Har nettopp värt igjennom de verste dagene i mitt liv. På tirsdag reiste jeg inn på kk for å sjekke om alt stod bra til med den lille, var nå 18+3 og hadde blödd litt rosa på papiret, men hadde menslignende murringer i mage og rygg. De ba meg komme inn for en sjekk. Sjokket var stort da legen sa "beklager jeg har dårlige nyheter. Fosteret er dödt"
Jeg trodde jeg skulle besvime, det var jo bare en uke siden sist jeg hadde fölt masse liv og spark. De dobbeltsjekket med et annet ultralydapparat, men tragedien var et faktum. Fölte bare alt raste sammen for meg. Hörte bare legen bable etter eller annet om at nå skulle de legge meg inn og jeg måtte föde barnet og alle disse formaliteter som jeg ikke fikk med meg halvparten av. babyen min var död og alt jeg klarte og tenke på var hvorfor. Hadde jeg gjort noe galt??
Ingenting skjedde tirsdagen. Jeg satt på sengen på rommet og bare gråt og gråt og gråt. Så de komme med en liten hvit "balje" som de la på toalettet, heretter måtte alt skje i den hvite baljen, de kom med en grönn töylapp og en saks, det var til bebisen. Ingen rier satte igang tirsdagen og på onsdagen valgte de og gi meg en tabelett som skulle gjöre at livmoren slappet av og "gi slipp" på fosteret. Fikk sterke og tette rier, etter 2 timer presset det på og jeg gikk på toalettet og babyen ble födt. Det momentet kommer jeg aldri til å glemme, jeg var redd, utrolig trist og sjokkert på en gang, men personlaet var fantastiske, de fikk meg igjennom hvert eneste minutt av marerittet.
Men det stoppet ikke der. Hele morkaken kom dessverre ikke ut, og etter mye venting på at noe skulle skje valgte de og gi meg noen tabletter som man tok opp i skjeden og skulle få til sammentrekninger i håp om at restene skulle komme. Hele torsdagen lå jeg i et smertehelvete uten dimensjoner, jeg blödde masse, men restene ville ikke komme. Fikk mye og sterke smertestillende men de hjalp heller ikke. Det hele endte opp med en akutt utskrapning på torsdagskvelden.
Idag fredag kom jeg hjem, uten min lille skatt. Har aldri grint så mye i hele mitt liv som de dagene på sykehuset. Jeg er utslitt og trist, og föler jeg går rundt som en zombie. Jeg föler meg helt tom innvendig, pröver å holde motet oppe, men så lite som skal til för jeg bare bryter ut i gråt. Min samboer har värt helt fantastisk gjennom dette, selv om han er helt knust også. Da jeg kom hjem idag tok han meg ut sammen med barna for å spise, for en liten stund fikk jeg en pause fra all elendigheten. Så kom vi hjem og jeg skulle hente noe å drikke i kjöleskapet, og på dören henger ultralyd bilde vi tok i uke 13. Jeg bare knakk sammen i gråt.
Jeg lurer på hvordan ting blir heretter, hvor lang tid det tar for å heles. Dette barnet var ikke planlagt, har nettopp födt for 7 mndr siden, men vi valgte allikevel og beholde og barnet var höyt önsket og elsket allerede. Mine barn har jo også sin sorg oppi dette, de hadde jo gledet seg sånn. Var nesten halvveis og tenkte alt komtil å gå bra.
Den 20.mai ble vår lille gutteengel födt. Skulle så önske jeg kunne få höre din latter, se deg smile, oppleve livsgnisten i dine öyne, men sånn ble det ikke.
Det var töft å gå ut dörene av sykehuset og etterlate vår fine lille gutt tilbake. Det tok meg alle krefter for ikke å bryte sammen. Tårene trillet hele veien hjem.
Trengte og skrive ned mine tanker og föleser rundt disse dagene som bare kan beskrives som et rent mareritt. Og lettere kommer vel ikke dise närmeste dagene til og bli heller.........
