Er vi fremme snart? Om å prøve, vente, feile og gjenta prosessen

Ekkorin

Flørter med forumet
Dette kjennes ganske privat, men samtidig trenger jeg et sted å få litt utløp for tanker og følelser. Kanskje det kan være her?

Uansett – her er en liten introduksjon av meg og min historie.

Jeg er en dame i tidlig 30-åra, jeg ha en mannlig samboer på samme alder og vi bor i Oslo.

I 2021 bestemte vi oss for å sette en dato for når jeg skulle gå av p-piller, så vi kunne begynne å prøve. Da hadde vi allerede brukt 10 år på å huske p-piller og p-ringer, kjøpe en angrepille i ny og ne, og en del blanke kroner hadde også gått med til graviditetsprøver som lå på vasken våte av tiss mens vi fryktet for å se to streker.

Men frykten var snudd til forventning. Tiden hadde kommet, som den jo gjerne gjør, der man ikke lengre er redd for to streker men begynner å innse at om ikke tiden er inne for å prøve nå så er den nok aldri det. Så som sagt så gjort. Vi kastet p-pillene og hoppet til sengs snart 30 år gamle og dermed helt på målstreken for førstegangsfødende i Oslo.


Nå er jeg 33, og jeg ler av tanken på alle pengene jeg brukte på angrepiller gjennom 20-åra. Det var nok penger rett ned i vasken, for veien til to streker skulle vise seg å kreve mer enn samleie etter å ha slurvet med p-pillene dagen før.


Da vi først begynte å prøve hadde vi lave forventninger. Eller, det var i alle fall det vi sa høyt til hverandre. Jeg hadde noen kollegaer som hadde blitt gravid på første forsøk bare et par uker etter bryllupet deres, og jeg hadde kanskje et lite håp om at det også skulle bli meg.

Men første mens kom og gikk, det samme gjorde andre og tredje – på rad og rekke som forventet. Men så stoppet det opp. Testene forble negative, men i over 6 måneder gikk jeg rundt og lurte på om jeg noen gang kom til å få mensen igjen. Jeg gikk til legen og fikk der en henvisning til gynekolog.

Gynekologen tok meg hyggelig imot, tok en titt på eggstokkene mine og pekte på ultralydskjermen mens han sa «tekstbok PCO – helt klassisk. Som perler på en snor»

Blodprøvene som fulgte bekreftet mistanken, og en diagnose var født rundt det tidsrommet jeg i utgangspunktet så for meg å gå inn i rekken av førstegangsfødende 30-åringer. I stedet fikk jeg beskjed om at eggstokkene mine var mest til pynt. Jeg tenkte på det som et smykkeskrin som holdt på alle de små perlene jeg egentlig trengte, men ikke hadde tilgang til.

Heldigvis kom mensen tilbake. Ikke regelmessig, men i alle fall oftere enn fire ganger i året.



PCOS betyr jo ikke automatisk infertilitet – det var i alle fall det de sa til meg. Vi kunne prøve medisiner for å fremkalle eggløsning, kanskje det ville løse problemet.
Som sagt så gjort!
Jeg som trodde jeg hadde kastet bort penger på angrepiller i 20-åra, dette var minst like bortkastet. I flere måneder tygget jeg på tabletter til ingen nytte.

Da det led mot sommeren det andre året begynte vi å tenke på alternativene våre. I samråd med gynekologen min ble vi enige om å søke assistert befruktning.

Det tok oss ganske lang tid å skulle fylle inn skjemaene de skrev ut til oss.

Det som skulle være en litt romantisk par-aktivitet – å få barn – var nå blitt til et invaderende og veldig personlig avhør med staten som krevde innsyn i fortid og forholdet vårt til familie og venner.

Men vi var enige om at det var verdt det. Så vi gjorde det.

Søknaden gikk igjennom, og den høsten fikk vi tildelt første time på reproduksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykehus. Der fikk vi vite at i januar 2025 var det planlagt at vi skulle sette i gang.

Høsten sneglet seg av gårde, og flere og flere i omgangskretsene våre ble gravide eller fikk barn. Det gjorde vont hver gang, men vi trøstet oss med at snart var det vår tur.

