Ekkorin
Flørter med forumet
Dette kjennes ganske privat, men samtidig trenger jeg et sted å få litt utløp for tanker og følelser. Kanskje det kan være her?
Uansett – her er en liten introduksjon av meg og min historie.
Jeg er en dame i tidlig 30-åra, jeg ha en mannlig samboer på samme alder og vi bor i Oslo.
I 2021 bestemte vi oss for å sette en dato for når jeg skulle gå av p-piller, så vi kunne begynne å prøve. Da hadde vi allerede brukt 10 år på å huske p-piller og p-ringer, kjøpe en angrepille i ny og ne, og en del blanke kroner hadde også gått med til graviditetsprøver som lå på vasken våte av tiss mens vi fryktet for å se to streker.
Men frykten var snudd til forventning. Tiden hadde kommet, som den jo gjerne gjør, der man ikke lengre er redd for to streker men begynner å innse at om ikke tiden er inne for å prøve nå så er den nok aldri det. Så som sagt så gjort. Vi kastet p-pillene og hoppet til sengs snart 30 år gamle og dermed helt på målstreken for førstegangsfødende i Oslo.
Nå er jeg 33, og jeg ler av tanken på alle pengene jeg brukte på angrepiller gjennom 20-åra. Det var nok penger rett ned i vasken, for veien til to streker skulle vise seg å kreve mer enn samleie etter å ha slurvet med p-pillene dagen før.
Da vi først begynte å prøve hadde vi lave forventninger. Eller, det var i alle fall det vi sa høyt til hverandre. Jeg hadde noen kollegaer som hadde blitt gravid på første forsøk bare et par uker etter bryllupet deres, og jeg hadde kanskje et lite håp om at det også skulle bli meg.
Men første mens kom og gikk, det samme gjorde andre og tredje – på rad og rekke som forventet. Men så stoppet det opp. Testene forble negative, men i over 6 måneder gikk jeg rundt og lurte på om jeg noen gang kom til å få mensen igjen. Jeg gikk til legen og fikk der en henvisning til gynekolog.
Gynekologen tok meg hyggelig imot, tok en titt på eggstokkene mine og pekte på ultralydskjermen mens han sa «tekstbok PCO – helt klassisk. Som perler på en snor»
Blodprøvene som fulgte bekreftet mistanken, og en diagnose var født rundt det tidsrommet jeg i utgangspunktet så for meg å gå inn i rekken av førstegangsfødende 30-åringer. I stedet fikk jeg beskjed om at eggstokkene mine var mest til pynt. Jeg tenkte på det som et smykkeskrin som holdt på alle de små perlene jeg egentlig trengte, men ikke hadde tilgang til.
Heldigvis kom mensen tilbake. Ikke regelmessig, men i alle fall oftere enn fire ganger i året.
PCOS betyr jo ikke automatisk infertilitet – det var i alle fall det de sa til meg. Vi kunne prøve medisiner for å fremkalle eggløsning, kanskje det ville løse problemet.
Som sagt så gjort!
Jeg som trodde jeg hadde kastet bort penger på angrepiller i 20-åra, dette var minst like bortkastet. I flere måneder tygget jeg på tabletter til ingen nytte.
Da det led mot sommeren det andre året begynte vi å tenke på alternativene våre. I samråd med gynekologen min ble vi enige om å søke assistert befruktning.
Det tok oss ganske lang tid å skulle fylle inn skjemaene de skrev ut til oss.
Det som skulle være en litt romantisk par-aktivitet – å få barn – var nå blitt til et invaderende og veldig personlig avhør med staten som krevde innsyn i fortid og forholdet vårt til familie og venner.
Men vi var enige om at det var verdt det. Så vi gjorde det.
Søknaden gikk igjennom, og den høsten fikk vi tildelt første time på reproduksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykehus. Der fikk vi vite at i januar 2025 var det planlagt at vi skulle sette i gang.