Sov godt lille venn
Jeg trodde jeg skulle besvime, det var jo bare en uke siden sist jeg hadde fölt masse liv og spark. De dobbeltsjekket med et annet ultralydapparat, men tragedien var et faktum. Fölte bare alt raste sammen for meg. Hörte bare legen bable etter eller annet om at nå skulle de legge meg inn og jeg måtte föde barnet og alle disse formaliteter som jeg ikke fikk med meg halvparten av. babyen min var död og alt jeg klarte og tenke på var hvorfor. Hadde jeg gjort noe galt??
Ingenting skjedde tirsdagen. Jeg satt på sengen på rommet og bare gråt og gråt og gråt. Så de komme med en liten hvit "balje" som de la på toalettet, heretter måtte alt skje i den hvite baljen, de kom med en grönn töylapp og en saks, det var til bebisen. Ingen rier satte igang tirsdagen og på onsdagen valgte de og gi meg en tabelett som skulle gjöre at livmoren slappet av og "gi slipp" på fosteret. Fikk sterke og tette rier, etter 2 timer presset det på og jeg gikk på toalettet og babyen ble födt. Det momentet kommer jeg aldri til å glemme, jeg var redd, utrolig trist og sjokkert på en gang, men personlaet var fantastiske, de fikk meg igjennom hvert eneste minutt av marerittet.
Men det stoppet ikke der. Hele morkaken kom dessverre ikke ut, og etter mye venting på at noe skulle skje valgte de og gi meg noen tabletter som man tok opp i skjeden og skulle få til sammentrekninger i håp om at restene skulle komme. Hele torsdagen lå jeg i et smertehelvete uten dimensjoner, jeg blödde masse, men restene ville ikke komme. Fikk mye og sterke smertestillende men de hjalp heller ikke. Det hele endte opp med en akutt utskrapning på torsdagskvelden.
Idag fredag kom jeg hjem, uten min lille skatt. Har aldri grint så mye i hele mitt liv som de dagene på sykehuset. Jeg er utslitt og trist, og föler jeg går rundt som en zombie. Jeg föler meg helt tom innvendig, pröver å holde motet oppe, men så lite som skal til för jeg bare bryter ut i gråt. Min samboer har värt helt fantastisk gjennom dette, selv om han er helt knust også. Da jeg kom hjem idag tok han meg ut sammen med barna for å spise, for en liten stund fikk jeg en pause fra all elendigheten. Så kom vi hjem og jeg skulle hente noe å drikke i kjöleskapet, og på dören henger ultralyd bilde vi tok i uke 13. Jeg bare knakk sammen i gråt.
Jeg lurer på hvordan ting blir heretter, hvor lang tid det tar for å heles. Dette barnet var ikke planlagt, har nettopp födt for 7 mndr siden, men vi valgte allikevel og beholde og barnet var höyt önsket og elsket allerede. Mine barn har jo også sin sorg oppi dette, de hadde jo gledet seg sånn. Var nesten halvveis og tenkte alt komtil å gå bra.
Den 20.mai ble vår lille gutteengel födt. Skulle så önske jeg kunne få höre din latter, se deg smile, oppleve livsgnisten i dine öyne, men sånn ble det ikke.
Det var töft å gå ut dörene av sykehuset og etterlate vår fine lille gutt tilbake. Det tok meg alle krefter for ikke å bryte sammen. Tårene trillet hele veien hjem.
Trengte og skrive ned mine tanker og föleser rundt disse dagene som bare kan beskrives som et rent mareritt. Og lettere kommer vel ikke dise närmeste dagene til og bli heller.........
Sov godt lille venn
De fins ik ord som trøster! Livet er utrolig urettferdig og meningsløst :'( Eg kjenne meg so godt i de du skreiv, sjølv på ul dagen so fekk vi beskjed at de va ingen hjarteslag 
Det finnes ikke nok ord til å trøste et mammahjerte som nettopp har fått et englebarn. Håper du får mye støtte og godhet fra de rundt deg.