Jeg skulle melde menstruasjon i desember for å sette starttidspunkt i januar. Men desember kom og gikk mens mensen uteble. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at det var typisk at den ene gangen jeg trengte et snev av regelmessighet så fikk jeg det ikke.

Jeg testet graviditetstest nummer 240 antar jeg i begynnelsen av januar – negativ som alltid. Tok kontakt med de flotte damene på Ullevål som ba meg vente litt til. Da det fortsatt ikke var noe blod å spore fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne på blødningsfremkallende medisiner, men at jeg måtte teste først, og at jeg måtte være helt sikker på at jeg ikke var gravid før jeg tok medisinene.

Jeg lo nesten på telefonen da de sa det, men lovte å teste.


Den kvelden lo jeg ikke lengre.

To streker – klart som dagen.

Det måtte åpenbart være feil, så jeg testet med enda en test – fortsatt to streker.

Kanskje hele pakken var feilprodusert? Jeg tok den lengste bussturen på 15 minutter i verdenshistorien til nærmeste åpne apotek for å kjøpe nye tester.

Vel hjemme viste de det samme.

Det kunne da ikke stemme?



Det skulle vise seg at det gjorde det heller ikke.

Lykken var kortvarig, for da vi nervøst trappet opp til tidlig ultralyd i uke 8 et par uker senere skulle deg vise seg at det kun var to tomme fostersekker og knuste drømmer der inne.

Hjertet mitt brast, tanken mine svirret fra skyldfølelse til sinne til sorg – og kroppen fortsatte som normalt, helt uvitende om at det den passet på ikke trengte varmen dens lengre.


I morgen skal jeg på føde/gyn-mottaket på Ullevål. Ikke av den grunnen jeg først trodde jeg skulle dit, men for å få medisiner til å igangsette abort.

Deretter starter første runde med IVF.
Så - velkommen til min dagbok. Nå er du oppdatert på hvor historien startet og hvor vi er akkurat nå, så får vi se hvor det bærer videre.
 
I dag var jeg på Ullevål.
Et sted med hyggelige ansatte og helt utrolig upersonlige fasiliteter.

Jordmor hadde allerede forberedt meg på at jeg kom til å dele venterommet med flere gravide, og at siden en Missed Abortion ikke er en nødsituasjon måtte jeg regne med litt ventetid.

Jeg vet ikke om to timer er litt eller mye ventetid, men det var nå så lenge jeg satt der.
Venterommet er et interessant konsept i seg selv. Når du blir sittende en stund ser du mange ulike mennesker komme og gå - noen var spente og lykkelige, andre bekymrede og et par så ut til å dele den samme bunnløs sorgen som meg. Vi er på ulike steder i reisen vår, men til felles har vi alle at vi må vente på vår tur.

Da det endelig var mitt navn som ble ropt opp tok det ikke lang tid å få bekreftet det jordmor så i går, og plutselig var alternativene mine lagt frem for meg.

Medisinsk abort på sykehuset eller hjemme, eller kirurgisk inngrep en dag.
Jeg valgte medisinsk hjemme.

Den første tabletten ble gulpet ned på en papirkledd benk foran en trøstende sykepleier og en jordmorstudent som ikke helt visste hvor hun skulle se.

Resten skal fortæres eller stappes opp i morgen.
Jeg er nervøs, men samtidig er jeg klar for å være ferdig med dette. Det å vente rundt på at kroppen skal gi opp er som å ha flyttet inn på et evigvarende venterom.
 
Last edited:
Veldig vondt å lese siste kapittel i reisen deres nå :Heartred Der er så sårt når det er noe man har håpet sånn på som blir til noe så tungt. Håper du kommer deg fint gjennom dette, og at IVF blir en rask og problemfri vei til et lite barn :love017 Blir spennende å følge med videre, jeg håper på alt godt!
 