Høsten sneglet seg av gårde, og flere og flere i omgangskretsene våre ble gravide eller fikk barn. Det gjorde vont hver gang, men vi trøstet oss med at snart var det vår tur.
Jeg skulle melde menstruasjon i desember for å sette starttidspunkt i januar. Men desember kom og gikk mens mensen uteble. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at det var typisk at den ene gangen jeg trengte et snev av regelmessighet så fikk jeg det ikke.
Jeg testet graviditetstest nummer 240 antar jeg i begynnelsen av januar – negativ som alltid. Tok kontakt med de flotte damene på Ullevål som ba meg vente litt til. Da det fortsatt ikke var noe blod å spore fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne på blødningsfremkallende medisiner, men at jeg måtte teste først, og at jeg måtte være helt sikker på at jeg ikke var gravid før jeg tok medisinene.
Jeg lo nesten på telefonen da de sa det, men lovte å teste.
Den kvelden lo jeg ikke lengre.
To streker – klart som dagen.
Det måtte åpenbart være feil, så jeg testet med enda en test – fortsatt to streker.
Kanskje hele pakken var feilprodusert? Jeg tok den lengste bussturen på 15 minutter i verdenshistorien til nærmeste åpne apotek for å kjøpe nye tester.
Vel hjemme viste de det samme.
Det kunne da ikke stemme?
Det skulle vise seg at det gjorde det heller ikke.
Lykken var kortvarig, for da vi nervøst trappet opp til tidlig ultralyd i uke 8 et par uker senere skulle deg vise seg at det kun var to tomme fostersekker og knuste drømmer der inne.
Hjertet mitt brast, tanken mine svirret fra skyldfølelse til sinne til sorg – og kroppen fortsatte som normalt, helt uvitende om at det den passet på ikke trengte varmen dens lengre.
I morgen skal jeg på føde/gyn-mottaket på Ullevål. Ikke av den grunnen jeg først trodde jeg skulle dit, men for å få medisiner til å igangsette abort.
Deretter starter første runde med IVF.
Så - velkommen til min dagbok. Nå er du oppdatert på hvor historien startet og hvor vi er akkurat nå, så får vi se hvor det bærer videre.
Uansett – her er en liten introduksjon av meg og min historie.
Jeg er en dame i tidlig 30-åra, jeg ha en mannlig samboer på samme alder og vi bor i Oslo.
I 2021 bestemte vi oss for å sette en dato for når jeg skulle gå av p-piller, så vi kunne begynne å prøve. Da hadde vi allerede brukt 10 år på å huske p-piller og p-ringer, kjøpe en angrepille i ny og ne, og en del blanke kroner hadde også gått med til graviditetsprøver som lå på vasken våte av tiss mens vi fryktet for å se to streker.
Men frykten var snudd til forventning. Tiden hadde kommet, som den jo gjerne gjør, der man ikke lengre er redd for to streker men begynner å innse at om ikke tiden er inne for å prøve nå så er den nok aldri det. Så som sagt så gjort. Vi kastet p-pillene og hoppet til sengs snart 30 år gamle og dermed helt på målstreken for førstegangsfødende i Oslo.
Nå er jeg 33, og jeg ler av tanken på alle pengene jeg brukte på angrepiller gjennom 20-åra. Det var nok penger rett ned i vasken, for veien til to streker skulle vise seg å kreve mer enn samleie etter å ha slurvet med p-pillene dagen før.
Da vi først begynte å prøve hadde vi lave forventninger. Eller, det var i alle fall det vi sa høyt til hverandre. Jeg hadde noen kollegaer som hadde blitt gravid på første forsøk bare et par uker etter bryllupet deres, og jeg hadde kanskje et lite håp om at det også skulle bli meg.
Men første mens kom og gikk, det samme gjorde andre og tredje – på rad og rekke som forventet. Men så stoppet det opp. Testene forble negative, men i over 6 måneder gikk jeg rundt og lurte på om jeg noen gang kom til å få mensen igjen. Jeg gikk til legen og fikk der en henvisning til gynekolog.
