt er så verdt det
For å si det sånn.Går heldigvis fort over..