Veldig vondt å lese siste kapittel i reisen deres nå :Heartred Der er så sårt når det er noe man har håpet sånn på som blir til noe så tungt. Håper du kommer deg fint gjennom dette, og at IVF blir en rask og problemfri vei til et lite barn :love017 Blir spennende å følge med videre, jeg håper på alt godt!
Takk, det er ikke så stas å gå igjennom heller, men jeg har heldigvis gode støttespillere rundt meg. :Heartred
IVF blir spennende og skummelt - men jeg kan jo alltids ta en sniktitt innom dagboka di for å få litt mer innsikt i hvordan det foregår siden du er rett foran meg i løpet. Håper på alt godt for oss begge :love7
 
Så vakkert du skriver om noe som er så hjerteskjærende. :Heartpink Veien til å få barn har vært lang og kronglete for oss også, men nå er jeg så heldig at vi fikk et barn via IVF i 2022 og er gravid med nr 2 nå, som det forhåpentligvis går bra med. Det finnes utrolig mange solskinnshistorier med IVF her inne, noe jeg fant mye trøst i da det stormet som verst. Ønsker deg masse lykke til og alt godt.:Heartpink
 
I går startet blødningen, eller jeg startet den rettere sagt. Det var ganske vondt, vondere enn jeg hadde sett for meg men ikke like langvarig som jeg fryktet. Samtidig er den type fysisk smerte nesten godt når man ha vært så langt nede i egen sorg og selvmedlidenhet. Mens det står på og smerten river klarer du ikke tenke på noe som helst annet enn om det finnes en eller annen stilling som lindrer litt. Det er mye mer håndgripelig enn det psykiske og følelsesmessige fra uken før.

Men i dag er altså en ny dag, og et kjennes litt som om jeg starter på nytt i dag. Ikke fordi aborten er over – det er fortsatt vondt og kommer nok til å blø en stund. Men det lille irrasjonelle håpet om at de kanskje så feil på ultralyd, at det kanskje ordnet seg – det er borte. Dermed føles det litt som om jeg kan begynne å gå videre, bearbeide denne opplevelsen på ordentlig.

Men for å kunne gå videre føler jeg at jeg bør se litt tilbake på hva som har skjedd den siste måneden. Jeg skrev et lite dikt den kvelden for 10 dager siden da vi var på første ultralyd. Det kunne jeg tenke meg å gjengi her for meg selv.

Jeg bar ikke annet enn et håp
Et håp, et inderlig ønske
En bønn om en fremtid

Ingen liten kropp
Ingen spor av liv
Bare et tomt hjem

Så det er det vi sørger
et håp som brast
en drøm vi våknet fra
en bønn hørt, men ikke svart

Men – så vakkert det var å ha det håpet sammen
om enn bare for en liten stund
var fremtiden alt vi ønsket oss.



Jeg er ikke noen dikter eller poet, men jeg har alltid funnet trøst i å bearbeide følelsene mine med penn og papir.
Følelser og tanker rundt håp og forventninger har tatt mye av tiden min. Selv om det ikke ble noe denne gangen så er jeg enda mer motivert for å jobbe mot en graviditet og et barn nå. Det å tro at jeg var gravid, tenke på fremtiden sammen med samboeren min, smile lurt til hverandre, kjenne at vi var på vei til å bli noe mer, noe større - en familie... Det var magisk.

Jeg kommer til å sørge og savne den stemningen, og jeg håper vi klarer å finne tilbake til den samme optimismen og spenningen neste gang.

På mandag kontakter jeg riksen igjen så vi kan bli enige om noen holdepunkter for veien videre og assistert befruktning. Da skal jeg også tilbake på jobb. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal finne på noen "unnskyldninger" for fraværet mitt, eller om jeg skal være åpen om det. Vi får se.
 
Huff, for en tøff start på veien mot en litt større familie :Heartred

Jeg kjenner meg veldig igjen i å bearbeide følelser gjennom skriving. Jeg gjør også det, og det hjelper. Både her inne og i min fysiske dagbok som jeg aldri leser igjen. Bare skriver. Gjort det i flere år.

Du har laget et veldig fint dikt som jeg tror flere kan kjenne seg igjen i. Det blir så ufattelig tomt når det man ønsker seg mest ikke skjer. Men håpet er alltid der, selvom noen dager er mørkere enn andre.

Jeg får veldig vondt av deg og det du står i akkurat nå, men det er også fint å lese at du har håpet med deg videre:Heartred
 


Skriv svaret ditt ...
Back
Topp