Gynekologen tok meg hyggelig imot, tok en titt på eggstokkene mine og pekte på ultralydskjermen mens han sa «tekstbok PCO – helt klassisk. Som perler på en snor»
Blodprøvene som fulgte bekreftet mistanken, og en diagnose var født rundt det tidsrommet jeg i utgangspunktet så for meg å gå inn i rekken av førstegangsfødende 30-åringer. I stedet fikk jeg beskjed om at eggstokkene mine var mest til pynt. Jeg tenkte på det som et smykkeskrin som holdt på alle de små perlene jeg egentlig trengte, men ikke hadde tilgang til.
Heldigvis kom mensen tilbake. Ikke regelmessig, men i alle fall oftere enn fire ganger i året.
PCOS betyr jo ikke automatisk infertilitet – det var i alle fall det de sa til meg. Vi kunne prøve medisiner for å fremkalle eggløsning, kanskje det ville løse problemet.
Som sagt så gjort!
Jeg som trodde jeg hadde kastet bort penger på angrepiller i 20-åra, dette var minst like bortkastet. I flere måneder tygget jeg på tabletter til ingen nytte.
Da det led mot sommeren det andre året begynte vi å tenke på alternativene våre. I samråd med gynekologen min ble vi enige om å søke assistert befruktning.
Det tok oss ganske lang tid å skulle fylle inn skjemaene de skrev ut til oss.
Det som skulle være en litt romantisk par-aktivitet – å få barn – var nå blitt til et invaderende og veldig personlig avhør med staten som krevde innsyn i fortid og forholdet vårt til familie og venner.
Men vi var enige om at det var verdt det. Så vi gjorde det.
Søknaden gikk igjennom, og den høsten fikk vi tildelt første time på reproduksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykehus. Der fikk vi vite at i januar 2025 var det planlagt at vi skulle sette i gang.
Høsten sneglet seg av gårde, og flere og flere i omgangskretsene våre ble gravide eller fikk barn. Det gjorde vont hver gang, men vi trøstet oss med at snart var det vår tur.
Jeg skulle melde menstruasjon i desember for å sette starttidspunkt i januar. Men desember kom og gikk mens mensen uteble. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at det var typisk at den ene gangen jeg trengte et snev av regelmessighet så fikk jeg det ikke.
Jeg testet graviditetstest nummer 240 antar jeg i begynnelsen av januar – negativ som alltid. Tok kontakt med de flotte damene på Ullevål som ba meg vente litt til. Da det fortsatt ikke var noe blod å spore fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne på blødningsfremkallende medisiner, men at jeg måtte teste først, og at jeg måtte være helt sikker på at jeg ikke var gravid før jeg tok medisinene.
Jeg lo nesten på telefonen da de sa det, men lovte å teste.
Den kvelden lo jeg ikke lengre.
To streker – klart som dagen.
Det måtte åpenbart være feil, så jeg testet med enda en test – fortsatt to streker.
Kanskje hele pakken var feilprodusert? Jeg tok den lengste bussturen på 15 minutter i verdenshistorien til nærmeste åpne apotek for å kjøpe nye tester.
Vel hjemme viste de det samme.
Det kunne da ikke stemme?
Det skulle vise seg at det gjorde det heller ikke.
Lykken var kortvarig, for da vi nervøst trappet opp til tidlig ultralyd i uke 8 et par uker senere skulle deg vise seg at det kun var to tomme fostersekker og knuste drømmer der inne.
Hjertet mitt brast, tanken mine svirret fra skyldfølelse til sinne til sorg – og kroppen fortsatte som normalt, helt uvitende om at det den passet på ikke trengte varmen dens lengre.
I morgen skal jeg på føde/gyn-mottaket på Ullevål. Ikke av den grunnen jeg først trodde jeg skulle dit, men for å få medisiner til å igangsette abort.
Deretter starter første runde med IVF.
Så - velkommen til min dagbok. Nå er du oppdatert på hvor historien startet og hvor vi er akkurat nå, så får vi se hvor det bærer videre.